Livets dans...

 

 

 

"Hvis jeg kunne få leve livet om igjen, så ville jeg ha danset mye mer..."

 

- beboer på et sykehjem 

 

 

 

Jeg jobbet da jeg var i begynnelsen av 20-årene som pleiervikar på sykehjem, og jeg leste linjen jeg har sitert ovenfor her på ett av dem. "Hvis jeg kunne få leve livet om igjen..." var innledningen til et dikt skrevet av en beboer på ett av sykehjemmene jeg jobbet på. En eldre dame som åpenbart måtte ha reflektert over sitt liv, og som må ha gjort seg tanker om hva hun oppnådde og hva hun gikk glipp av.

Jeg leste hele diktet flere ganger og ble dypt beveget. Diktet fortsatte i samme leia som innledningen; om at hun skulle ønske at hun hadde sunget mye mer, elsket mye mer, drukket mer vin, reist mye mer, brukt mer tid på familie og venner, lest mange flere bøker, lyttet mye mer til musikk... Kort sagt var diktet en oppsummering av alt hun måtte ha følt hun gikk glipp av i sitt liv. Diktet uttrykte dyp resignasjon over at hun hadde vært for opptatt av å oppfylle plikter og krav, og ikke unnet seg det hun egentlig ønsket; å leve et rikt og godt liv.

Jeg fikk aldri anledning til å møte denne eldre damen, hun var gått bort noen år før jeg begynte på sykehjemmet. Diktet ble funnet av personalet på sykehjemmet blant hennes saker etter hennes død, og de spurte familien om tillatelse til å henge det opp i stuen på sykehjemmet, noe familien sa ja til. Jeg tenkte mye på og reflekterte over diktets innhold og tankegods i lang tid etter at jeg hadde lest det.

Diktet skulle bli et viktig vendepunkt for meg...

Å jobbe på disse sykehjemmene var en meget sterk opplevelse. Møtet med de eldre beboerne som stod for døden gjorde ett uutslettelig inntrykk. Å være sammen med og pleie de eldre beboerne var på mange måter et møte med livet og døden. Mange av de var klare nok til å innse at de snart skulle dø, og noen av de spurte meg: "Er det nå ikke noe igjen?" og "Er dette altså slutten?" Hvordan skulle jeg svare slike spørsmål? Hva skulle jeg si til de eldre? At det nå ikke er noe igjen og at dette er slutten? Jeg kunne selvsagt ikke gjøre det, men likefullt måtte jeg være ærlig overfor dem og si noe om at livet er det det er, og at minnene om det vi har opplevd er noe av det mest verdifulle vi har.

Jeg tok meg tid til å samtale med mange av de eldre beboerne istedenfor å drikke kaffe på pauserommet under pausene. Det var viktige og gode samtaler der vi snakket fortrolig sammen om hva de hadde opplevd og erfart, og hva de følte at de hadde mistet og gått glipp av. Samtalene medførte at jeg endret mye av min tenkning om meg selv og det livet som dengang lå foran meg. De eldre beboerne øste av sine erfaringer, kunnskaper og livsvisdom, og noe som gikk igjen i det de sa var at de skulle ønske at de hadde levd mye mer og vært mindre opptatt av å oppfylle plikter og samfunnets krav.

Som så mange andre var jeg en helt vanlig gutt dengang og levde et vanlig liv. Jeg var opptatt av ting som gutter på min alder var opptatt av, og hadde igrunnen ikke tenkt så mye over viktige ting. Men alt dette skulle etterhvert endre seg. Diktet og minnene om samtalene med de eldre beboerne på sykehjemmene tumlet rundt i mitt hode i flere år, og gjør det ennå i dag. Min tenkning om meg selv og hva jeg ønsker å oppnå i mitt liv har endret seg radikalt gjennom disse årene, og jeg er takknemlig for at jeg fikk muligheten til å innse at mitt liv er her og nå, og ikke en annen tid eller et annet sted.

Jeg lever i dag slik det passer meg og fører en livsstil som mange synes er for frivol. At jeg lever som jeg gjør og fører en frivol livsstil skyldes flere årsaker, men den aller viktigste er erfaringene jeg gjorde og inntrykkene jeg fikk i tida da jeg jobbet på disse sykehjemmene. I dag er jeg sterkt opptatt av å berike mitt liv så langt råd er. Jeg vil leve et liv som er rikt og meningsfullt, og oppleve at hver eneste dag teller. Måten jeg lever på innebærer at jeg bryr meg lite om hva andre tenker om meg og hvordan jeg lever mitt liv. Min kjæreste Paula har ofte bemerket at jeg ikke er opptatt av hva andre tenker og mener om meg, men gjør hva jeg vil. Jeg svarer henne da at det gir meg frihet til å leve som jeg vil, at det å ikke være opptatt av hva andre tenker og mener om en selv innebærer en enorm befrielse.

Møtet med de eldre beboerne fikk meg til å innse at den aller største begrensingen på meg og det livet som lå foran meg var andres forventninger og krav. Forventninger og krav som la meg i lenker og gjorde mitt liv fattigere. Jeg tenkte mye i lange perioder over hvordan jeg kunne frigjøre meg slik at jeg jeg kunne leve det livet jeg ønsker og søker. Jeg leste bøker, samtalte med mennesker jeg møtte, og reiste endel. Og jeg søkte hele tide å nå frem til en innsikt i hvem jeg egentlig er og hvordan jeg kan leve mitt liv.

En annen viktig hendelse som endret mye for meg skjedde noen år tidligere. Jeg var sammen med ei jente jeg møtte rett etter at jeg hadde dimitert fra militæret. Vi møttes på et discotek i Drammen. Hun tok meg med seg hjem den natten, og vi ble siden kjærester. Jeg var 20 år dengang, bodde hjemme hos min mor, jobbet på AASS Bryggeri, gjorde ikke så mye annet enn å være sammen med mine venner og feste, og hadde ingen planer om eller perspektiver på livet som lå foran meg.

Vi var sammen en periode før det ble det brudd. Hun var tre år eldre enn meg, hadde fullført høgskoleutdannelse, jobbet som leder i en bedrift i Drammen, hadde et omfattende sosialt nettverk, planer om å reise rundt i verden, hun leste mye bøker og ville ta mer utdannelse etterhvert. Møtet mellom henne og meg var en kollisjon mellom to svært ulike mennesker på ulikt stadium i livet. Hun var kommet til et stadium jeg dengang var lysår unna, og hun var selvsagt langt mer moden og reflektert enn det jeg var. I tillegg var hun meget vakker og derfor svært ettertraktet blant andre gutter (noe jeg observerte), slik at balansen mellom henne og meg var ujevn.

Vi snakket mye sammen om hva et forhold innebærer, og hun ga meg klar beskjed om at hvis jeg ønsket å være sammen med henne måtte jeg gjøre noe med hvordan jeg levde mitt liv. Hun sa rett ut at slik jeg levde, ved å ikke å ha kommet ett skritt videre etter militæret men kun feste og drikke meg full i helgene og ellers ikke ha noen perspektiver på min fremtid, ikke var holdbart i lengden. Og hun hadde selvsagt rett. Det ble brudd mellom henne og meg (hun slo opp), og så var jeg aleine og visste ikke på kloden hvordan jeg skulle komme meg videre. Men det hun hadde sagt tumlet rundt i mitt hode lenge etterpå, og jeg skjønte at jeg måtte få til en forandring.

Det jeg gjorde var å gå på folkehøgskole året etter. Jeg ville vekk fra hjembygda og Drammen, oppleve nye steder, møte nye mennesker, reise, få nye impulser, og få god tid til å tenke. Mine venner hjemme i bygda forstod ikke mitt valg. De syntes det var underlig at jeg ikke satset på å jobbe på AASS og etterhvert få meg ei jente som jeg senere kunne forlove og så gifte meg med (slik de gjorde).

Folkehøgskolen skulle vise seg å bli velsignelse for meg. Jeg kom meg vekk fra mitt hjemsted, noe som ga meg anledning til å tenke igjennom mange ting og se mitt liv i perspektiv. Vi reiste til India og Sri-Lanka i 11 uker, og reisen var med på å gi meg ny giv. Lederen for min gruppe var universitetsutdannet (hovedfag i samfunnsgeografi), og jeg førte mange samtaler med henne det året jeg gikk på folkehøgskolen. Hennes innsikt og klokskap påvirket meg og min tenkning sterkt, og jeg forstod at skulle jeg komme meg videre måtte jeg ta en god utdannelse.

Da jeg var ferdig på Folkehøgskolen hadde jeg bestemt meg for å studere på Universitetet i Oslo. Jeg ville ta et samfunnsfag, og så se hva jeg kunne få til etterhvert. Jeg jobbet først et år som fast vikar på en ungdomsskole rett utenfor Oslo mens jeg tok Examen Philosophicum (forberedende) og fikk hybel på Sogn Studentby. Examen Philosophicum satte igang en prosess i meg som har pågått siden. Jeg ble kjent med tenkere i Europas åndshistorie og opplevde det som en enorm intellektuell befrielse.

Da jeg begynte på mitt første fag (statsvitenskap grunnfag) ble jeg sterkt engasjert i studentlivet. Jeg ble med i studentersamfundet, og det var som en åpenbaring. Som alle andre som kom fra bygda var jeg på mange måter en streiting. På videregående kledde vi gutta oss i jeans, hvite skjorter og skinnslips o.l., og jentene hadde høyhalsa gensere og øredobb. Få blant oss elever leste seriøs litteratur eller tenkte i særlig grad.

På studentersamfundet møtte jeg mennesker som var kledd i rare klær, leste rare bøker, diskuterte hele tiden, og hadde meninger som gikk på tvers av hva mange mener er normen. Igjen opplevde jeg en enorm befrielese. Som Examen Philosophicum hadde vært en intellektuell befrielse for meg, opplevde jeg studentersamfundet som en sosial befrielse. Jeg opplevde at endelig kunne jeg kle meg i fargerike og spennende klær som jeg likte, og ikke bare følge moten til H&M. Jeg kunne være så ubarbert som jeg bare ville. Og! Jeg kunne ha de meninger jeg ville, så lenge jeg kunne begrunne dem.

Tida på universitetet var som en forløsning, men jeg visste dengang ikke mot hva. Jeg tok noen fag, fikk blandede karakterer (festet jo selvsagt mye, som seg hør og bør for en student), og etter noen år ville jeg reorientere meg.

Helt på slump kom jeg noen år senere over en roman i hylla i en bokhandel som jeg ikke visste noe om. Det skulle senere vise seg at romanen ville få avgjørende konsekvenser for meg og måten jeg forstod mitt liv. Jeg tok romanen frem fra hylla og kikket på svart/hvitt bildet av en ung mann som kjørte en bil...

Jeg snudde boka og leste vaskeseddelen på baksida, og der leste jeg: "I takt med rytmene fra undergrunnen i 50-tallets Amerika - jazz, sex, dop og den åpne veiens mysterier og løfter - trer ... frem. Den er en klassisk roman om frihet og lengsler, og har for alltid definert hva det vil si å være "beat". Romanen har inspirert generasjoner siden den kom ut for snart femti år siden... Den er en tur gjennom USA på jakt etter erfaringer på tvers av det offisielle Amerikas verdier. Her finnes det ingen hyllest av kjernefamilien, høy moral eller flittig arbeidsinnsats. Istedet fortelles det om virkelighetens USA og drømmenes Amerika."

Fascinert snudde jeg boka...

På fremsiden leste jeg På kjøret, og jeg bet i meg forfatterens navn.....Jack Kerouac. Jeg tok med meg romanen til kassa, betalte og gikk. Da jeg leste På kjøret var jeg som bergtatt. Jeg følte at jeg stod på terskelen til noe helt nytt, både ukjent og spennende på samme tid.

Og alt ble endret siden...

 

 

 

I dag og i morgon

 

Eg er berre ein gneiste

av den store eld.

Og som eg kveikest i myrkret,

Skal eg slokna ein kveld.

 

Eg er den bylgja som brusar

i denne stund,

med nye fødest og fyllest

og gamle sig i blund.

 

Eg er det bladet som blakrar

i denne vår.

Du skal skjelva i stormen

eit anna år.

 

Eg er den vakande, eigande,

det auga som ser,

den dropen som no speglar

himmelens vêr.

 

Eg lever og gløder,

veit ikkje kvi –

Verdi med blomar og kvende

er i dag mi.

 

Du skal eiga all venleik

på denne jord

når eg longo er burte

og kvorvne mine spor.

 

- Olav H. Hauge

 

 

 

Nettsider:

 

"Livskvalitet som psykisk velvære" (Tidsskrift for Den norske legeforening):

http://tidsskriftet.no/article/357518

 

"What Really Determines Quality of Life?" (Athens Dialogues E-Journal):

http://athensdialogues.chs.harvard.edu/cgi-bin/WebObjects/athensdialogues.woa/wa/dist?dis=92