Røttene til frihet - del 1

"At the Moulin Rouge - The Dance" (1890) - oljemaleri av kunstneren og bohemen Henri de Toulouse-Lautrec. Moulin Rouge var en viktig møteplass for mange kunstnere, forfattere, bohemer, vagabonder og intellektuelle i Paris på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Klubben er foreviget ved blant annet de berømte maleriene og tegningene til den ovennevnte kunstneren Henri de Toulouse-Lautrec. Klubben hadde ulike show der can-can og revyer var de mest populære. På Moulin Rouge skummet champagnen i strie strømmer og man fikk ekte absinth (med malurt) servert. Klubben forbindes også med stripping. Det var her historiens første strippeshow fant sted. En av de kvinnelige gjestene hoppet opp på et bord og tok langsomt av seg alle klærne til musikken som ble spilt. Publikum ble elleville, og seansen førte til masseslagsmål både inne i og på gata foran klubben. Politiet rykket mannsterke inn og mange av klubbens gjester ble arrestert. De neste dagene snakket alle i Paris om denne spektakulære hendelsen på Moulin Rouge, og stripping var kommet for å bli.

 

 

 

"I´m a girl from a good family who was very well brought up. One day I turned my back on it all and became a bohemian."

 

- Brigitte Bardot

 

 

Første gangen jeg hørte noen fortelle om bohemer og bohembevegelsen var da jeg gikk på videregående. Jeg husker ikke i dag akkurat på hvilket klassetrinn det var, om det var da jeg gikk i første, andre eller tredje klasse, men jeg husker bruddstykker av det som ble sagt.

Det var i en norsktime der læreren fortalte om Kristiania-bohemen. Hun fortalte oss i klassen om hva de gjorde som diktere og kunstnere, om hva de oppfattet frihet for å være, om hvordan de levde sine liv, om det daværende etablerte samfunnets reaksjoner på den frie livsførselen som de førte, om hva de lot seg bli inspirert av, om De ni bud, og om hvilken betydning de fikk for ettertiden.

Jeg skjønte ikke så mye av det hun sa annet enn at jeg syntes det hørtes fint ut. Dengang var jeg bare en ung tenåring som ikke visste så mye om livet. Som mine jevnaldrende hadde jeg skråsikre meninger om det aller meste og tok alt for gitt. Jeg var rett ut sagt en valp som ikke hadde hadde særlig begrep om hva livet innebærer. I hvert fall ikke om det læreren fortalte oss om Kristiania-bohemen.

Fri diktning, fri kunst, fri livsførsel, fri kjærlighet, radikalisme, opprør mot den etablerte borgerlige konvensjonen... Alt dette og en god del mer. Hvordan skulle en ung og uerfaren tenåring som kom fra et trygt hjem ha forutsetning til å sette seg inn i noe sånt? Jeg hadde selvsagt ikke det dengang. Det var først mange år seinere at jeg begynte å fatte hva det innebærer å velge sin egen livsvei. Å ikke la seg bli styrt av den borgerlige konvensjonen, men gjøre opprør mot alt som legger en i lenker, være seg i form av etablerte sosiale normer, samfunnets krav om korrekthet, moralens koder. Alt det som kan sies å være arven etter religionen og tradisjonen. Kort sagt visste jeg fint lite om hva frihet og livsutfoldelse innebærer.

En tenåring kan føle frihet og snakke om frihet, men neppe ha særlig begrep om hva frihet ér som sådan. Slik moden erkjennelse kommer først i voksen alder, iallfall var det slik for mitt vedkommende. Å erkjenne hva frihet og livsutfoldelse ér krever livserfaring, lesing av seriøs litteratur, kontemplasjon, samt at man har ført samtaler med voksne mennesker som har reflektert over hva frihet ér og ikke ér. Om man ikke gjør dette vil neppe erkjennelse om frihet og livsutfoldelse kunne utvikles og modnes.

For å illustrere hva jeg mener kan jeg ta året da jeg var elev på Sund Folkehøgskole. Det var året etter at jeg hadde jobba på AASS Bryggeri, men før jeg flytta inn til Oslo i 1989. Under oppholdet på folkehøgskolen leste jeg flere romaner som grep meg. Jeg leste blant annet Den svarte gryte av Tove Nilsen, som jeg syntes var velskrevet og bra. Etter Den svarte gryte leste jeg en roman som skulle påvirke meg sterkt. Romanen var skrevet av en svensk rockeartist, kunstner og poet som jeg visste lite om; Ulf Lundell.

Romanen var Jack. Jeg syntes romanen var velskrevet og ærlig, samt at den skildret et liv som fascinerete meg. Jack skulle få innflytelse på hvordan jeg tenkte og hvilke valg jeg kom til å gjøre seinere i mitt liv. Jeg ble rett og slett bergtatt av Jack. Romanen beveget meg følelsesmessig samt påvirket min bevissthet. Jeg hadde ikke opplevd tilsvarende påvirkning før av en roman. Dengang visste jeg svært lite om hva det vil si å bli beveget av litteratur, men Jack skulle åpne mine øyne for hva sånt innebærer. Jack grep meg altså sterkt, men jeg hadde ikke begrep om hvorfor jeg ble grepet. Det skulle komme siden.

Noe av det som grep meg med Jack da jeg leste romanen første gangen (jeg har gjenlest romanen i voksen alder) er hvordan Ulf Lundell skildrer sitt liv som kunstnerspire. Romanen skildrer et liv på bommen samt det å være på leit i livet. Videre skildrer den et fritt liv i et ellers gjennomregulert korrekt borgerlig samfunn, et samfunn som med all sin konformitet dreper menneskets ånd og frihet.

Noen år seinere leste jeg en annen roman som fikk like stor betydning for meg som Jack.Romanen påvirket meg sterkt da jeg leste den, om enn på en annen måte. Forfatteren var Ingvar Ambjørnsen, og romanen var Hvite niggere. Det var min kjæreste som satte meg på sporet av å lese Hvite niggere. Hun ønsket seg romanen i julegave og fikk den av meg, men jeg visste ikke hva slags type roman det var. Hun snakket mye om Hvite higgere og om hva romanen handlet om, og det i den grad at jeg kjøpte et eksemplar til meg selv. Det skulle likevel gå noen år før jeg leste romanen.

Både Jack og Hvite Niggere handler om hva det innebærer å realisere et fritt liv, iallfall søke å leve et fritt liv med alt hva sånt medfører. Tross at jeg ble grepet og beveget av disse romanene skulle det likevel gå noen år før jeg begynte på sporet som ledet meg til hvordan jeg lever mitt liv i dag. Jeg leste flere romaner som påvirket og inspirerte meg. Den viktigste av dem - Jack og Hvite Niggere inkludert - var På kjøret (originaltittel On The Road) av kultforfatteren Jack Kerouac.

Da jeg leste På kjøret sto jeg på en ny terskel i mitt liv. Jeg var i begynnelsen av 30-årene og skjønte at jeg måtte velge den videre veien jeg skulle gå. Jeg ønsket ikke å ende opp som en tilpasset og streit mann som lever et tilpasset og streit liv. Et slikt liv fortonte seg for meg for å være fargeløst og uten mening, og jeg ville unngå noe slikt for nær sagt enhver pris. Jeg ønsket noe annet, noe frigjørende som kunne gjøre at jeg fikk utfolde meg som menneske. Jeg ønsket frihet og utfoldelse, et liv med sterke farger og varme, og jeg var på søken etter hvordan jeg kunne realisere et slikt liv. 

På kjøret ble nøkkelen som åpnet døren for meg. Av alle romanene som jeg hadde lest inntil da var det På kjøret som påvirket meg mest. Det var også på et gunstig tidspunkt jeg leste romanen i en gunstig fase. Jeg var ferdig med 20-årene og stod på terskelen til mitt voksne liv. Jeg hadde gjort mine erfaringer, noen gode og noen vonde, og de hadde formet meg. Erfaringene jeg hadde gjort bidro selvsagt til at jeg var blitt mer moden.

Jeg var derfor mottakelig for å lese en roman som På kjøret i denne fasen som jeg nå var inne i. Utover det å bli grepet av romanens bærende tema - slik Jack og Hvite niggere hadde grepet meg - forstod jeg nå hva slags type litteratur jeg leste. Videre forstod jeg hvorfor romanen grep meg såpass. På kjøret var som en åpenbaring. Den åpnet opp et nytt landskap for meg, et landskap jeg fant både spennende og fascinerende. På kjøret ble derfor et vendepunkt for meg. Da jeg leste romanen ledet den meg inn på et nytt spor som jeg ikke visste hvor ville føre meg hen. Det skulle jeg først bli klar over senere.

På kjøret ledet meg inn på sporet som fører til frihet...

 

 

 

I´d better be a poet

Or lay down dead.

 

Little boys are angels

Crying in the street

Wear funny hats

Wait for green lights

 

Carry bust out tubes

Around their necks

And roam the railyards

Of the great cities

 

Looking for locomotives

Full of shit

Run down the waterfront

And dream of Cathay

 

Hook spears with Gulls

Of athavoid thought.

 

- Jack Kerouac

 

 

 

Røttene til frihet - del 2

"Marcelle lender doing the Bolero in "Chilperic"" (1895) - maleri utført av den franske kunstneren og bohemen Henri de Toulouse-Lautrec. Henri sleit lenge for å bli anerkjent som kunstner. Det var først helt på tampen av hans liv at han fikk denne anerkjennelsen. Som så mange andre kunstnere og bohemer vanket han på Moulin Rouge der han fant motiver til mange av sine malerier og tegninger. Moulin Rouge var dengang et arnested for datidens kunstnere, bohemer, forfattere, intellektuelle, journalister og fritenkere. Således fungerte Moulin Rouge som en slags smeltedigel og katalysator for alternativ kultur, radikale idéer, samt fri livsførsel og fri kjærlighet.

 

 

 

"Disobedience is the true foundation of liberty. The obedient must be slaves."

 

- Henry David Thoreau

 

 

"Frihet er ikke mulig uten kunst og litteratur," sa Lars og tok en slurk av ølen. "Hvordan da, mener du?" spurte Lisbeth. "Kunst stimulerer jo fantasien. Bøker gjør det samme og gir kunnskap i tillegg," svarte Lars. "Jeg ser den," nikket Lisbeth. "Men det kommer vel an på hva slags type kunst? Og hva slags type bøker? Ikke all kunst stimulerer fantasien? Og ikke alle bøker gir kunnskap?" Lars nikket: "Det er et vesentlig poeng." "Slik jeg forstår deg, Lars, så mener du at et levende sinn og det å ha gode kunnskaper er helt nødvendig for frihet?" spurte så Roar. "Ja, det er det jeg mener," svarte Lars. "Men om man er i fengsel, for eksempel? Eller lever i et diktatur? Selv om man har et levende sinn og gode kunnskaper er man jo ikke fri under slike omstendigheter?" fortsatte Roar. "Det er korrekt," svarte Lars, "noe som viser at frihet er sårbart og komplekst. Umulig for meg å skulle beskrive hva frihet er, eller definere frihet, på en uttømmende måte." "Platons hulelignelse nok en gang," utbrøt Lisbeth med et sukk. "Ser ut til at vi aldri kommer utenom den lignelsen," la hun til. Vi andre rundt bordet nikket.

Jeg var på et nachspiel sammen med noen av mine studentvenner i en stor leilighet på Frogner. Stemningen i stua der vi satt var avslappet og rolig. På stereoanlegget spilte dempet musikk av The Doors, salongbordet var overfylt av øl- og vinflasker, askebegre samt en diger bolle med potetgull. Før på kvelden hadde vi vært på et såkalt house party på Majorstuen. Det ble holdt i en bygård der kun studenter bodde. Hele bygården ble tatt i bruk for partyet slik at vi kunne bevege oss fritt fra leilighet til leilighet i alle etasjene. Partyet var kun for inviterte og mange av de som ble invitert med kjente hverandre fra før. Siden jeg var med i Studentersamfundet ble jeg invitert med. Det var et sabla bra party. Ett av de beste mens jeg gikk på Blindern. Da jeg var på partyet fikk jeg en meget sterk følelse av frihet. En overveldende, nesten intens følelse. Vanskelig å skulle beskrive følelsen overfor en som ikke har opplevd tilsvarende. En slik følelse av frihet må man ha opplevd selv for at man skal kunne skjønne andre som har opplevd den.

Mens jeg gikk på videregående hadde jeg kontakt med studenter som gikk på Blindern. For meg var det veldig givende. De tok meg med på fester og klubber, og de tok meg med til Chateau Neuf slik at jeg fikk innblikk i aktivitetene og det som foregikk ellers på huset. Inntrykket jeg fikk var at studentermiljøet på Blindern var rake motsetningen til miljøet i hjembygda. I hjembygda gikk jentene med høyhalsa genser og øredobb. Guttene gikk med hvit skjorte og skinnslips. Og alle ville bli noe innen markedsføring og data. De så de samme amerikanske filmene, leste de samme avisene og bøkene, og når de diskuterte var enighet det viktigste. Studentermiljøet var helt annerledes. Der gikk folk med rare klær, de leste aviser med lange artikler og lite bilder, leste bøker av forfattere som jeg aldri hadde hørt om, var opptatt av ideer og kunst, diskuterte hele tiden, og når de diskuterte var ikke enighet det viktigste. Miljøet virket av den grunn sterkt fascinerende på meg.

Den første tiden etter at jeg hadde begynt på Blindern søkte jeg aktivt å komme i kontakt med andre studenter. Det lyktes jeg også godt med. Jeg fikk flere bekjentskaper, men skjønte fort at ikke alle hadde samme innstilling til det å være på Blindern som jeg. De hadde planer om å gjøre karriere og slik klatre i det sosiale hierarkiet. Så de var opptatt av være flinke studenter, få gode karakterer og sånn. I mine øyne var de strebere og jeg hadde ikke lyst til å gjøre som de. Jeg var opptatt av helt andre ting og hadde andre formål med å være på Blindern. Jeg ønsket å utforske universitetets verden med alt hva det innebar, ville ta fag som jeg kunne utvikle meg på som menneske, bli kjent med andre studenter, lære om historie og kultur, få kjennskap til ideer og tenkere, lese bøker av alternative forfattere, gå på foredrag og debatter, gå på kunstutstillinger, og fremfor alt ville jeg være med i Studentersamfundet. Studentersamfundet var hjertet i studentermiljøet. Det var der alt foregikk. Da jeg meldte meg inn var jeg derfor meget spent.

Jeg var med i Studentersamfundet i omlag halvannet års tid. Det er en av de rikeste og mest spennnede periodene jeg har hatt i mitt liv så langt. Når jeg tenker tilbake på det i dag virker det som om jeg var på Chateau Neuf omtrent hver dag. Selvsagt var jeg ikke det, men jeg gikk slik opp i Studentersamfundet at det tok overhånd etterhvert. Fordi jeg opplevde miljøet som befriende ble jeg sterkt grepet av det. Såpass at det gikk ut over studiene. Det innså jeg etterhvert. Etter å ha tenkt frem og tilbake kom jeg frem til at jeg måtte velge mellom enten å fortsette med å engasjere meg i Studentersamfundet eller konsentrere meg om studiene. Jeg valgte det siste. Det var et svært vanskelig valg å ta. Friheten og åpenheten som jeg opplevde i Studentersamfundet hadde som sagt grepet meg sterkt, så det å skulle slutte i miljøet virket som et stort tap. Å skulle vende tilbake til en vanlig studiehverdag fortonte seg for meg som trist og borkastet. Det fristet meg overhodet ikke.

Men i realiteten hadde jeg ikke noe valg. Fordi jeg tok opp lån i Lånekassa var jeg nødt til å ha en viss progresjon. Jeg sluttet derfor i miljøet. De følgende månedene etter at jeg hadde sluttet var innholdsløse og monotone. Fordi jeg opplevde det slik mistet jeg mye av motivasjonen for å være på Blindern. Ikke var jeg opptatt av å være flink student og få gode karakterer, men det bare måtte jeg om jeg skulle kunne regne med jobb etterpå. Jeg så da helt klart at jeg måtte stramme tøylene. Og det gjorde jeg også, om enn motvillig. Studentersamfundet hadde åpnet en verden for meg som jeg ikke visste eksisterte. En verden av frihet og utfoldelse, åpenhet og nysgjerrighet. Friheten som jeg opplevde i miljøet stimulerte meg på alle plan. Jeg var nærmest som en champagneflaske som boblet over så lenge jeg var med. Det ga meg et kick. At jeg måtte slutte var derfor smertefullt.

Frihet er essensielt for at vi skal kunne være hele som mennesker. Men frihet er også vanskelig og har sin pris. Det er ikke til å komme utenom. Frihet er ikke noe man får sånn helt uten videre. Man må ta frihet når man har sjansen. Jeg fikk en slik sjanse da jeg var med i Studentersamfundet. Selv om jeg var med kun halvannet år satte det dype spor i meg. Det sådde frø til noe som begynte å vokse i mitt indre, som jeg fremdeles høster fruktene av etter at så mange år er gått. Å smake frihet er noe av det beste jeg har opplevd i mitt liv. Nå var ikke Studentersamfundet knirkefritt og uten problemer. Så langt derifra. Miljøet kunne være slitsomt til tider. Noen ganger svært slitsomt også. Likevel opplevde jeg miljøet der som sterkt befriende, både intellektuelt og emosjonelt. Miljøet var som en oase av frihet som ennå i dag beriker min hverdag.

 

 

 

And when my head gets dizzy

And friends all laugh

And money pours

     from my pocket

 

And gold from my ears

And silverr flies out

     and rubies explode

I´ll up & eat

And sing another song

And drop another grape

     in my belly down

 

Cause you know

What Omar Khayyam said

Better be happy

     with the happy grape

 

As make long faces

     And groan all night

     In search of fruit

     That dont exist.

 

- Jack Kerouac

 

 

 

Røttene til frihet - del 3

"The Kiss" (1892) - maleri utført av den franske kunstneren og bohemen Henri de Toulouse-Lautrec. Av alle arenaer i livet er det erotikken som lettest gjør oss mennesker ufrie. Erotikken har alltid vært knyttet til sterke drifter og følelser, så sterke at vi har problemer med å holde de under kontroll. Det normale er at alle som føler sterkt begjær er ufrie inntil begjæret blir tilfredsstilt. Og selv om begjæret tilfredsstilles så kommer det tilbake, om og om igjen, slik at alle som begjærer de facto er slaver av eget begjær. Etter min oppfatning er det kun kjærlighet som kan forløse oss fra begjæret og slik sette oss fri. Kjærlighet er i mine øyne full realisering av frihet. Dette fordi kjærlighet tilfredsstiller alle våre emosjonelle behov, også de erotiske, samt at det simpelthen er umulig å elske under tvang under noen omstendighet.

 

 

 

"Freedoms are not given, they are taken."

 

- Kropotkin

 

 

 

Falling off in wind

 

I got the San Francisco blues

Bluer that misery

I got the San Francisco blues

Bluer then eternity

     I gotta go home

     Find me

     Another

     Sanity

 

I got the San Francisco blues

Bluer than heaven´s gate,

     mate,

I got the San Francisco blues

Bluer than blue paint,

     Saint,

 

I better move on home

     Sleep in

     My golden

     Dream again

 

- Jack Keruoac