Ord som beveger...

Homer (gresk poet og forfatter, regnes som diktningens far, de episke verkene "Illiaden" og "Odysseen" tillegges ham)

 

"I begynnelsen var ordet..."

- Johannes 1,1

 

På denne siden skriver jeg om mitt forhold til diktning, innenfor sjangrene poesi, prosa, epos og drama (om de respektive sjangrene; se nedenfor).

Jeg vil presenterer diktere som betyr mye for meg, med linker til respektive nettsider. 

Poesi

"Ved en bok" - maleri av Maria Bashkirtseff (1858 - 1884)

Poesi er diktning med metrisk rytme og rim. Grunnlaget for alle de andre sjangrene innen diktning; prosa, epos og drama. Mennesket har alltid satt sammen ord for å skape en gitt stemning og følelse, noe som har utløst poesien. Akkurat når mennesket begynte å skape poesi og dikte er uvisst. Antakelig har mennesket alltid benyttet seg av metaforer, som trolig har utløst et poetisk billedspråk.

Det vi vet er at poesien har sitt opphav i mytologien og religionen. Hinduismen, som er verdens eldste eksisterende religion, baserer seg på tekster som både er poetiske og filosofiake av natur. Hinduismen er fortellingens religion, den bygger på fortellinger om kosmos, liv og død, gudene og mennesket, moral, meningen med livet, etc.

Innen vår kulturkrets er "Gilgamesj" fra oldtidens Sumeriske sivilisajon i Mesopotamia det eldste skrevne verket vi kjenner. Det var baylononerne som skrev ned "Gilgamesj" i kileskrift på leirtavler, som så ble bevart i store arkiver og biblioteker knyttet til templene. "Gilgamesj" er poetisk i form og struktur, og behandler svære spørsmål om liv og død som siden ble grunnlaget for filosofien. Mange av bøkene i Det gamle testamente er poesi, som profetene, Salmene, Forkynneren og Høysangen.

Men før mennesket lærte seg skrivekunsten ble all form for poesi overlevert muntlig. Vi vet at "Gilgamesj" bygger på flere muntlige fortellinger som etterhvert ble satt sammen og skrevet ned.

Vi kjenner alle Homers "Illiaden" og "Odysseen". Det er uvisst hvem Homer egentlig var, kan hende han bare er en sagnfigur, men før disse episke fortellingene ble skrevet ned eksisterte de i muntlig form.

Det samme gjaldt for de eldre Edda kvadene ("Eldre Edda") hos oss. Edda er poesi og ble grunnlaget for diktning i Norden. "Eldre Edda" var først muntlige fortellinger som etterhvert ble skrevet ned. 

Prosa

"Portrett av Lev Tolstoj" - maleri av Ivan Nikolaevich Kramskoi (1873)

Prosa er diktning i ubunden stil, altså uten metrisk rytme og rim. Prosa benytter vi oss av i dagligtalen og hverdagsspråket.

Som sjanger innen diktningen springer prosa ut av poesien og er forlengelsen av den. Undersjangere innen prosa er skjønnlitteratur (noveller og romaner) og sakprosa.

I grenselandet mellom poesi og prosa finnes såkalt "poetisk prosa". "Poetisk prosa" er prosa som benytter seg av poetiske virkemidler og billedspråk, metaforer, og som skaper en gitt stemning i leseren.

Typisk for prosa er uformell sammensetning av ord og vers, og fulle og hele setninger.

Det finnes ingen uttømmende definisjon av hva prosa er, noe som resulterer i at hva som kjennetegner sjangeren stadig diskuteres.

epos

"Gilgamesj" - babylonsk leirtavle med kileskrift. Leirtavlen inneholder delen av eposet som forteller om da gudene sendte en oversvømmelse og utslettet alt liv på jorden (The British Museum)

Epos er lang fortelling om kosmos, guder og helter, samt viktige hendelser og forhold som har betydning for en hel kultur og/eller nasjon.

Epos kommer av gresk, og meningsbetydingen er satt sammen av tre ord: "ord", "fortelling", "poesi". 

Epos springer ut av mytologien, samtidig som sjangeren har sine røtter i poesien.

"Gilgamesj" er det eldste episke verk innen vår kulturkrets.

Andre berømte verk er "Ramayana" (Hinduismen - Sanskrit), Homers "Illiaden" og "Odysseen", "Os Lusiadas" (Portugals nasjonalepos) og "Beowulf" (Englands nasjonalepos).

Drama

Teatermaske - antikkens Hellas (fra ca. 200 f.Kr.) Masken forestiller guden Dionysos.

Drama er poesi omgjort til spill på en scene. Sjangeren har sitt opphav i antikkens Hellas. Grunnlaget var festivalene som grekerne feiret til ære for fruktbarhets- og vinguden Dionysos. Under festivalene kledte de seg i kostymer og gikk med masker, samt malte ansiktet og kroppen.

Det ble fremført opptog i byene med sang, musikk, og en form for "spill" eller "gateteater" som illustrerte gudene på Olympen. Etterhvert utviklet "spillene" og "gateteatrene" seg til en form for mer seriøst drama der mennesket og menneskets problemer ble belyst.

Ett av de første store seriøse dramaer vi kjenner er "Orestien" av Aiskhylos (født ca. 525 f.Kr. - død ca. 455 f.Kr.). Aiskhylos regnes som en av de tre store greske dramatikere sammen med Sofokles og Evripides.

"Orestien" omhandler gudenes inngripen i en alvorlig drapssak som truer hele samfunnet med moralsk ødeleggelse. Det bærende temaet i stykket er grunnlaget for å styre samfunnet ved skrevne lover og, slik vi oppfatter det i dag, innføring av rettsstaten. 

Grekerne bygde mange amfiteatre rundt om i byene (antikkens Hellas var mange løst sammensatte bystater). Grekerne selv mente at teater skapte nødvendig politisk bevissthet i befolkningen for å få demokratiet til å fungere.

Romerne var ikke særlig gode på teater, tross at de hadde en sterk poetisk tradisjon med mange gode poeter. De foretrakk istedet sirkus og gladiatorkamper for det meste. 

Under middelalderen ble teater sterkt influert og kontrolert av den dominerende posisjonen til kirken. Teatrene måtte stort sett fremføre stykker som videreformidlet fortellingene i Bibelen.

Ett av de første seriøse teatrene som innledet en ny epoke, der teatrene ble løsrevet fra Kirkens kontroll og fikk en friere stilling, var The Globe. Stykkene til Shakespeare ble satt opp der.