Poesi og diktning

Johann Wolfgang von Goethe (1749 - 1832). Regnes som Tysklands største og mest betydningsfulle dikter. Mange anser ham også som den største dikteren innen den vestlige kulturkrets nest etter William Shakespeare. Skrev flere store verker som ble banebrytende innen tysk diktning. Hans diktning regnes fremdeles som aktuell, og den leses og diskuteres av svært mange ennå i dag. Med sin versjon av den tyske "Faust-legenden" satte Goethe en ny standard for diktning, og versjonen ansees som et standardverk. Har inspirert utallige diktere og forfattere, bla. Henrik Ibsen og Thomas Mann.

 

 

 

"Poetry is the rhytmical creation of beauty in words."

 

- Edgar Allan Poe

 

 

 

Da jeg var barn leste min farmor ofte for meg. Jeg husker at hun tok meg på fanget og leste "Lillebror og Knerten", "Aurora", "Mormor og de åtte ungene i skogen", "Ole Aleksander Filli Bom Bom Bom" og bøker av Charles Dickens. Det var alltid en god opplevelse for meg. Min farmor var dyktig til å lese, og fikk meg revet med. Hver gang hun kom på besøk var jeg yr av glede, fordi jeg visste at hun ville lese for meg.

Da jeg ble ungdom begynte jeg å lese typisk ungdomslitteratur. Jeg fikk romanen "Ungdomsblues" (skrevet av Rune A. Berg) i julegave da jeg var 15, den ble på mange måter inngangsporten til mer voksen litteratur for meg.

Siden ble det andre romaner etterhvert som jeg vokste opp.

En av de sterkeste og viktigste romaner jeg leste da jeg var ungdom var "Å være ung er for jævlig" av Christiane F. Romanen skildrer en ung jentes liv i narkotikahelvetet i Berlin på midten av 70-tallet. Den ble katalysatoren for hvordan jeg forstår narkotika og det å være narkoman. Sjelden har jeg opplevd at en roman har fått så avgjørende betydning for hvordan jeg tenker om endel viktige ting.

Selvsagt fikk jeg min dose med Alistar MacLean da jeg gikk på videregående, men jeg leste også Bjørneboe og Hamsun i den perioden. Og jeg fikk lest "Exorsisten" av William Peter Blatty da jeg gikk på videregående. Jeg slukte romanen iløpet av en helg, grepet av grøss og gru. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, til dét var den altfor spennende.

Da jeg var ferdig med vidergående lese jeg "Jack" av Ulf Lundell, som så ble det avgjørende vendepunktet. "Jack" var som en åpenbaring. Jeg ble bergtatt av romanen, både fordi den er meget velskrevet, men mest fordi jeg kjente meg igjen. Ingenting ble som før etter at jeg hadde lest "Jack". Jeg kjøpte i rask rekkefølge flere romaner av Ulf Lundell og slukte dem, men ingen kom opp mot "Jack". Ett par år senere leste jeg den mer glatte "Beatles" av Lars Saabye Christensen. Også den beveget meg dypt, men ikke på samme måte som "Jack".

I bunn og grunn var det min far som åpnet diktningens verden for meg. Han leste alltid mye og fortalte gjerne om bøkene han leste og hva han syntes om de. Vårt hjem hadde svære bokhyller stappet med bøker. Jeg husker at jeg ofte tok frem en bok, åpnet den, bladde i den, og spurte så min far eller mor hvem forfatteren var og hva de kunne fortelle om romanen. Slik ble jeg introdusert for forfattere og diktere som Tolstoj, Dostojevskij, Ibsen, Brecht, Vesaas, Goethe, Mann, Skram, Undset, Pasternak, Ambjørnsen, Eco, Wergeland, Strindberg, Falkberget, Dumas, Bjørnson, og mange mange andre.

Det var først da jeg begynte på universitetet at jeg fattet interesse for den forfatteren som siden ble min store helt: Ernest Hemingway. Vi satt i kantina på Blindern og pratet om forfattere og bøker, og en av mine medstudenter nevnte Hemingway. Jeg spurte ham om Hemingways forfatterskap, og han fortalte villig vekk. Jeg fattet interesse og begynte å lese Hemingway, og han har fulgt meg siden. Jeg tror jeg har lest alle romaner av Hemingway, og de fleste av hans noveller. Novellene er best synes jeg, men også mange av romanene er meget gode. Den største romanen av Hemingway jeg har lest, som har gjort dypest inntrykk på meg, er "Den gamle mannen og havet". Jeg har lest romenen ett par ganger, og den rører noe inne i meg som jeg vanskelig kan forklare. Stor diktning er ofte slik.

Noen år senere kom jeg så over Jack Kerouac, og mitt liv ble aldri det samme. Jeg kjøpte "On the road" mest på slump, og leste romanen i ett drag. Igjen var jeg kommet til et vendepunkt, og alt rundt meg ble farget i et nytt lys. Det er kun "Jack" som har beveget meg like sterkt som "On the road", og Jack har fulgt meg siden helt til nå. Jeg har lest noen av hans romaner, og endel av hans poesi. Og jeg er meget takknemlig over at jeg har blitt kjent med Jack og hans forfatterskap.

Jack Kerouac satte meg på sporet av en annen stor dikter. Jeg leste en lang artikkel i et litteraturtidsskrift om Jack Kerouac (han var tema i en av hovedartiklene), og i en annen lang artikkel var så amerikas største poet tema, grunnleggeren av moderne amerikansk poesi; Walt Whitman. Da jeg leste om Walt Whitman i litteraturtidsskriftet forstod jeg at det måtte være ham som ble foranledningen til Jack Kerouac og Beat-generasjonen, og at han også var mye av forutsetningen for ungdomsopprøret i USA på 50-tallet og starten på rock n´ roll. Jeg fikk tak i "Gresstrå" (Leaves of Grass), og siden har Walt Whitmans poesi vært en viktig del i min hverdag.  

På grunn av Jack Kerouac og Walt Whitman ble jeg kjent med og fattet sterk interesse for bohem-bevegelsen. Jeg leste det jeg kom over om bohem-bevegelsen, og jeg følte at jeg for første gang i mitt liv opplevde frihet. Det var som en enorm forløsning inne i meg. Jeg leste forfattere som Charles Bukowski, Henry Miller, Hans Jæger, og andre. Men størst blant dem var, og er fremdeles, Jack Kerouac.

Først i godt voksen alder ble jeg så kjent med en annen forfatter som siden har fått stor betydning for meg; Edgar Allan Poe. Poe regnes som grunnleggeren av horror-sjangeren innen litteraturen, men han er mye mer enn bare det. Hans diktning skildrer på en troverdig måte menneskets kamp med tilværelsen, både på det indre og det ytre plan, i en verden som både er vakker og grusom. Edgar Allan Poe ble så inngangen for meg til diktere som Rimbaud og Baudelaire.   

Og min reise er ennå ikke slutt...

 

 

 

 

Poetry

And it was at that age ... Poetry arrived
in search of me. I don't know, I don't know where
it came from, from winter or a river.
I don't know how or when,
no they were not voices, they were not
words, nor silence,
but from a street I was summoned,
from the branches of night,
abruptly from the others,
among violent fires
or returning alone,
there I was without a face
and it touched me.

I did not know what to say, my mouth
had no way
with names,
my eyes were blind,
and something started in my soul,
fever or forgotten wings,
and I made my own way,
deciphering
that fire,
and I wrote the first faint line,
faint, without substance, pure
nonsense,
pure wisdom
of someone who knows nothing,
and suddenly I saw
the heavens
unfastened
and open,
planets,
palpitating plantations,
shadow perforated,
riddled
with arrows, fire and flowers,
the winding night, the universe.

And I, infinitesimal being,
drunk with the great starry
void,
likeness, image of
mystery,
felt myself a pure part
of the abyss,
I wheeled with the stars,
my heart broke loose on the wind.

- Pablo Neruda

 

 

 

Nettside:

 

Aristotle Poetics (Internet Encyclopedia of Philosophy):

http://www.iep.utm.edu/aris-poe/