"Still got the blues..."

B.B. King - amerikansk blueslegende, sanger, original låtskriver og eminent gitarist. Regnes som en av bluesens største og viktigste artister. Kjent for sitt meget sofistikerte gitarspill, og rangeres som en av de beste gitarister noensinne. Han ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame i 1987, og ble videre tatt opp i R&B Hall of Fame i 2014. B.B. King står som en av de mest innflytelsesrike bluesartistene noengang. Han har hatt avgjørende betydning for en rekke andre artister. Blues var opprinnelig afro-amerikanernes musikkform, av den grunn ble blues vurdert som suspekt av den hvite middelklassen i USA. Betydning blues har hatt og fremdeles har for andre musikkformer er enorm.

 

 

 

"Blues is easy to play, but hard to feel."

 

- Jimi Hendrix

 

 

Blues som musikksjanger fikk jeg først et forhold til i voksen alder. Jeg har likt bluesrock fra da jeg begynte å lytte seriøst til musikk i de tidlige ungdomsåra, men det var først da jeg hadde passert de 30 at jeg virkelig begynte å lytte til blues. Grunnen er at ingen av mine venner i hjembygda lytta til blues, samt at ingen i min familie gjorde det. Dermed fikk jeg ikke nødvendige impulser og nødvendig stimulering for å utvikle interesse for blues.

Selve ordet blues kommer av uttrykket "feeling blue". Uttrykket betyr melankoli, tristhet, å være deprimert, føle seg på bånn, å være i rennesteinen, befinne seg aller nederst på rangstigen. "Feeling blue" og assosiasjonene for uttrykkets betydning har sitt opphav fra blant annet den amerikanske borgerkrigen. Under borgerkrigen skreiv soldatene brev hjem der de tok i bruk dette uttrykket. "Feeling blue" skulle få kultstatus innen det amerikanske språket, fordi uttrykket ble et symbol på de forferdelige forholdene som soldatene opplevde ved fronten og ellers under krigen. 

Som musikksjanger har blues sitt opphav i afro-amerikanske samfunn i Mississippi Delta på slutten av 1800-tallet. Grunnlaget var tradisjonen med folkesanger, arbeidssanger og negro-gospel. Især negro-gospel fikk avgjørende betydning for hvordan blues skulle utvikle seg til å bli. Det vil føre altfor langt å skulle gi en redegjøring for bluesens historie her (om bluesens historie, sjekk lenkene nedenfor).

Som sagt var det først i voksen alder at jeg fikk et forhold til blues. Mitt aller første møte med blues var imidlertid da jeg var på besøk hos naboen en lørdagskveld og -natt (om denne kvelden, sjekk det jeg har skrevet på siden "Hjembygda" under "Gode opplevelser"). Naboen spilte skiver med Eric Clapton, og han fortalte mye om blues generelt og Clapton spesielt.

Jeg husker at jeg likte Clapton veldig godt, og min sans for bluesrock var dermed lagt. Låter som "Cocaine". "Layla", Badge", "Sunshine Of Your Love", "Crossroads" og "I´m So Glad" brente seg for alltid inn i min sjel. Å lytte til Claptons drivende riff og soloer, samt til min nabo som fortalte om blues, var for meg - ung som jeg var - en sterk opplevelse. I tillegg leste han opp dikt, og fortalte meg om sammenhengen mellom diktning og blues.

Jeg kjøpte noen album med Clapton i de følgende ukene etter den lørdagskvelden, lytta til dem og syntes at det jeg hørte var bra. Selv om min interesse for bluesrock ble lagt den lørdagskvelden og -natten hos naboen skulle det likevel gå endel år før jeg tok ballen opp igjen og videreutviklet min sans for blues.

Det var på den tida da jeg vanka sammen med kunstnerspirer i Oslo. Jeg var i begynnelsen av 30-årene dengang. Vi vanka på ulike klubber i byen, mest på legendariske Club Blue Munk (kalt Blue Munk på folkemunne, eller bare Munk). På Blue Munk var det alltid live-musikk i helgene, og for det meste gikk det i ulike former for rock n´ roll. Men det hendte også at band spilte bluesrock der innimellom, og jeg likte det jeg hørte. Som nevnt ovenfor har jeg likt bluesrock fra de tidlige ungdomsåra, så bluesrocken som ble spilt på Blue Munk ga meg nødvendig "push" for at jeg skulle orientere meg innen blues.

De andre jeg vanka med likte også bluesrock, og noen av dem hadde allerede utviklet en interesse for sjangeren. Det ble til at vi noen ganger ramla innom bluesklubben Muddy Waters (klubben eksisterer ikke lenger, dengang lå den på Grensen). På Muddy Waters ble det alltid spilt live-musikk i helgene, og mange av bandene var drivende gode.

Jeg huske spesielt en lørdagskveld da vi var der. Bandet hadde spilt rå og blodig blues gjennom hele kvelden. Det var som om musikken fikk lokalet til å ånde av levd liv og melankoli. Det var rått rått rått som faen! Stemningen blant folk i lokalet var ditto meget høy. Da bandet skulle dra igang siste låt sa vokalisten: "It´s all about Mississippi and Chicago, you know!"

Vokalisten (amerikaner) var en hvit fyr i femtiåra som så meget meget livserfaren ut. Han stod der på scenen i sine slitte sorte jeans, sorte lærsko, sort t-skjorte og sort lærjakke, hadde på seg sorte solbriller, var ubarbert og svettende, hadde langt rufsete hår, og han trollbandt publikum med sin rustne whisky-stemme. Han var som tatt rett ut fra en Charles Bukowski-roman, alt annet enn striglet, pen og pyntelig (for å si det sånn).

Jeg var bergtatt der jeg hang i baren og lytta til bandet sammen med mine venner. Der og da bestemte jeg meg for å sjekke mer ut om blues. Musikken som bandet leverte var så ektefølt blodig og rå at jeg nesten ble feid av gulvet (som sikkert mange av de andre på Muddy Waters også følte den kvelden - stemningen var elektrisk).

Jeg sjekket om blues i diverse opplagsverk og leksikon i de kommende ukene, og begynte å kjøpe mine første album på Platekompaniet i byen. De første albumene jeg kjøpte var med legenden Buddy Guy, og det aller første var "Buddy Guy Live - The Real Deal" (sluppet 1996).

Så begynte snøballen å rulle...

Jeg likte det jeg hørt på "The Real Deal" og kjøpte raskt flere album med Buddy Guy. Så begynte jeg å kjøpe album med Muddy Waters, B.B. King, Jeff Beck, Roy Buchanan og Johnny Winter, for å nevne noen. Og! Jeg kjøpte fremfor alt mange album med Jimi "The Legend" Hendrix, som jeg setter høyest av alle.

Noen år seinere begynte jeg å vanke på den (på den tida) nyetablerte klubben Buckleys, som var oppfølgeren til klubben Muddy Waters. På Buckleys, som på Muddy Waters, hadde/har Oslo Bluesklubb sitt stamsted, og det ble slik at jeg meldte meg inn i bluesklubben.

Medlemsskapet i Oslo Bluesklubb gjør at jeg får rabatt på inngangen på de aller fleste konsertene på Buckleys. I tilegg får jeg magasinet "Blues News" i posten, som inneholder mange informative og leseverdige artikler. Utover det er miljøet i klubben veldig bra, og det er alltid trivelig å stikke innom Buckleys - konsert eller ikke konsert - å slå av en prat med folka der.

 

 

Nettsider:

 

All About Blues Music:

http://www.allaboutbluesmusic.com

 

Oslo Bluesklubb:

http://www.osloblues.com

 

Buckleys Blues Pub (Oslo):

http://www.buckleys.no

 

Living Blues:

http://www.livingblues.com