Mitt forhold til whisky

Grand Old Parr 12 Years Old Blended Scotch Whisky. Skottene har et lidenskapelig forhold til sin whisky. Mye av årsaken bunner i det sterke forholdet de har til landets natur og historie, men også det anspente forholdet de har til engelskmennene. Å drikke skotsk whisky er noe man ikke kimser av eller tar lett på. Man drikker whiskyen langsomt, og det med respekt for dens rike kulturhistorie og tradisjon. Det finnes utallige destillerier på Skottland og alle har hver sin historie. Whisky er poesi på flaske, som det heter, og flere skotske poeter og diktere har lovprist dette gylne brennevinet.

 

 

 

"Whiskey is by far

the most popular of all remidies

that won´t cure a cold."

 

- Jerry Vale

 

 

 

 

Jeg husker ikke når jeg smakte whisky første gangen. Som så mange unge gutter i de tidlige tenårene smakte jeg jo på brennevin, og noe av det var whisky. Dengang var jeg så ung at jeg selvsagt ikke likte smaken og det brant rett og slett for jævlig, og jeg skjønte ikke hvordan voksne kunne få seg til å drikke sånt.

Vi hadde en klassefest da jeg gikk i 7. på ungdomsskolen. Alkohol og tobakk på festen var selvsagt bannlyst av lærerne, men det ga flere av oss blanke i. Både rulletobakk og noen pils hadde vi tatt med oss. Vi skulle jo tøffe oss for jentene i klassen! At jentene syntes vi var dumme er en helt annen, men likevel helt opplagt, sak. Vi sneik oss ut i vinterkulda for å smugrøyke en rullings, stod der på røykehjørnet og røyka og prata, og syntes vi var dritkule som torde å røyke mens det var klassefest.

En av mine klassekamerater hadde tatt med seg ei lerke med noe han sa var for bare de av oss som ville det selv. Han spurte om vi ville smake? Vi svarte alle "ja", ingen av oss våget å si "nei". Lerka gikk på omgang, og vi smakte i tur og orden.

Så ble det min tur...

Jeg tok sneipen ut av munnen og drakk en liten slurk. Det brant som faen i munnen og i svelget, jeg hostet og harket, og lurte på hvordan i all verden noen kunne få seg til til å like og drikke sånt. Alle vi gutta lo av hverandre der vi hostet og harket, ga høylytt uttrykk for at vi ikke likte det som var på lerka, og sverget på at sånt ville vi aldri prøve igjen! Han som hadde tatt lerka med seg gliste og sa at det var whisky, og han la til at han hadde stjålet whiskyen fra flaska til sin eldre bror.

Noen år senere var jeg så på besøk hos denne fyren. Vi var alene i huset og så på NRK-nattrock sammen (nattrock var konsert-sendinger med ulike rockeband som NRK viste på begynnelsen og midten av 1980-tallet natten til 1. mai for å unngå gemytter mellom demonstranter og politiet i Oslo og andre byer). Han gikk opp og hentet ei flaske brennevin på brorens rom og kom ned i stua igjen med den. Jeg spurte ham hva det var, og han svarte at det var skotsk maltwhisky. Jeg hadde ikke snøring på hva maltwhisky var dengang, men fikk så et glass av ham. Han bedyret at han hadde fått lov av broren til å dele whiskyen med meg, forutsatt at han skaffet broren en ny tilsvarende whisky. Men! Jeg måtte for Guds skyld ikke si noe, hverken til mine eller hans foreldre.

Det er mange år siden nå, og minnene strømmer på mens jeg skriver dette. Jeg var 16-17 år dengang, og jeg kan huske at jeg likte smaken uten at jeg skjønte hvorfor. Vi drakk av whiskyen og røkte rulling mens vi så på nattrocken på NRK. Og ennå i dag husker jeg denne natten som en av de feteste nettene jeg hadde opplevd inntil da, og kanskje siden. Musikken på NRK-nattrocken var meget bra, og den ble bare bedre og og bedre etterhvert som innholdet i whiskyflasken ble tømt av oss. Hvordan vi kom oss i seng og hvordan vi følte oss dagen derpå? Hehehehehe! Ikke spør, folkens! Vi var jo dengang bare unge gutter på 16-17 år!

Jeg befattet meg ikke så mye med whisky, ihvertfall ikke maltwhisky, etter den natten. Men senere skulle jeg gjøre det, bla. da jeg var i militæret.

I militæret ble det både øl og brennevin blant oss soldater. Ikke alle drakk alkohol i leiren i helgene selvsagt, men det var en ikke ubetydelig gjeng blant oss soldater som gjorde det, til befalets ergrelse og stadige moralske reprimander. Det var vanlig blant oss soldater at vi smuglet alkohol inn i leiren og hadde vorspiel på rommene i kaserna før vi gikk på byen de helgene vi hadde friberedskap. En av favorittene som mange av oss drakk var et meget kjent whiskymerke.

Vi kjøpte whiskyen på Polet i byen og fikk smuglet flaskene inn i leiren. Vi kjøpte alltid halvflasker som enkelt kunne skjules under jakka, i bagen, eller andre steder. Befalet sjekket oss nesten aldri, og jeg hørte aldri om noen som ble tatt. Jeg og de andre drakk whiskyen på rommene mens vi lytta til musikk og gjorde oss klare for en kveld på byen ("vakter" var selvsagt alltid på plass, som ga stille signal til oss om at befal var underveis til kaserna slik at vi kunne gjemme flaskene i tide).

Jeg tilhørte den gjengen blant soldatene i leiren som var godtatt til å bli med på de hemmelige festene. De andre soldatene i leiren visste ingenting om hvordan våre fester egentlig var, og sånn klarte vi å holde det som skjedde på disse festene skjult for utenforstående og især befalet. Det var ei sabla bra tid! Og jeg minnes den med glede nå som jeg blitt voksen.

Etter tida i militæret gikk det noen år før jeg befattet meg med whisky igjen. Det var først da jeg begynte i jobben på Polet at jeg virkelig fikk øya opp for whisky. Da jeg begynte på Polet hadde jeg som så mange andre ikke peiling på whisky i det hele tatt, annet enn at det var noe jeg drakk på fest. Jeg visste lite om selve fremstillingen, lite om ulike merker, lite om fatlagring, lite om karakter, og kunne ikke si noe om hverken smak eller lukt.

Men! Det skulle endre seg etterhvert...

 

 

 

Whiskey Rock A Roller

I'm headed down a highway got a suitcase by my side 
Blue skies hangin' over my head I got 500 miles to ride 
I'm goin' down to Memphis town to play a latenight show 
I hope the people are ready there 'cause the boys are all ready to go

Well, I'm a whiskey rock-a-roller 
That's what I am 
Women, whiskey and miles of travellin' 
Is all I understand

I was born a travellin' man and my feets do burn the ground 
I don't care for fancy music if your shoes can't shuffle around 
I got a 100 women or more and there's no place I call home 
The only time I'm satisfied is when I'm on the road

Sometimes I wonder where will we go

Lord don't take my whiskey, rock and roll 
Take me down to Memphis town, busdriver get me there 
I got me a queenie she got longbrown curly hair 
She likes to drink Old Grandad and her shoes do shuffle around 
And everytime I see that gal 
Lord she wants to take me down

Sometimes I wonder where will we go 
Lord don't take my whiskey, rock and roll

- Ronnie Van Sant/Bill Powell/Edvard C. King

 

 

 

Nettsider:

 

Whisky Facts:

http://www.whiskyfacts.com/

 

Whisky.com - Where Fine Spirits Meet:

https://www.whisky.com/information/home.html