18. sep, 2014

"On the Road" av Jack Kerouac

 

 

"Nothing behind me, everything ahead of me, as is ever so on the road."

 

- Jack Kerouac

 

 

Frihet og livsutfoldelse. To ord som har vært viktige for meg siden ungdomstida. Ord som helt siden da har forløst noe inni meg og og som ennå forløser. Ord som nærmest virket som en beruselse, som en hemmelig og forbudt drøm om et mulig liv. Jeg kan legge til opprør. Også et ord som har vært viktig for meg fra da jeg var i tenårene og begynte å tenke selv. Opprør mot alt som legger meg i lenker, mot all form for ytre fysisk og indre psykisk tvang, mot alt som gjør meg cleancut og mainstream, mot alt som nekter meg frihet og muligheten til å folde meg ut som menneske, mot alt som gjør meg konform.

Jeg vet ikke når det var at jeg begynte å tenke i de baner, men tror det må ha vært tidlig i tenårene. Jeg lytta til Beatles, noe som påvirket hvordan jeg tenkte om meg selv og livet jeg levde, selv om jeg ikke forstod påvirkningen dengang. Det skulle gå noen år før jeg oppdaget lyrikken til Beatles. Likevel ga Beatles meg vitale impulser allerede i min tidlige ungdom, om enn ubevisst.

Da jeg gikk på videregående leste jeg romaner av Jens Bjørneboe. Især husker jeg inntrykket som Haiene ga meg. Bøkene av Bjørneboe som jeg leste fikk meg til å tenke over tvang og undertrykkelse, sosiale hierarkier og makt. Da jeg gikk på Sund Folkehøgskole leste jeg Jack av Ulf Lundell. Romanen var som en åpenbaring av frihet, og den forløste noe inni meg, både tanker og følelser. Litt senere leste jeg Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen og Skjønne tapere av Leonard Cohen. Også disse romanene forløste noe inni meg. Jeg forstod det ikke fullt ut da, men jeg var iferd med å utvikle min egen livsorientering, en livsorientering der frihet og utfoldelse var det viktigste.

Alt dette gjorde at jeg var mottakelig for On the Road (norsk tittel er På kjøret) da jeg en dag kom over romanen i en bokhandel i byen. Det var helt tilfeldig at jeg kom over romanen. Jeg visste lite om Beat-generasjonen, enda mindre om Jack Kerouac, og ingenting om On the Road. Jeg tok frem romanen fra hylla der den stod plassert og leste vaskeseddelen på baksiden. Mens jeg leste vaskeseddelen fikk jeg en sterk fornemmelse av at dette var ei bok som jeg burde skaffe meg. Jeg bestemte meg raskt og kjøpte boka, dro så hjem og begynte på den.

Allerede da jeg leste de første sidene skjønte jeg at det var en uvanlig roman og jeg slukte On the Road i løpet av noen få dager. Da jeg hadde lest romanen ferdig følte jeg en hunger inni meg. En hunger etter livet, etter frihet og utfoldelse. Jeg ville slentre gatelangs og føle byens blues, gå på brune barer og klubber der bare frynsa folk vanker og lytte til suspekt musikk som kun de lyttet til. Og jeg ville bli ruset av alkohol og annet, bli ruset av litteratur og kunst, av kjærlighet og elskov. On the Road ga meg et kick, og jeg forstod at romanen hadde satt meg på et nytt spor.

I tiden som fulgte leste jeg om USA på 50-tallet da On the Road kom ut, om Jack Kerouac og hans liv, om Beat-generasjonen, og om ungdomsopprøret. Det jeg leste skildret USA som et strengt og konformt samfunn der alternativer til den herskende oppfatningen om bra livsførsel og god moral var så og si ikke-eksisterende. Gjennom det jeg leste fremstod USA nærmest som et lukket samfunn der enhver antydning til sosialt avvik ble sett på med ugleøyne, endog slått hardt ned på. Et USA der den hvite kristne middelklassen hadde monopol på å definere de sosiale og kulturelle koder. Et USA der frykten for kommunismen lå som en lammende hånd over hele samfunnet, der nasjonal patriotisme var satt i høysetet og kultur var det samme som underholdning. Et USA der livets hensikt og mål var produksjon og materiell lykke.

Et gjennomregulert og konformt USA der alternativer til det etablerte ikke fantes, iallfall nesten ikke fantes. For i Harlem i New York fantes det klubber der de frynsa folka vanket. På disse klubbene lyttet de til jazz, som dengang ble ansett som en suspekt musikkform av den hvite kristne middelklassen. Jazz var afro-amerikanernes musikk, og de befant seg nederst på den sosiale rangstigen. De befant seg også delvis på utsiden av det etablerte samfunnet. Jack Kerouac vanket på disse klubbene, tross at han var hvit. Å være hvit og vanke på slike klubber i Harlem må ha vært et vågalt prosjekt for ham. Men Jack gjorde det altså, og det skulle gi ham vitale impulser. Jack var ikke alene. Han vanket på disse klubbene sammen med sine nærmeste hvite venner, folk som senere skulle bli sentrale Beat-poeter og Beat-kunstnere.

På disse klubbene lyttet Jack og hans venner til jazz og de menget seg med folka der. Videre begynte de å eksperimentere med litteratur, kunst, rus og sex. Jack dro så på loffen i USA. Han ville oppdage det egentlige Amerika. Nesten uten penger haiket han på kryss og tvers i landet. Han måtte nærmest overleve fra dag til dag og var avhengig av hjelpen han kunne få fra folk han møtte. Og Amerika åpnet seg for ham. Et drømmens Amerika, et sangens Amerika, et frihetens Amerika. Et Amerika som poetene dikter om. Han var i mange byer i USA og han var i Mexico. Alle inntrykkene som han fikk skulle legge grunnlaget for hans uvanlige forfatterskap.

Jack skrev manuset til On the Road på sin gamle skrivemaskin iløpet av noen få dager og netter, men han fikk manuset refusert av de store forlagene. Forlagene våget rett og slett ikke å utgi romanen, til det var den for annerledes og kontroversiell. I On the Road skildret Jack sine opplevelser der blant annet rus og sex inngikk. Det var for drøy kost for de store forlagene. Først etter at lang tid var gått våget et lite forlag å utgi romanen. Og resten er historie. On the Road ble en sensasjon av de sjeldne innen amerikansk litteratur da romanen kom ut. Boka skapte bølger og det var som en vårløsning.

On the Road satte en ny standard innen amerikansk diktning. Boka er blitt bejublet og hyllet, men også møtt med dyp skepsis og mistro, endog hatske utfall. Romanen ble Beat-generasjonens Bibel da den langt på vei definerte hva det vil si å være beat. Ennå i dag leses On the Road av mange, især av folk som søker et alternativ til det etablerte. Den er ikke en roman i vanlig forstand. Romanen er en fortelling om frihet og livsutfoldelse, om det å søke det virkelige liv, om det å eksperimentere, om det å finne frem til livets innhold og mening, om det å bryte lenkene som gjør oss konforme, om det å være et individ, om det å være menneske.

Mange år er gått siden On the Road kom ut, men boka er ennå aktuell. Dens tema om frihet og livsutfoldelse vil alltid være noe som opptar de av oss som ikke ønsker å være cleancut og mainstream, men som ønsker å leve, i ordets rette betydning. Romanen ble en gedigen sensasjon, har fått en mytisk status og er blitt kultklassiker. Og den utløste en bølge i USA som ennå har etterdønninger.

Det begynte altså på klubber i Harlem i New York på 50-tallet. Dengang våget ikke de store forlagene i USA å utgi On the Road blant annet fordi de fryktet negative reaksjoner fra den hvite middelklassen. I dag er romanen meget anerkjent. Time-Magazine vurderer On the Road for å være blant de viktigste bøkene som ble utgitt i USA på 19 hundretallet. Og Library of Congress har romanen på listen over bøker som formet USA i det forrige århundre.

 

 

Nettside:

 

Presentasjon av På kjøret (Tiden Norsk Forlag):

http://www.tiden.no/index.php?ID=Bok&counter=825