25. jul, 2016

"Fluenes herre" av William Golding

 

"Atter en gang måtte Ralph foreta en omvurdering inne i seg. Gisgis kunne bruke tankene. Han kunne gå videre skritt for skritt inne i det runde hodet sitt, og likevel var ikke Gisgis noen leder."

 

- William Golding, Fluenes herre

 

 

"Heia! Heia! Heia! Mere blod! Mere blod!" En stor ring med jenter og gutter ropte taktfast. Ropene var så høye at det ljomet i hele skolegården. Inni ringen lå to gutter og kavet oppå hverandre. Snørr, tårer og neseblod rant. Guttene sparket, slo og vred sinte på seg. De var i slåsskamp. Hva som hadde utløst slåsskampen visste knapt noen av de som heiet. Den utløsende årsaken spilte da heller ingen rolle. Det som var viktig var fryden som synet av slagene og sparkene ga dem, fryden over synet av råskapen og volden.

"Hei! Gå unna alle sammen! Nå!" To lærere var kommet bort de ropende skolebarna, brøytet seg vei og fikk oppløst ringen. Så grep de fatt i de to guttene som lå der og kavet, løftet de opp og førte de med bestemte skritt til kontoret. Slåsskampen var over og flere av skolebarna var skuffet. De ville se mer neseblod, mer råskap og vold. Men nå fikk de ikke det.

Slåsskampen jeg beskriver her er fiksjon, men den kunne godt ha vært tatt fra en hvilken som helst dag da jeg gikk på skolen. Etter det jeg husker var det stadig slåssing i friminuttene. Iallfall såpass at en slåsskamp ikke kom som noen overraskelse på noen av oss skolebarna når den inntraff. Og det var det samme hver gang. En slåsskamp innbød til å rope taktfast på mere blod, noe som ga oss fryd.

Da jeg var kommet i tenårene var det også slåsskamper, men de foregikk annerledes enn da jeg var barn. Det ble gitt noen slag og spark, og ofte ble det raskt klart hvem som var den sterkeste og kampen var avgjort. Noen ganger kunne det derimot utvikle seg til en skikkelig slåsskamp, og da gikk det ikke helt pent for seg bestandig...

Jeg var i begynnelsen av 20-årene da jeg kom over og leste Fluenes herre av William Golding. Foranledningen til at jeg leste romanen var da jeg avtjente min militærtjeneste. Mens jeg var i militæret tenkte jeg mye over hva krig er og hvorfor krig oppstår. Jeg tenkte også mye over hva vold er. Krig er jo vold, bare på et mye høyere nivå og i langt større skala enn skolebarn og ungdommer som slåss. Selv om ulikhetene er store er parallellen mellom krig og slåsskamp der likevel, sett med mine øyne. Militærtjenesten la mye av grunnlaget for hvordan jeg skulle oppleve og tolke Fluenes herre da jeg leste romenen ett par år etter at jeg hadde dimmet. Hadde jeg ikke vært i militæret ville jeg trolig ha opplevd romanen på en annen måte.

Jeg likte ikke våpen dengang. Har ikke gjort det siden heller. Det hendte av og til at jeg puttet en blomst i gæverløpet når vi var på utmarsj, som en liten markering av hva jeg tenkte om det å bære våpen. Da jeg var ferdig med militæret opplevde jeg det som en lettelse. Først og fremst en lettelse over å ikke måtte omgås våpen i det daglige. Det føltes som en veldig befrielse. Militæret lærte meg likevel mye som jeg har hatt nytte av siden, slik som orden, struktur og nøyaktighet, men jeg var for frilynt til å trives. Militærtjenesten satte da dype spor i mitt sinn som skulle komme til å prege meg i mange år fremover. Sporene preger meg fremdeles i dag. Nå som jeg skriver dette tenker jeg tilbake på da jeg hørte offiserer snakke om "forbruk av soldater" når vi hadde teori og undervisning. Et slikt syn på soldater er så dehumaniserende at jeg ikke klarer å fatte det. Det er en måte å tenke om mennesker og livet på som jeg stiller meg uforstående til.

Jeg kom over Fluenes herre første gangen da jeg kikket i bokhylla hos min far, slik jeg pleide å gjøre da jeg var på besøk hos ham. Jeg tok frem boka og bladde i den. Bokas tittel hadde vakt min nysgjerrighet. Jeg spurte far om hva tittelen betydde. Han svarte at tittelen henspeilte på en nedsettende betegnelse som jødene brukte om den babylonske guden Baal. Han la til at jødene oppfattet Baal for å være en ond ånd, og siden det bærende temaet i romanen var ondskap hadde Golding valgt Fluenes herre som tittel. Far sa litt om handlingen i romanen og hvordan han vurderte den.

På bakgrunn av det han fortalte fikk jeg lyst til å lese romanen. Jeg var iferd med å bygge opp min første lille boksamling på den tiden, så jeg ville kjøpe romanen for å ha den selv. Det ble også slik. Noen dager senere kjøpte jeg Fluenes herre i en bokhandel i byen og gikk igang med å lese den. Ennå i dag kan jeg tydelig huske hvor grepet jeg ble av romanen. Ikke bare opplevde jeg den som svært interessant og aktuell, men den traff noe dypt inni meg. Måten romanen skildrer de engelske skoleguttene, som hadde strandet på en øde øy og deres kamp for å overleve, grep meg sterkt. Fordi romanen traff meg så veldig levde jeg meg inn i dens tema. Jeg ble rett og slett bergtatt.

Både før og etter at jeg hadde vært i militæret var jeg engasjert i fredsaktiviteter. Dette var på 80-tallet mens den kalde krigen pågikk. Rustningskappløpet mellom NATO-landene med USA i spissen og Warsawapakt-landene med Sovjetunionen i spissen gjorde at jeg engasjerte meg i fredsaktiviter. Det var en latent fare for at atomkrig kunne bli utløst, selv om den var liten. Jeg som så mange andre likte ikke å tenke på denne faren i det hele tatt. Så da noen medelever på den videregårende skolen jeg gikk på gikk sammen om å danne et SUMA-lag (Skoleungdom Mot Atomvåpen) ble jeg med. Jeg gikk også i fredsmarsjer både i Drammen og Oslo, og jeg var med på ulike fredsarrangementer. Da jeg leste Fluenes herre dengang traff romanen noe dypt inni meg på en måte jeg sjelden opplever.

Romanens bærende tema er ondskap. Med sikker penn skisserer Golding hvordan skoleguttenes fornuft og sindighet etterhvert blir truet av kravet om effektive løsninger basert på maktbruk. Videre skisserer han hvordan det frie ord blir truet av aggresjon og vold. Og han skildrer hvordan skoleguttene danner to rivaliserende grupper som prøver å bekjempe hverandre med voldelige midler. Ondskapen oppstår fordi skoleguttene mister kontroll over seg selv. Etterhvert utvikler ondskapen seg til bestialitet, som til slutt truer med å ødelegge hele øya.

Romanens premiss er, slik jeg oppfatter det, at ondskap er en del av menneskets natur. Premisset går inn i en omfattende diskusjon som har vært ført i århundrer der mange filosofer og diktere har deltatt. Filosofene og dikterne har forsøkt å besvare spørsmålet om mennesket er godt eller ondt. Sånn sett er Fluenes herre Goldings bidrag til diskusjonen. Hans svar er at mennesket er både godt og ondt, og det som holder ondskapen under kontroll er ikke fornuften, men samvittigheten og moralen. Skulle samvittigheten og moralen tape vil mennesket ødelegge seg selv både i åndelig og fysisk forstand. Og samvittigheten og moralen vil tape om mennesket presses hardt nok. Det er den dystre hovedtesen til Golding i romanen.

Da jeg leste Fluenes herre opplevde jeg romanens bærende tema som allmenngyldig. At den ikke bare er en fortelling om unge skolegutter som risikerer å ødelegge seg selv og hverandre fordi ondskapen vokser inni dem, men at den også er en fortelling om menneskets natur. Jeg opplevde videre romanen som en fortelling om kulturen. At kultur dypest sett har sine røtter i ondskap, og at røttene til både kultur og ondskap er å finne i menneskets natur.

Fluenes herre er en sterk og dyster roman. Selv om den er dyster er det nødvendig at den blir lest, reflektert over og diskutert fordi den setter fingeren på noe ved mennesket som vi bør ha et bevisst forhold til.

 

 

 

Nettside:

 

Presentasjon av Lord of the Flies (Penguin Random House):

http://www.penguinrandomhouse.com/books/333560/lord-of-the-flies-by-william-golding/9780399501487/