22. jan, 2017

"Rosens navn" av Umberto Eco

 

"- En drøm er et skrift, og meget av det som er skrevet er ikke noe annet enn drømmer."

 

- Umberto Eco, Rosens navn

 

 

 

"Romanen handler om latteren," sa Jørgen. "Om latteren? Hvordan da?" sprurte jeg. "Du får lese den selv. Det er en rik roman om tenkemåten kirkens folk hadde under middelalderen. Det er en slags kriminalroman, men mye, mye mer enn kun det," svarte Jørgen. "Også jeg likte Rosens navn da jeg leste den, og jeg er enig med Jørgen i at romanen handler om latteren," sa Hans. "Og den er velskrevet?" spurte jeg. "Ja, det er den," svarte Hans. "Så absolutt! Du bør lese den." "Det skal jeg gjøre. Jeg har vært borti Rosens navn før. Første gangen var på en julaften for mange år siden. Etter det har jeg pratet om boka med min far," sa jeg.

Vi var tre stykker som satt på Schouskjelleren en sen søndags kveld. På det mørke tunge trebordet stod tre halvfulle glass med oljesvart øl. Tre tomme glass stod ved siden av. Vi hadde vært der en stund og drukket noen øl. Praten mellom oss var jovial og livlig, slik den alltid var når vi var sammen. Jørgen og Hans tilhørte et miljø med kunstnerspirer som jeg hang sammen med på den tiden. Fordi jeg var venn med Jørgen ble jeg med i miljøet. Det var et spennende miljø. De som tilhørte miljøet var elever og studenter på ulike kunst- og malerskoler. Når vi var samlet dreide samtalen seg ofte om kunst, litteratur, ideer, historie og kultur. Det var gode samtaler. På den tiden tok jeg idéhistorie grunnfag (den gamle ordningen) på Blindern. Før det hadde jeg tatt historie mellomfag. Jeg kjente derfor litt til Europas åndshistorie. Især var jeg opptatt av middelalderen, fra Romerrikets fall til renessansen.

Kvelden vi var på Schouskjelleren hadde samtalen kommet inn på middelalderen. Jeg sa noe om at jeg skulle likt å lese en roman som ga meg innblikk i hvordan tidsånden og tenkemåten var dengang. Jørgen sa at Rosens navn kunne være noe, og han fortalte om hvordan han hadde opplevd romanen da han leste den. Jeg kjente som nevnt ovenfor til Rosens navn fra før. Under en julaften hos familien i København for mange år tilbake var romenen tema for samtalen den kvelden. Min mor ga romanen til bestefar, som var familiens grand old man. Han leste mye bøker og var opptatt av historie og kultur. Dette var i 1984 og romanen var nettopp kommet i bokhandlerne. Da bestefar åpnet pakken og kikket på boka forklarte mor at det var en kriminalroman som omhandlet ideer og middelalderen.

Noen år senere kom jeg over romanen i en av bokhyllene i min fars leilighet. Leiligheten hadde svære bokhyller der bøker stod plassert på rekke og rad. Jeg likte å kikke i bokhyllene når jeg var hos ham. Tok stadig frem bøker og bladde i dem, og spurte så far om bøkenes tema, om forfatterne og andre ting. Rosens navn var en av bøkene som jeg fant i hans bokhylle. Jeg spurte ham om boka. Far svarte at det var en rik roman som man måtte bruke tid på, at den omhandlet temaer som hadde vært sentrale innen kristen teologi og filosofi i århundrer, og som på sett og vis ennå er sentrale i dag. Han fortalte om Aristoteles´ bok Poetikken, at boken som er bevart handler om tragedien, men at det også skal finnes en annen bok som handler om komedien. Jeg lyttet stille mens far fortalte. Måten han fortalte på rev meg med og jeg fikk sterk lyst til å lese Rosens navn.

"Ei bok om komedien? Og den er altså gått tapt?" spurte jeg. "Ja, ifølge legenden er den det. Legenden går ut på at Aristoteles skrev to bøker om diktekunsten. Den ene var om tragedien, den andre om komedien. Men den om komedien forsvant. Legenden går videre ut på at boka ble oppfattet som så farlig av kirken dengang at de eksemplarene som fantes ble brent. Noen få eksemplarer ble gjemt unna av munker som ville bevare de for ettertiden, men kun en liten innviet krets kjenner til eksemplarene i dag," fortsatte far.

Selv om jeg den kvelden fikk sterk lyst til å lese Rosens navn skulle det likevel gå noen år før jeg gjorde det. Først da jeg tok idéhistorie grunnfag kom jeg igang med romanen. Det var samtalen som jeg hadde hatt med Jørgen og Hans på Schouskjelleren som fikk meg igang. Noen dager etter samtalen var jeg innom Tronsmo bokhandel for å kjøpe boka. Jeg fant den fort i hyllene. Fornøyd tok jeg den med til kassa for å betale. "Har du lest den?" spurte jeg dama i disken mens hun slo inn på kassaapparatet. "Ja, det har jeg," svarte hun vennlig og oppga beløpet jeg skulle betale. Jeg rakte henne en seddel. "Hva syntes du om boka da du leste den," spurte jeg så. "Hva jeg syntes?" spurte hun og kikket ut av vinduet noen sekunder. Hun vendte ansiktet mot meg igjen og sa: "Jeg syntes det var en flott roman. Vanskelig å skulle beskrive den med få ord. Den er mangslungen og rik, velskrevet og elegant. En godt komponert kriminal- og idéroman full av middelaldermystikk, gåter og intriger. I bunn er den en hyllest til boken og den frie tanken." "Jøss!" utbrøt jeg. "Det var jammen ikke lite?" Hun kikket lurt på meg og sa: "Du har noe å se frem til. Hvis du liker gode fortellinger som river deg med, som trigger deg under lesingen, vil du få det i rikt monn." Jeg takket henne, tok posen med boka i hånden og gikk ut på gata.

Ute var det kaldt. Det var høst og bladene på trærne på Tullinløkka var røde og gule. Biler passerte på veien, og jeg kjente lukten av eksos og våt asfalt. En trikk kom kjørende. Jeg hørte hjulene som gnisset og hvinte mot stålskinnene. Med posen i hånden begynte jeg å gå i retning av Nationaltheatret stasjon for å ta banen hjem. Mens jeg gikk gjennom den lille parken til det gamle universitetet tenkte jeg på betydningen av ideer, hvordan ideer fødes og dør, på prosesser som ideer satte igang i Europas historie, på at noen ideer oppfattes for å være farlige. Jeg kom ut på Karl Johan ved Nationaltheatret, krysset gata og stoppet ved statuen av Ludvig Holberg. Det var lite mennesker der og jeg hadde god tid. Jeg tok frem Rosens navn fra posen og bladde i boka, leste ett par korte avsnitt. Så kikket jeg på statuen og tenkte på hva komedien innebærer. Mens jeg stod der erindret jeg samtalen som jeg hadde hatt med far der han fortalte at Aristoteles hadde skrevet en bok om komedien, at det visstnok finnes noen få eksemplarer igjen av boka, men at de blir holdt skjult. Det han hadde fortalt virket både bæsnærende og fantastisk på meg.

Etter å ha kikket på statuen en liten stund la jeg boka i posen igjen og begynte å rusle ned Karl Johan. Jeg hadde ombestemt meg. Før jeg dro hjem ville jeg stikke innom Domkirken. Jeg ruslet på Karl Johan mens tankene tumlet rundt i mitt hode. Det var mye mennesker i gata. Alle skyndtet seg. Høy musikk kunne høres fra cafeene, barene og restaurantene. Glitrende butikkvinduer og neon lyste mot meg. En helt annen verden en middelalderen, på både godt og vondt. Jeg tenkte for meg selv at her var det ingen mystikk, heller ingen gåter, her var alt rasjonelt og forklart, det som ikke var rasjonelt og dermed ikke lot seg forklare var humbug, alt dette på grunn av arven etter opplysningstiden og den vitenskapelige revolusjon.

Da jeg var kommet frem til Domkirken satte jeg meg ned på benken i den vakre parken der. Jeg hadde sittet i denne parken så mange ganger før. Når jeg gikk i messe i Domkirken på søndagene dengang pleide jeg å sitte på en av benkene der og lese Augustin og Thomas Aquinas. Jeg gjorde det etter at messen var over, satt der i parken og leste en times tid. Noen ganger satt jeg der i mer enn en time, hvis været var fint. Jeg fant mening i å lese de to kristne filosofene i denne parken. Det var som om Domkirkens historie omsluttet meg mens jeg leste og forsterket opplevelsen av bøkene.

Mens jeg satt der på benken bladde jeg i Rosens navn på nytt, tenkte på hva det kunne være ved Aristoteles´ bok om komedien som var så farlig. Etter en liten stund reiste jeg meg og gikk inn i Domkirken. Inne i kirken var det helt stille. Jeg kunne ikke høre byens larm her. Noen satt på benkene og lyttet til koret som øvde. Noen få satt i stille bønn. Levende lys var tent og jeg kjente lukten av edelt treverk, jord og gammel mur. Jeg kikket opp under taket og leste Gloria in excelsis Deo. Så gikk jeg opp til alteret. Mens jeg stod og kikket på altertavlen kom en av prestene bort til meg. Jeg hadde pratet med ham flere ganger før. Vi hilste vennlig på hverandre. Jeg tok frem Rosens navn fra posen og viste ham. Han sperret opp øynene. "Kom! Bli med meg," hvisket han. Han gikk bort til trappen som fører ned til Krypten og åpnet døren for meg.

Inne i Krypten satte vi oss ved et bord. "Lyst på kaffe?" spurte han smilende. "Ja, gjerne! En liten kopp," svarte jeg. Han gikk bort til kjøkkenkroken og skjenket to kopper, så gikk han tilbake til bordet og satte seg. "Du kjøpte Rosens navn i dag? Og skal lese den snart?" spurte han mens han puttet en sukkerbit i kaffekoppen. "Ja, jeg kjøpte boka på Tronsmo istad. Skal begynne på den når jeg kommer hjem etterpå," svarte jeg. "Du vet da kanskje hva du har i vente?" spurte han videre. "Jeg har skjønt at det er en velskrevet og spennende roman som vil gi meg en god leseopplevelse," svarte jeg. Han smilte: "Ja, den er absolutt det, men også så mye mer. Romanen er en slags labyrint der du må lete fra rom til rom for å finne svaret på gåten." "Finne svaret på gåten?" stusset jeg. "Ja, om Kristus noengang lo," svarte han. "Javel?" stusset jeg nok en gang.

"Slik romanen er konstruert beveger den seg på flere plan. Den er en kjærlighetshistorie. Både om forelskelse og fysisk kjærlighet, men også om kjærligheten til ideer og bøker. Videre er den en spekulasjon over hvorvidt Aristoteles skrev en bok om komedien og hvorfor boken isåfall er blitt holdt skjult i århundrer," svarte han. "Meget interessant. Hvorfor skulle en bok om komedien være farlig? Så farlig at den holdes skjult i århundrer?" spurte jeg nysgjerrig. "Vel, det er en legende som Umberto Eco bygger på her. Legenden går ut på at Aristoteles skrev to bøker om poetikk. Årsaken til at boken om komedien ble oppfattet for å være farlig var at den belyser betydningen av latteren," svarte han og tok en slurk av kaffen. "Hvorfor er det farlig?" spurte jeg undrende. Han tenkte mens han rørte stille i kaffen med teskjeen noen sekunder, så kikket han på meg og sa: "Det forsøker Umberto Eco å gi et svar på. Slik han fremstiller det i romanen ble latteren oppfattet som farlig av kirkens menn under middelalderen fordi vi risikerer å le av Gud og det guddommelige."

Jeg hadde mange tanker i hodet da jeg satt på banen på vei hjem. Jeg tenkte på samtalen som jeg hadde hatt med Jørgen og Hans på Schouskjelleren, på det far hadde fortalt meg om Rosens navn, på det dama på Tronsmo hadde sagt om boken, og på det presten hadde sagt. Og jeg tenkte på julen da min mor ga bestefar boken i julegave og det hun hadde sagt om at det var en kriminalroman som handlet om ideer og middelalderen. Jeg kunne knapt vente til jeg kom hjem. Min iver etter å lese denne underfulle romanen var stor. Da jeg kom hjem lagde jeg først en kanne te. Da teen var ferdig laget satte jeg meg i lenestolen i stua med Rosens navn i fanget.

Jeg åpnet romanen og begynte å lese...: "I begynnelsen var Gud, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Slik var opprinnelsen ved Gud og det må være den troende klosterbroders oppgave å gjenta hver eneste dag med ydmykt sinn, denne grenseløse tildragelse og uomtvistelige sannhet. Dog videmus nunc per speculum et in aenigmate, i gåtens speil skjuler seg sannheten, og sannheten møter vi ikke ansikt til ansikt med en gang, den manifisterer seg fra tid til annen i de jordiske feilgrep (akk, så ofte vanskelig å forstå), og derfor må vi finne ut hva tegnene betyr, også der de bare fremtrer i mørke og svarte, innhyllet og gjennomtrengt av ond vilje..."

Jeg ble grepet, tok en slurk av teen, tenkte litt på avsnittet jeg nettopp hadde lest, dvelte ved ordene, og leste så videre. De neste dagene gjorde jeg knapt noe annet. Rosens navn oppslukte meg helt. Det var som om romanen preget alt jeg opplevde i de dagene og nettene. Ikke ofte jeg blir så sterkt grepet av en roman, men det ble jeg altså av Rosens navn. Romanen traff en nerve i meg og beveget noe i mitt indre, både intellektuelt og emosjonelt. Nå i ettertid tenker jeg at årsaken til at jeg ble så grepet var at jeg holdt på med idéhistorie dengang samt at jeg var sterkt opptatt av historie, litteratur og ideer. Det ble da også en sterk leseopplevelse, slik jeg husker det. Og romanen satte igang tankeprosesser i meg som pågikk lenge etter at jeg hadde lest den ferdig.

Jeg leste romanen på nytt for noen år siden. Også da var det en sterk leseopplevelse og jeg opplevde at jeg trengte dypere inn i romanens univers. Jeg skal snart lese romanen for tredje gang. Det gleder jeg meg til. Jeg gleder meg til å vandre rundt på et italiensk benedictinerkloster på begynnelsen av 1300-tallet. Et kloster med ett av verdens største biblioteker som nesten ingen vet om.

Og ei av bøkene i biblioteket er Aristoteles´ Om komedien, men det er en dypt bevart hemmelighet...  

 

 

 

Nettside:

 

Rosens navn af Umberto Eco (Litteratursiden.dk)

http://www.litteratursiden.dk/anmeldelser/rosens-navn-af-umberto-eco