22. jan, 2017

"Paradiset på det andre hjørnet" av Mario Vargas Llosa

 

"- Leve et liv i trygghet og velstand og så gi alt på båten, noen og tredve år gammel, og gi seg i kast med en kunstnerkarriere. når man har kone og fem barn! Må ikke det kalles galskap?"

 

- Mario Vargas Llosa, Paradiset på det andre hjørnet

 

 

 

"Så den handler altså om Paul Gauguin?" spurte jeg. "Ja, den handler om ham, men også om hans revolusjonære bestemor. Romanen trekker en parallell mellom de to og hva de søkte i sine liv," svarte ekspeditøren. "Jeg leste Dommedagskrigen for ett par år siden og likte den godt, men opplevde romanens tema som såpass omfattende at jeg brukte noe tid på å komme gjennom den. Er også Paradiset på det andre hjørnet tematisk omfattende?" "Både ja og nei," svarte ekspeditøren. "Paradiset på det andre hjørnet har et omfattende tema, men er ikke tung å lese slik Dommedagskrigen kan være."

Jeg tok en ny titt på boka jeg holdt i hånden. Utsnittet av maleriet av Paul Gauguin på omslaget hadde vakt min nysgjerrighet da jeg kikket i hylla hos bokhandelen, så jeg tok da frem boka for å se nærmere på den. "Kjenner du til Paul Gauguin?" spurte ekspeditøren meg. "Bare litt. Jeg vet at han var venn med Vincent van Gogh en periode og dro til Tahiti der han levde resten av sitt liv," svarte jeg. "Ja, det gjorde han. Romanen er en autentisk skildring av hans liv og virke som kunstner. Den får fint frem konflikten mellom den borgerlige tilværelsen og kunstnertilværelsen, mellom den etablerte sosiale konvensjonen og frihet," forklarte ekspeditøren. "Høres ut som noe i retning av Huset Buddenbrook av Thomas Mann? Konflikten mellom den borgerlige tilværelsen og kunstnertilværelsen er ett av temaene i den romanen," sa jeg. "Ja, de to romanene kan sammenlignes sånn sett," nikket ekspeditøren.

"Mario Vargas Llosa skildrer også Pauls bestemor i Paradiset på det andre hjørnet?" spurte jeg. "Det gjør han. Som Paul nektet hun å avfinne seg med den borgerlige tilværelsen, slik Llosa fremstiller henne. Hun utviket seg til å bli en revolusjonær anarkist og levde et noe omflakkende liv," forklarte ekspeditøren. "Det bærende temaet i romanen er da opprør mot den borgerlige konvensjonen?" spurte jeg videre. "Det kan du godt si. Bestemorens opprør resulterte i at hun utviklet revolusjonære og anarkistiske tanker og ideer. Pauls opprør var at han realiserte seg selv som kunstner og fant en form for frihet på den måten." "Greit! Jeg er overbevist. Jeg kjøper romanen," sa jeg.

Jeg gikk sammen med ekspeditøren bort til kassa. Etter at han hadde slått inn på kassaapparatet rakte han meg vekslepengene og kvitteringen. Jeg takket ham for handelen, tok imot posen der han hadde lagt romanen og gikk mot utgangen. Da jeg åpnet døra snudde jeg meg. "Og hva er essensen i et slikt opprør mot det borgerlige? Som altså leder til revolusjonære tanker og kunst?" spurte jeg ekspeditøren. "Godt spørsmål," svarte han. "Frihet og selvrealisering er noe av det man kan oppnå, vil jeg mene. Men det kommer selvsagt an på mange forhold. Det finnes ikke noen fasit her." "Jeg ser frem til å lese romanen," sa jeg. "Spennende at Mario Vargas Llosa skildrer slik form for opprør." Ekspeditøren nikket og smilte: "Du har absolutt noe å se frem til, ja!"

Jeg gikk ut på gata og begynte å rusle ned Karl Johan mot Jernbanetorget. Mens jeg ruslet kikket jeg på butikkvinduene og de gående som jeg passerte. De var kledd i moteriktige klær og mange av de smilte. Butikkvinduene skinte mot meg og jeg tenkte at det var byens borgerlige fasade. En glitrende fasade som forkynte at man kan kjøpe seg det gode liv for penger, at livets mening er å være pen og sosialt vellykket. Slike ting. Jeg tenkte videre på da jeg var student på universitetet, på mine medstudenter som ville gjøre karriere i arbeidslivet og klarte i det sosiale hierarkiet. Funderte på om de hadde oppnådd det de ville, eller var i lomma på en livsløgn.

Da jeg kom hjem satte jeg Beatles albumet Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band på anlegget. Samtalen med ekspeditøren i bokhandelen hadde gjort at jeg ville lytte til låta She´s Leaving Home. Mens låta spilte leste jeg lyrikken. Da låta kom til der Paul synger "Fun is the one thing money can´t buy..." lyttet jeg oppmerksomt. Jeg hadde tenkt over de ordene mange ganger, og det syntes for meg som helt riktig uttrykt. At man ikke kan kjøpe seg glede for penger. Iallfall ikke ekte glede. Det er bare ikke mulig, i et rent menneskelig perspektiv. Og jeg tenkte at sånn sett var den borgerlige fasaden på Karl Johan falsk. Da låta var ferdigspilt tok jeg frem Paradiset på det andre hjørnet fra posen. Jeg kikket nysgjerrig på omslaget på boka, leste vaskeseddelen enda en gang og fikk lyst til å begynne på den.

Jeg ville lese fortellingen om denne bankmannen i København som brøt opp fra sin trygge tilværelse med jobb og familie for å bli kunstner og hvordan han realiserte det. Videre ville jeg lese om hans bestemor, som brøt med den borgerlige tilværelsen for å realisere seg selv som revolusjonær anarkist.

Tiden da jeg leste romanen ble spesiell. Jeg leste den iløpet av ett par uker, syntes at den var godt konstruert og velskrevet. En bevegende og spennende fortelling der handlingen ble drevet frem fra side til side. Likevel ikke en pageturner. Til det var romanen for seriøs og tematisk grundig. Paradiset på det andre hjørnet tegnet et bilde av en selvstendig tenkende kvinne som var forut for sin tid. Hun nektet å avfinne seg med borgerlige sosiale koder definert av menn, nektet å være lydig hustru og elskerinne, nektet å behage menn i sosiale sammenkomster ved å være dannet og konversere høflig. Fattigdommen og elendigheten i samfunnet opprørte henne. Og slik hun så det var det borgerlige ekteskapet til for å tilfredsstille mannens behov. Hun gjorde opprør mot alt dette og brøt etterhvert med sin tilværelse. Videre tegnet romanen et bilde av en mann som brøt med sin tilværelse som bankmann og familiefar i København for å bli kunstner. Også han nektet å avfinne seg med borgerlige sosiale koder. Han gjorde derfor opprør på sin måte og forlot det hele.

Romanen traff meg som en slegge...

Helt siden jeg flyttet inn til Oslo ønsket jeg å finne nye muligheter. Jeg tenkte at byen og universitetet kanskje kunne være noe for meg. På den tiden ville jeg ikke ha fast kjæreste, noe mine kamerater hadde. Istedet ville jeg ta utdannelse og reise i verden. Fast kjæreste med alt hva det innebar kunne komme senere når jeg var blitt mer voksen. Nysgjerrig som jeg var på livet ville jeg finne ut av mange ting, og jeg ønsket å realisere frihet. En frihet i mine tanker og følelser som bare kunnskap kunne gi meg. Og den kunnskapen kunne jeg bare få ved å studere, reise og erfare. Jeg ville realisere mitt liv, og skulle jeg få til det måtte jeg bryte med den etablerte sosiale konvensjonen. Slik jeg opplevde det la konvensjonen meg i lenker. og det likte jeg selvsagt ikke.

Konvensjonens lenker var andres forventninger om hva jeg skulle bli. Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående opplevde jeg disse forventningene i sterk grad. Jeg opplevde at skolen ville forme meg til lydighet. Var jeg lydig ble jeg belønnet. Motsatt hvis jeg var ulydig. Da ble jeg straffet. Slik lærte jeg at jeg måtte være lydig i det jeg sa og i mine handlinger. Jeg, som mine medelever, måtte opptre dannet og korrekt, ha ufarlige tanker og meninger som ikke provoserte noen, gå pent kledd, stemme på allment godtatte partier ved valg, se underholdningsfilmer, lese trivielle bøker, få gode karakterer og så gjøre karriere i arbeidslivet. Jeg skulle altså formes til å bli tilpasset og konform. Det godtok jeg ikke. Jeg nektet å bli konform, iallfall i mine tanker. Som individ ville jeg gå min egen sti, og ikke en sti som var blitt tråkket opp på forhånd av andre. Det var jeg som skulle definere mitt liv. Ikke andre som skulle definere det for meg. Slik tenkte jeg dengang, og slik tenker jeg fremdeles.

Da jeg leste Pardiset på det andre hjørnet traff altså romanen en nerve i meg. Kveld etter kveld satt jeg i min stue, oppslukt av romanen. Mario Vargas Llosa satte ord på noe jeg hadde følt i mange år. Jeg kjente meg igjen i både bestemoren og Paul Gauguin. De søkte begge frihet i sine liv, og det var noe jeg kunne identifisere meg med.

Frihet er helt essensielt for meg, men jeg må bare innrømme at jeg ikke vet hva frihet er når det kommer til stykket. Forsøker jeg å si hva frihet er blir det vanskelig. Fordi frihet lar seg ikke definere. Iallfall ikke uttømmende. Frihet er noe man må søke, især ved kontemplasjon, kanskje hele livet igjennom. Er man heldig vil man finne frihet, men det er det få som gjør. Årsaken til at få finner frihet er konvensjonen. De usynlige lenkene fra arv og miljø som legger seg på hver og en av oss, også våre tanker. Frihet forutsetter da opprør, især i ens egne tanker. Den lydige er derfor ikke fri, men slave. Og de aller fleste er lydige, bevisst eller ubevisst.

Paradiset på det andre hjørnet ble en sterk leseopplevelse. Romanen forløste følelser jeg hadde hatt i mange år, og den satte igang en tankeprosess i meg som har vedvart siden. Bare stor diktning gjør det med en leser.

 

 

 

Nettside:

 

Paradiset på det andre hjørnet av Mario Vargas Llosa (Gyldendal Norsk Forlag):

http://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Romaner-og-noveller/Paradiset-paa-det-andre-hjoernet