Sex, drugs and rock n´ roll...

Ian Fraser Kilmister ("Lemmy") - låtskriver, vokalist og bassist i Motörhead

 

 

 

"If you don´t know the blues...there´s no point in picking up the guitar and playing rock n´ roll, or any other kind of popular music."

 

- Keith Richards

 

 

Da jeg fylte 9 år fikk jeg to plater i gave, den ene var "Beatles for Sale" med The Beatles (som jeg fikk av min mor), den andre var en singel-plate (som jeg fikk av en av min fars venner). Jeg var henrykt over å få disse platene, og spilte de om og om igjen hele den vinteren. Bandet på singelen kalte seg for The Swinging Blue Jeans. Jeg spilte singelen på anlegget i stua og musikken hørtes råflott ut. Å lytte til musikken var som en magi, og jeg kunne ikke få den ut av hodet. De to platene innledet det som skulle bli min pasjon for rock n´ roll.

I guttedagene var det kun The Beatles som gjaldt, og alle andre band som jeg lytta til sammenlignet jeg med The Beatles. De kom selvfølgelig alle dårligere ut, med noen hederlige unntak. Det var Beatles som åpnet opp døren til rock n´ roll for meg. Min far tok meg med til Deichmanske i helgene der vi lånte Beatles-plater. Slik ble jeg kjent med alle de fete Beatles-albumene, og jeg drømte om å kunne kjøpe dem selv en vakker dag.

Ett av Beatles-albumene jeg fikk sterkest forhold til i guttedagene var "The Beatles 1967-1970". Det var sommeren da jeg hadde fylt 11, jeg hadde spart lommepengene i flere uker for å kunne kjøpe dette albumet. Det var ikke et lite offer, fordi det innebar at jeg måtte avstå fra kino, tegneserier, iskrem og sjokolade to-tre måneder, men jeg bare måtte(!) ha dette albumet. Så kom den magiske dagen da jeg hadde nok gryn og kunne stikke ned til den lokale platesjappa og kjøpe albumet. Etter at jeg hadde betalt i kassa løp jeg hele veien hjem, stormet inn i stua og satte albumet på platespilleren.

Det var som en forløsning da jeg hørte de første tonene til "Strawberry Fields Forever" flyte ut i stua, og min verden ble aldri mer den samme...

Alle låtene på albumet, fra "Strawberry Fields Forever" til "The Long and Winding Road", fikk jeg et sterkt forhold til. Jeg lytta til albumet om og om igjen, akkurat som jeg hadde gjort med "Beatles For Sale" ett par år tidligere, og syntes at John, Paul, George og Ringo spilte som guder. Fortsatt i dag regner jeg "The Beatles - 1967-1970" som ett av de feteste albumene jeg har i samlingen, men nå har jeg det selvsagt på cd.

De neste åra skaffet jeg meg alle Beatles-albumene. Hver gang jeg kjøpte et nytt Beatles-album tok jeg strake veien hjem, satte albumet på platespilleren, og var i min egen verden sammen med John, Paul, George og Ringo. I disse årene orienterte jeg meg ikke så mye mot andre band, det var først da jeg kom i tenårene at jeg begynte å utvide horisonten. Flere av mine venner og klassekamerater skulle få avgjørende betydning for utviklingen av min musikksmak.

Jeg husker ennå da Pink Floyd slapp "The Wall". Det var julen 1979. Alle mine venner og jeg snakket om dette albumet, og vi syntes det var svære greier. En av mine venner hadde eget stereoanlegg på gutterommet (vi andre var selvfølgelig misunnelige på ham) og han kjøpte "The Wall". Vi satt på rommet hans, sultne på å få høre dette nye albumet som alle snakket om. Han sa til oss: "Lytt til dette her!" og spilte så "Comfortably Numb". Da låta endelig hadde spilt ferdig var vi svimeslått. Aldri hadde vi hørt noe lignende før! Den blodige soloen til David Gilmour brennmerkte oss dypt i våres sjeler. Det var mitt første møte med Pink Floyd, og jeg har vært fan på min hals siden.

Det var mine venner som introduserte meg for tungrocken. Jeg husker en dag våren 1980 da en av mine kamerater ringte og inviterte meg over til seg. Han hadde kjøpt et nylig utgitt album som han ville at jeg skulle få høre. Jeg stakk over til ham, spent på hvilket album han hadde kjøpt. Jeg ble tatt imot av hans mor på trappa, og gikk så ned til rommet hans. Noe andre kamerater var tilstede. Vi hilste på hverandre, prata sammen om det nye albumet han hadde kjøpt, kikka på coveret, og var veldig spente på hvordan det var. Så satte han albumet på anlegget, og de første tonene fløt ut i rommet. Vi lytta musestille, sugde til oss de rå riffene, den tunge bassen, de tunge trommene, og den hese stemmen...

Albumet var AC/DC "Back in Black".

"Back in Black" ble starten på mitt forhold til tungrock, og jeg regner fortsatt i dag albumet som ett av de feteste til AC/DC. Året etter ble "For Those About to Rock" sluppet. Jeg husker ennå da jeg og noen av mine venner satt på gutterommet og lytta til albumet. "Fy faen!", "Jævlig bra!", "Svære greier!" var uttrykk som gikk igjen blant oss. Vi var ikke i tvil noen av oss; AC/DC var ett av de råeste bandene som vi visste om. Senere skulle jeg så skaffe meg (nesten) alle albumene til AC/DC og jeg synes de er gode. Men for meg er fremdeles "Back in Black" og "For Those About to Rock" de feteste og største.

Det var da jeg gikk på videregående at jeg kjøpte mitt første Black Sabbath album. Sommeren 1983 skulle innlede det som siden ble mitt sterke forhold til heavy metal. Jeg stakk bort til platesjappa i Hokksund i fritimen og kikka på album der, visste hvilket album jeg var ute etter (hadde allerede fått hørt det hos en av mine venner). Jeg fant albumet, gikk bort til kassa, betalte og gikk. Coveret var fascinernede; en sort ridder kledd i full rustning og hevet sverd, Jesus og Djevelen, og andre rare figurer. Da skoledagen endelig var over dro jeg rett hjem og satte plata på stereoanlegget (som jeg hadde kjøpt sommeren året før). 

Black Sabbath "Live Evil" skulle for alltid endre min oppfattelse av musikk. Da jeg lytta til albumet var jeg som fjetret. Det var sugende, krevende, rå, blodig, dyster tung tung tung rock. Jeg spilte albumet så mye at jeg kunne alle låtene på rams. I dag har jeg de fleste albumene til Black Sabbath og jeg spiller de mye. Bandet ble døråpneren til heavy metal for meg, som for så mange andre.

Noen år senere skulle jeg så stifte bekjentskap med bandet som definerte bluesrock for meg. Det var året jeg gikk på folkehøgskole. En av elevene hadde tatt med seg kassetter med Led Zeppelin som han spilte. Da han spilte "Stairway to Heaven" kunne jeg ikke annet enn å bli dypt beveget. Aldri før hadde jeg hørt noe så vakkert, ømt, sårt, men samtidig rått og blodig. "Stairway to Heaven" gjorde at jeg fattet interesse for Led Zeppelin. Jeg begynte å lese om bandet og kjøpte så de første platene. Led Zeppelin er ett av bandene jeg lytter mest til i dag, og ett av bandene som jeg setter høyest.

Jeg begynte å lytte til The Rolling Stones da jeg var student. Dessverre var det slik at mitt forhold til The Beatles hadde ødelagt muligheten for meg til å bli kjent med og like The Stones tidligere. Dengang var det slik at enten likte man Beatles eller The stones, og de to bandene utelukket hverandre. Jeg festet jo selvsagt endel da jeg var student, og på festene og nachspielene ble skiver med bla. The Stones spilt. Det var fete fester der alt var i fri flyt, og jeg likte musikken jeg hørte. Det første albumet jeg skaffet meg var "Sticky Fingers", så "Let it Bleed" ett par måneder etterpå. Jeg husker ennå da jeg satt på hybelen på Sogn Studentby og lytta til "Gimme Shelter" mens jeg drakk vin. Fy faen så fett det var!

Det var først da jeg var kommet i 30-åra at jeg stiftet bekjentskap med Jimi Hendrix. Jeg vanka i et miljø med kunstnerspirer. Vi hang på diverse klubber i helgene, lytta til live-band, kikka på damene, røyka rullings (det var før røykeloven kom), og drakk oss gode og fulle. En av klubbene vi vanka på var Club Blue Monk, som lå rett overfor det gamle Blitz-huset. Vi var der mye fordi vi kjente de som dreiv stedet, så vi slapp å betale inngang. Drikke i baren var billig, et passe frynsa miljø, bra damer, og ofte meget gode band som spilte. På Club Blue Monk ble det spilt mye bra musikk i baren når bandene hadde pause, bla. Jimi Hendrix. 

En av mine venner som også tilhørte kunstnerspirer-miljøet jeg vanka i hadde flere Hendrix album. Jeg var ofte hos ham. Vi prata, drakk te, røkte god tobakk, og lytta til skiver som han satte på anlegget. Jeg likte Hendrix veldig godt, og husker ennå at jeg spisset ører hver gang "Hey Joe" ble spilt. Så begynte jeg å kjøpe mine egne Hendrix-album, og i dag har jeg rundt 15, både studio-, live-, og samlealbum. 

Et annet band jeg ble kjent med i denne perioden var Deep Purple. Deep Purple ble spilt på festene den tida da jeg gikk på videregående, men jeg kjøpte ikke noen album med bandet selv dengang. Jeg savnet å ha Deep Purple i platesamlingen og ville gjøre noe med det. Så kom jeg helt tilfeldig over "In Rock" i ei platesjappe i Oslo og kjøpte albumet. "In Rock" ble starten på en utvidelse av min musikalske horisont. "Child in Time" vil for alltid være ei av de låtene jeg har et sterkest forhold til, uansett hvilket band.

I dag har jeg en samling på nær 1400 cd´er og noen hundre vinyl. Mye av dette er rock n´ roll, og jeg spiller alltid musikk når  jeg er hjemme i leiligheten. Jeg synes det er fint å ha en slik samling, og den utvides med jevne mellomrom. Å sette på et album og lytte det igjennom er noe helt annet enn å laste ned musikk fra nettet. Sånt har noe med sound å gjøre som er vanskelig å forklare. 

Og i cd hylla står alle Beatles-albumene på rekke og rad... 

 

 

 

Rocken fødes og eksploderer