Skriblerier

 

 

 

"We tell ourselves stories in order to live."

- Joan Didion

 

 

Jeg skriver i deg om mitt hverdagsliv. Jeg vil være så åpen og ærlig som jeg kan, berette om små og stor hendelser, opplevelser jeg har hatt, inntrykk jeg har fått, mennesker jeg har møtt og vært sammen med, hva jeg har følt, hva jeg har tenkt.

Jeg vil bestrebe meg på å holde deg rimelig godt oppdatert, slik at det skal være mulig å få samlet tanker og inntrykk, og kunne betrakte mitt hverdagsliv i retrospektivt perspektiv.

 

 

The Story

Eventually each of us
will tell a story
of scars and ocean,
the way you never
know what's in deeper water
while the seaweed shadows
twist below you
and the slow fear
fills your thin arms.

You know you are a fool
for having come this far:
You know you could never
swim fast enough.
In your mouth your heart
dissolves like a holy tablet
of salt

- Karen Connelly

 

 

 

Tanker om sommeren som har vært

"Nighthawks" (1942) - oljemaleri utført av den amerikanske kunstneren Edward Hopper. Jeg har alltid likt dette maleriet, helt fra første gangen jeg så det. Det fanger ensomheten man føler når man henger alene på byens brune barer om natten. Når man håper at en venn skal komme inn døren og slå seg ned sammen med en, men som aldri skjer. Å oppleve slike netter på brune barer gir meg noe, selv om jeg er alene. Jeg har gjort det utallige ganger, både i Oslo og i andre storbyer. Når jeg drikker langsomt og prater med bartenderen opplever jeg noe ved byen som jeg ellers ikke opplever. Også når jeg kikker på damene i baren og ønsker deres selskap, men som aldri kommer bort til meg. Og når jeg vandrer alene hjem, småfull og nynnende, og føler nattens blues. Hvor underlig det enn kan høres ut som liker jeg det veldig godt. Det åpner poesiens verden for meg. Som om Jack Kerouac eller Charles Bukowski slår følge med meg der jeg vandrer, tar min hånd og sier "Kom, venn!"

 

 

 

"And so with the sunshine and the great bursts of leaves growing on the trees, just as things grow in fast movies, I had that familiar conviction that life was beginning over again with the summer."

- F. Scott Fitzgerald, The Great Gatsby

 

 

Her kommer det en fortelling om hvordan jeg opplevde sommeren 2017.

Jeg syntes det var en god sommer som ga meg mye. Først og fremst var jeg på jobbsøkerkurs på karrieresenteret AS3 Employment, men jeg gjorde også andre ting.

Det fineste ved sommeren var samværet med andre mennesker. Jeg var mye sammen med mine venner, men møtte også nye folk som er blitt bekjentskaper med mulighet for vennskap. Videre fikk jeg kontakt med en kvinne som jeg snart skal møte. Kontakten mellom hun og meg er veldig god og jeg gleder meg til å møte henne.

 

 

Summertime

Summertime, time, time,
Child, the living's easy.
Fish are jumping out
And the cotton, Lord,
Cotton's high, Lord, so high.

Your daddy's rich
And your ma is so good-looking, baby.
She's looking good now,
Hush, baby, baby, baby, baby, baby,
No, no, no, no, don't you cry.
Don't you cry!

One of these mornings
You're gonna rise, rise up singing,
You're gonna spread your wings,
Child, and take, take to the sky,
Lord, the sky.

But until that morning
Honey, n-n-nothing's going to harm you now,
No, no, no, no, no, no, no, no, no, no, no, no, no, no, no, no
No, no, no, no, no, no, no, no, no, no, no, no, no, no, no, no
No, no, no, no, no, no, no, no, no,
Don't you cry,
Cry.

- Gerorge Gershwin/Ira Gershwin/Du Bose Heyward/Dorothy Heyward

 

 

 

En lang dag som lir mot natt

"Portrett av Hans Jæger" (1888) - maleri utført av Sven Jørgensen.

 

 

 

"Og livet, højstærværdige herrer, livet som det er, livet i sin nøgne højhet, livet i sin kraft og fylde, livet, det levende virkelige liv – det er det, og det alene, som formaar at gribe menneskene."

- Hans Jæger 

 

 

Jeg har forsømt å skrive i deg. Det tar åpenbart noe mer tid å komme igang enn jeg opprinnelig trodde. Uansett er jeg nå igang og vil skrive litt i deg om hva jeg har reflektert over de siste dagene. Dette første som jeg skriver i kveld er ikke så konkret, men mer generelle betraktninger, ment som en slags intro til hva jeg kommer til å skrive i deg.

Det har vært en rolig dag i dag. En fin dag der jeg har fått gjort endel av det jeg skulle, men slettes ikke alt. Jeg sitter her nå ved arbeidsbordet og røker min pipe, en kopp rom/appelsin-te står ved siden av maskinen. Blues spilles dempet på anlegget i stua, musikken fyller hele leiligheten med gode vibber.

Jeg trives med de sene kvelder der jeg kan slappe av og fokusere på dagen som har gått, la tankene få være som de er, og la roen komme til meg. Jeg liker slike stunder da jeg kan røke god pipetobakk, drikke te eller kaffe, samt spille musikk som får meg til å føle meg vel.

Ofte leser jeg også poesi om kveldene. Poesi er alltid fint, når som helst, men om kvelden og/eller natten opplever jeg at poesien kommer til meg på en helt annen måte enn ellers på døgnet. Å lese poesi og la den fylle meg gjør at jeg klarner sinnet og samler følelsene. Dette høres kanskje litt pompøst ut, men jeg opplever det slik. Musikk og poesi er uvurderlig for meg, og jeg kan ikke tenke meg en eneste dag uten. 

Jeg hadde en samtale med min kjæreste Paula på telefonen tidligere i kveld. Vi snakket sammen i en og en halv time, om alt og ingenting. Noe av det gode i vårt forhold er at vi er på bølgelengde med hverandre. Jeg forstår hva hun sier, betydningen av ordene hun bruker, og hun forstår meg. Vi snakker ikke forbi hverandre eller til hverandre, men med hverandre. Og det er jo selvsagt avgjørende for at forholdet skal fungere godt, noe det også gjør. Det er et privilegium at jeg har fått en så flott kvinne som det Paula er til kjæreste. Siden den dagen hun kom inn i mitt liv er mye blitt annerledes, og jeg føler takknemlighet.

Før jeg møtte Paula sleit jeg tungt med ensomhet, det gjør jeg ikke lenger. Min ensomhet skyldtes flere forhold, bla. en noe uvanlig og kontroversiell natur jeg åpenbart har. Jeg lever jo et meget frivolt liv der jeg gjør hva jeg vil, og ikke alle finner en slik livsstil komfortabel å måtte forholde seg til.

Paula sier ofte til meg, delvis på spøk og delvis på alvor, at jeg er en av de få gjenværende bohemer i Norge. Min lege, som jeg har hatt i mange år og som burde kjenne meg godt, sier det samme. Også andre som kjenner meg sier det. Mulig det er slik, og at det er sånn jeg er. Jeg vet iallfall at jeg både er og blir sterkt inspirert av bohemer jeg leser om, og leser bøker av. Da jeg leste romanen "Fra Kristiania-Bohemen" av Hans Jæger for noen år siden opplevde jeg at jeg leste om hvordan jeg selv ønsker å leve. Det samme kan sies om romanen "On the Road" av Jack Kerouac; jeg kjente meg tydelig igjen i hvordan Jack skildrer sitt liv i romanen, og i hvordan jeg selv ønsker å leve. 

De siste dagene har jeg opplevd mye fint. Alt er selvsagt ikke rosenrødt, også jeg sliter med mine problemer i hverdagen, men i det store og hele synes jeg at dagene har vært generelt bra. Jeg har gjort ulike ting; fått lest endel, hatt en rangel på byen, spist god mat, og møtt fine mennesker. Altså et helt normalt hverdagsliv for meg. 

Det gode med å oppleve at livet er generelt bra er selvsagt at man blir oppløftet og føler seg vel. Nå gjør jeg jo ikke det hele tiden, også jeg har mine dårlige perioder og nedturer, men de siste 5-6 årene har det helt klart skjedd en positiv utvikling. Skulle tro at jeg snart vil komme til midtlivskrisa? Nærmer meg de 50? Men den har til nå uteblitt.

Jeg opplever det som et gode å være i voksen alder. Som voksen har jeg endel livserfaring i bagasjen, og den kommer ofte godt med. Som voksen har jeg også, forhåpentligvis får jeg si, utviklet evnen til moden refleksjon. Dessuten har jeg nå innsikt som bare et levd liv kan gi en. Disse tre tingene, både livserfaring, moden refleksjon og innsikt, er noe som bare kommer med alder. Jeg kan selvsagt ikke si hvordan sånt er for andre mennesker. Jeg tror likevel det er noe alle opplever; at når man er blitt voksen så har man gjort endel erfaring som gjør at man tenker annerledes enn da man var ung. Og sånt er selvsagt ikke uten betydning.

God natt!

 

 

To Night

Swiftly walk o'er the western wave, 
Spirit of Night! 
Out of the misty eastern cave, 
Where, all the long and lone daylight, 
Thou wovest dreams of joy and fear, 
Which make thee terrible and dear,— 
Swift be thy flight! 
 
Wrap thy form in a mantle gray, 
Star-inwrought! 
Blind with thine hair the eyes of Day; 
Kiss her until she be wearied out, 
Then wander o'er city, and sea, and land, 
Touching all with thine opiate wand— 
Come, long-sought! 
 
When I arose and saw the dawn, 
I sighed for thee; 
When light rode high, and the dew was gone, 
And noon lay heavy on flower and tree, 
And the weary Day turned to his rest, 
Lingering like an unloved guest. 
I sighed for thee. 
 
Thy brother Death came, and cried, 
Wouldst thou me? 
Thy sweet child Sleep, the filmy-eyed, 
Murmured like a noontide bee, 
Shall I nestle near thy side? 
Wouldst thou me?—And I replied, 
No, not thee! 
 
Death will come when thou art dead, 
Soon, too soon— 
Sleep will come when thou art fled; 
Of neither would I ask the boon 
I ask of thee, belovèd Night— 
Swift be thine approaching flight, 
Come soon, soon!
 
- Percy Bysshe Shelly
 
 
 

"Sokrates´ forsvarstale" i teatret

"The Death of Socrates" (1787) - maleri utført av den franske kunstneren Jacques-Louis David.

 

 

"The only true wisdom is in knowing you know nothing."

- Socrates

 

 

I dag har jeg vært på jobben og i teatret. Før jeg dro på jobben (jeg stod tidlig opp) laget jeg en kanne tyrkisk kaffe, og røkte så en god pipe mens jeg drakk av kaffen. Var litt på twitter og sjekket siste tweets. Tok som vanlig min morgendusj og stelte meg før jeg dro på jobb. Dagen på jobben var bra, og etterpå dro jeg ned til byen for å gå i teatret.

Forestillingen jeg skulle se i kveld på Nationaltheatret var "Sokrates´ Forsvarstale". Fremføringen var ved Toralv Maurstad, glimrende utført sådan. Stykket baserer seg på den originale teksten slik den er nedskrevet av filosofen Platon, selvsagt oversatt til norsk (jeg vet dessverre ikke av hvem). Platons "Sokrates´ Forsvarstale" tar opp tunge politiske, moralske, ideologiske og religiøse problemstillinger.

I den vestlige kulturkrets er det kun korsfestelsen av Kristus som har fått lignende betydning som henrettelsen av Sokrates. Sokrates var et individ, men han var også en uredd tenkende og kritisk søkende filosof som stilte spørsmålstegn ved tilvante og etablerte tenkemåter i datidens Athen. Og han provoserte mange ved sin uredde fremferd.

Han provoserte fordi han ikke tok noe for gitt, og fordi han stilte spørsmålstegn ved det aller meste som de andre i hans samtid tok for gitt. Sånn sett ble han etterhvert oppfattet for å være en farlig urostifter, at han forførte ungdommen, at han talte mot lovene, og at han benektet gudene.

Sokrates regnes av mange som den vestlige filosofiens "far" fordi han dreide filosofiske problemer fra spekulasjoner over naturen og naturelementene til menneskets hverdag og menneskelige problemer.

Han gikk, barfot og kun kledd i en skitten kappe, rundt i Athens gater og samtalte med alle han møtte, både høy og lav. Han var stygg som juling, men hadde det mest ydmyke og elskverdige vesen. Og han evnet å få de han møtte til etterhvert, gjennom grundig diskusjon, å erkjenne og innrømme at de hadde ingen sikker kunnskap om noe. Det likte selvsagt ikke de folka han møtte, og han fikk etterhvert mange farlige motstandere som ville rydde ham av veien.

Å stille spørsmålstegn ved tilvante og etablerte tenkemåter, slik Sokrates gjorde dengang i antikkens Athen straffer seg. Det straffet seg for ham dengang, som det straffer seg for annerledestenkende i dagens samfunn hos oss.

At Sokrates først ble tiltalt og så dømt til døden av domstolen i antikkens Athen, står som en miliepæl i den vestlige kulturkrets´ historie. Dommen over Sokrates representerer de uvitendes, kunnskapsløse, kyniske og maktglades dom over filosofenes sannhetssøken for all ettertid. Det er snusfornuftens dom over filosofene, eller de annerledestenkende om man vil.

Hvordan var det mulig for ett individ å få en slik enorm betydning for ettertiden? Jeg vet ikke eksakt hva som kan forklare dette, men jeg tror at noe ligger i at han traff en nerve i sin samtid, og at han rørte ved noe tidløst ved sin søken etter sikker kunnskap, og/eller visdom. Å treffe en nerve i sin samtid er få forunt. Enda færre rører ved det som er tidløst. Sokrates gjorde det, og derfor vurderes han som en av de aller største kritisk tenkende gjennom tidene. Tross at han var barfot og kun gikk i en slitt kappe.

At Nationaltheatret setter opp stykket "Sokrates´ Forsvarstale" tjener til teatrets ære. Det viser styrken ved godt seriøst teater og den rollen teater spiller i et samfunn som vårt; at godt seriøst teater evner å aktualisere viktige og alvorlige temaer som vi alle bør ta inn over oss og reflektere over, all den tid vi overøses med meningsløs og tanketom underholdning.

Å reflektere over og diskutere essensielle problemstillinger som "Hva er mennesket?", "Hva er sannhet?", "Hva kan vi vite om verden?", "Hva er sikker kunnskap?", "Hva er det gode liv?", "Hva er moral?", "Hva skiller godt fra ondt?", "Hva er skjønnhet?", Hva er kjærlighet?", "Hva er frihet?", er noe vi gjør altfor sjelden i dag, og kanskje gjorde de det enda sjeldnere i antikkens Athen. 

Men! Noen reflekterer over slike problemstillinger, og de bringer problemstillingene til torgs, slik at vi alle må(!) forholde oss til dem, og (eventuelt, hvis vi gidder) diskutere dem, selv om vi aldri så mye ønsker å la være fordi sånt krever for mye av oss.

Vi kaller slike mennesker for filosofer. Det er filosofene som reflekterer over slike problemstillinger, og som så får oss andre til å diskutere dem. Filosofene reiser essensielle spørsmål om liv og død og prøver så å besvare dem. Det er filosofenes bidrag til kulturen. Uten filosofene ville vi alle befinne oss i et altomfattende åndelig mørke, prisgitt religionen og lignende udiskutable sannheter som så lett legger tanken i lenker. Filosofene vil alltid være kritiske, der vi andre tar ting for gitt. Og de vil alltid stille nødvendige spørsmål og trekke etablerte sannheter i tvil, noe som får oss andre til å tenke.

Og det er vi(!) som dømmer filosofene til døden, slik athenerne gjorde det med Sokrates. Vi dømmer filosofene til døden, enten ved aktiv handling eller ved vår likegyldighet. Vi dømmer filosofene til døden fordi vi ikke synes om at slike problemstillinger reises og diskuteres. Vi forsøker å unngå å ta stilling, især når det krever noe av oss. Det er så mye lettere og mer behagelig å følge flokken, og ikke være et selvstendig kritisk tenkende individ fordi det kan medføre ubehag. Vi dømmer filosofene til døden fordi vi opplever det som unødvendig og ubehagelig at spørsmål om liv og død reises. Spørsmål som forstyrrer idyllen i vår hverdag, og sånt liker vi selvsagt ikke. 

Men! Det er universitetene som holder denne livsnødvendige flammen ved like i dag.

Og! Det er teatrene, som eventuelt, setter opp stykker som... "Sokrates´ Forsvarstale".

 

 

Socrates´ speech:

And now, O men who have condemned me, I would fain prophesy to you; for I am about to die, and that is the hour in which men are gifted with prophetic power. And I prophesy to you who are my murderers, that immediately after my death punishment far heavier than you have inflicted on me will surely await you. Me you have killed because you wanted to escape the accuser, and not to give an account of your lives. But that will not be as you suppose: far other wise. For I say that there will be more accusers of you than there are now; accusers whom hitherto I have restrained; and as they are younger they will be more severe with you, and you will be more offended at them. For if you think that by killing men you can avoid the accuser censuring your lives, you are mistaken; that is not a way of escape which is either possible or honorable; the easiest and the noblest way is not to be crushing others, but to be improving yourselves. This is the prophesy which I utter before my departure to the judges who have condemned me.

- Plato "The Apology"

 

 

 

Nettside:

 

Sokrates´ forsvarstale (Nationaltheatret):

http://www.nationaltheatret.no/no/program/arkiv/2013/Sokrates%C2%B4+forsvarstale.b7C_wJzG5e.ips

 

 

 

Gode minner om feiring av 1. mai

"Pyramid of Capitalist system" - propagandaplakat for den amerikanske fagbevegelsen (1911)

 

 

 

"The proletarians have nothing to loose but their chains. They have a world to win."

- Karl Marx 

 

 

Paula sover på sofaen. Det er helt stille i leiligheten nå, kun den svake duren fra oppvaskmaskinen kan høres samt mine tastetrykk på computeren når jeg skriver dette. Jeg sitter her på mitt arbeidsrom med en stor kopp sterk sort te og patter på min pipe. En dåm av pipetobakk brer seg her på arbeidsrommet. I tillegg til den lett krydrede duften av whiskeytobakken dufter det også fra kjelen med svineknoken som står og småputrer på komfyren. Duften av lettsaltet svinekjøtt, laurbærblad, muskat og pepper blander seg med duften av pipetobakk.

Roen har senket seg over hele nabolaget, og jeg hører ingen lyder utefra annet en den svake brisen som stryker trærne og buskene. Det føles fint men også litt rart. For her jeg sitter, omgitt av all denne harmonien og stillheten, kretser mine tanker om 1. mai og om hva dagen innebærer.

Tankene går langt tilbake i tid, tilbake til min tidlige ungdom. Jeg minnes da jeg deltok i feiringen av 1. mai i hjembygda sammen med min mor og mine venner. Dengang var 1. mai en av de fineste dagene i året som jeg visste om, og jeg har bevart denne oppfatningen av 1. mai siden. Fortsatt i dag feirer jeg 1. mai fordi dagen representerer verdier og idealer som min mor trodde på og som jeg tok opp i meg; at vanlige arbeidsfolk skal slippe å "stå med bøyd hode og lua i handa", men anerkjennes og respekteres som det de er: verdifulle og ressurssterke mennesker. 

Dengang var jeg leder for lokallaget av Sosialistisk Ungdom (SU) i hjembygda, og en av mine beste venner var leder for lokallaget av Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF). Vi var meget gode venner som festet mye sammen, drakk oss fulle innimellom, kjørte moped, lytta til musikk, og flørtet med jentene. Og vi diskuterte historie, radikale idéer, og muligheten for et rettferdig samfunn, til langt ut på morgenkvisten mang en gang.

Vi var unge, og vi var idealister som hadde sterk tro på at det var mulig å endre verden til det bedre. I dag er jeg mer tilbakeholden med min idealisme, og jeg er blitt mer tilpasset det borgerlige samfunnet slik det engang er. Likevel fylles jeg av glede når jeg tenker tilbake på tiden da vi diskuterte Nicaragua, El-Salvador, arbeidsledighet, sosial boligpolitikk, den kalde krigen, husokkupasjoner, miljøvern, utbyggingen av Alta-vassdraget, fredsarbeid, lokale lønnsdannelser, bedriftsdemokrati, arbeidsmiljøloven, fritidsklubber for ungdom... 

Og vi var med på å arrangere 1. mai i bygda noen år. Vi diskuterte og malte paroler, deltok i å tilstelle 1. mai frokosten i Folkets Hus, og gikk sammen i 1. maitoget der vi bar de røde hovedflaggene helt foran i toget på hver vår side, ham og jeg. Vi var selvsagt stolte som haner der vi bar de store røde flaggene mens korpset gikk bak oss og spilte kjente marsjer og arbeidersanger, og så resten av toget som fulgte etter. Dengang var det vanlig at folk i bygda tok på seg finstasen og kom ut for å se på toget, der det gikk fra Folkets Hus i Krokstadelva over brua og til Kulturhuset i Mjøndalen, både gamle arbeidsfolk og funksjonærer, arbeiderpartifolk, høyrefolk, noen SV´ere, Krf´ere og SP´ere, samt noen Frp-folk, menn og kvinner, unge og gamle...

Og vi holdt appeller ved Kulturhuset i Mjøndalen. Vi skiftet på å gjøre det annethvert år. Hver gang jeg skulle holde appell var jeg nervøs som bare faen. Jeg pugget appellen til jeg kunne den utenatt slik at jeg kunne holde den uten å måtte lese teksten samtidig.

Ett år var selveste Reiulf Steen hovedtaler, og jeg holdt appellen etter ham. Folk klappet etter at Reiulf var ferdig med å tale (han talte alltid uten manus, snakket rett ut fra talerstolen hver gang), og da jeg skulle på talerstolen for å holde min appell rant svetten nedover ryggen. Jeg følte det som en eufori da jeg hørte applausen etter at jeg var ferdig. Folk kom bort og tok meg i handa og takket, klappet meg på skulderen og ryggen, og jeg fikk også noen klemmer. Men den aller første som kom bort for å gratulere meg var Reiulf Steen. Jeg var henrykt da han gjorde det, husker ennå hans vennlige ansikt, og at hans håndtrykk var fast og bestemt. 

Min mor pleide å være sammen med sine venner og venninner på 1. mai. Etter at arrangementet var over dro vi to så alltid hjem. Vi lyttet til NRK-radio, som hadde programmer om 1. mai utover hele dagen. Vi spiste middagen som hun laget (min mor kom fra København, det danske kjøkken dere vet), og jeg husker at hun ofte fortalte meg om sin oppvekst i København, hvordan familien opplevde trange år, arbeidsledighet, krigen... Og hun fortale om hvilket håp arbeiderbevegelsen var for henne, som for så mange andre.

I morgen skal Paula og jeg feire 1. mai slik jeg pleier å feire dagen. Jeg heiser flagget grytidlig om morgenen, lager etterpå 1. mai-frokost som vi spiser sammen. Så drar vi ned til Youngstorget for å få med oss arrangementet der, lytter til taler og appeller, sanger og musikk, ser om vi treffer kjente, og går deretter i toget. 

Gratulerer med dagen!

 

 

Revolusjonens røst

Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn, 
de som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen 
og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi mig de kolde og kloke, men kjenner min virkelighet. 
Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet. 
Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. 
Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, 
men dristig vil skape en himmel her efter sin egen skikk.

Gi mig de brendende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, 
som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, 
men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt. 
Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.
Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt.

- Rudolf Nilsen

 

 

 

Feiring av 1. mai sammen med Paula

Paula

 

 

 

"Those who do not move, do not notice their chains."

- Rosa Luxemburg 

 

 

Paula kom onsdag kveld til meg. Flyet hennes landet på Gardermoen, og som vanlig sendte hun meg meldinger om innsjekking, boarding, landing, og ankomst til sentrum av Oslo. Vi sender hverandre alltid slike meldinger når vi skal besøke hverandre; hun når hun skal til Oslo, og jeg når jeg skal til Stavanger. Vi synes slike meldinger er artige fordi de er med på å bygge opp spenningen til vi er i hverandres armer igjen...

Onsdag kveld snakket vi om 1. mai, som vi skulle feire sammen neste dag. Jeg leste poesi av Rudolf Nilsen for henne, samt spilte albumet "På Stengrunn" (dikt av Rudolf Nilsen tonesatt av kjente norske musikere) på anlegget. Paula sa at dette var første gangen hun opplevde at 1. mai fikk mening. Tidligere hadde 1. mai bare vært en vanlig fridag for henne; en lat og passiv dag fylt med ingenting, eller "nothingness" slik hun beskrev det. Nå ble dagen forvandlet til en meningsfull feiring av arbeiderbevegelsens historie og idéer, verdigrunnlag og idealer, med dertil egnet poesi og musikk, vaiende flagg på balkongen... Og! Ikke minst! Mye deilig mat og drikke.

Vi gikk tidlig til sengs slik at vi ville være godt uthvilte for feiringen nest dag...

Grytidlig om morgenen 1. mai stod jeg opp. Jeg tok på meg slåbroken og heiste flagget ute på balkongen. Så gikk jeg inn på kjøkkenet og brygget kruttsterk morgenkaffe mens jeg stappet og fyrte opp pipa (Paula sier at hun alltid kan lukte når jeg røker pipe om morgenen før hun har stått opp, og at hun liker lukten av pipetobakken). På anlegget spilte jeg gamle kjente arbeidersanger dempet. Musikken skulle bidra til å gi henne en behagelig oppvåkning til dagen og skape forventninger om feiringen.

Da kaffen var ferdig laget gikk jeg inn på soverommet med en rykende varm velduftende kopp, satte koppen på nattbordet og vekket henne varsomt. Da hun våknet strøk jeg henne ømt over håret og kysset henne (jeg vekker henne alltid slik om morgenen) og gav henne kaffen. Så tok jeg frem diktboka med Rudulf Nilsen og leste for henne på sengen mens hun drakk av kaffen. 

Vi hadde meget god tid før vi måtte ta banen ned til Youngstorget. Da hun kom ut i stua satt jeg med Klassekampen og Dag Og Tid og leste mens jeg drakk av kaffen og røkte min pipe. Vi dusjet og stelte oss etter tur på badet. Da vi var ferdige åpnet jeg flasken med musserende vin (aldri en 1. mai uten musserende vin. må vite!) og skjenket til henne og meg. Vi skålte og gratulerte hverandre med dagen, deretter spiste vi frokost. Endelig kunne vi dra ned til byen. 

Youngstorget var allerede fullt av festkledde mennesker da vi ankom. Vi hørte hornmusikken som ble spilt lang vei, og da vi nærmet oss så vi en skog av vaiende flagg og faner, fargerike ballonger og bannere. Vi gikk inn på torget og fant oss en god plass slik at vi hadde utsyn til talerstolen. Jeg fortalte Paula om de berømte talene som var blitt holdt på Youngstorget; talene til Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, og mange andre av arbeiderbevegelsens ledere.

Vi fikk med oss hele arrangementet på Youngstorget; taler, appeller, sang, musikk, diktopplesninger. Og til slutt allsangen av Internasjonalen. Da 1. mai-toget satte seg i bevegelse hadde Paula og jeg funnet en god plass langs fortauet slik at at vi kunne se parolene, fanene, flaggene, alle bannere, høre den flotte korpsmusikken, og de som gikk i toget med sine plakater.

Stemningen var meget god! Folk sang med til musikken som korpsene spilte mens de marsjerte taktfast forbi, klappet og jublet til mange av parolene, og folk nikket til og hilste på hverandre. Da seksjonen til Oslo Brann og -Redningsetat kom ble de møtt med applaus, jubelrop og plystring av alle som stod langs fortauet. Det er skikk og bruk hvert år at folk som ser på 1. mai-toget applauderer, plystrer og roper hurra til Oslo Brann og -Redingsetat, for mannskapet i etaten er byens helter!

Etter å ha sett på toget en god stund ville vi gå i det. Vi gikk under to paroler. Først gikk vi en stund under en parole om å redusere oljeavhengiheten og istedet satse på grønne jobber. Mens vi gikk i toget så jeg stadig folk jeg kjenner som jeg nikket til og hilste på, noen kom også bort til meg og hilste på oss (Paula bemerket at hun var forbauset over hvor mange jeg kjenner). Så tok vi oppstilling ved fortauet igjen lenger ned ved Karl Johan (rett foran Tanum bokhandel) og så etter seksjonen til min fagforening som jeg ville gå i.

Da vi endelig kunne se fanen til Oslo Handel og Kontor (toget var meget langt med flust av fagforeningsfaner) begynte vi å gå i toget igjen. Etter at toget hadde gått hele ruten og kommet tilbake til Youngstorget kjøpte vi først Klassekampen på Oslo S (jeg kjøper og leser alltid Klassekampen på 1. mai). Etter det stakk vi bort til Asylet på Grønland og drakk øl og Cola der. Deretter dro vi hjem igjen, og jeg begynte på kjøkkenet for å lage ferdig ertesuppen.

Vi så spillefilmen Reds (USA 1981 - regissør Warren Betty) etter at vi hadde spist. Jeg har de siste 7-8 årene sett Reds på 1. mai, og synes det er en fin markering av dagen. Paula har sett filmen en gang før, og hun syntes det var en flott idé å se filmen på 1. mai. Underveis mens vi så filmen (vi drakk te og kaffe, jeg røkte selvsagt ett par piper) tok vi små pauser og samtalte om det vi hadde sett. Vi trakk de lange linjer; om arbeiderbevegelsens historie, radikale idéer og tenkere, industrialisering, imperialisme, arbeidsledighet, dyrtid, frihet, fri presse, allmenn stemmerett, demokrati, likestilling, velferdsstat...

Fredag skulle vi begge arbeide. Jeg gikk på jobben, Paula var hjemme hos meg og jobbet via. sin computer. Da jeg var ferdig på jobben tok jeg banen ned til sentrum og møtte henne foran Nationaltheatret. Vi skulle se Kong Lear av Shakespeare. Jeg gelidet henne inn, og vi rakk noen minutter på balkongen før forestillingen skulle begynne. Jeg fyrte opp pipa og vi pratet sammen. Paula bemerket at utsikten over til det gamle universitetet gjorde inntrykk på henne.

Det var en flott forestilling! Meget godt regissert, gode effekter, og med erfarne dyktige skuespillere. Paula og jeg likte forestillingen veldig godt. Den varte i to og en halv time uten pause, men det var heller ikke ett minutt for mye. Vi snakket om Kong Lear og Shakespeare mens vi ruslet sammen til Jernbanetorget etter at forestillingen var ferdig, inspirerte og beveget som vi var. Ved Jernbanetorget tok vi så turen innom Oslo City og handlet en stor og feit landkylling samt ekte vanilje (til hjemmelaget vanilje iskrem) til middagen neste kveld. 

Lørdag måtte jeg på jobb. Etter jobben dro jeg ned til byen og møtte Paula. Hun hadde vært i byen mesteparten av dagen og møtt en venninne, gått i kunstgallerier og på kunstmuseer sammen med venninnen, og shoppet. Da jeg møtte Paula foran Stockfleths på Oslo City tok hun meg med til Dressmann XL, og jeg prøvde hvite linskjorter som hun ville gi meg (Paula sier at jeg trenger slike skjorter til vår reise til Mexico i august). Så dro vi hjem til meg, ryddet og vasket leiligheten, og begynte å lage maten til kveldens middag. 

Gjesten ankom presist, og jeg skjenket norsk bæraperitf til oss alle da vi var samlet i stua. Gjesten og Paula fant fort tonen; de to satt og pratet og lo i stua mens jeg holdt på med å lage maten. Paula hadde i forveien laget en stor bolle med spinatsalt. Da maten var ferdig laget (helstekt stuffet landkylling, estragonsaus, Anna Poteter, gulrøtter surret i smør med hvitløk og persille, spinatsalat, hjemmelaget vanlje iskrem) satte vi oss til bords. Vin ble skjenket i glassene, og tallerkenene med den velduftende maten ble satt på bordet. Vi skålte med hverandre, og så begynte vi på herligheten mens vi pratet og lo. Etter maten slo vi oss ned i stua, dempet musikk ble satt på anlegget, og jeg tente parafinlampen. Svart kaffe (fra Brasil, malte bønnene selv, presskanne) og hjemmelaget vanilje iskrem ble servert, cognac, rom og likører ble satt på bordet, samt esker med fylt sjokolade. 

Søndag dro Paula og jeg ned til byen etter en meget lat morgen og formiddag. Vi besøkte først The Mini Bottle Gallery, så tok vi bussen til Kjelsås holdeplass. Vi ville gå hele ruten langs Akerselva ned til byen igjen. Underveis stoppet vi opp og tok bilder og filmet, betraktet det flotte natur og -kulturlandskapet, før vi ruslet videre. Da vi kom til Grünerløkka gikk vi til Birkelunden og drakk Chai på en meget stilfull testue der. Etter at vi hadde drukket teen kikket vi på bruktmarkedet i Birkelunden, til slutt dro vi hjem.

Da vi kom hjem spiste vi litt restmat fra gårsdagens middag og drakk vin. Jeg satte musikk av Lou Reed på anlegget, og vi småspiste sjokolade mens vi pratet, flirtet og lo. Vi var likevel så trøtte og slitne etter denne lange og fine søndagen at vi ville hvile en times tid; Paula på sofaen og jeg i min seng på soverommet...

Men vi sloknet helt begge to! Og vi sov frem til klokken 04:00 i dag tidlig da Paula skulle ut til Gardermoen igjen for å ta morgenflyet tilbake til Stavanger.

 

 

 

Bekjennelse

Det er ingen mening med livet?
Du sier: Vi fødes og dør, 
men er der et mål for det hele, 
en hensikt med alt det vi gjør?

Jeg kjenner en mening med livet. 
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse -
i handling, i tanke og dikt.

Det er at du aldri gir efter
for løfter om laurer og lønn, 
men trossig og hatefull kjemper
for rettferd og fred for din sønn.

Ti selv har du intet å håpe. 
Lykken er ikke for dig. 
For fremtidens slekt skal du åpne
en bedre og lysere vei.

Jeg kjenner en mening med livet. 
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær.

- Rudolf Nilsen

 

 

 

Nettsider:

 

Asylet:

http://www.asylet.no/

 

The Mini Bottle Gallery:

http://www.minibottlegallery.com/

 

Kong Lear (Nationaltheatret):

http://www.nationaltheatret.no/Kong+Lear.b7C_wJzY1U.ips