"Lights! Camera! Action...!"

Humphrey Bogart og Ingrid Bergman i sluttscenen i den amerikanske spillefilmen "Casablanca" (Warner Bros. 1942). "Casablanca" står for mange som klassikernes klassiker. Filmens historie begynte i 1890-årene da filmkameraet ble oppfunnet og de første filmselskapene etablert. I 1893 bygget Thomas Edison verdens første filmstudio "Black Maria" i New Jersey USA. Helt i begynnelsen var filmene som ble laget på kun ett par minutter der sirkusartister, gjøglere og akrobater viste frem sine kunster. De første permanente filmstudioer ble bygget i Los Angeles i 1897. Verdens første suksessfulle kino "The Nickelodeon" ble bygget i Pittsburgh USA i 1905. Det er uklart når de første spillefilmene kom, men mange innen filmbransjen anser at den første rene spillefilmen var en australsk produksjon som kom i 1906. I 1911 ble Hollywoods første filmstudio "Nestor Studios" åpnet. Fra og med 1910 var film blitt en viktig del av amerikansk kultur, og amerikanske filmer dominerte på kinoene i Australia og Europa (unntatt Frankrike). I 1927 kom de første spillefilmene med lyd. De første filmsjangerne var drama og komedie, siden utviklet flere sjangere seg.

 

 

 

"Film as dream, film as music. No art passes our conscience in the way film does, and goes directly to our feelings, deep down into the rooms of our black souls."

 

- Ingmar Bergman 

 

 

I min barndom på 70-tallet tok min far meg mye med på kino i helgene. Det er de første minnene jeg har om kino og film. Slik fikk jeg i guttedagene stiftet bekjentskap med Tarzan, Lyn-Gordon, Buster Keaton, Harold Lloyd, Charlie Chaplin, Hakke Hakkespett, Donald Duck, og endel andre.

Det var på den tida da Oslo hadde de gode gamle kinoene i klassisk stil, de som nå dessverre er borte; Frogner, Edda, Parkteatret, Ringen, Palassteatret... Jeg husker at jeg alltid gledet meg vilt da min far sa at han ville ta meg med på kino. Når helga nærmet seg ble jeg bare mer og mer spent. Jeg fikk selvsagt en pose med sjokolade og fløtekarameller av ham hver gang. Og jeg var henrykt der jeg satt i salen, gumlet på sjokolade og karamell, og så at Tarzan og Lyn-Gordon ordnet opp med alle fæle skurker.

Ett av de fineste minnene jeg har fra denne tida er da Star Wars ble satt opp på Colosseum i 1977. Det var ett par måneder før jeg skulle fylle 12 år, og jeg var spent på hva slags film dette var. Jeg visste lite om hva science-fiction var/er som filmsjanger. Min far fortalte meg at det er "vitenskapelig eventyr", og jeg syntes det hørtes fascinerende ut. Som så mange andre gutter på min alder ble jeg bergtatt av Star Wars. Det var den mest fantastiske filmen jeg noengang hadde sett.

Jeg ble selvsagt hekta på Star Wars ett par år fremover, som så mange andre jevnaldrende gutter på den tiden. Da jeg fortalte mine venner og mine klassekamerater at jeg hadde sett Star WarsColosseum ble de alle misunnelige, og jeg fikk selvsagt en høy stjerne fordi jeg kunne fortelle om filmen. Star Wars ble filmen over alle filmer for meg i lang tid fremover dengang. Jeg kjøpte det som kom ut av Star Wars-hefter, -tegneserier samt plakater, og gledet meg enormt til når den neste Star Wars filmen ville bli satt opp. I mellomtiden så jeg det som var av science-fiction filmer som ble satt opp på kinoene. Noen syntes jeg var gode, andre mindre gode. Men selvsagt kunne ingen av de måle seg med Star Wars.

Noen år senere da jeg var i tenårene skulle jeg så se filmen som definerte min ungdomstid og hvordan jeg oppfattet verden på den tiden. Det var i julen 1982. Min mor, søster og jeg feiret julen sammen med familien i København. Og jeg husker denne julen som et vannskille i min ungdomstid. Det var blitt satt opp en film på kinoene i København som alle snakket om, og som alle enten hadde sett eller skulle se. Jeg fikk inntrykk av at alle samtalene hele den julen dreide seg om denne filmen. Min tante hadde brukt filmen i undervisningen på skolen (hun jobbet som engelsk- og tysklærer på en stor videregående skole i København), og fortalte at klassen var begesitret.

Min eldre kusine tok meg og min søster med på en av kinoene i København slik at vi fikk sett den. Jeg kan ennå huske at kinoen hun tok oss med til lå i ett av byens sentrale strøk med mange alternative klubber og caféer. For meg var alt dette magisk.

Filmen var Pink Floyd - The Wall...

Da filmen åpnet og første scene rullet over lerettet (scenen der politiet banker opp og arresterer ungdommer) kjente jeg lukten av cannabis sive i kinolokalet; noen på første rad hadde fyrt opp en joint som de delte seg imellom. Og jeg hørte en av de som satt der si høyt slik at vi alle kunne høre det: "Det er sgu godt vi lever i et frit kapitalistisk samfund!"

Hvordan jeg forstod film - som verden forøvrig - ble betydelig endret etter at jeg hadde sett Pink Floyd - The Wall. Og i dag, når jeg tenker tilbake, kan jeg si at filmen ble det avgjørende vannskillet som innledet min alternative radikale opprørske periode. Ingenting ble det samme etter Pink Floyd - The Wall. Og filmen står ennå for meg i dag som en av de beste jeg noengang har sett og som har påvirket meg sterkest.

Jeg fortsatte med å gå på kino sammen med min far i helgene helt frem til jeg var i midten av 20-årene. Vi dro på byen og tok ett par øl på noen brune steder som han introduserte meg for, og så en film sammen etterpå. Kinoen jeg husker best fra den tida var Filmteatret, eller Victoria Teater som kinoen het i riktig gamle dager. På Filmteatret ble det satt opp filmer av høy kunstnerisk verdi og betydning. Slik fikk jeg øynene opp for at film også kan være kunst og ikke bare underholdning.

Det vanlige var at vi gikk på Casino som lå i kjelleren i Høyres Hus. Casino var dengang et brunt sted for kunstnere, forfattere, studenter, journalister, intellektuelle og enkelte politikere. Der drakk vi øl og diskuterte filmen vi hadde sett. Gode minner strømmer på mens jeg skriver dette. Jeg husker at jeg lyttet til min far og noe eldre fetter (som ofte var med oss) når de diskuterte filmen vi nettopp hadde sett. Det ble som regel noen øl utover kvelden. Jeg blandet meg selvsagt inn i diskusjonene mellom min far og fetter, og de kunne ofte bli svært gemyttelige.

En film jeg så sammen med min far og fetter da jeg var i midten av 20-årene skulle vise seg å bli like avgjørende for meg som det Star Wars og Pink Floyd - The Wall ble i sin tid. Jeg husker at min far og fetter fortalte meg om filmen i forkant; at den var kontroversiell og inneholdt mye vold, men samtidig en viktig og intelligent film som hadde utløst punk-bevegelsen på 70-tallet.

Filmen var A Clockwork Orange av regissøren Stanley Kubrick. Igjen var jeg som bergtatt. Aldri hadde jeg sett noe lignende på kino, og jeg kunne knapt tro at det var mulig å lage en slik film som påvirket meg så sterkt. I mange måneder etter at jeg hadde sett A Clockwork Orange tenkte jeg på lite annet, og en ny periode ble innledet for meg der jeg utviklet sterk interesse for kunst-film.

I kjølvannet av A Clockwork Orange begynte jeg å gå på Cinemateket, og filmene jeg så der var som en åpenbaring. Jeg tok med meg programkatalogen hver gang den kom ut og slukte alt som stod der; om perioder innen filmens historie, de mange ulike film-sjangere, regissører, filmatiske uttrykk, film som kunst, film som poesi...

I dag har jeg en anseelig filmsamling på soverommet (dvd´er). Film er ett av de viktigste medium som jeg benytter meg av ved siden av litteratur og musikk, og jeg finner fremdeles stor glede i å se både nye og gamle filmer. Jeg ser som regel to-tre filmer i uka, og alltid en god klassiker på søndagene. Ofte leser jeg om filmene i forkant slik at jeg får større utbytte og glede når jeg ser de. Slik har døren til en magisk og fantastisk verden av filmer, filmsjangere og -regissører åpnet seg for meg. 

Og jeg minnes guttedagene da min far tok meg med på Tarzan...

 

 

Nettside:

 

Film History by Decade (Film Site):

http://www.filmsite.org/filmh.html