Sykdom og helbred - min historie...

Jack Nicholson fra den prisbelønnede filmen "One Flew Over the Cuckoo´s Nest" ("Gjøkeredet"). Jack har hovedrollen som McMurphy - en fengselsinnsatt som frivillig velger opphold på et psykiatrisk sykehus fordi han tror det er bedre enn fengselet. Filmen skildrer sykehusets liv på innsiden sett fra Jacks ståsted; pasientene sløves ned med medikamenter, de har ingen frihet og brytes gradvis ned av det monotone livet på institusjonen. Sykehusets ledelse styrer med hard hånd og viser liten medfølelse overfor pasientene. Filmen vakte bestyrtelse da den kom på kinoene i 1975 og la grunnlaget for viktige diskusjoner om metodene innen psykiatrien. Også her hjemme i Norge var reaksjonene harde da filmen kom på plakaten. Forholdene som filmen viser - feilmedisinering, elektrosjokk og lobotomi - utløste opphetede diskusjoner. Filmen ble tildelt 5 Oscar og 6 Golden Globe i 1976. Regnes i dag som en av de viktigste filmer Hollywood noengang har produsert og er bevart i USAs National Film Registry - Library of Congress.

 

 

 

"I will be stronger than my sadness."

- Jasmine Warga

 

 

Innledning:

 

Før jeg går igang med min historie fra psykiatrien vil jeg si noen ord.  

Jeg har fått gode og velmenende råd fra flere om hvordan jeg bør skrive min historie, hva jeg bør skildre og hva jeg bør unnlate å skildre. Alle rådene har vært begrunnet og jeg er takknemlig for dem.

Rådene har spriket noe. Enkelte har rådet meg til å være meget varsom og ikke skildre åpent om det som skjedde. De begrunner det med fordommer mot psykisk lidelse som mange ennå har og at hvis jeg skildrer åpent kan det bli brukt mot meg. Jeg ser helt klart den begrunnelsen. Det er ennå sterke fordommer mot psykisk lidelse blant mange og enkelte kan være umenneskelige nok til å bruke det mot meg.

Andre har rådet meg til å skildre åpent, om jeg selv ønsker det. De har på sin side begrunnet det med at det kan være et bidrag til å bryte ned fordommer mot psykisk lidelse.

Jeg har derfor tenkt endel, veid for og imot. Har også rådført meg med noen av mine nærmeste venner og de har gitt sine råd. Jeg ser helt klart risikoen hvis jeg skildrer åpent. På den annen side ønsker jeg å være ærlig.

Det jeg til slutt kom frem til er at jeg velger å være åpen. Grunnen til mitt valg er at hvis min historie kan bidra til å bryte ned noen fordommer mot psykisk lidelse, så vil jeg gjerne det. Jeg er fullt ut klar over at psykisk lidelse er et meget sensitivt emneområde for endel mennesker og at det jeg skildrer kan bli brukt mot meg. Men da får det bare være slik. Jeg er villig til å betale prisen det innebærer å være åpen hvis min historie kan bidra til at de som sliter med psysisk lidelse får større forståelse og empati blant folk flest, og dermed en forhåpentligvis litt lettere hverdag.

For de trenger det, alle sammen. Jeg har vært i systemet og sett hvordan folk har det der. Jeg har sett deres smerte, sett hvordan de kjemper med døden. Jeg har selv vært igjennom det hele så jeg vet meget vel hvordan det oppleves.

Det dreier seg om mennesker som sliter tungt, de fleste har det meget vondt, og noen av dem befinner seg i helvete. De fortjener alle sammen å få all omsorg og omtanke, om det hadde vært mulig. For det finnes intet værre for et menneske som befinner seg i den dypeste avgrunn å få vite at det ikke lenger er noe håp.

De er mennesker som du og jeg, og som mennesker kan vi bare ikke la dem på båten. De trenger en utstrakt hånd og forståelse fra noen som bryr seg, som ikke ser ned på dem eller dømmer dem. De trenger, som du og jeg, å bli inkludert i samfunnet, være sammen med mennesker, få seg utdannelse og jobb, få en normal hverdag i den grad det er mulig, få en fremtid.

Alternativet er at vi lar dem på båten. Og det vil jeg bare ikke være med på. For et slikt alternativ er rett og slett for grusomt.

---

Her vil jeg altså fortelle min historie og jeg gjør det fordi jeg mener det er viktig. Viktig for meg selv, selvsagt. Men jeg tror også at det er viktig for alle de som er i eller har vært i psykiatrien. Psykisk lidelse er ennå et tabubelagt område, noe som bidrar til å forsterke vanskelighetene for de som rammes, både de som innlegges samt deres pårørende. Mange i psykiatrien opplever at noe av det verste med det hele er skammen. De opplever at de blir møtt med skepsis og mistro av såkalte "friske" mennesker, slik at de dermed må skjule at de lider. 

Jeg opplever det ikke slik. Selvsagt er jeg blitt møtt med skepsis og mistro når jeg har fortalt folk at jeg har vært i psykiatrien, endog blitt avvist, men jeg er også blitt møtt med varme og forståelse. Noe av det fineste jeg har opplevd er støtten fra både ledelsen samt mine kolleger i Vinmonopolet der jeg var ansatt i 20 år. Vinmonopolet ble ankeret jeg trengte for å komme meg tilbake til en normal hverdag. Hadde jeg ikke blitt møtt med slik støtte som det jeg faktisk fikk av ledelsen og mine kolleger vet jeg ikke hvordan det ville ha gått.

Jeg vil videre nevne min fastlege (egentlig utdannet idrettslege) som jeg har hatt noen år nå. Han har vært utrolig forståelsesfull hele veien og hjulpet meg når det var behov for det. Til slutt vil jeg nevne min tannlege, som er kjent med min bakgrunn i psykiatrien. Også han, samt staben på hans tannelegekontor, har gitt meg både støtte, sympati og varme.

Jeg skammer meg ikke over det jeg har vært igjennom. Psykisk lidelse kan ramme noen og enhver. Fordi jeg har kommet meg ut av min lidelse og blitt erklært frisk av mine leger mener jeg at jeg har noe å fortelle som kan være viktig for andre å høre. Mine leger sa at det var mot alle odds at jeg var blitt frisk, de hadde ikke forventet en slik utvikling. De mente at hovedårsaken til at jeg var blitt frisk var at jeg hadde vært i jobb i flere år, noe som hadde gitt meg en normal hverdag midt i alle vansklighetene som jeg sleit med.

Jeg forteller min historie nedenfor. Fortellingen er inndelt i fire deler slik at jeg får skildret utviklingen av min lidelse fra da den begynte til jeg ble erklært frisk. Fortellingen rommer et tidsspenn på mange år, noe som gjør at jeg må utelate mye jeg mener burde vært fortalt. Tross det vil jeg fortelle slik at jeg får tegnet et klart bilde av hva jeg gikk igjennom.

Jeg vil i fortellingen trekke inn personer som jeg møtte i psykiatrien og nevne de ved navn. Alle jeg trekker inn er virkelige personer, men navnene er fiktive av hensyn til de samt deres pårørende.

Fortellingen er meget sterk, den kan da være uegnet for deg som eventuelt sliter eller er i faresonen.

Før du går igang med å lese fortellingen bør du være oppmerksom på at jeg skildrer hvordan ensomhet, isolasjon, psykose, angst, depresjon, tunge medisiner, samt det å slite med suicidale tanker, oppleves.

 

 

 

Min historie - første del

 

 

 

"Jeg trenger ikke å bli analysert av leger og psykologer. Det jeg trenger er å omgås mennesker i min hverdag."

- uttalt av en tidligere psykiatrisk pasient

 

 

Det ringte på døren. Jeg hadde vært oppe hele natten, kun hvilt innimellom på sofaen på kjøkkenet. Natten hadde vært lang og tung, og mitt indre var i kaos...

Jeg bodde på Sogn Studentby der jeg hadde hybel. Kjøkkenet var i uorden etter den lange natten. Et askebeger stod midt på salongbordet, overfylt med sneiper etter alle rullingsene som jeg hadde røkt og mye aske fløt på bordet. 

Det ringte på døren igjen. Nå fikk jeg reist meg fra sofaen og gikk bort for å åpne. "Morten Christensen?" spurte dama som stod på utsiden. Hun var i følge med to menn. "Ja, det er meg," svarte jeg. "Du må bli med oss!" sa hun og gikk inn i gangen sammen med de to mennene. "Hvorfor det? Og hvor da?" spurte jeg. "Du må bare bli med oss. Du skal til observasjon," svarte hun. "Nei, det vil jeg ikke!" svarte jeg og gikk inn på kjøkkenet.

De fulgte etter meg inn på kjøkkenet. "Jeg er lege," sa hun og og tok frem et id-kort som hun viste meg, "De to andre er fra Politiet." De to mennene tok også frem id-kort som de viste meg. "Enten blir du med frivillig, eller så må vi ta deg med til observasjon med tvang," fortsatte hun i en bestemt men ikke uvennlig tone. Jeg nektet igjen og satte meg ned på soafen. De to politimennene grep meg, løftet meg opp, satte håndjern på meg og begynte å bære meg ut til den ventende bilen som stod rett utenfor. Jeg gjorde ingen motstand. Mitt indre var i kaos. Både mine følelser og mine tanker var som et hav under full storm og jeg var meget forvirret. Jeg ble plassert i baksetet mellom de to politimennene og så kjørte bilen ned til Ullevål Sykehus.

Ved inngangen til bygningen der de førte meg inn leste jeg på et skilt "Psykiatrisk - lukket avdeling" og jeg ble vettskremt. Tre sykepleiere kom og tok imot meg. Håndjerna ble tatt av og jeg ble ført videre inn i bygningen av sykepleierne. Mens jeg gikk i korridoren der hørte jeg en kvinnestemme som skrek fortvilet: "Ååååå! Jesus! Hjelp meg! Hjelp meg!" I enden av korridoren ble jeg ført inn på et lite rom som lignet en glattcelle. Det var jerngitter foran vinduet og ikke noe gardin, et lite spinkelt bord med en spinkel stol og en jernseng uten sengetøy. Murveggene var helt glatte og malt i lysegrønt.

To leger og to sykepleiere kom inn. "Morten Christensen?" spurte den ene legen meg, "Vet du hvor du er nå?" "Ja, jeg er på Ullevål Sykehus," svarte jeg, "Hvorfor er jeg her?" "Fordi du ikke er frisk og derfor trenger hjelpen vi kan gi deg," svarte legen. "Men hvorfor er jeg blitt plassert på dette rommet?" spurte jeg. "Fordi du skal skjermes mot inntrykk," svarte legen, "Du må være her noen dager inntil du er stabil nok til å komme ut i avdelingen." Så gikk de ut og døren ble låst.

Jeg satte meg ned på stolen, fullstendig utkjørt etter den lange og tunge natten, samt det jeg hadde opplevd det siste halvåret...

For omtrent et halvt år tilbake merket jeg at studiene på universitetet ble vanskelige, såpass vanskelige at jeg ikke klarte å konsentrere meg, hverken under forelesningene, på seminarene eller når jeg leste. Og jeg var blitt ensom. Mine tidligere studentvenner hadde begynt på andre fag enn det jeg hadde valgt, og noen av de hadde begynt på andre universiteter eller høgskoler. Jeg så derfor ikke noe til de lenger. Videre hadde jeg avsluttet mitt engasjement i Studentersamfundet, dette fordi jeg ville konsentrere meg mer om selve studiene. Det gjorde selvsagt at jeg ikke hadde kontakt med miljøet der lenger.

Dagene og ukene gikk, og jeg merket at det ble tyngre og tyngre å være på universitetet. Etterhvert merket jeg at mine tanker var i uorden samt at mine følelser var ustabile. Jeg var ikke klar over dengang at en psykose var under utvikling. Både psykosen - som var under utvikling - samt ensomheten jeg opplevde førte til at jeg fikk problemer med å kommunisere normalt med andre mennesker. Ensomheten og psykosen forsterket hverandre gradvis og dagene ble meget vanskelige for meg. Jeg fikk etterhvert hallusinasjoner. Hallusinasjonene jeg fikk var som å drømme i våken tilstand, umulig å forklare for den som ikke har opplevd noe slikt selv. Jeg krysset grensen mellom det virkelige og det uvirkelige i mitt sinn. Det jeg opplevde i det uvirkelige er umulig å forklare logisk og rasjonelt, slik det også er umulig å forklare en drøm logisk og rasjonelt.

Skulle jeg likevel forsøke å forklare hva jeg opplevde i det uvirkelige, slik at det kan bli litt begripelig, må jeg gå til kunstens, musikkens, diktningens og filmens verden. Innen kunsten ligger surrealismen nærmest det jeg opplevde i det uvirkelige, især maleriene til Salvador Dali. Innen musikken finnes det flere musikkverker og -stykker som ligger nær mine opplevelser dengang, blant annet Revolution 9 av The Beatles da låta - i den grad man kan kalle den låt - illustrerer indre kaos. Innen diktningen har romanen Trolldomsfjellet av Thomas Mann passasjer som ligner forbløffende på de syner og hallusinasjoner som jeg fikk. Innen filmens verden vil jeg trekke frem The Shining (Ondskapens Hotell) av Stanley Kubrick. Det filmens hovedkarakter Jack Torrance (spilt av Jack Nicholson) opplever samsvarer i høy grad med hva jeg opplevde i mitt indre. Så sett skildrer filmen utviklingen av en psykose.

Tross min tilstand skjønte jeg at noe alvorlig var iferd med å skje med meg. Jeg oppsøkte da psykologtjenesten på universitetet for å få hjelp der. Psykologen jeg fikk timer hos var lite imøtekommende, nærmest avvisende. Han ville kun gi meg noen få timer. Han sa at jeg måtte klare meg på egenhånd da han vurderte meg som ikke alvorlig nok tilfelle. Jeg insisterte på at jeg sleit og derfor trengte hjelp, men ble avvist av ham. Da den siste timen var over tok han bare min hånd og ønsket meg lykke til videre. Jeg var helt alene og visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Psykosen utviklet seg videre og jeg fikk paranoide vrangforestillinger samt tvangstanker. Jeg opplevde vrangforestillingene som at noen var etter meg hele tiden, noen som ville meg vondt. Jeg ble både skremt og redd, og var dypt fortvilet over det som skjedde med meg. Tvangstankene artet seg slik at jeg ble låst i min mentale verden. Etterhvert sluttet jeg å spise vanlige måltider. Jeg spiste bare litt knekkebrød og junk-food innimellom når sulten ble uutholdelig. Hallusinasjonene, vrangforestillingene og tvangstankene økte i styrke og til slutt befant jeg meg i en lukket mental verden, helt ute av stand til å kommunisere normalt med andre mennesker.

Jeg var blitt helt alene med min psykose.

Det føltes som om sjelen ble dratt ut av meg med tang, som om mitt indre var i full oppløsning, som om jeg stod på kanten av et svært stup der helvete lå i avgrunnen...

Det banket på døren. En lege samt to sykepleiere kom inn på rommet. De rakte meg et plastbeger med noen piller samt et lite beger med vann. "Hva er det?" spurte jeg. "Det er dine medisiner," svarte legen, "Du må ta de nå mens vi ser på." "Det vil jeg ikke!" svarte jeg. "Neivel," sa legen, "Du har ti dager på deg før du eventuelt må tvangsmedisineres. Tar du medisinen frivillig blir alt mye lettere for deg og for oss." Jeg nektet igjen. Var overhodet ikke innstilt på å ta kjemikalier som ville kødde med hjernen. Legen og sykepleierene gikk ut og låste døren etter seg.

Etter ti dager kom Kontrollkommisjonen for å ta en titt på meg (Kontrollkommisjonen skal alltid kobles inn før noen blir behandlet med tvang i psykiatrien). Kommisjonen konkluderte med at jeg var meget syk og ikke istand til å forstå min egen situasjon. På den bakgrunn godkjente kommisjonen at jeg ble behandlet med tvang.

Da kommisjonen hadde gått kom tre mannlige sykepleiere inn på rommet. To av de tok meg i et fast grep og tvang meg ned i sengen. Den ene av sykepleierne bandt mine hender og føtter med reimer, så holdt de meg i et jerngrep slik at jeg ikke kunne bevege meg. Den tredje sykepleieren gjorde klar en sprøyte og satte den i meg. Reaksjonen på sprøyten jeg hadde fått kom umiddelbart. En voldsom krampe slå igjennom hele kroppen, ryggen spente seg i en bue og smerten var intens. Krampen varte i mange sekunder før jeg fikk en ny sprøyte, og langsomt slapp krampen taket. Etter dette begynte jeg å ta pillene som sykepleierne ga meg.

Da det var gått noen dager slapp jeg ut i avdelingen. Jeg fikk lov til å bevege meg i hele korridoren og i spisesalen. Psykosen var iferd med å avta, men ennå var jeg ikke fullt ut klar over min situasjon. En dag kom en av mine venner fra hjembygda på besøk. Vi satt på besøksrommet og pratet. "Fy faen, Morten! Hva har skjedd med deg? Du ser jammen spacet ut nå!" utbrøt han. "Jeg er blitt fortalt at jeg er psykisk syk og trenger behandling," svarte jeg. "Ok. Men forstår du dette selv?" spurte han. "Jeg vet ikke? Jeg vet bare at jeg har det veldig vondt nå," svarte jeg.

Etter at flere dager var gått fikk jeg lov til å bevege meg utendørs. Det var som å slippe ut i frihet igjen. En helt fantastisk opplevelse etter å ha vært inne på avdelingen såpass lenge. Og da jeg gikk i det grønne gresset under kastanjetrærne kunne jeg nesten høre O welche Lust fra Beethovens opera Fidelio. Dagene gikk og jeg fikk lov til å dra til universitetet på egenhånd. Jeg tok sykkelen og syklet frem og tilbake mellom sykehuset og universitetet. Jeg fikk også lov til å dra ned til byen på egenhånd for å gå på kino. Det benyttet jeg meg selvsagt mye av. Nesten hver eneste kveld syklet jeg ned til byen for å se filmer på Cinemateket der jeg var medlem. Jeg hadde videre fått lov til å hente ting fra min hybel på Sogn Studentby. Blant tingene jeg hentet var min tekanne, den store tekoppen samt noen bøker.

Etter ett par uker ble jeg overflyttet til åpen avdeling og kunne bevege meg helt fritt på sykehusets område. Etter å ha vært på lukket avdeling føltes det som en enorm lettelse. Jeg tok daglige spaserturer på sykehusets område, og etter avtale kunne jeg også ta spaserturer alene utenfor området. Det var en ubeskrivelig følelse å kunne ta disse spaserturene på egenhånd. Jeg traktet kanne etter kanne med te og begynte på romanen Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Marquez. På ettermiddagene og om kveldene - både før og etter at jeg hadde vært en tur på Cinemateket - satt jeg i den store oppholdsstua på avdelingen og leste i romanen mens jeg drakk av teen som jeg hadde traktet. Men det var svært vanskelig å lese da mitt sinn var i uorden. Jeg strevde veldig med å holde fokus når jeg leste, så etter en stund ga opp romanen.

Da jeg hadde vært fire uker på sykehuset ble jeg overflyttet til Sinsenveien Psykiatriske Behandlingssenter. Der ble jeg værende i tre måneder. Tiden på Sinsenveien var meget vanskelig. Jeg hadde fått en tung depresjon - noe som er vanlig etter en psykose - og dagene var uutholdelige. Smerten og tomheten som jeg hadde inne i meg var til å ta og føle på. Alt rundt meg var som farget i svart. Det var ikke noe lys i mitt indre, kun mørke, og jeg visste ikke om jeg ville komme ut av mørket igjen. Det føltes som om alt inne i meg var et stort vakum, som et digert svart hull der eksistensen var forsvunnet, der livet selv var forsvunnet. Jeg følte bare smerte og tomhet. Det var som om livet var blitt meningsløst. Følelsen av tomhet og meningsløshet bare vokste i meg, forsterket av den indre smerten som jeg hadde.

Da jeg pratet med de andre beboerne på behandlingssenteret og de fortalte meg om depresjoner som hadde pågått i mange år ble jeg veldig skremt. Depresjonen som jeg hadde fått skulle vare nesten to år før den gradvis avtok. Jeg skulle senere få en ny depresjon som skulle vise seg å bli tyngre enn den første, men det visste jeg jo ikke da. Hadde jeg visst det vet jeg ikke hva jeg ville ha gjort. Depresjon etter en psykose er så sterk at den kan medføre at man er villig til å skade seg selv, endog ta sitt liv for å gjøre slutt på smerten.

Tross at jeg sleit tungt karret jeg meg såpass opp at jeg klarte å fortsette med studiene på universitetet. Det var et slit, men jeg fikk fullført statsvitenskap mellomfag, og det var jeg ikke så rent lite stolt av. Videre skaffet sosionomen på behandlingssenteret meg jobb som kirkeverge. Jeg stelte gravene på Vår Frelsers gravlund en kort periode. Selv om jeg var dypt deprimert og sleit tungt med smerten og tomheten som jeg hadde opplevde jeg det som fint.

Jeg var på Sinsenveien kun disse tre månendene. Flere av de andre beboerne var der mye lenger enn jeg. Personalet på behandlingssenteret sa at jeg var for frisk til å bli værende der og at jeg derfor måtte overflyttes til et ettervernshjem. Jeg sjekket flere ettervernshjem i byen. Til slutt falt valget på Tåsen Ettervernshjem. Jeg ringte den daglige lederen for ettervernshjemmet og ba om et møte. Hun svarte at jeg gjerne måtte komme, og vi avtalte dag og tidspunkt. Dagen for møtet kom og jeg dro ut til Tåsen på egenhånd. Da jeg ringte på døra ble jeg godt mottatt og vist inn på kontoret der jeg fikk en kopp kaffe. Jeg satte meg i sofaen. Lederen samt to andre av personalet satte seg i stoler ved bordet. De kikket vennlig på meg og ba meg fortelle litt om min bakgrunn. Etter at kaffen var drukket fikk jeg en omvisning. Da omvisningen var ferdig ga jeg uttrykk for at jeg ville bo der. Personalet svarte at jeg måtte skrive en søknad. Førnøyd med møtet dro jeg tilbake til Sinsenveien Psykiatriske Behandlingssenter. Jeg satte meg på rommet mitt og skrev søknaden. To ukere senere ble søknaden innvilget og jeg kunne flytte inn. I etterkant fortalte personalet meg at de aldri før hadde opplevd at en psykiatrisk pasient på egenhånd ba om et møte og så leverte inn søknad om å få bo der.

Det var flere grunner til at jeg valgte Tåsen Ettervernshjem. Først og fremst den nære beliggenheten til universitetet. En annen viktig grunn var at ettervernshjemmet ikke lignet en institusjon. Det lignet mer et hjem. Videre var huset omgitt av en stor og flott hage med trimmet gressplen, frodig hekk, blomster, bærbusker, og plomme- og epletrær. Og hele området omkring var fredfullt og vakkert. Jeg flyttet altså inn og fikk en fin hybel.

Depresjonen vedvarte. Likevel hadde jeg fått det litt bedre. Jeg ble kjent med de andre beboerne på ettervernshjemmet. En av dem var en like ivrig sjakkspiller som det jeg var. Han og jeg fikk god kontakt, og det ble til at vi spilte mye sjakk sammen. På hans forslag dro vi ned til Oslo Schakselskap i Bogstadveien der vi deltok på ett par turneringer. De andre av klubbens medlemmer var langt mer drevne og kløktige spillere enn oss. Vi fikk derfor grundig juling på sjakkbrettet under turneringene. Likevel syntes jeg at det var gøy å oppleve turneringene.

På grunn av depresjonen oppsøkte jeg Oslo Domkirke. Jeg begynte å gå til messe der på søndagene. Etter at jeg hadde gjort det en stund meldte jeg meg på seminarer som Domkirken arrangerte. På seminarene ble ulike temaer innen kristendommen tatt opp, noe jeg syntes var interessant. Fordi jeg opplevde miljøet som åpent og nøkternt trivdes jeg der. Den ene av Domkirkens prester var høyt utdannet innen både idéhistorie og teologi. Han hadde jeg flere gode samtaler med.

Under en av samtalene på hans kontor fortalte jeg ham at jeg sleit med depresjon. Det fikk ham til å hente Bibelen i den velfylte bokhylla. Da han satte seg igjen slo han opp i boka og sa: "Lidelse er et stort mysterium og vi forstår ikke hvorfor vi må lide." Jeg tenkte over det presten hadde sagt og spurte om kan kunne utdype. "Lidelse er ikke lett å begripe. Det virker ufattelig at en allgod og allmektig Gud lar oss mennesker lide slik som vi gjør innimellom. Se her! Les denne boken, og se om den kan gi deg noe," svarte han og rakte meg den oppslåtte Bibelen. Jeg tok boka i hånden og så på siden som han hadde slått opp. Der leste jeg Job øverst på siden. "Det kan være at Jobs bok vil gi deg noe," sa han, "Boken handler om en rik og gudfryktig mann som blir satt på en meget hard prøve av Gud. Han gjennomgår forferdelige lidelser og alle vennene hans svikter ham. Men Gud bringer mannen tilbake til seg igjen og gjør ham mer velstående enn hva han var før. Det er en fortelling om at selv i det dypeste mørke holder Gud fast på mennesket og slipper det ikke. Det er en fortelling om håp."

 

 

 

Min historie - andre del

 

 

 

"Jeg har det veldig vondt! Fordi jeg er ensom og ikke er som alle andre. Skjønner?"

- uttalt av en tidligere psykiatrisk pasient

 

 

De tre årene jeg bodde på Tåsen Ettervernshjem var relativt stabile, forholdene tatt i betraktning. Depresjonen vedvarte og dagene var vonde. Likevel var jeg funksjonsdyktig nok til å kunne ha en dagaktivitet. Dagaktivitet var noe vi beboere måtte ha for å kunne bo på ettervernshjemmet. Vi stod fritt til selv å velge hvilken dagaktivitet, men vi kunne ikke være i huset mellom klokken 10 på formiddagen og 3 på ettermiddagen.

Det var greit for meg da jeg hadde universitetet å gå til. De andre beboerne hadde enten jobb på vernet bedrift, gikk på skole, eller var tilknyttet et dagaktivitetssenter. Jeg syntes altså det var greit med dagaktivitet. Det innebar at jeg kom meg opp om morgenen og så holdt på med noe konstruktivt noen timer iløpet av dagen. Hadde ikke ettervernshjemmet hatt en slik regel om dagaktivitet ville mye vært annerledes. Trolig verre. Dagaktiviteten motvirket at jeg "kopet på sofaen og glante i taket hele dagen". Det gjorde at jeg unngikk å bli helt passiv og tiltaksløs. Passivitet og tiltaksløshet er et tilleggsproblem mange i psykiatrien utsettes for. Min dagaktivitet skulle bidra til at jeg klarte meg noenlunde greit på egenhånd. Det dro jeg god nytte av i de årene jeg sleit.

Mange som behandles for psykisk lidelse blir altså passive og tiltaksløse på en eller flere måter. Årsakene til dette er flere.

En årsak er at etter en psykose - noe de fleste som blir innlagt har vært igjennom - er man så nedkjørt at en vanlig hverdag virker uoverkommelig. Å gå igjennom en psykose er forferdelig. Jeg opplevde det som om at lyset brant i alle ender og at det slutt ikke var noe igjen i mitt indre. Man kommer helt på felgen, bokstavelig talt, og det tar lang tid før man er oppegående nok til at hverdagen er overkommelig. Noen klarer å komme tilbake til hverdagen, andre gjør det ikke. Jeg var heldig fordi jeg hadde en jernvilje, noe som skulle vise seg å bli avgjørende for meg de årene jeg var i psykiatrien. Ved min jernvilje var jeg istand til å presse meg selv, tross at jeg hadde det jævlig inne i meg.

En annen årsak er depresjonen(e) man får etter en psykose. Depresjonen jeg fikk var meget tung, og den tappet meg for de siste kreftene jeg hadde etter psykosen. Likevel klarte jeg å forsette studiene på universitetet, selv om det var vanskelig. Å slite med slik depresjon er noe av det vondeste jeg har opplevd i mitt liv. Det var som om alt i livet gikk gradvis i stykker, og at inni meg var det kun smerte og tomhet. 

En tredje årsak er medisinene. Dengang var medisinene ikke like presise som det de er nå. Medisinsk forskning er kostbart og det tar som regel flere år før nye og mer presise medikamenter er tilgjengelige. Dengang gikk jeg på et gammelt anti-psykotisk medikament som het Trilafon. Trilafon var upresist og det ga bivirkninger. En av bivirkningene var at jeg ble sløvet ned. Litt enkelt sagt er slike medikamenter kjemisk lobotomi. De kan enten stimulere eller bremse hjernens aktivitet. Da lobotomi er ulovlig i Norge og ikke praktiseres lenger blir slike medikamenter alternativet. Trilafon bremser noe av hjernens aktivitet for å gjøre den mer stabil.

Medisinene jeg tok gjorde at jeg ble hensatt til sløvhet. Jeg sov derfor svært mye. Når jeg var oppe på dagtid var jeg ofte så sløv og trøtt at jeg knapt klarte å ha normal aktivitet. Gang på gang når jeg satt på lesesalen på universitetet eller var på en forelesning duppet jeg av. Jeg var så sløv og trøtt at det å lese virket som en nærmest umulig oppgave. Når jeg fikk lest noe hadde jeg store problemer med konsentrasjonen. Likevel klarte jeg å presse meg selv til å gå til universitetet hver dag og være der, selv om jeg var sløvet ned av medisinene og tappet for krefter.

For å motvirke sløvheten og trettheten begynte jeg med fysisk trening. Ett par års tid fra før jeg ble innlagt hadde jeg jogget regelmessig to-tre ganger i uka. Jeg tok joggingen opp igjen da jeg flyttet inn på Tåsen. I tillegg meldte jeg meg på karatekurs på universitetet. Jeg fortalte arrangørene at jeg var pasient i psykiatrien for å få vite om det var greit at jeg tok kurset. Arrangørene sa at det var helt greit, så jeg startet opp på kurset. I to år holdt jeg på med joggingen og karatekurset før jeg ga opp. Grunnen til at jeg ga opp var at medisinen motvirket effekten av treningen. Til tross for at jeg jogget to-tre ganger i uka ble jeg knapt bedre. Det samme gjaldt for karatetkurset. Medisinen gjorde meg ufokusert. Det gjorde at jeg hadde ingen utvikling. Jeg lærte kun helt grunnleggende øvelses, som enkle grep, kast, slag og spark, og hadde liten eller ingen fremgang.

Det var likevel noen lyspunkter. Fordi jeg måtte ha dagaktivitet ble det til at jeg tok mellomgfag i historie. Til tross for at jeg sleit tungt klarte jeg å følge progresjonen, så mellomfaget tok meg halvannet år. Hovedårsaken til å at jeg klarte det var at jeg fikk nye venner på universitetet. Det var studenter som gikk på samme kull som jeg. Vi var en gjeng på 12-15 stykker som hang mye sammen. Jeg opplevde det meget godt og givende miljø. Vi spiste lunsj sammen hver dag, noen ganger middag sammen også, på universitetet. Vi hadde kollokvier, hjalp hverandre med faglige spørsmål når vi stod fast, og backet hverandre opp til eksamen.

Videre hang vi mye sammen i fritiden. Det ble mange turer på museer, caféer og kino samt turer i marka. Og vi dro ut til Hovedøya om sommeren der vi badet, spilte sjakk og ellers hadde det fint der. Hadde det ikke vært for at jeg tilhørte dette miljøet tror jeg at mine sjanser til å kunne gjennomføre historie mellomfag ville vært minimale. Det viste seg også. Da vi var ferdige med historie mellomfag og spredte oss på ulike fag fikk jeg store problemer med å følge progresjonen. Jeg prøvde meg på flere fag, men måtte bryte underveis i semesteret eller trekke meg fra eksamen fordi jeg sleit tungt.

Tiden på ettervernshjemmet gikk og etterhvert begynte jeg å føle meg noenlunde stabil. Jeg gikk selvsagt til terapi hos psykolog. Min psykolog var en kvinne med lang faglig erfaring. Hun lyttet for det meste og ga lite respons til det jeg sa. Timene jeg hadde hos henne ble da ofte slik at jeg pratet, men det var helt greit for meg. Fordi jeg sleit hadde jeg behov for å sette ord på mine tanker og følelser samt beskrive hvordan jeg opplevde min situasjon. Jeg gikk til henne i flere år inntil hun konkluderte med at jeg var blitt såpass oppegående at det ikke lenger var behov for å gi meg terapi. Jeg tok det som en lettelse.

Månedene på ettervernshjemmet rullet hen og etterhvert fikk jeg en hverdag som var om ikke normal så iallfall tilnærmet normal. Flere av beboerne på ettervernshjemmet hadde også vært på Sinsenveien Psykiatriske Behandlingssenter og jeg kjente noen av de fra da jeg var der. En av dem var han jeg spilte sjakk med (sjekk Min historie - første del). En annen var Henrik, som jeg utviklet et godt forhold til.

Henrik var sterkt opptatt av musikk. Han hadde store kunnskaper om nær sagt alt innen musikkens verden. Da også jeg var opptatt av musikk fant vi hverandre på den måten. Han var trommis i et rockeband sammen med noen av sine venner. Jeg ble med ham til hjembygda hans når bandet skulle ha konsert på den lokale pizza-puben. Og det var gjevt! Selv om jeg ikke var med i bandet ble jeg godtatt av de andre. Jeg var med og bar utstyret til bandet og hjalp til med å rigge det opp når de skulle ha konsert. Det var fine stunder. Jeg opplevde det som en befrielse å komme vekk fra ettervernshjemmet, henge i den lokale pizza-puben med en øl og lytte til bandet når det fyrte løs fra scenen.

Men en dag skjedde noe veldig vondt, noe som skulle gjøre at min indre smerte på ny økte i styrke...

En sen ettermiddag satt jeg i stua på ettervernshjemmet og bladde i noen aviser. Henrik kom inn og satte seg sammen med meg. "Lyst til å bli med en tur ut, Morten? Bare rusle litt rundt i området her? Sola skinner og det er en fin ettermiddag?" spurte Henrik mens han kikket på meg. "Klart det!" svarte jeg. Vi gikk ut på gangen for å ta på oss skoene og jakkene.

Henrik åpnet døra og vi gikk ut, og begynte å rusle ned gata. Både Henrik og jeg var stille. Jeg fikk en fornemmelse av at Henrik ville si meg noe og håpet at det ikke var noe ille, at han var sur på meg eller noe slikt. Da vi hadde rundet et hjørne stoppet han og tok meg til siden. Han kikket på meg. Det var tydelig at han ville si meg noe, men at han hadde problemer med å få sagt det. Jeg kunne se at han var veldig lei seg og at øynene hans var blanke.

"Du husker vel Jan?" spurte Henrik etter at det var gått noen sekunder, "Han på Sinsenveien som du og jeg var så mye sammen med?" "Ja," svarte jeg, "Åssen går det med ham? Jeg har ikke hørt fra ham på lenge?" "Morten! Jan er død," svarte Henrik stille mens han kikket ned på asfalten. Jeg kunne se at tårer begynte å renne fra øynene hans. "Hva...?" var det eneste jeg fikk meg til å si. Det var som om tiden stod stille der og da, som om noen hadde slått meg med ei slegge. "Jan er død, Morten," gjentok Henrik mens flere tårer rant.

Vi stod der og jeg kjente gråten komme. "Hvordan...?" spurte jeg og kjempet med gråten. Det var så vidt jeg klarte å presse frem spørsmålet fordi jeg fryktet svaret. "Selvmord," svarte Henrik, og nå gråt han helt åpent. "Nei! Faen i helvete!" var det eneste jeg klarte å si. Henrik og jeg omfavnet hverandre og gråt sammen. "Faen! Faen! Faen!" mumlet jeg om og om igjen. "Lenge siden?" spurte jeg etter at vi hadde grått en liten stund. "I forrige uke," svarte Henrik.

"Han må ha hatt det helt jævlig," sa jeg, "Mer enn det jeg var klar over." "Ja, det hadde han. Og han skjulte mye av smerten. Også overfor oss," svarte Henrik. "Han hadde bare deg og meg," sa jeg, "Ingen andre venner. Han følte seg så alene og vi var de eneste som var sammen med ham." "Jan følte seg veldig ensom. Etter at du flytta ut fra Sinsenveien var det som om noe slokna i ham. Og dagene før jeg skulle flytte ut ville han ikke prate med meg mer. Han satt helt alene på oppholdsrommet og avviste alle som ville prate med ham. Han låste seg inne i sin egen verden," sa Henrik mens han sparket sint i fortauskanten.

"Hvordan skjedde det? Hvordan gjorde han det slutt?" spurte jeg etter at vi hadde vært tause noen sekunder. Henrik omfavnet meg igjen og sa stille: "Han slang seg foran toget." Jeg klarte ikke å si noe. Det var som om alt rundt meg opphørte å eksistere. Jeg følte et tomrom som vokste inne i meg, et tomrom der bare smerte og sorg var. Etter at vi hadde stått slik og grått begynte vi å rusle videre. Vi ruslet rundt på området og pratet om Jan. Det led etterhvert mot kveld og vi gikk tilbake til ettervernshjemmet.

Nyheten om Jans selvmord gjorde at jeg ikke klarte å gå på universitetet de kommende dagene. Personalet var blitt informert om Jan. Siden de visste at Henrik og jeg hadde vært Jans venner fikk vi tillatelse til å være på ettervernshjemmet disse dagene. Det var ikke stort jeg fikk meg til å gjøre. Dagene gikk med til spaserturer sammen med Henrik, sløve på hybelen, samt sitte i stua og prøve å få med meg det som gikk på TV´en bare for å få en avkobling fra tankene som kvernet rundt i mitt hode.

Jeg tenkte på Jan hele tiden. Det var som om jeg så hans ansikt for meg, de blå øynene hans, den litt rare nesen, de røde kinnene, det blonde håret. Og det var som om jeg hørte stemmen hans: "Skal vi lage pizza i kveld, Morten?", "Bli med ut a´ dere! Sola skinner jo!", "Nei! Nå er jeg så trøtt at jeg går og legger meg.", "Hvor i helvete har jeg lagt lommeboka?" Det var tomme og vonde dager. Henrik og jeg pratet mye om Jan de dagene, og vi bebreidet oss selv for at vi ikke hadde skjønt hvor mye han egentlig led.

Etterhvert som tiden gikk lettet trykket noe. Men ennå i dag, når jeg skriver dette, kan jeg ikke unngå å begynne å gråte når jeg tenker på Jan. Jan ble bare 24 år. Han var en gløgg gutt som ofte avleverte morsomme og skarpe replikker, og han hadde en unik evne til å oppfatte det komiske i nær sagt enhver situasjon. Vi lo mye sammen av hans replikker. Jeg husker især en replikk (den har jeg brukt i innledningen på siden "Dette er meg" her på min blogg) som jeg ofte har ledd av. Replikken var: "Jeg er klin gærn. Men! Noen av Norges beste hoder er satt til å rydde der oppe!" En annen morsom replikk han ofte avleverte var: "I am schizo!" (slang for schizofren) og satte så opp sitt bredeste glis.

Jans bortgang var et stort tap. I ettertid har jeg ofte tenkt på hva jeg kunne ha gjort annerledes, om det var jeg som sviktet. Det er ikke lette tanker å ha...

 

 

 

Min historie - tredje del

 

 

 

"Vi er mennesker! Vi er ikke grønnsaker!"

- uttalt av tidligere psykiatriske pasienter

 

 

Da de tre årene jeg kunne bo på Tåsen Ettervernshjem var omme måtte jeg flytte ut. I god tid i forveien hadde jeg søkt på og fått tildelt hybel på Sogn Studentby. Jeg flyttet inn på hybelen, lettet over at tida på ettervernshjemmet var over. Likevel fortsatte vanskelighetene. Jeg var ikke lenger tungt deprimert, iallfall ikke i den grad jeg hadde vært, og jeg fungerte bedre i hverdagen. Av den grunn var jeg blitt litt optimistisk på tida som lå foran meg.

Jeg håpet at jeg var kommet inn i en god utvikling, som kanskje kunne føre til at den svært vonde perioden med psykose og tung depresjon samt sløvhet kunne legges bak meg. Det ble ikke slik som jeg håpet. Istedet skulle det bli verre enn det jeg hadde kunnet forestille meg. På grunn av dette fikk jeg suicidale tanker og de utviklet seg til en besettelse. De suicidale tankene kom så langt at jeg hadde konkrete planer om å ta mitt liv og tenkt ut hvordan jeg skulle gjennomføre det.

Den første tiden var noenlunde grei. Jeg startet på et nytt fag på universitetet og opplevde at jeg hadde noe fremgang i førstningen. Men det tok ikke lang tid før jeg merket at gnisten inne i meg var sloknet. Både det at Jan var gått bort samt at jeg følte meg veldig ensom på universitetet gjorde at jeg mistet den lille grad av motivasjon som jeg hadde klart å opparbeide. Det ble da til at jeg brøt studiene enda en gang.

Penger var ikke noe problem da jeg gikk på attføring. Men egentlig hadde jeg ikke lyst til å få penger på den måten. Jeg visste meget vel at attføring kunne gjøre meg avhengig av slike sosiale stønader i fremtiden, og det var jeg ikke innstilt på. Mange psykiatriske pasienter mottar slike sosiale stønader i en eller annen form. En uheldig effekt er at de passiviseres slik at de blir avhengig av støtte for å klare helt vanlige daglige gjøremål. Jeg vet om unge mennesker i psykiatrien som var så passiviserte at de måtte ha hjemmehjelp for å få ryddet og vasket leiligheten der de bodde. Endog var det enkelte som ikke var istand til å ta oppvasken på egenhånd og måtte ha hjelp til det også. Videre måtte mange av de ha hjelp av sosionom for å få ordnet de helt enkle praktiske ting i hverdagen. Noe slikt ville jeg for all del unngå, så da legene sa at det jeg trengte var å komme over på uføretrygd for å kunne ha en sikker inntekt livet ut ville jeg det ikke. Legene insisterte, men jeg nektet plent. Vi hadde mange tildels harde runder på dette før legene til slutt ga seg.

Istedet satset jeg på å få meg en jobb. Jeg oppsøkte derfor noen av byens sykehjem for å spørre om å få jobb. Heldig som jeg var fikk jeg raskt en jobb som pleiervikar på Majorstuen Sykehjem samt Odd Fellow Sykehjem ved Kringsjå. Etter å ha jobbet på sykehjemmene noen måneder fikk jeg jobb på Vinmonopolet. Jeg startet på butikken Økern og jobbet der som løsvikar et halvt års tid før jeg ble overflyttet til Majorstuen. Etter at jeg hadde jobbet ett par år som løsvikar ble jeg fast ansatt. Fordi jeg jobbet såpass som jeg gjorde kom daværende Trygdeetaen frem til at jeg var arbeidsfør slik at grunnlaget for attføring og uføretrygd falt bort.

Jobben på Polet ble det ene ankeret som jeg trengte for å holde meg stabil i tiden som fulgte. Og jeg trengte virkelig et slikt anker. Ting skulle utvikle seg til å bli mye verre for meg etterhvert. Jeg var ikke klar over det da, men helvete ventet på meg...

Jobben gikk såpass bra at jeg var istand til å ta idéhistorie grunnfag på kveldstid mens jeg jobbet på Majorstuen. Jeg dro opp til universitetet etter jobb nesten hver dag. Der satt jeg om kveldene på lesesalen og leste, og det trivdes jeg godt med. Jeg tok faget på normert tid og fikk en god karakter. Det opplevde jeg som en stor personlig triumf. Mens jeg jobbet på Polet på Majorstuen og holdt på med idéhistorie flyttet jeg inn i min fars leilighet på Lindeberg slik at jeg hadde et sted å bo. Det var siste løsning etter at jeg ikke hadde klart å skaffe meg et bosted på egenhånd, tross mange annonser i Aftenposten samt avslag på søknader om kommunal leilighet. I førstningen lånte jeg min fars leilighet mens han bodde i Spania.

I mellomtiden var jeg blitt syk på ny...

En ny psykose hadde utviklet seg og etter omtrent et halvt års tid ble jeg tvangsinnlagt på Gaustad Sykehus. Den andre psykosen var mer alvorlig enn den første, og depresjonen som jeg fikk etter psykosen var tyngre enn den første. Fordi jeg var blitt syk kunne jeg ikke jobbe på Polet. Følgelig fikk jeg sykemelding. Jeg var borte fra jobben omtrent et halvt års tid før jeg gradvis kom tilbake igjen.

Jeg var på Gaustad i omtrent to måneder før jeg ble overflyttet til Lien Psykiatriske Behandlingssenter der jeg ble værende i tre måneder. Mens jeg var på Lien hang jeg sammen med Knut, som var en av pasientene på Lien. Han var en fin ung fyr som blant annet var godt belest. Noe av det han gjorde var at han leste på universitetet. Knut og jeg satt ofte sammen og snakket om idéer og litteratur. Det opplevde jeg som svært givende. I tillegg gikk vi på Underwater Pub på onsdagene. Der lyttet vi til studenter fra Operahøgskolen og andre operasangere som sang arier og annet mens vi drakk øl eller vin. Vi hadde selvsagt ikke lov til å drikke alkohol, men det ga vi blanke i. Dette holdt vi på med en stund. Så ble kontakten med Knut brutt da han utviklet en ny psykose. Han ble så dårlig at det var umulig for meg å være sammen med ham.

Etter oppholdet på Lien fikk jeg hybel på Louisesgate Ettervernshjem der jeg bodde de neste to årene.

På Louisesgate fikk jeg flere venner. En av de tilhørte et miljø med kunstnerspirer i byen. Han og jeg hang mye sammen. Vi satt ofte på røykerommet og prata, eller vi var på rommene til hverandre, lyttet til musikk, drakk kaffe og pratet. En gange da vi var på mitt rom hadde jeg satt Neil Young albumet Ragged Glory på anlegget. Da den gjeve låta Love To Burn kom kjørte jeg opp volumet. Tunge trommer, tung bass samt fete gitarriff og soloer dundret løs. Vi var fire stykker som satt på rommet. Røkte rullings, drakk kaffe og digget musikken vilt. Plutselig banket det kraftig på døren. Jeg åpnet. Utenfor stod to av personalet. De sa at jeg måtte dempe musikken da de hadde personalmøte på kontoret, som lå i den andre enden av korridoren. Alle de tilstedeværende på møtet var blitt forstyrret av den høye musikken.

Fordi psykosen og depresjonen som jeg hadde fått var tyngre enn forrige gang begynte jeg å tvile på om jeg noengang skulle klare å komme tilbake til en normal hverdag. Tvilen vokste i meg, og det brøt min jernvilje langsomt ned. Det var alt annet en lett å oppleve. Jeg visste meget vel at min sterke vilje var en av hovedårsakene til at jeg hadde klart meg noenlunde bra i de årene som hadde gått etter den første psykosen. Skulle den ryke ville resten gå med i dragsuget. Tvilen vokste i meg og jernviljen ble tilsvarende redusert.

Men jeg var tilbake på jobben og fungerte tilsynelatende normalt der, iallfall bemerket ikke mine kolleger noe om min atferd. Videre fikk jeg meget god kontakt med kundene. Det tok jeg som et godt tegn på at jeg var istand til å kommunisere med andre mennesker, tross at jeg hadde det veldig vondt inne i meg. Etter en stund meldte et nytt og uventet problem seg, som skulle sette mitt forhold til jobben på en alvorlig prøve.

Jeg hadde fått nye medisiner. Etter det legene antok var de bedre og mer presise enn Trilafon. De nye medisinene var Zyprexa, men etter en stund viste de seg å ikke være så bra som det legene antok i starten. Zyprexa er nå blitt forbudt i flere land etter at alvorlige bivirkninger, deriblant dødelige, er avdekket og dokumentert. Jeg gikk på Zyprexa i mange år. Etterhvert utviklet jeg sterke angstanfall. Anfallene artet seg slik at jeg ble stiv i kroppen, fikk svettetokter, ble svimmel, fikk paranoide vrangforestillinger, i tillegg til at jeg opplevde at alt rundt meg var i kaos. Anfallene kom og gikk med ulike mellomrom. Noen ganger fikk jeg anfall opptil flere ganger i uka, andre ganger mye sjeldnere. Men de kom, og jeg visste ikke hva som skulle til for hanskes med de.

Det hendte ofte at jeg fikk angstanfall mens jeg var på jobb. Når det skjedde fikk jeg store problemer med det jeg skulle gjøre, enten jeg var ute i butikken og ga kunder service, fylte på varer eller stod i kassa. Jeg hadde sagt ifra til butikksjefen om angstanfallene. Han viste meg stor forståelse. Det ble da slik at når jeg fikk et anfall hadde jeg tillatelse til å være alene på kjøkkenet til anfallet ga seg eller at jeg kunne dra hjem, avhengig av hvor kraftig anfallet var.

Birkningene gjorde at jeg fikk jeg resepter på medisiner mot dem. Medikamentet som skulle stanse bivirkningene var Rivotril. Legen ga klar beskjed om at jeg måtte være varsom med Rivotril da medikamentet var avhengighetsskapende. Han sa også at rivotril kunne påvirke hjernen negativt, endog skade den hvis jeg ikke tok kun en tablett når jeg fikk anfall. Jeg var derfor meget nøye med å holde meg til dosen den første tiden jeg tok medikamentet. Men etter en stund begynte jeg å kjøre i meg doser på mange tabletter, noe jeg visste ville gi meg en rus. Og slik ble det. I de neste fire årene som fulgte ruset jeg meg jevnlig på Rivotril.

Heldigvis klarte jeg å kutte Rivotril helt ut og har ikke rørt medikamentet siden. Hvordan jeg klarte det vet jeg ikke, men jeg gjorde det iallfall. Det har nå gått mer enn tolv år siden sist jeg ruset meg på Rivotril. Jeg føler ikke noe behov for å gjøre det igjen.

Rus skulle også bli årsaken til at jeg brøt kontakten med kunstnerspirene. Jeg hang sammen med disse kunsterspirene i flere år, men de rusa seg stadig vekk og hadde romantiske forestillinger om narkotiske stoffer. Fordi rus etterhvert tok overhånd i miljøet trakk jeg meg til slutt ut. Jeg hadde ingen andre venner på den tiden og var derfor overlatt til ensomhet på ny. En dyp og vond ensomhet som skulle vare i mange år. I mellomtiden hadde jeg fått min fars leilighet som forskudd på arv. Leiligheten skulle bli det andre ankeret jeg trengte i tillegg til jobben. Men jeg hadde altså trukket meg ut av miljøet til kunsterspirene og var derfor overlatt til meg selv.

Fordi jeg følte meg veldig ensom, samt at tvilen inne i meg vedvarte, i tillegg til depresjonen som jeg sleit med, begynte jeg å få suicidale tanker. Jeg tenkte mye den tiden mens dette pågikk. Det jeg tenkte var at hvis resten av mitt liv skulle bli på samme måten, med vedvarende smerte samt følelse av tomhet og meningsløshet, så kunne jeg like godt gjøre det slutt. Jeg ønsket ikke å leve et slikt vondt liv for noen pris. Et liv som ville innebære faren for nye psykoser, tilbakevendende depresjoner, angstanfall, grunnleggende tvil og dyp ensomhet. Et slikt liv fortonet seg for meg som for vondt til å holde ut.

De suicidale tankene forsterket seg og ble til en bestettelse. Etter at jeg hadde hatt de ett par år begynte jeg å tenke på hvordan jeg konkret skulle ta mitt liv. Jeg hadde vært i Amsterdam noen ganger og visste at morfin var mulig å få tak i på ulike klubber i byen. Og jeg visste hvilke klubber der morfin ble omsatt og hva det kostet. Så jeg tok opp et lån i banken. Da jeg hadde fått innvilget lånet og pengene var på konto bestilte jeg flybillett og hotellrom i Amsterdam. Da det var i boks pakket jeg bagen og dro ut til Gardermoen.

Jeg ankom hotellet og en portier fulgte meg til mitt rom. Da jeg var kommet inn på rommet kontaktet jeg et eskorte byrå som tilbyr luksus prostituerte. Jeg bestilte ei dame for tre dager. Det kostet meg ca. 80 000 spenn. Vi var sammen de tre dagene og hun viste meg byen. På min anmodning tok hun meg med til klubber og barer som kun var beregnet på innvidde folk og ikke ment for allmenheten.

Den siste kvelden hun var på mitt hotellrom, rett før hun skulle gå, spurte hun meg: "Why aren´t you married? Or have a girlfriend?" Jeg så på henne og svarte: "My life hasn´t given me that chance the last years." Hun kom bort til meg der jeg satt i sofaen og satte seg. "Why? How come?" sa hun mens hun strøk meg varsomt over kinnet. "It´s just the way it is with my life," svarte jeg, "It has in fact been quite painfull and horrible. And I don´t know when the pain will stop, if it ever does."

Jeg kunne se at hun var beveget. Det var helt stille mellom oss en liten stund, så sa hun: "Morten! Listen! Life is what it is, sometimes good, sometimes bad. We can´t choose our lives. Neither can we choose our destinies. But what we can do is to make life as good as we are able to. At least we have the chance to do so. Right?" "I know," svarte jeg og smilte trett. Hun kikket meg inn i øynene som for å vite om jeg hadde skjønt det hun hadde sagt. "I hate to leave you like this, but I have to go now." sa hun med en sår tone. Etter noen sekunder kysset hun meg på kinnet, tok opp håndvesken, sa adjø og forlot hotellrommet.

Noen minutter etter at hun var gått tok jeg på meg jakka og skoene, sjekket at jeg hadde nok penger i lommeboka, gikk ned i resepsjonen og ut i den mørke kvelden...

Jeg tok en trikk til strøket der klubben jeg skulle til lå. Jeg hadde vært på denne klubben før og visste at jeg kunne få tak i morfin der. Jeg gikk inn inngangen og ned den smale trappa til kjelleren. En vakt åpnet døren for meg og jeg slapp inn i kjelleren. Tung zynth-musikk dundret i hele lokalet. Det var mye folk, noen danset, andre satt ved bordene langs veggene og pratet, andre igjen hang i baren.

Jeg skulle til å gå bort til den bakre delen i lokalet der jeg visste at pusherne befant seg, men akkurat i det øyeblikket fikk jeg panikk. "Hva faen er du iferd med å gjøre nå?" tenkte jeg inne i meg, "Har du virkelig tenkt å gjøre dette? Ta livet av deg selv? Er du så jævla dum? Finnes det ingen annen løsning?" Tankene kvernet rundt i mitt hode, hjertet hamret, svetten begynte å renne, og jeg ristet på hendene av nervøsitet.

Brått snudde jeg meg om og gikk opp trappa. Da jeg kom ut på gata var jeg blitt veldig kvalm og kjente trangen til å spy. Med raske skritt gikk jeg bort til et hushjørne litt lengre nede i gata og spydde der. Det var som om jeg spydde ut de siste restene av min sjel, som om at nå var ingenting igjen inne i meg, kun tomhet og smerte. Det var en forferdelig opplevelse.

Jeg kom meg tilbake til hotellet. Hvordan vet jeg ikke. Da jeg var kommet inn på hotellrommet kastet jeg fra meg jakka på gulvet, sparket av meg skoene, fant den halvtomme whiskyflasken og la meg ned på sengen. Og full av frykt lå jeg der i sengen og stirret ut i hotellrommet mens jeg gulpet i meg whiskyen...

 

 

 

Min historie - fjerde del

 

 

 

"Du har klart det, Morten! Fortell din historie. Gjør det! For oss som er igjen her!"

- uttalt av en venn av meg i psykiatrien

 

 

"Forskjellen på deg og oss, Morten, er at du ser ut til å ha en nødvendig distanse til det du sliter med, til smerten du bærer på," sa Frida mens hun rørte lansomt i tekoppen med teskjeen. Hun så på meg, tok en liten pause og lette etter ordene før hun fortsatte: "Også vi andre her sliter veldig, akkurat som du, men du ser ut til å mestre det på en annen og bedre måte enn vi. Når du snakker om tunge tanker, om vonde følelser, om psykose og depresjon, så gjør du det slik at det blir ufarlig. Du snakker om det på samme måten som når vanlige friske mennesker snakker om at de har kjøpt melk og brød i butikken. Og det er det som er så fint! For på den måten gjør du det hverdagslig. Og da er det ikke lenger noen skam. Det er ikke lenger noen grunn til å skulle gjemme seg i skapet."

Det var en lørdag ettermiddag. Vi var fire stykker som satt på kjøkkenet på Louisesgate Ettervernshjem og pratet. Det var dengang da jeg bodde på dette ettervernshjemmet - altså før jeg fikk min fars leilighet som forskudd på arv og flyttet til denne der jeg har bodd siden. Vi som satt der på kjøkkenet og pratet den ettermiddagen var Frida, Anne, Geir og jeg. I forkant hadde vi bestilt to digre pizzaer fra Peppes som vi spiste sammen. Etter at pizzaene var spist traktet jeg en kanne te til oss som vi så drakk av mens vi pratet. De tre andre tilhørte de oppegående innen psykiatrien, i den forstand at de var fullt ut klar over sin egen situasjon. Mange innlagte forstår ikke at de er syke. Derfor forstår de heller ikke hvorfor de er på sykehus eller annen form for institusjon. 

Geir nikket til det Frida hadde sagt: "Ja, sånn opplever jeg også det. Jeg står midt i vanskelighetene helt opp til livet. Det føles som om jeg står på kvikksand, som om jeg synker litt etter litt, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få hevet meg selv igjen. Så kommer du Morten plutselig inn i stua, åpner en cola, slenger deg ned på sofaen og begynner å prate om dagen du har hatt, folk du har møtt og det du har drevet med. Og i det du prater om fletter du inn hva du sliter med, dine vonde tanker og følelser, men du gjør det på din særegne morsomme og ironiske måte som får oss andre til både å smile og le. Slik blir alt du prater om lett å forholde seg til for oss andre her samtidig som det du sier ikke er fake på noe vis."

"Ja, det er nettopp det," sa Anne, "Sånn tenker jeg også. Det rare men samtidig fine med deg er at du bruker ironisk humor midt oppe i det hele. Og det er så utrolig bra! Bra for deg selvsagt, men også for oss andre her. Når du møter folk og skal hilse på dem, så sier du: "Hei! Morten heter jeg! Jeg er litt spesiell men slettes ikke farlig." Og det virker befriende på oss. Ingen av oss andre her hadde turt å gjøre noe slikt fordi vi frykter skammen og fordømmelsen. Men du gjør det. Du gjør det fordi du gir blaffen i hva folk tenker om deg. Det du tenker, som du har fortalt oss, er at hvis folk ikke kan forholde seg til at du er i psykiatrien, så er det de som er teite og ikke du." 

Frida grep ordet igjen og sa: "Ja, og særlig den gangen da du hilste på disse direktørene i Vinmonopolet. Da du fortalte meg om det du gjorde holdt jeg på å dø av latter!" "Jeg husker også det," sa Anne mens hun skjenket seg en ny kopp te, "Det var helt hærlig! At du våget noe slik? Direktører i Vinmonopolet der du jobber? Og så hilste du på dem på den måten? Hahahahahaha...! Jeg ler ennå nå som jeg begynner å tenke på det."

"Jeg har ikke hørt om dette?" spurte Geir mens han kikket nysgjerrig på Anne som lo, "Men nå har jeg ikke bodd her så lenge ennå da, kun tre måneder. Hva skjedde? Kan du fortelle, Morten?"

"Ja, jeg kan godt fortelle om den episoden om igjen," svarte jeg, "Det var en av mine practical jokes som jeg tok på disse fire direktørene som jeg traff på under et møte i Hovedkontoret. Jeg satt i styret i fagforeningen dengang, så det var derfor jeg var med på møtet. Det jeg gjorde var at jeg håndhilste på alle de fire direktørene mens jeg sa: "Hei! Jeg heter Morten! Jeg er klin gærn. Men noen av landets beste hoder er satt til å rydde der oppe!" Direktørene kikket usikkert på hverandre og kun en av de flirte. I ettertid fikk jeg vite at de hadde pratet sammen og sagt at jeg ikke var egnet til å bli sjef. Det hører med til historien at jeg ikke ble gjenvalgt til fagforeningens styre på det neste årsmøtet." Da jeg var ferdig med å fortelle runget latteren mellom oss rundt bordet sånn at tekoppene nesten skvatt.

Etter to år flyttet jeg ut av Louisesgate og inn i leiligheten på Lindeberg. Dagene var begynt å bli lettere, og i mindre og mindre grad tenkte jeg på at jeg sleit. Jeg var blitt overflyttet til Furuset Distriktspsykiatriske Senter der jeg gikk til samtaler annehver uke hos min lege. Han var en av byens mest ansette psykiatere og en fin fyr å prate med. Under en av samtalene jeg hadde med ham sa han: "Du leser mye bøker og noe av det er filosofi. Når andre pasienter snakker om filosofi er det bare rør, men når du snakker om filosofi er det du sier ordnet og strukturert. I tillegg har du vært i jobb i flere år nå. Du lever en helt vanlig hverdag der du går på jobb. Etter jobb driver du med aktive sysler i fritiden. På den bakgrunn mener vi at du i realiteten er blitt frisk. Det er ikke mange som klarer det, især ikke i ditt tilfelle der prognosen var svært dårlig, men du har altså klart det. Jeg kan ikke annet enn å gratulere deg."

Jeg var dypt beveget over det legen hadde sagt. Dette var ordene som jeg hadde ventet på i så mange år men knapt trodde at jeg skulle få høre fra en leges munn. Nå hadde han altså sagt det, og det var som om en tung bør ble løftet av mine skuldre. Han kikket på meg og spurte: "Hvordan fikk du det til? Ved siden av behandlingen, jobben og det du driver med i din fritid? Jeg mener; det må ha vært noe i ditt indre? Noe meget sterkt som ikke lot seg knekke, tross alt du gikk igjennom? Ting vi ikke vet om men kanskje burde få vite slik at det kan brukes av oss som jobber med mennesker som sliter?"

Så fortalte jeg ham om samtalen jeg hadde hatt for mange år siden med presten i Oslo Domkirke. At vi hadde pratet om depresjon og lidelse, og at presten dermed hadde anbefalt meg å lese Jobs bok. Jeg fortalte at jeg leste Jobs bok om og om igjen og at boka hadde fått meg til å lese de øvrige av Bibelens bøker. Jeg sa at Bibelen ble et viktig holdepunkt i alle disse årene nettopp fordi jeg opplevde at boka ga mening til min lidelse. På bakgrunn av det jeg hadde lest i Bibelen oppfattet jeg ikke min lidelse som meningsløs, tross all smerten og tomheten og alt det øvrige som fulgte med. Jeg sa at fordi jeg opplevde at min lidelse hadde mening hadde jeg i alle årene håp, selv om håpet flere ganger virket syltynt. Og det var Jobs bok som hadde gitt meg nøkkelen til mitt håp.

Legen lyttet nøye til det jeg fortalte ham, så sa han: "Du verden! Litt av en støtte denne presten ga deg, selv om han nok ikke var klar over rekkevidden av den. Og du har helt rett. Når man opplever at smerte og lidelse har mening, så får alt i livet en helt annen betydning. Og når man opplever mening har man også grunnlag for håp. For uten mening vil også håpet være svært vanskelig å holde fast på. Nå er det engang slik at vi ikke kan bruke religiøse tekster i vårt daglige arbeide her, men det du har fortalt er likevel meget verdifullt for meg å få høre. Takk!"

Han reiste seg fra pulten der han satt og åpnet døren for meg. "Så dette er siste gangen jeg trenger å komme hit?" spurte jeg da jeg tok hans utstrakte hånd. "Ja, dette er siste gangen du trenger å komme hit. Men du må gjerne stikke innom engang i blant for en kaffe og prat. Det ville vært hyggelig!" Jeg fikk nærmest tårer i øynene. Så sa jeg hade til den vennlige legen og gikk ut i korridoren. Jeg snudde meg og så han stod i døren og vinket, og han sa "Lykke til, Morten!"

Da jeg kom hjem til min leilighet tok jeg oppvasken. På stereoanlegget hadde jeg satt på Beatles-albumet Abbey Road og da det kom til sporet på albumet hvor Paul synger: "Boy! You´re gonna carry that weight, carry that weight for a long time..." sang jeg med. Det hele var nesten uvirkelig. Jeg opplevde det som om jeg hadde fått livet i gave på nytt. I India har de et ordtak som sier: "Mennesket oppdager først livet etter en alvorlig ulykke." Og det var akkurat slik jeg opplevde det. Det var som om jeg hadde oppdaget livet fordi jeg hadde vært så lenge i helvete.

Etter at oppvasken var tatt gikk jeg i nærbutikken og handlet biff og poteter. En flaske argentinsk rødvin hadde jeg allerede kjøpt. Da jeg kom hjem gikk jeg igang med å lage bearnaise saus samt hadde potetene i sautepanna. På stereoanlegget spilte AC/DC albumet For Those About To Rock og det føltes fett. Etter biffmåltidet satte jeg meg i stolen i stua med novellesamlingen av Hemingway. Jeg skjenket bourbon whiskey i det tunge whiskyglasset, fyrte opp cigaren og begynte å lese novellen som jeg hadde valgt for kvelden.

Årene rullet avsted, jevnt og rolig, og jeg begynte etterhvert på Twitter. Gjennom min aktivitet på Twitter fikk jeg nye bekjentskaper, og noen av de utviklet seg til nære vennskap. Jeg er ikke ensom lenger og jeg lider heller ikke lenger. Min smerte er over og forhåpentligvis vil den ikke komme tilbake. Da jeg har en medfødt kjemisk ubalanse i hjernen må jeg ta en daglig vedlikeholdsdose med det anti-psykotiske medikamentet Abilify i mange år fremover, kanskje livet ut.

Jeg klarte det altså, tross at det var mot alle odds. Men dessverre er det mange som ikke gjør det og de trenger all den oppmerksomhet, varme og hjelp som det er mulig å gi dem. Det de ikke trenger er å møte likegyldigheten, skammen og/eller mistroen. Jeg har vært utrolig heldig, både ved all støtten og varmen som jeg fikk, behandlig som virket, medisiner som nå virker, samt min egen ukuelige jernvilje. 

Min lidelse er over og smerten er ikke der lenger.

Min hverdag er nå normal og jeg har kommet hjem til menneskene.

 

 

 

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje -

at tidi skal opna seg

at hjarta skal opna seg

at dører skal opna seg

at berget skal opna seg

at kjeldor skal springa -

at draumen skal opna seg,

at me ein morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

- Olav H. Hauge