Livets rulett

"Roulette" (1892) - maleri av Edvard Munch. Livet sammenlignes av mange med rulett, der tap og gevinst ofte er betinget av tilfeldigheter. Men for å kunne leve må man også satse. Det innebærer risiko for tap, men om man ikke er villig til å satse oppnår man heller aldri gevinst. Det er et dilemma som ikke er til å komme utenom om man ønsker å realisere sitt liv. Mange diktere og kunstnere har beskrevet hvordan hasard og spill har innvirket på deres liv, blant de er russeren Fjodor Dostojevskij en av de mest kjente. I hans roman "Spilleren" skildrer han spilleavhengighet med alt hva det innebærer av ekstatisk rus, men også dyp fornedrelse og lidelse. I "Spilleren" trekker Dostojevskij linjer fra spill til andre sfærer i livet, deriblant erotikken og ekteskapet.

 

 

 

"To live is the rarest thing in the world. Most people exists, that is all."

 

- Oscar Wilde

 

 

Da jeg var ferdig med militæret stod jeg på terskelen til det voksne liv. Mye av det som hadde vært rammen i min barne- og ungdomstid var nå borte. Først og fremst gjaldt det at gjengen som jeg hadde vanket i var oppløst. Selv om vi prøvde å tromme sammen gjengen igjen etter at vi var ferdige med militæret lyktes vi ikke med å gjenskape ånden og samholdet fra ungdomsåra.

Mine kamerater skaffet seg jobber, ingen av de ønsket å ta videre utdanning. De fant seg også kjærester etterhvert, som de tok sikte på å forlove seg med. Jeg skaffet meg jobb på AASS Bryggeri og fikk også en kjæreste, men opplevde at jeg gikk på tomgang. Jeg ville noe annet, men visste bare ikke hva. Året jeg jobba på AASS var greit, men heller ikke mer. Videre var jeg ikke tilstrekkelig moden på den tiden til å kunne innlede et seriøst forhold. Jeg var umoden og derfor usikker, og det gjorde meg vaklende i forhold til henne. Hun merket selvsagt min umodenhet, så etter omtrent et halvt års tid slo hun opp.

Etter ett på på AASS ville jeg prøve noe nytt, og løsningen ble folkehøgskole. Året på Sund Folkehøgskole skulle vise seg å bli et avgjørende vendepunkt. Jeg fikk nye impulser og "luft under vingene", så da jeg var ferdig med oppholdet på Sund hadde jeg bestemt meg for å begynne på universitetet. Jeg jobba først ett år som fast lærervikar på Fjellsrud Skole ved Lørenskog og tok forberedende på kveldstid. Da det året var omme begynte jeg på Blindern.

Den første perioden på Blindern var meget bra, men så meldte problemene seg. Jeg fikk en alvorlig psykose og ble innlagt til psykiatrisk behandling på Ullevål Sykehus. Åra som fulgte ble tunge og vanskelige, men likefullt klarte jeg å fullføre flere fag på universitetet.

I miljøet jeg vanka i på den tida var det enkelte psykiatriske pasienter men de fleste var kunstnerspirer. Jeg opplevde miljøet som både spennende og stimulerende, men var for slitsomt for meg i lengden. Det var bra folk, men det ble etterhvert for mye rus. De rusa seg ikke bare med alkohol, og det gjorde at jeg til slutt trakk meg ut av miljøet. Folka i miljøet reagerte skarpt på at jeg trakk meg ut og gjorde det klart at jeg ikke ville være velkommen tilbake.

Så fulgte mange år med dyp ensomhet med dertil følgende depresjoner. I de åra var jobben på Vinmonopolet mitt anker. Til tross for at jeg sleit tungt med ensomhet fikk jeg lest endel bøker, især skjønnlitteratur og historie. Men så begynte jeg på Twitter og det endret mye til det positive. Min aktivitet på Twitter gjorde at jeg kom meg ut av min ensomhet og begynte å omgås helt vanlige folk i det daglige, noe jeg opplevde som en befrielse. I tillegg startet jeg med blogg, noe som forsterket den positive endringen. I dag har jeg flere gode venner, samt et godt nettverk med bekjentskaper. Nå har jeg sagt opp jobben på Polet og de kommende åra ligger åpne for meg.

Når jeg tenker tilbake på min barne- og ungdomstid ser jeg klart at jeg var beskyttet. Først og fremst var det mine foreldre og den øvrige familien som beskyttet meg. Videre ble jeg beskyttet av venner av min familie, skolen, samt øvrige voksne. Det var en nødvendig beskyttelse, uten den ville jeg neppe ha kommet meg igjennom perioden. Men beskyttelsen hadde sin pris. Prisen var at jeg lærte å bli avhengig av andre på en måte som var ugunstig. Da jeg så skulle begynne på mitt voksne liv hadde jeg ikke utviklet nødvendig evne til å være selvstendig. I tillegg var min evne til å ta egne initiativ mangelfullt utviklet. Det skulle få konsekvenser for meg senere i mitt liv.

Da jeg ble innlagt til psykiatrisk behandling var jeg på ny overlatt til andres beskyttelse. Et team av leger, psykologer, pleiere og sosionomer var rundt meg hele tiden og tok alle viktige avgjørelser for meg. På den måten ble jeg gjort avhengig av andre, og muligheten for at jeg kunne stå på egne ben videre i livet tilsvarende redusert.

Jeg innså min situasjon og var lite glad for den. Så etterhvert søkte jeg å bryte løs fra beskyttelsen som omga meg. Det viktigste jeg gjorde var å nekte å bli overført på uføretrygd - mot legenes og min psykologs klare anbefaling - men istedet satse på å ha vanlig jobb og slik kunne forsørge meg selv. Jeg fikk en bra jobb på Vinmonopolet og klarte - mot legenes formodning - å beholde jobben.

At jeg tok beslutningen om å nekte å bli overført på uføretrygd innebar en stor risiko. På daværende tidspunkt var jeg bare vikar på Polet og helt avhengig av å få jobb fra dag til dag for å ha en noenlunde grei inntekt. Hadde jeg ikke fått jobbe videre på Polet ville jeg ha stått på bar bakke. Det var en risiko jeg tok, fallhøyden var stor, men heldigvis lyktes jeg. Etter å ha jobbet som vikar på Polet noen måneders tid ble jeg fast ansatt og det skaffet meg nødvendig sikkerhet.

Nå står jeg ved ett nytt veiskille i og med at jeg har sagt opp jobben på Polet. Igjen har jeg tatt en risiko, og igjen er fallhøyden stor...

Bakgunnen for at jeg tok beslutningen om å si opp jobben på Polet er selvsagt sammensatt. Jeg ønsker å realisere mitt liv, og da må jeg også være villig til å ta en kalkulert risiko. For noen år siden leste jeg to romaner som i så henseende skulle bli viktige for meg. Den ene var "Sexus" av Henry Miller, den andre var "Paradiset på det andre hjørnet" av Mario Vargas Llosa. Begge romanene handler om det å realisere sitt liv, og de skulle få stor innvirkning på hvordan jeg forstod mitt eget liv.

Hvordan man kan realisere sitt liv er selvsagt betinget av faktorer som ligger i ens fortid, samt faktorer i ens samtid. Man formes hele livet igjennom fra barndom til alderdom. Ønsker man å leve et spennende og dynamisk liv må man - etter min oppfatning - ha selvinnsikt. Uten selvinnsikt vil slik realisering være vanskelig å få til. Det er kanskje ikke slik for alle, men iallfall er det slik for meg. Jeg må ha selvinnsikt nok til å forstå min egen karakter, samt forstå hva som har formet meg.

Beskyttelsen som jeg fikk i barne og ungdomstida, samt da jeg var innlagt til psykiatrisk behandling, var nødvendig. Men den innebar en klar fare. Faren var at jeg kunne risikere og vedbli å være avhengig av andre mennesker resten av mitt liv. Hadde det skjedd ville jeg ikke få mulighet til å utvikle nødvendig selvstendighet og evnen til å ta egne initiativ. Sagt på en annen måte medførte beskyttelsen jeg fikk at jeg ble uselvstendig, noe jeg opplevde som et klart psykisk og sosialt handicap.

Jeg har vært klar over dette i mange år og søkt å gjøre noe med det. Noe av det jeg har gjort er å ta egne beslutninger på tross av hva andre råder meg til eller hva omgivelsene forventer av meg.

En slik beslutning var da jeg bestemte meg for å gå på Sund Folkehøgskole. Mine kamerater - bortsett fra én - syntes det var en merkelig beslutning og skjønte ikke hvorfor jeg tok den. En annen slik beslutning var da jeg bestemte meg for å flytte inn til Oslo for å begynne på universitetet. Igjen syntes mine kamerater at det var en merkelig beslutning. En tredje slik beslutning var da jeg brøt med miljøet med kunstnerspierer som jeg tilhørte. En fjerde slik beslutning var da jeg satset på å jobbe på Polet. En femte slik beslutning var da jeg sa opp jobben på Polet nå i våres.

Igjen står jeg overfor det ukjente, og bare tiden kan vise om det var en veloverveid beslutning. Risikoen er selvsagt høy, men beslutningen jeg tok kan medføre gevinst som kan bringe mitt liv inn på nye fruktbare spor. Min overbevisning er den at om jeg ikke våger å satse men garderer alt, så vil mitt liv bli tilsvarende redusert i kvalitet. Jeg ønsker å bryte løs fra beskyttelsen som har ligget som en tung hånd på meg helt siden min barndom. Skal jeg klare å bryte løs må jeg være villig til å ta en risiko av og til, ellers vil jeg forbli å være uselvstendig resten av livet.

I klartekst betyr det at jeg må være villig til å kaste meg ut på det den danske filosofen Søren Kierkegaard kaller for "de tusen favners dyp". Om jeg ikke er villig til det vil jeg heller ikke gjøre nødvendige erfaringer som kan realisere mitt liv. Og lykkes det meg ikke å realisere mitt liv vil jeg fortsette med å være avhengig av beskyttelse. Frihet ville da være umulig, og jeg vil aldri få muligheten til å være helt menneske.

Jeg må være villig til å ta en risiko, være villig til å..............spille livets rulett.

 

 

 

Beauty of Life

I wonder as I look around
at all the beauty that I've found.
I've found it in the smallest places.
I've found it in the smiles on faces.
I've found it in majestic sights.
I've found it in an eagle's flights.
And as I've seen it with my eyes
I've slowly come to realize
that all the beauty that I see
belongs to you and belongs to me.

This beauty should be shared by all.
Each beating heart should never fall
Quiet, never to beat again
without the memory of where or when
it captured the sights it got to see.
For what is life? 
What can it be? 
If not for beauty that's all around
you have not seen, nor have you found
what it is we came here for.
You came to know beauty, nothing more.

- Edwina Reizer

 

 

 

Nettsider:

 

Henry Miller "Sexus" (Tanum):

https://www.tanum.no/_skj%C3%B8nnlitteratur/romaner/sexus-henry-miller-9788202213350

 

Mario Vargas Llosa "Paradiset på det andre hjørnet" (Gyldendal):

http://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Romaner-og-noveller/Paradiset-paa-det-andre-hjoernet