Menneskeverd

Utøya

 

 

 

"Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred."

 

- Nordahl Grieg

 

 

Ordene. Jeg strever med ordene. Ordene jeg må bruke for å kunne skrive denne artikkelen, ord som jeg leter etter, ord med mening, ord med innhold. Og jeg strever med mine tanker.

Helt siden jeg fikk idéen til å skrive om tragedien som fant sted for fire år siden har jeg strevd med tanker om hvordan formulere meg slik at artikkelen hverken blir platt, svulstig, kunstig eller pompøs. Jeg har tenkt og tenkt, vurdert ulike måter å begynne denne artikkelen på, og hver gang har jeg vært tvilende.

Det er som om jeg famler i mørket når jeg leter etter ord som kan uttrykke noe meningfylt om det jeg ønsker å formidle. Hvordan jeg best kan uttrykke mine tanker uten at jeg ripper unødig opp i vonde sår, uten at jeg skaper grobunn for smerte hos deg som leser dette, uten at jeg nører opp i en tragedie som bragte hele landet i sorg, men får formidlet det jeg ønsker å uttrykke på en skikkelig måte.

Jeg vet sannelig ikke, for å være ærlig.

Noen ganger er ord fattige, og vi står igjen med avmaktsfølelse når vi ikke vet hvordan vi skal uttrykke og formidle våre tanker og følelser. Akkurat som nå, når jeg skriver om denne tragedien. Jeg strever med ordene, slik jeg strever med tankene. Og jeg vet ikke hvordan jeg best kan formulere mine tanker.

Fredag 22. juli 2011 var jeg på jobb. Som alle andre var jeg intetanende om det forferdelige som denne dagen skulle bringe da jeg dro til jobben. Jeg trodde som alle andre at det var en helt vanlig fredag, og så frem til helga som skulle komme. Mens jeg var på jobben kom en kunde inn i butikken og sa høyt: "Det har hendt noe fryktelig! En svær bombe har eksplodert i sentrum, rett ved regjeringskvartalet! Det er overalt på nyhetene."

Jeg og mine tre kolleger oppfattet ikke alvoret i det kunden sa, det tok litt tid før vi innså at en katastrofe hadde skjedd. Vi gikk bort til computeren som stod plassert på servicedisken i butikken og fikk opp nettsidene til NRK og de store riksavisene. Og vi trodde knapt det vi så. Bildene som ble rullet opp på skjermen viste svære ødeleggelser og mennesker som var hardt såret. Ett av bildene viste en kvinne som hang livløs ut fra ett av vinduene på Høyblokka, ett annet bilde viste en hardt såret mann på gata som holdt hendene mot ansiktet.

Det hele var uvirkelig.

NRK og riksavisene meldte om at en terrorhandling hadde funnet sted, men vi kunne ikke fatte det. Så kom meldingene om at forferdelige ting skjedde på Utøya, og det hele ble bare enda mer uvirkelig. Det var rett og slett for jævlig til å kunne være sant.

Da jeg gikk hjem fra jobben den dagen var jeg meget opprørt, og jeg følte tristhet og tomhet. Jeg hadde fått vite om tragedien på Utøya, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Tristheten og tomheten som jeg hadde inne i meg var til å ta og føle på. Og jeg var både sint og fortvilet.

Nå har fire år gått siden tragedien, fire lange år, og jeg merker at en følelse av tristhet og tomhet kommer til meg mens jeg skriver dette. Minnene strømmer på og de gjør meg vondt. Og jeg er meget vel klar over at tristheten og tomheten som jeg føler ikke på noen måte kan sammenlignes med det de etterlatte samt de overlevende har måttet gjennomgå og fremdeles gjennomgår.

Ord kommer til kort her. Det eneste jeg evner å si er at mens jeg skriver dette formes tanker i mitt hode om menneskeverd og medmenneskelighet, om frihet og likeverd, om betydningen av at vi er glade i hverandre og tar vare på hverandre. Som medmennesker. Fordi vi trenger hverandre.

Om morgenen lørdag 23. juli tente vi lys på jobben til minne om ofrene. Lyset ble satt rett ved inngangen slik at alle som kom inn i butikken, samt forbipasserende på kjøpesenteret, kunne se det. Det var en uvirkelig dag. Mine kolleger var stille, kundene var stille, og alle virket preget av det som hadde skjedd.

Mandag 25. juli dro jeg ned til byen etter jobb for å delta i rosetoget på Rådhusplassen. Alle blomsterbutikkene jeg var innom var utsolgt, så jeg måtte delta i rosetoget uten blomster. En enorm menneskemengde hadde samlet seg på Rådhusplassen og gatene omkring da jeg ankom. Stemningen blant folk var preget av alvoret i det som hadde skjedd.

Noe av det jeg husker best var da folk begynte å synge "Til ungdommen!" av Nordahl Grieg. Stedet der jeg stod ved utkanten av Rådhusplassen var såpass langt unna scenen at jeg og de andre rundt meg ikke kunne høre Herborg Kråkevik (som ledet sangen), så vi begynte sporadisk og stille å synge, nærmest som en hvisken, så økte sangen i styrke og alle som stod rundt meg sang med. Jeg kunne se at flere voksne, både kvinner og menn, bøyde hodet, og noen gråt. Det var et veldig gripende øyeblikk.

Sinnet og fortvilelsen som jeg følte fredag kveld da jeg dro hjem fra jobben var nå vendt til sorg. Og jeg skjønte at jeg var vitne til noe helt spesielt i vårt lands historie. Terroren ble ikke møtt med krav om hevn eller lynsjing, men med blomster og verdig sang. Og det gjorde at jeg følte håp. Jeg følte håp om at det som utspilte på Rådhusplassen i Oslo, samt i mange byer og på tettsteder rundt om i landet, skulle bli noe varig. Mitt håp var at blomstertoget ikke var et blaff, men at det la grunnlaget for noe vi kunne bygge videre på, for større menneskeverd og mer medmenneskelighet i vårt samfunn.

Rettssaken som fulgte stod for meg som lakmustesten for vår rettsstat. Og akkurat som blomstertoget hadde gitt meg håp, så ga rettssaken og dommen som ble avsagt meg styrket tro på vår rettsstat og vårt demokrati.

I sum ble det slik for meg at terroren ble knust av et blomsterhav, samt vår vilje til å stå opp for det som er rett. Vi lynsjet ikke ugjerningsmannen, men behandlet ham humant, og domstolen ga ham en rettferdig dom. Istedet for hevn dekket vi gater og torg i landets byer og tettsteder med blomster, og slik gjorde vi det han prøvde å oppnå med ugjerningen til intet.

 

 

Nettsider:

 

Arbeidernes Ungdomsfylking:

http://auf.no

 

"Til ungdommen!" (Bergen Offentlige Bibliotek): 

http://bergenbibliotek.no/digitale-samlinger/nordahlgrieg/til-ungdommen