En reise i sinnet...

Herbert von Karajan (1908 - 1989) - dirigent som kom fra Østerrike. Regnes som en av tidenes største og viktigste dirigenter, og genial tolker av Beethoven. Karajans innflytelse på 1900-tallet var enorm, og hans bidrag har i dag en udiskutabel posisjon blant mange tilhengere av klassisk musikk.

 

 

 

"Music is a higher revelation than all wisdom and philosophy."

 

- Ludwig van Beethoven

 

 

Allerede i de tidlige guttedagene lærte jeg å sette pris på klassisk musikk. Det var mine foreldre som åpnet opp døren til den klassiske musikkens fantastiske verden. Vi hadde etter tidens standard et rimelig bra stereoanlegg med platespiller hjemme, og mine foreldre hadde anskaffet en betydelig samling klassisk musikk på vinyl. Jeg husker ettermiddagene i helgene da de slappet av; min mor ofte meg en kopp te og en bok, min far som regel med pipa og avisene. Og musikk ble spilt på anlegget, musikk som jeg syntes var litt rar men veldig fin.

Noen år senere da min far hadde flyttet inn til Oslo besøkte jeg ham annenhver helg. Han spilte alltid klassisk musikk, og han samlet på hele serier med komponister og perioder. Om morgenen var det ikke bønn for meg! Min far stod alltid grytidlig opp og satte på musikk som vekket meg og holdt meg våken. Ofte spilte han operaer, og jeg husker at musikken fylte hele leiligheten mens jeg lå der i senga og prøvde å sove litt til.

Ofte spurte jeg min far om ulike komponister og verker, og han fortalte villig vekk. Slik ble jeg kjent med komponister som Smetana, Grieg, Ravel, Tsjaikovskij, Beethoven, Bach, Mozart, Verdi, Wagner, Strauss, og mange andre. Og slik ble jeg kjent med verker som "Svanesjøen", "Moldau", "Peer Gynt", "Bolero", "9. symfoni", og mange mange flere.

Både mor og far leste også mye bøker, men det var mest far som leste bøker om musikkens historie og som defor kunne si noe om komponister og verker ut over at sånt er fint. Jeg lærte etterhvert om ulike perioder innen den klassiske musikkens historie, dens kultur- og idégrunnlag, dens påvirkning på nær sagt alle andre områder innen kulturen, samt om hvorfor de største komponistene regnes som musikalske genier.

Jeg husker at da jeg gikk i 7. klasse på ungdomsskolen hadde vi musikk som eget fag. Læreren i musikk var en engasjert klassisk musikk entusiast, men han hadde også sansen for musikken som vi elever lyttet til. Musikktimene var som oftest gode, det var deilig å få et avbrekk fra knusktørr matte og gørrkjedelig norsk gramatikk. Men dengangen skjønte jeg ikke hensikten med at vi elever skulle lære å spille på blokkfløyte (jeg skjønner det ikke i dag heller) istedet for å lytte til musikk.

Vi elever måtte selvsagt spille på blokkfløyte i musikktimene, det var seg som hør og bør etter den radikale pedagogikken. Vi spilte og spilte, til vår alles ergrelse. Men takket være vår engasjerte musikklærer fikk vi også ofte anledning til å lytte til flotte verker, og det satte vi alltid pris på. Noen ganger fikk vi i oppgave å tegne det som falt oss inn mens vi lyttet til musikken, noe jeg syntes var artig fordi jeg var god til å tegne.

Ett av verkene vi lyttet til i disse musikktimene var "Moldau" av Smetana. Læreren forklarte oss elever at verket forteller en slags historie. Musikken til Smetana skildrer en reise langs Moldau, helt fra elvens begynnelse langt oppe i fjellene og til dens utløp i havet. Jeg syntes det var mektig flott det læreren fortalte, og hadde aldri forestilt meg før at musikk kunne fortelle en historie eller illustrere en slags reise.

"Moldau" har jeg selvsagt min cd-samling i dag. "Moldau" inngår i et større verk, "Ma Vlast" (Mitt hjemland) av Smetana, på denne dobbel cd´en. "Ma Vlast" spiller jeg rett som det er, og hver gang jeg spiller "Moldau" kommer minnene frem fra da jeg var 13 år gammel, satt på skolebenken og lyttet til den engasjerte musikklæreren fortelle om verket og om Smetana.

Min første LP-plate med klassisk musikk fikk jeg i julegave da jeg var 15 år gammel. Det var "Svanesjøen" av Tsjaikovskij. Jeg ble selvsagt svært glad for gaven, men mine venner syntes at sånt var "felegnikking", og de sa at jeg var på bærtur. Jeg lyttet til "Svanesjøen" om og om igjen, leste om Tsjaikovskij og om Russland i perioden da verket ble skrevet og etterhvert satt opp.

Siden skulle det bli flere LP-plater med klassisk musikk på meg...

Da jeg var kommet i begynnelsen av 20-årene var jeg mer moden for å lese om og lytte til klassisk musikk. En jul fikk jeg i gave Verdis "Il Trovatore". Det var mektig flott! En hel opera! Jeg var selvsagt meget førnøyd med gaven, og i dag regner jeg "Il Trovatore" blant mine favoritter. Opera åpnet flere dører for meg, den viktigste døren som ble åpnet var til drama og teater.

Jeg lyttet mye til opera for noen år siden, langt mer enn det jeg gjør i dag. I helgene stakk jeg ofte ned til daværende Norsk Musikkforlag og Musikkhuset (som lå på Karl Johan) og kikket på album med klassisk musikk, bla. opera. Jeg ble etterhvert godt kjent med personalet i begge sjappene, og de gav meg gode råd og tips om perioder, komponister og verker. Det var like spennende hver gang å stikke ned til sjappene og kikke på albumene der. Jeg kjøpte ofte et album og dro så rett hjem. Sent på ettermiddagen lagde jeg meg en deilig middag, og da jeg var ferdig med å spise satt jeg resten av kvelden og lyttet hele verket igjennom.

Den første cd´en med opera jeg kjøpte var Mascagnis "Cavalleria Rusticana". Etterhvert ble det flere album, og i dag har jeg noe i overkant av 20 album med opera i samlingen. Fremdeles lytter jeg mye til klassisk musikk, og jeg leser om perioder og komponister. I bokhylla har jeg "Musikkens verden - Den klassiske musikkens historie" (av Harald Herresthal) som jeg har lest deler av. Boka fungerer både som oppslagsverk og kan leses sammenhengende.

I tillegg til opera liker jeg også godt oriatorium. Jeg har flere av verkene til J.S. Bach og G.F. Handel i cd-samlingen og spiller de innimellom. Min favoritt er "Matteuspasjonen" av Bach. Det er et mektig verk, og regnes helt fortjent som noe av det ypperste innen barokkmusikk. I tillegg lytter jeg mye til symfonier, og blant disse er det symfoniene til Beethoven jeg setter høyest.

Å lytte til en symfoni er som en reise i sinnet. Jeg setter meg i sofaen eller i stresslessen, en flaske vin står på salongbordet, symfonien spiller på anlegget, de første tonene flyter ut i stua, og jeg reiser i sinnet inn i en fantastisk imaginær verden der alt er mulig...

En roman jeg leste for noen år siden som omhandler musikk var "Dr. Faustus" av Thomas Mann. Det var for meg en mektig leseropplevelse av de helt sjeldne. "Dr. Faustus" er en flott roman som bla. omhandler klassisk musikk og hvordan klassisk musikk påvirker lytterens sinn og følelser. Romanen skildrer bla, hvordan man kan reise i sinnet når man lytter til klassisk musikk, at man kan "se" galakser, planeter og stjerner, bevege seg på havets dyp og de høyeste fjelltopper... Da jeg leste dette i romanen var jeg som fjetret, og min forståelse for klassisk musikk ble en helt annen enn hva den hadde vært tidligere.

"Dr. Faustus" stod for meg dengang som den største romanen jeg hadde lest inntil da. Jeg regner den fortsatt blant de største jeg har lest, kun overgått av Dostojevskijs "Brødrene Karamasov". "Dr. Faustus" fikk meg til å forstå at klassisk musikk påvirker og stimulerer sinnet og fantasien i langt større grad enn det jeg tidligere var klar over.

Jeg vet selvsagt ikke hvor mye forstand jeg har på klassisk musikk, men jeg lytter mye til sjangeren og har glede av den. Og mens jeg lytter bringes jeg tilbake til musikktimene på ungdomsskolen. Det er som om musikklæreren trer frem for meg, og jeg hører han fortelle om "Moldau"...

 

 

Nettsider: 

 

Classical:

http://www.classical.net

 

Classical Music - The Official Website of BBC Music Magazine:

http://www.classical-music.com