En helt vanlig mann...

Meg i klassisk fremtoning med sort lærjakke, six-pence og pipa. Jeg har ofte skjegg, men ikke alltid. Videre liker jeg å ha halvlangt hår, men kan også noen ganger ha kort hår. Bildet er tatt rett ved der jeg bor på Lindeberg. Som dere ser er jeg en råbarsk type. Det har fordeler og ulemper. En fordel er at jeg får innpass i byens rocke- og mc-miljøer, noe jeg selvsagt setter pris på. En ulempe er at byens ustyrlige møer har en lei tendens til å kretse rundt slike råbarske typer som meg, og det er jo et svare slit.

 

Heeeeeeeeeeeeey, folkens!

 

 

 

"I´d love to turn you on!"

- Paul McCartney



La meg gjøre to ting klart helt i starten, slik at dere skjønner hva slags type jeg er og ikke danner dere et galt bilde av meg.

For det første! Jeg er klin gærn, men noen av Norges beste hoder er satt til å rydde opp der oppe.

For det andre! Min leveregel og livsfilosofi kan oppsummeres i de bevingede ordene til Mae West: "Too much of a good thing is wonderful!"

 

 

Så til saken!

 

Jeg er en mann på 49 år når dette skrives (født 18. februar 1966). Det var selvsagt stas, både for familien som for folket ellers. Selve fødselen var sabla gøy etter det jeg har fått vite, den stod i stil til alt hva jeg liker. Ble dratt ut med tang og annet digg på rikshospitalet i København. Legene syntes det var storartet fordi de kunne ha det gøy på føderommet. Etter det jeg har fått vite spilte de den legendariske rockelåta Born To Be Wild på full guffe da, samt helte i seg Tuborg og Carlsberg (danskene, dere vet). Men det er sikkert bare en skrøne fordi låta ble skrevet ett par år etter at jeg ble født, og også danske leger må respektere pliktmessig avhold. Så de legene bløffer med andre ord, men de traff spiker´n på hodet med skrønen allikevel.

Jeg er oppvokst på ulike steder som Vaksdal utenfor Bergen, Skotselv i Øvre Eiker (Buskerud) og siden i Krokstadelva i Nedre Eiker (Buskerud). Brente hverken kirker eller kiosker, som andre uoppdragne og bortskjemte slyngler har gjort. Istedet klippet jeg alltid plenen for den gamle naboen som var så dårlig til beins, og var ellers snill mot barna og kattene. I dag er jeg bosatt i Oslo, og fremdeles står både blokka jeg bor i og husene i nabolaget uskadd tross min sans for fyrverkeri og annen moro.

Jeg var en såkalt urolig elev på skolen. Drev ofte lærerne til vanvidd, især med min ironiske humor og alle mine practical jokes som ingen skjønte noe av (det var selvsagt altfor intelligent gjort), så jeg ble godt kjent med rektors kontor etterhvert. Når jeg var på rektors kontor lagde jeg helt ubevisst store hull i det kostbare persiske teppet der med diverse kinaputter. Jeg ville bare ha det litt gøy, jeg, og slettes ikke ødelegge rektors kostbare persiske teppe! Det var jo så kjedelig å sitte der på hans kontor og høre ham legge ut om skolens regler for orden og oppførsel, normal folkeskikk, ansvar, og annet som jeg ikke skjønte noe av. Så kinaputtene syntes jeg var aldeles festlige når de knallet løs på det kostbare persiske teppet. Men det syntes altså dessverre ikke rektor. Noen år senere fikk jeg vite at rektor til slutt endte opp på Gaustad psykiatriske sykehus, lukket avdeling. Der på sykehuset proppet tvilsomme leger i hvit frakk ham full av valium, ga ham stadige sprøyter og elektrosjokk, i tillegg til at de ofte la ham i reimer. Stakkars, stakkars gamle hyggelige rektor! Nå hviler du i fred. Gud være din sjel nådig!

Jeg fikk på grunn av uheldige misforståelser nedsatt karakter i både orden og oppførsel, samt endel brev med hjem. Dette til mine foreldres ikke udelte begeistring. Men det skyldtes selvsagt at ingen forstod meg! Jeg ville jo være bare snill hele tiden, jeg. Men dessverre blei det bare sånn at katastrofer skjedde der jeg befant meg, sterkt inspirert av Emil i Lønneberget som jeg var. Det hendte jo at jeg hang på røykehjørnet og fikk en blås av de langt større gutta (som humret og flirte da jeg fikk blåsen), gikk inn til timen igjen med en meget rar og morsom følelse inne i meg, begynte å le ukontrollert hele tiden, og så satte hele klassen i kok med mine ablegøyer og jokes.

Jeg var jo et uskyldig englebarn, og det visste alle.

Fikk tatt meg sammen etter diverse oppstrammere av min mor og far, samt trusler om utelatelse fra testamentet til min rike onkel i Amerika. Gjennomførte først videregående og tok så utdanning på Universitetet i Oslo med fagene statsvitenskap, historie og idéhistorie. Min tid på Blindern var selvsagt til diverse professorers fortvilelse og tenners gnissel da det gikk opp for dem at jeg egentlig er en kvasi-intellektuell og aldri vil kunne bli noe annet enn en halvstudert røver. Men sånt bekymrer meg overhodet ikke! Fordi jeg veit jo godt at når man har et middelmådig hode og ellers mangler elementære kunnskaper, så får man seg lett en godt betalt jobb som enten bankdirektør, skipsreder, børsspekulant eller politiker. Dere veit, sånne jobber der kravet til intellektuell- og kulturell kapital er lik null, men der penga flyter i strie strømmer. Men Studentersamfundet syntes jeg var fett! Især når det var heftige debatter der (noe det ofte er på huset), raseriet kokte, beskyldningene og truslene haglet og ølet skummet. Mens opprørspolitiet stod ute på gata med hunder, tåregassgranater og batonger, og lurte på når de skulle gå til aksjon.

Jeg har jobbet i Vinmonopolet som ekspeditør, mest på butikken Tveita og trivdes godt i den jobben. Jeg sa opp min stilling på Polet i august 2015 og er for tiden arbeidssøkende. Håper at jeg kan få en ny jobb som innebærer skriving, gjerne innen samme bransje.

Paula Robles Nettel (bosatt i Stavanger, men kommer opprinnelig fra Mexico) er min tidligere kjæreste. Forholdet med henne ble slutt i januar 2015, og vi har fortsatt som gode venner siden. Hun er blant mine viktigste venner og støtter i dag. Paula er ei alle tiders flott og suveren dame i begynnelsen av 40 årene som jeg har lært mye av.

Jeg har ingen barn, ei heller hund, katt, hamster, Mercedes, villa i Holmenkollenåsen, luksushytte på fjellet, sommerhus i Nice eller luksusyacht. Jeg spekulerer ikke på Børsen, ei heller har jeg robba banker, eller vært på skattejakt på Svalbard der jeg har hørt at det er gull. Så jeg er ikke stinn av gryn, og kan derfor ikke ha svart limousin med egen sjåfør eller strø rundt meg med fotomodeller. Dere veit, sånne ting som mange sikler etter, men som alle veit er falsk lykke. Jeg klarer meg med de penga jeg har takket være fagbevegelsens iherdige innsats, som har sørga for at vanlige folk som jeg ikke må leve av smuler fra de rikes bord ei heller stå med lua i handa. Jeg har såpass med gryn at jeg kan kjøpe meg ei flaske champagne rett som det er, og champagne setter jeg selvsagt pris på. Franskmennene sier jo at den som sier nei til champagne sier nei til livet. Og det tar jeg meget alvorlig! Jeg akter slettes ikke å være en levende død, men vil leve et rikt og godt liv. Da er champagne selvsagt et must i ny og ne. Så hver gang jeg spretter ei flaske champagne sender jeg Marcus Thrane, Martin Tranmæl, Tor Aspengren, Yngve Hågensen, og alle de andre bra folka i norsk fagbevegelses historie en varm tanke.

Jeg har et utmerket NAD stereoanlegg med fete DALI høytalere som jeg bruker hver eneste dag. På mitt anlegg spiller jeg allslags musikk, men bare så lenge musikken er digg nok og tilfredsstiller mine krav om at den er høykulturell og intellektuell. Det betyr at Sputnik er bannlyst mens Beethoven er godkjent. Dette fordi Beethoven er en viktig del av mitt image som jeg ønsker å promotere, og ikke noe annet (som dere veit er image alt). For når det kommer til stykket synes jeg at Sputnik er en skikkelig råtass som spiller fet rock n´ roll. Og jeg liker meg veldig godt når jeg henger på den lokale pizza-puben eller bensinstasjonen og lytter til den råkule rockelåta Nå Skal Vi Skilles Johanne. Men! Det veit selvsagt ingen...

Noen fantestreker er det jo blitt. Jeg dreiv med epleslang og skjøyt med sprettert etter den gamle prestefruen i bygda i min ungdomstid. Dette holdt jeg på med inntil den ellers godmodige presten sa noen alvorsord til meg om synd, straff, moral, Moses, Aron, Jesus, Batseba (hun må ha vært litt av et rivjern da hun greide å drive selveste kong David til vanvidd av begjær og tvilsomme lyster), samt himmel og helvete. Sånne trusler setter jo alltids et støkk i en snill og uskyldig unggutt som tror på det presten sier. Så jeg lovte bot og bedring på stedet, begynte å ta Møller´s tran, løse kryssord og gå på ski.

Så med andre ord! Jeg er en helt vanlig mann.

Jeg er noe nærsynt, så briller setter jeg daglig på nesetippen. Kontaktlinser er ikke greia for meg. Jeg synes briller får meg til å se langt mer smart og intellektuell ut, og det avgjør saken. Har vært aktiv på Twitter en stund nå. Mine mange kule følgere holder åpenbart ut med min tvitring, tålmodige og overbærende som de tydeligvis er.

Og! Jeg er i ferd med å bli kjendis! Er blitt portrettintervjuet av selveste Klassekampen, blitt intervjuet av Aftenposten A-magasinet, og fått en digg sak om min tvitring på nettsidene til Drammens Tidende. Det er slettes ikke dårlig! Så jeg lukter alt glitter og berømmelse, røde løpere, samt audiens på Slottet, om enn i en fjern fremtid. Stay tuned, folks!

Går jevnlig i teatret, omtrent en gang i uka. Ikke fordi jeg skjønner bæret av det som skjer på scenen, for det gjør jeg egentlig ikke. Men jeg liker lukten av sagmugg, og synes det alltid er ulidelig spennende når morderen blir avslørt - etter et realt strippeshow utført av teatrets yngre kvinnelige skuespillerstab.

Vanker også på diverse klubber i byen der jeg liker å ta en whisky eller seksten av godt merke mens jeg lytter til fet blues, bluesrock og rock n´ roll. Når jeg henger i baren på disse klubbene og ser dritkul ut med mitt generelt råbarske utseende, min lærjakke og whisky, har jeg det fett. Men akk! Byens ustyrlige møer har en lei tendens til å kretse rundt slike råbarske typer som meg, og det synes jeg jo er slitsomt for da får jeg ikke være i fred med min whisky. Løsningen på dette problemet er at jeg holder unna de ustyrlige møene med mitt strenge og bryske blikk, sur gammal svettelukt og gule tenner. Pluss min sterke hvitløksånde, da! Strategien funker alltid bra, så jeg får være i fred med min whisky. Og da er jeg fornøyd.

Jeg har jo fått vite at Brad Pitt er blitt sur på meg fordi noen sa til ham at han måtte bli mer som meg hvis han ville ha bedre drag på lekre damer. Jeg, derimot, syntes det var et hyggelig kompliment. Men! Jeg tar selvsagt mine forbehold. Saken er jo den at det går rykter blant byens ustyrlige møer om at jeg er den reneste Casanova. Ryktene går ut på at jeg er byens beste elsker, og sånt setter jo griller i hodet på mang en ustyrlig mø. Så jeg har mitt å stri med, som dere sikkert skjønner. Da funker det faktisk å hive innpå 10-12 fedd hvitløk, ikke å ha børstet tenner på ei stund, samt ta på ei uvaska illeluktende t-skjorte, hver gang jeg stikker på byen. For ellers er jeg solgt!

Leser endel bøker, især romaner og biografier. Videre abonnerer jeg på de kule blekkene Klassekampen (lørdagsutgaven) og Dag og Tid. Jeg abonnerte tidligere på nettsidene til The New York Times, inntil min ellers godmodige øyelege begynte å få et sterkt bekymret yttrykk i ansiktet og måtte ty til nervepiller for å komme seg etter at jeg hadde vært hos ham. Så dette med romaner og biografier og sånn er en del av mitt intellektuelle image fordi jeg knapt kan lese en intelligent tekst. For med min middelmådige intelligens og leseferdighet leser jeg egentlig kun Se og Hør, hjerteromaner, "Elsk deg selv"-bøker, samt politiske valgkampbrosjyrer. Men, folkens! Dette at jeg knapt klarer å lese en intelligent tekst er en dypt bevart hemmelighet! Det må dere for all del ikke spre videre!!!

Jeg synes det bare er kult hvis folk får det for seg at jeg er en hyperintellektuell høykultivert mann som veit alt om alt, som kan uttale seg om alt fra psykologien i Dostojevskijs romaner til barneadoptering fra Bali.

Har reist noe. Vært i India og på Sri-Lanka, innom Moskva (på slutten av 80-tallet da Gorbatsjov ordna opp i alt sølet med tanks og atomraketter etter Marx, Lenin, Stalin og andre forvirra kommunistfreaks, og sørga for at vanlige folk fikk ordentlig dopapir og bra vodka igjen), København en rekke ganger, Praha og Amsterdam (Hehehehehe........Amsterdam!) flere ganger, samt Berlin, Paris og London, for å nevne noen europeiske byer. Var i Mexico sammen med Paula sommeren 2014, en av de feteste reisene jeg noengang har opplevd.

I hver eneste by jeg er i har jeg en lei tendens til å havne i trøbbel med politiet. Dette fordi jeg nekter å gå på bare grønn mann. Jeg har, som så mange andre, mine egne idéer om frihet og medmenneskelighet. Mitt sterke humane sinnelag gjør at jeg alltid hjelper gamle damer over veien, selv om lyset skulle ha skiftet til rødt. Det skaper som regel kaos i trafikken, og det synes jeg egentlig bare er festlig. Men akk! Bilistene mangler jo helt intelligent humor! Og da er straks snuten der, setter håndjerna på meg og tauer meg inn. Snuten putter meg i kasjotten, og der jeg må leve på vann og brød i ukevis. Lengselen etter champagne blir da meget sterk, som dere sikkert skjønner, og jeg har det ikke godt. Trøsten er da at jeg har studert min Greven av Monte Cristo slik at jeg slipper unna med helsa i behold hver gang.

Jeg er altså en helt vanlig mann, som dere alle nå veit.

Jeg liker å bruke bibliotekene i byen, både Deichmanske og Nasjonalbiblioteket. Bibliotek er selvsagt også noe jeg bruker for å promotere meg selv som en dritkul intellektuell fyr. For når det kommer til stykket leser jeg ingenting når jeg er på biblioteket. Istedet glaner jeg i taket og på klokka, og tar tiden til jeg kan stikke ned på den lokale McDonalds sjappa og hive innpå kolesterol, hardt fett, plenty e-er og annet digg. Dette selvsagt til min leges ikke udelte begeistring. Fordelen med å proppe kroppen full av alt dette er at min lege da gir meg resepter på morsomme kjemikalier i ulike farger. Disse kjemikaliene lager jeg diverse festlige coctails med, og har det så digg på lørdagskveldene.

Jeg går også jevnlig på kunstutstillinger og i kunstgallerier. Ikke fordi jeg forstår kunst, for det gjør jeg ikke. Men også det er en del av mitt hyperintellektuelle og høykulturelle image, sånn at folk skal tro at jeg er dritkul.

Dessuten har noen fått det for seg at jeg er god til å lage mat og har bra peiling på vin. Men sånt er bare løse rykter, da jeg egentlig propper i meg kun Kefir, frossenpizza og pølse i lompe.

Utover det har jeg mange fete laster. Den feteste lasten av dem alle er at jeg røker tobakk daglig, men dog kun skikkelig pipetobakk og cigarer. Så Prince Mild og annet søl er ikke min greie. Et realt mannfolk veit å røke skikkelig tobakk! Og sånn er det bare. Det er kun puddinger som røker Prince Mild, weed, bønner og lignende fis.

Endel folk har visst også fått det for seg at jeg har god forstand på whisky, især singel skotsk malt og bourbon. Denne villfarelsen skyldes trolig noen episoder da jeg var på diverse nachspiel for lenge siden. Jeg kastet et raskt blikk på whiskyflaskene som stod på bordet før jeg fortsatte med å drikke min Kefir, og det var det hele. For i bunn og grunn er jeg avholdsmann som lever et anstendig liv. I tillegg holder jeg altså min sti ren for ustyrlige møer (som dere nå veit). Jeg vil ha ren samvittighet inntil den dagen jeg går i grava, og det gjør at jeg synger salmer hver søndag, både i dusjen og i kjerka.

Og selvsagt tror jeg på Gud! Det skulle bare mangle! Han er Sjefen sjøl, som trekker i mine og andres tråder. Ingen vits i å skulle tro på noe annet, når man tar i betraktning hva som loves hvis man er en vantro eller frafallen. Og dét akter jeg slettes ikke å risikere, uansett hvor underlig og ulogisk Bibelens lære enn måtte synes å være. Jeg vil ha sikre kort på hånda gjennom hele livet. Da stoler jeg på at Sjefen sjøl ordner opp når jeg er i hardt vær, som han har sagt at han alltid vil gjøre. Jeg har lært av mine ungdoms synder og feil, og regner meg i dag som en from kristen.

Hva andre tror er opp til dem, det er noe jeg ikke legger meg opp i. Jeg føler meg sikker på at også Gud setter pris på god tobakk og en skikkelig whisky. Iallefall unner han meg å nyte sånt, og det synes jeg er meget sympatisk av ham. Og da er jo saken biff.

 

Oh, yes!