Min vei til teatret...

Teater er poesi omgjort til spill på en scene. Selve ordet teater er satt sammen av de greske ordene "tragos" (å synge) og "ode" (poetisk strofe). Opphavet til teatret innen den vestlige kulturkrets var Dionysosfestivalene i antikkens Athen. Bystaten Athen var dengang regionens kulturelle og politiske sentrum, og mange filosofer, diktere og kunstnere virket der. Under festivalene ble fruktbarhetsguden Dionysos feiret med blant annet gateteater samt opptog i gatene med kostymekledde og maskerte dansere og sangere. Rundt år 700 f.Kr. blomstret gresk drama opp der de første sjangerne var tragedie og komedie. Grekerne bygde mange amfi-teatre, både større og mindre, og det var vanlig dengang for athenerne å gå i teatret. De mente at teater skapte den samfunnsmessige og politiske bevisstheten som var nødvendig for at demokratiet skulle kunne fungere etter hensikten.

 

 

 

"Hva ville...teaterkunsten...vært uten synden som inspirasjonskilde?"

- Åsa Rytter Evensen

 

 

Den første perioden jeg bodde i Oslo gikk jeg ofte på kino, men jeg syntes at filmene som ble vist stort sett var så der. Jeg ønsket å se filmer som var av kunstnerisk kvalitet og hadde historisk betydning. Filmer som kun var underholdning var jeg gått grundig lei av, men jeg likte å se film og ønsket å tilhøre et miljø der film ble diskutert. Jeg orienterte meg derfor om filmklubber i byen. Cinemateket ble filmklubben jeg valgte, og jeg begynte å gå der og se film. Mye film skulle det etterhvert bli på meg der.

Filmene som ble vist på Cinemateket var av en helt annen kunstnerisk kvalitet enn filmer jeg ellers var vant til å se. Jeg leste regelmessig i programkatalogen og lærte om perioder, regissører og sjangere. Alt dette gjorde at jeg etterhvert begynte å fatte interesse for drama. Det skulle likevel ta flere år før min interesse for drama førte meg til teatret, og det ad omveier. Omveiene var først universitetet, dernest Oslo Domkirke, og til slutt mye refleksjon rundt diktningens vesen.

I de årene jeg gikk til messe i Oslo Domkirke var jeg på leting etter noe som kunne gi meg en dypere forståelse av hvem jeg er og hvordan jeg kunne leve mitt liv. Jeg opplevde at jeg var på drift og søkte derfor et anker som kunne fungere som fast holdepunkt. Jeg reflekterte mye over eksistensielle spørsmål i denne perioden, og søkte derfor en forklaring på tilværelsen og livet som sådan.

Foranledningen var årene jeg studerte på Universitetet i Oslo. Studiene satte igang tankeprosesser i meg, tankeprosesser som har pågått siden. Ett av fagene som jeg tok var idéhistorie grunnfag (den gamle ordningen). Idéhistorie ga meg anledning til å sette meg inn i vår kulturkrets´ grunnlag og utvikling innen både tenkning, diktning, musikk og kunst. Jeg leste om tenkere, diktere, musikere og kunstnere, og om disses arbeider og verker. Faget var meget stimulerende og berikende, men også en utfordring for meg.

Utfordringen gikk på at det jeg leste og lærte fikk meg til å reflektere enda mer over eksistensielle spørsmål, men uten at jeg hadde noe fast i tilværelsen som jeg kunne gi meg et holdepunkt. Jeg trengte noe som kunne gi meg en forklaringsramme, som kunne sette alt jeg leste og reflekterte over inn i en bred sammenheng.

Fordi jeg manglet et slikt fast holdepunkt var det vanskelig for meg å sette det jeg leste og reflekterte over inn i en forklarende sammenheng, noe jeg ønsket. At jeg ikke hadde et fast holdepunkt opplevde jeg som en betydelig belastning dengang. Men jeg tenker annerledes om dette nå. Når jeg tenker tilbake på disse årene ser jeg klart at det var en meget fruktbar periode i mitt liv. Fordi jeg var på leting tenkte jeg av den grunn mye. Og det la grunnlaget for min videre intellektuelle modning.

Jeg begynte (som nevnt ovenfor) å gå til messe i Oslo Domkirke. Messen og liturgien i Oslo Domkirke er det nærmeste man kommer katolsk messe i en norsk kirke. Jeg mente dengang som jeg mener nå at kirken var blitt så utvannet at lite eller ingenting var igjen, så av den grunn ville jeg oppleve messen i Oslo Domkirke. Da jeg begynte å gå i Domkirken på søndager opplevde jeg messen som en form for teater. Hvorfor jeg opplevde messen som teater vet jeg ikke. Tanken bare slo meg der jeg satt på benken i den vakre og stemningsfylte kirken og så prosesjonen, opplevde liturgien, lyttet til korsangen, orgelspillet og prekenen, samt deltok i nattverden. Jeg hadde også lest en god del i Bibelen på det tidspunktet da jeg oppsøkte Oslo Domkirke. Grunnen til at jeg leste såpass i Bibelen var at jeg opplevde at boka gav meg holdepunktet jeg hadde lett etter. Men boka var også en alvorlig utfordring for meg.

Utfordringen lå i at jeg tolket og forstod Bibelen som noe annet enn diktning. Boka konfronterte meg med et helt annet univers og en helt annen måte å forstå meg selv og livet på enn hva jeg var vant til fra før av. Det hadde jeg problemer med å forholde meg til. Bibelen bygger etter min oppfatning på åpenbaring og det man kan kalle for guddommelig inspirasjon, og både åpenbaring og guddommelig inspirasjon er noe annet enn diktning. Jeg tenkte derfor dengang at jeg måtte ta stilling til hvordan jeg skulle lese og tolke Bibelen. For meg var det slik dengang at boka kunne sette i skyggen alt jeg hadde lest av diktning. Hadde noe slikt skjedd ville det ikke bare ha redusert min livskvalitet. Jeg ville også snevre inn mitt mentale univers i betydelig rad ved at store deler av litteraturen ble utestengt for meg eller gjort irrelevant. Noe slikt kunne lett ha medført at jeg ville bevege meg inn i et snevert religiøst tanke- og forestillingsunivers, et univers jeg kanskje aldri fikk mulighet til å komme ut av igjen.

Jeg ønsket ikke at det skulle skje, av åpenbare grunner. I en lang periode søkte jeg derfor en løsning som kunne innebære at jeg både kunne ha et forhold til Bibelen som holdepunkt, men også ha et forhold til diktning uten at diktning ble satt i skyggen. Løsningen jeg til slutt kom frem til var å lese Bibelen også som litteratur. Inntil da hadde jeg kun lest boka som religiøs tekst, noe jeg opplevde var berikende og verdifullt, men også et problem. Det skulle vise seg å være en meget fruktbar løsning. Jeg kunne da fortsette med å lese i Bibelen som religøs tekst, men også som litteratur. Jeg hadde fått et perspektiv på boka som gjorde at den ikke satte diktning i skyggen, og det gjorde at jeg fikk et avslappet forhold til boka. Ved å lese Bibelen som litteratur var en av gevinstene at tekstene i boka åpnet seg for meg på en måte de ikke hadde gjort før, og jeg opplevde at utbyttet av å lese i boka ble langt større enn hva tillfellet hadde vært før. Det ble mulig for meg å lese for eksempel profetene og salmene som poesi. På den måten beveget jeg meg inn på et nytt litterært territorium som jeg inntil da ikke visste eksisterte.

Fordi jeg hadde hatt disse problemene med Bibelen versus diktning inntil jeg kom frem til en løsning bidro det til at jeg reflekterte mye rundt diktningens vesen som sådan. Det var refleksjoner rundt spørsmål som: Hva er diktning? Hva kan diktning fortelle meg om hva og hvem jeg er? Hva kan dikting fortelle meg om andre mennesker og livene de har levd? Hva kan diktning lære meg om livet? Hva gir det meg at jeg leser diktning? Hvordan skal jeg forstå diktnings vesen? Etter å ha reflektert over dette en god stund kom jeg frem til at diktning er noe langt mer og rikere enn pur underholdning. Det medførte at jeg fikk en bedre forståelse av hvordan dype eksistensielle spørsmål behandles innen diktningen, noe jeg anså som et klart gode.

Dermed var premissene for min pasjon for drama lagt, og det skulle føre meg til teatret...

Det første premisset var altså Cinemateket, som hadde vekket min interesse for drama. Det andre premisset var da jeg leste idéhistorie ved univeritetet. Det tredje premisset var at jeg opplevde messen i Oslo Domkirke som teater. Det fjerde premisset var min refleksjon rundt Bibelen og diktning, som ga meg forståelsen av at dikting behandler dype spørsmål om liv og død.

På den bakgrunn fant jeg ut av at jeg ville prøve teater, dels fordi jeg ønsket å trenge dypere inn i diktningens univers, og dels fordi jeg ønsket nødvendig stimulans til videre refleksjon over eksistensielle spørsmål. I begynnelsen gikk jeg sporadisk i flere av Oslos teatre. Det opplevde jeg som både givende og fint. Men etter å ha gjort det en stund begynte jeg å gå regelmessig. Jeg kjøpte halvårskort på Nationaltheatret. Halvårskortet ga meg anledning til å gå på så mange forestillinger som jeg ville, og jeg fikk de beste plassene forutsatt at jeg bestilte billett i tide.

Jeg begynte å gå i teatret omtrent en gang i uka, og det fortsatte jeg med i flere år.

 

 

 

Hamlet

 

To be, or not to be - that is the question:

whether `tis nobler in the mind to suffer

The slings and arrows of outrageuos fortune

Or to take arms against a sea of troubles,

And by opposing end them. To die- to sleep-

No more; and by a sleep to say we end

The heartache, and the thousand natural shocks

That flesh is heir to. `Tis a consummation

Devoutly to be wish´d. To die- to sleep.

To sleep- perchance to dream: ay, there´s the rub!

For in the sleep of death what dreams may come

When we have shuffled of this mortal coil,

Must give us pause. There´s the respect

That makes calamity of so long life.

 

- William Shakespeare

 

 

 

Nettsider:

 

Nationaltheatret:

http://www.nationaltheatret.no 

 

Det Norske Teatret:

http://www.detnorsketeatret.no

 

Black Box Teater:

http://www.blackbox.no 

 

 

 

Sterke opplevelser i teatret

Bildet viser en oppsetning av "Sult" på Teatret på Torshov høsten 2008 (basert på Knut Hamsuns berømte roman). Teatret på Torshov - eller Torshovteatret på folkemunne - er Nationaltheatrets alternative og eksperimentelle teaterscene. Her settes opp stykker i en regi og form som vanligvis ikke vises på scenene i hovedteatret. Nationaltheatret er Norges største og ledende teater med hele fire scener i ulik størrelse og format. Teatret har vært en sentral del av Oslos bybilde helt siden det ble åpnet i 1899. Opp gjennom teatrets historie har mange landskjente skuespillere og regissører hatt sitt virke her.

 

 

 

“The theatre is certainly a place for learning about the brevity of human glory: oh all those wonderful glittering absolutely vanished pantomime! Now I shall abjure magic and become a hermit: put myself in a situation where I can honestly say that I have nothing else to do but to learn to be good.”

- Iris Murdoch 

 

 

For noen år tilbake gikk jeg regelmessig i teatret. På den tiden var teater en av mine interesser som jeg dyrket. Det kom av at jeg var blitt sterkt opptatt av diktning. Nationaltheatret hadde en ordning der man kunne kjøpe halvårskort. Den benyttet jeg meg av. I en periode på fem-seks år kjøpte jeg halvårskort og gikk i teatret omlag en gang i uka. Innimellom gikk jeg to ganger i uka. Med halvårskortet kunne jeg se så mange stykker så ofte jeg ville. Det eneste kortet ikke gjaldt for var Ibsen-festivalen og gjesteforestillinger. Jeg fikk de beste plassene i Hovedscenen om jeg var tidlig nok ute med å bestille billetter. Slik fikk jeg sett mange stykker og opplevde mye fint.

De første to-tre årene var jeg entusiastisk. Jeg studerte programkatalogen hver gang den kom ut, og så de fleste stykkene på alle scenene til teatret. Etterhvert ble jeg mer selektiv på hvilke stykker jeg ville se og på hvilke scener.

Hovedscenen satte opp flere meget bra stykker, men alt i alt opplevde jeg scenen som besteborgerlig og forutsigbar. Jeg fikk likevel flere sterke opplevelser der. Et stykke som ga meg slik opplevelse var Brødrene Karamasov basert på romanen av Fjodor Dostojevskij. Et annet stykke var Sokrates´ forsvarstale basert på boka av Platon. Et tredje var Brand av Henrik Ibsen. Et fjerde var Demoner basert på romanen De besatte av Fjodor Dostojevskij. Et femte var Forvandlingen basert på langnovellen av Franz Kafka. Jeg kunne ha ramset opp flere stykker. Alle ga meg det jeg ønsket og forventet av godt teater.

Jeg gikk ikke i teatret for underholdningens skyld alene eller for å kose meg. Jeg ville stimuleres, både intellektuelt og følelsesmessig. Jeg ville tilføres noe som kunne gi meg mulighet til å reflektere, på samme måten som når jeg leser en roman. Videre ønsket jeg at stykkene jeg så skulle gi meg nye perspektiver samt utdype min interesse for seriøs diktning. Hovedscenen gjorde det kun delvis. Jeg så mange stykker der som var pur underholdning. Det gjorde at jeg gikk lei av denne scenen etter en stund.

De andre scenene til teatret var annerledes. Både Amfiscenen og Malersalen hadde mer av det jeg ønsket enn Hovedscenen. Der ble det vist kammerspill og det likte jeg godt. Nærheten til scenene på både Amfiscenen og Malersalen skapte en intim atmosfære som forsterket opplevelsen av stykkene som ble vist.

I Amfiscenen så jeg blant annet Mens vi venter på Godot av Samuel Beckett. I rollene som Vladimir og Estragon var henholdsvis Toralv Maurstad og Espen Skjønberg. Stykket regnes som ett av de mest sentrale innen moderne teater. Det tar opp spørsmål om mennesker i det hele tatt er istand til å kommunisere med hverandre, hva tilværelsen egentlig er, hva ordene betyr og om livet kan sies å ha noen mening. Fremføringen av stykket i Amfiscenen var overveldende. Jeg så Mens vi venter på Godot nytt i Hovedscenen noen måneder senere, men det ga meg ikke den samme sterke opplevelsen som i Amfiscenen. Grunnen var at stykket ikke passer til Hovedscenen, etter mitt skjønn. Det er i bunn og grunn et kammerspill. Hovedscenens format og størrelse gjorde at fremføringen virket anonym.

Men det var først og fremst Teatret på Torshov som ga meg det jeg ønsket.

Teatret på Torshov er Nationaltheatrets alternative scene. Skuespillerne velger selv stykkene som settes opp der og hvordan de fremføres. Konseptet til dette alternative teatret innebærer eksperimentering med ulike kunstneriske og dramaturgiske grep. Det gjorde teatret spennende i mine øyne da jeg gikk der. Etter de to-tre første årene hvor jeg så omtrent det jeg kom over av stykker på Nationaltheatret nede i byen konsentrerte jeg meg mer og mer om Teatret på Torshov. Jeg likte miljøet der. Det var uprentensiøst og avslappet, samt preget av kunstnerisk nysgjerrighet.

Når jeg skulle se et stykke i Teatret på Torshov møtte jeg som regel opp god tid i forveien. Da kjøpe jeg et glass vin i baren og satte meg så ved ett av bordene i den lille foajeen. Der satt jeg og enten leste i en bok eller betraktet de andre som var tilstede. Etter det jeg husker var det mye unge folk som gikk i Teatret på Torshov, men også endel voksne. Jeg satt ved bordet, drakk av vinen og sugde til meg atmosfæren, og kikket på plakatene.

Teatret på Torshov ga meg mange sterke opplevelser. Et stykke som jeg så der var musikalen Verdiløse menn av Christopher Nilsen der låter av Jokke & Valentinerne ble brukt. Musikalen handlet om vennskap, tigging, rus, damer og det å være på bånn i samfunnet. Jeg så musikalen flere ganger og ble overveldet hver gang. Især husker jeg gitaspillet til Hans Petter Baarli fra bandet Backstreet Girls. Han spilte suverent med rå riff og intense soloer. Fantastisk å høre på.

Et annet stykke som jeg så i Teatret på Torshov var Keiser og galileer av Henrik Ibsen. Også det var en sterk opplevelse. Sjelden jeg er blitt såpass grepet av en fremføring av et Ibsen stykke. Jeg hadde lest skuespillet ett par år i forveien. Det er et meget lang tekst. Fremføringen på Teatret på Torshov varte av den grunn lenge, men var selvsagt blitt kortet noe ned i forhold til teksten til Ibsen. Til tross for at fremføringen varte lenge var det ikke ett dødpunkt i den, slik jeg opplevde det.

Et tredje stykke som ga meg en sterk opplevelse i Teatret på Torshov var Faust basert på fortellingen av Johann Wolfgang von Goethe. Jeg hadde lest Faust da jeg tok idéhistorie grunnfag på Blindern noen år i forveien. Jeg likte fortellingen veldig godt dengang, så da kvelden jeg skulle se stykket kom var jeg spent. Det ble en makeløs kveld i teatret. Fordi jeg hadde lest fortellingen fikk jeg stort utbytte av fremføringen. Det var nærmest som om Goethes ånd var tilstede i salen, om jeg skal bruke et slikt pompøst uttrykk. Fremføringen var med enkle virkemidler, men intens, slik også fortellingen er. Ingen fargerike kulisser eller stafasje. Kun skuespillerne som opptrådte på scenen. Det gjorde at jeg kunne ha fullt fokus på dialogen, mimikken og kroppsbevegelsene. Lyssettingen var også meget bra. Den skiftet mellom sterkt hvitt lys, dempet lys og halvmørke. Det forsterket opplevelsen av fremføringen.

Et fjerde stykke som jeg så der var Sult basert på romanen av Knut Hamsun. Også det var en makeløs kveld i teatret. Jeg hadde lest Sult da jeg gikk på vidergående. Syntes at det var en sterk roman og den grep meg derfor veldig. Da jeg så i programkatalogen at Sult var satt opp på Teatret på Torshov var jeg ikke sen med å skaffe meg billett. Kvelden kom og full av forventninger tok jeg trikken til Torshov. Jeg fant meg en god plass i salen. Da lyset ble dempet fulgte jeg nøye med. Og jeg ble ikke skuffet. Fremføringen var en av de beste jeg har opplevd på Nationaltheatret totalt sett. Romanens skildring av nød og forkommenhet ble troverdig fremført av skuespillerne. De gjorde overbevisende roller, og hele fremføringen var som tatt ut av Sult.

 

 

 

Waiting for Godot

 

Pozzo: Who is Godot?

Estragon: Godot?

Pozzo: You took me for Godot.

Vladimir: Oh no. Sir, not for an instant. Sir.

Pozzo: Who is he?

Vladimir: Oh, he´s . . . he´s a kind of acquaintance.

Estragon: Nothing of the kind, we hardly know him.

Vladimir: True . . . we don´t know him very well . . . but all the same . . .

Estragon: Personally I wouldn´t even know him if I saw him.

Pozzo: You took me for him.

Estragon: That´s to say . . . you understand . . . the dusk . . . the strain . . . waiting . . . I confess . . . I imagine . . . for a second . . .

Pozzo: Waiting? So you were waiting for him?

Vladimir: Well, you see . . .

Pozzo: Here? On my land?

Vladimir: We didn´t intend any harm.

Estragon: We meant well.

Pozzo: The road is free to all.

 

- Samuel Beckett

 

 

 

Nettside:

 

Theatre History:

http://www.theatrehistory.com/

 

 

 

Teatrets rolle og det åpne samfunn

Amfiteater i Epidaurus i Hellas (fra det fjerde århundre f.Kr.). Seriøst drama har sitt opphav i antikkens Hellas og bystaten Athen var senteret for gresk teater dengang. Sjangrene var komedie, tragedie og satire. Grekerne bygde mange amfiteatre rundt om i de ulike bystatene. Amfiteatrene bestod av orkester, en plattform der stykket ble fremvist, og theatron, som var selve teaterbygningen. Antikkens grekere mente at det var en samfunnsplikt å gå i teatret. De anså at teatrene ga dem den nødvendige dannelsen og bevisstheten som måtte til for at demokratiet skulle kunne fungere etter hensikten. Drama og teater har spilt en betydelig rolle i Europas åndshistorie. Mange dramatikere har bidratt til å sette viktige samfunnspørsmål på dagsorden med sine stykker. Ett eksempel er Henrik Ibsen og hans skuespill. Ibsen er fortsatt aktuell og mange av hans stykker spilles i dag på teatre verden over. Ett annet eksempel på en viktig dramatiker er Tennessee Williams. Hans skuespill "A Streetcar Named Desire" utløste en omfattende debatt i USA om frihet, identitet, sosial undertrykkelse og seksuelt avvik.

 

 

 

"The Greeks believed it was a citizen´s duty to watch a play. It was a kind of work in that it required attention, judgement, patience, all the social virtues."

- Timberlake Wertenbaker

 

 

Ingen av oss liker å bli konfrontert med hvem vi egentlig er og hva vi faktisk gjør. Det er som regel ubehagelig å måtte oppleve. Vi skygger derfor unna eller går i forsvar. Ikke rart i det hele tatt. Skal meget sterk rygg til å ta med et åpent sinn at man blir konfrontert. Men det er nettopp det som er kunstens oppgave. Den holder et speil opp foran oss og sier: "Se her, menneske! Dette er den du egentlig er, og dette er hva du faktisk gjør." I det øyeblikk kunsten ikke gjør det har den utspilt sin rolle. Det gjelder for all kunst, både diktning, teater, musikk og billedkunst. Den etterligner, speiler og kommenterer virkeligheten. Ikke alle tar at kunsten gjør det. De omgår den, gir den et annet meningsinnhold enn det opprinnelige, fordeier den, reduserer den til underholdning, eller unngår den helt. Noen ganger prøver de også å ødelegge den. Det har vi mange eksempler på både fra historien og vår egen samtid. Sannheten kan noen ganger være så vanskelig at vi ikke klarer å forholde oss til den. Vi gjemmer oss derfor bak masker og lyver om hvem vi er og hva vi gjør. Fordi vi klarer ikke annet, svake og redde som vi engang er. Men kunsten avkler oss maskene og stiller oss frem til skue.

I 1784 holdt dikteren Freidrich Schiller sin berømte tale "Teatret betraktet som en moralsk institusjon" der han i poetiske vendinger fremla hva han mente at teater måtte være. Hans hovedtese i talen om at teatret skal være en sentral samfunnsinstitusjon og et redskap for opplysning har universell gyldighet. Ingen setter spørsmålstegn ved det. Iallfall ikke de som forstår teatrets betydning og tar det på alvor. Talen regnes fortsatt som sentral av teaterfolk over hele Europa, og den er pensum på mange teaterskoler og universiteter. Her er et utdrag fra den...

"The jurisdiction of the stage begins where the domain of secular law leaves off. Whenever justice is dazzled by gold and gloats in the pay of infamy; when the crimes of the mighty mock their own impotence, and mortal fear stays the ruler's arm—then theater takes up the sword and scales, and hauls infamy before the dreadful tribune of justice. The entire realm of fantasy and history, past and present, stand at its beck and call. Monstrous criminals, long rotted to dust, are summoned by poesy's omnipotent call, to relive their shameful lives for the grim edification of later generations. Unconsciously, like empty shadows, the horrors of their own age pass before our eyes while we, horrified yet fascinated, curse their memory."

I antikkens Hellas var teater sentral samfunnsinstitusjon og redskap for opplysning. Grekerne hadde mange amfiteatre og de frembragte dramtikere som ennå i dag regnes som klassikere. Men da den greske sivilisasjonen gikk under og romerne ovetok ble teater ersattet av sirkus. Romerne var ikke interessert i seriøst drama som de heller ikke var interessert i demokrati, filosofi eller vitenskap. De hadde derfor ingen teatre og frembragte ingen dramatikere. Istedet bygde de sirkus overalt i imperiet, med Colosseum i Roma som det største og flotteste. På sirkusene foregikk religiøse ofringer av mennesker og dyr, gladiatorkamper og kappkjøring. Alt til folkelig forlystelse. Under middelalderen var teater redusert til lystspill der bibelske temaer ble fremført. Lystspillene var ment å skulle more folk. Hensikten var å spre kristendommen samt få folk til å slutte opp om kirken.

Da The Globe ble etablert i London 1599 skjedde det noe. England fikk et teater der seriøst drama ble fremført. Et klart brudd med både kulturen, tradisjonen og folks tenkemåte dengang. Det er vanskelig for oss i dagens mediesamfunn å forstå helt betydningen av at The Globe ble etablert. Men at det var en overordentlig viktig hendelse er udiskutabelt. Ikke bare på den tiden, men også for oss i dag. Skuespillene til Shakespeare ble uroppført der. I tillegg endret The Globe synet på hva teater og diktning kunne være. I antikkens Hellas ble teater betraktet som avgjørende for frihet. Grekerne mente at seriøse skuespill virket opplysende på dem, noe de trengte for at demokratiet skulle kunne fungere etter hensikten. Det var derfor en borgerplikt for dem å gå i teatret. Da den greske sivilisasjonen gikk under forsvant imidlertid denne bevisstheten om teatrets betydning, men med The Globe fikk den en renessanse.

At demokratiet forutsetter ytringsfrihet er en velkjent sannhet. Men ikke like velkjent at det er kunsten som gjør ytringsfrihet og dermed demokratiet mulig. Uten kunsten ville vi ikke hatt noe av dette i dag. Goder som mange av oss tar som en selvfølge. Da ville heller ikke samfunnet vært åpent, men lukket og restriktivt. Det er diktningen, teatret, musikken og billedkunsten som opprettholder demokratiet. Få tar dette inn over seg og tenker det igjennom. Mange tror at kunsten er til for underholdning og adspredelse, men det er helt feil. Kunstartene virker opplysende, setter fokus på samfunnsproblemer, er nødvendig korrektiv til makten, motvirker kulturell forflatning, motvirker også oppløsning av normer og verdier, samt setter igang viktige diskusjoner. Blant kunstartene spiller teatret en avgjørende rolle. Noen forstår kunstens rolle for samfunnet, og de sørger da for å ta vare på den. Heldigvis for oss alle. Fordi dens betydning for frihet og demokratiet er avgjørende.

Jeg går regelmessig i teatret. Det har jeg gjort i mange år. Videre jobber jeg for Grusomhetens Teater, som er Norges mest alternative og eksperimentelle scene. Det har gitt meg mange fine opplevelser. Også sterke opplevelser innimellom. For noen år siden fikk det meg til å lese Ibsens samlede verker. At jeg gjorde det ga meg veldig mye. Især skuespillene hans satte igang tankeprosesser i meg om samfunnet. livet jeg lever og frihet. De tankeprosessene pågår ennå. Jeg har også lest andre dramatikeres skuespill samt teaterhistorie og teaterteori. Verdifullt alt sammen. Men det viktigste er at jeg er blitt bevisstgjort diktning. Det var jeg ikke før jeg begynte å gå i teatret. Jeg trodde at jeg var det, men der tok jeg feil. Igrunnen merkelig i og med at jeg har universitetsutdannelse og lest seriøs diktning siden jeg gikk på videregående. Man skulle jo da tro at jeg var bevisstgjort hva diktning er, men det var jeg altså ikke. Teatret har fått dikting, og spørsmålene som diktningen tar opp, til å være tilgjengelig for meg på en helt annen måte enn før.

Noe annet som teatret har medført er at jeg har fått bedre politisk bevissthet. Ikke bevissthet i den forstand at jeg er blitt overbevist om hvilket parti jeg bør stemme på og sånn, men at jeg forstår samfunn som noe komplekst der enkle løsninger er blindspor, at kompromisser er helt nødvendig for at demokratiet skal kunne fungere, at frihet ikke kommer av seg selv men må kjempes frem, at det viktigste vi har er hverandre. Videre har jeg fått større kulturell bevissthet enn hva jeg hadde før. Teatret har åpnet dører til Norges historie og kultur for meg på en måte som verken skolen eller universitetet gjorde. Da jeg så Ibsens Brand og Peer Gynt i Nationaltheatret for noen år siden var det en sterk opplevelse. Begge langdiktene handler om den norske folkesjelen. Det er noe jeg har vært opptatt av siden ungdomstida. Jeg ble derfor beveget av begge fremføringene, og leste så de to langdiktene rett etterpå. Da Brand ble utgitt i 1866 slo det ned som en bombe. Samme gjorde Peer Gynt da det ble utgitt året etter. Reaksjonene var voldsomme, og opphetede diskusjoner fulgte. Det var ikke helt dumt, fordi viktige diskusjoner om hvordan samfunnet er innrettet og hva frihet kan sies å være ble utløst. Mange engasjerte seg i diskusjonene, og temperaturen var til tider svært høy.

At slike diskusjoner finner sted er et åpent samfunn som vårt helt avhengig av. Teatret spiller en nøkkelrolle her. Gjorde det iallfall på Ibsens tid. I dag et det vanskeligere å se betydningen teatret har for hvordan offentlig debatt og demokratiet fungerer. De aller fleste bruker radio, TV, aviser og ukeblader. Færre går i teatret i vår tid enn hva som var tilfellet tidligere. Og mange av de som går gjør det for å få en hyggelig kveld i teatret og sånn. Ikke for å bli opplyst eller få nye perspektiver på samfunnsspørsmål. Det gjør at teatret rolle som opinionsdanner er svekket. Vi trenger likevel ikke gå mer enn noen tiår tilbake for å finne at teatret var en sentral opinonsdanner. Da Henrik Ibsens var aktiv som dikter og dramatiker var i teatret den viktigste arenaen der samfunnsproblemer ble belyst.

Det er ingen naturlov som sier at teatret ikke kan få en slik betydning for samfunnet igjen. Bare tiden vil vise det. Men vi vet iallfall er at det har skjedd en betydelig kulturell forflatnig de senere tiår, med dertil oppløsning av normer og verdier. Årsaken er sammensatt, men noen trender peker seg ut. En trend er kommersialiseringen av kulturlivet der kunst i stadig større grad gjøres til gjenstand for tilbud og etterspørsel på markedet. En annen trend er at kunsten reduseres til underholdning. En tredje trend er medias sterke fokus på sensasjoner og spekulasjoner. Teater og seriøst drama er en klar motvekt til dette. En helt nødvendig motvekt, vil jeg hevde, fordi hvis teatret ikke får oss til å reagere dør noe inni oss. Noe essensielt i samfunnet vil også dø. Det ville isåfall være alvorlig. Trolig mer alvorlig enn vi forstår. For å unngå at det skjer må vi bli trukket ut av våres bobler, som vi befinner oss i mer eller mindre hele tiden, slik at nødvendige tankeprosesser kan settes igang i oss. Teatret må provosere oss for at vi skal kunne reagere. Hvis ikke blir vi jo bare værende i boblene, godt fornøyde med både oss selv og samfunnet. Jeg tror ikke at det er så lurt. Det var jo nettopp reaksjoner Ibsen skapte med Brand og Peer Gynt i sin tid. Begge langdiktene fikk folk til å engasjere seg veldig. Mange reagerte med avsky og vantro. Andre med begeistring. Så og si ingen med likegyldighet. At mange reagerte negativt var ikke bortkastet, men tvert om bra fordi viktige diskusjoner om vår tenkemåte og væremåte ble igangsatt. Diskusjonene pågår ennå i dag. Det har båret frukter. Vi trenger at teatret gjør slike ting for oss. Ellers vil ikke frihet eller demokrati være mulig. Da vil heller ikke det åpne samfunn være mulig. Det ville isåfall visne hen og bli erstattet av noe annet.

Teater er en av nervene som gjør at samfunnet er levende og pulserende, dynamisk og ikke statisk, åpent og inkluderende. Et samfunn der det er plass til oss alle sammen. Det frie samfunn der vi har mulighet til å realisere oss selv. Det demokratiske samfunn der vi kan leve i frihet og være beskyttet mot vilkårlig maktbruk. Det åpne samfunn der vi kan folde oss. Evner vi ikke å verdsette teatrets rolle vil alt dette dø, før eller siden, slik det gjorde da antikkens Hellas gikk under. Frihet og demokrati er ikke noe som kommer dettende ned fra himmelen sånn helt av seg selv. Det er noe som må kjempes for. Hver eneste dag. Og teatret står i den kampen. Det bør ihvertfall gjøre det.

  

 

 

The Importance of Being Earnest

 

JACK: "Well, my name is Ernest in town and Jack in the country, and the cigarette case was given to me in the country."

ALGERNON: "Yes, but that does not account for the fact that your small Aunt Cecily, who lives at Tunbridge Wells, calls you her dear uncle. Come, old boy, you had much better have the thing out at once."

JACK: "My dear Algy, you talk exactly as if you were a dentist. It is very vulgar to talk like a dentist when one isn’t a dentist. It produces a false impression,"

ALGERNON: "Well, that is exactly what dentists always do. Now, go on! Tell me the whole thing. I may mention that I have always suspected you of being a confirmed and secret Bunburyist; and I am quite sure of it now."

JACK: "Bunburyist? What on earth do you mean by a Bunburyist?"

ALGERNON: "I’ll reveal to you the meaning of that incomparable expression as soon as you are kind enough to inform me why you are Ernest in town and Jack in the country."

JACK: "Well, produce my cigarette case first."

ALGERNON: "Here it is. [Hands cigarette case.] Now produce your explanation, and pray make it improbable [Sits on sofa.]."

JACK: "My dear fellow, there is nothing improbable about my explanation at all. In fact it’s perfectly ordinary. Old Mr. Thomas Cardew, who adopted me when I was a little boy, made me in his will guardian to his grand-daughter, Miss Cecily Cardew. Cecily, who addresses me as her uncle from motives of respect that you could not possibly appreciate, lives at my place in the country under the charge of her admirable governess, Miss Prism."

 

- Oscar Wilde

 

 

 

Nettside:

 

"Theatre, Performance and Society" (Thought Economics):

https://thoughteconomics.com/theatre-performance-and-society/