"En ubegrenset verden av kunnskap..."

"Jean Miélot dans de scriptorium" (ca. 1456) - portrett utført av kunstneren Jean Le Tavernier. Kunnskap er noe av det mest sentrale innen enhver kultur og for alle mennesker. Det å inneha gode kunnskaper er avgjørende for hvordan våre liv blir og hvordan vi kan utfolde oss i samfunnet. Hva kunnskap oppfattes som er betinget av idésystemer som religion og filosofi, noe som varierer gjennom tidene og mellom kulturer. I vår kulturkrets settes kunnskap svært høyt og forbindes med frihet, noe som blant annet kommer i kjølvannet av opplysningstiden. Men kunnskap kan misbrukes, noe historien har mange eksempler på. I våre dager er det en tendens til at formell kunnskap vinner frem på bekostning av praktisk kunnskap, men begge deler er like viktige for samfunnet som for individer.

 

 

 

"For du får visdom i ditt hjerte, og kunnskap skal gjøre deg glad."

 

- Ordspråkene 2,10

 

 

I min familie var det mye diskusjoner. Både mor og far hadde høy utdannelse, begge var velorienterte, og de leste mye bøker. Diskusjonene mellom de to kunne ofte være med høy temperatur. Andre ganger forløp diskusjonene mer rolig, avhengig av hva de diskuterte.

Jeg husker far der han sitter den dype stolen i stua, pattende på pipa, og fremfører sine meninger. Kunnskapsrik og artikulert som han var behersket han som oftest temaet som ble diskutert, men ikke alltid. Det var viktig for ham å vinne diskusjonen. Når han var på vikende front hadde han en tendens til å trekke seg.

Mor hadde et noe annet gemytt enn far, så hun ble lettere følelsesmessig engasjert. Men jeg opplevde ikke at hun stod tilbake for far, hverken når det gjaldt kunnskaper eller refleksjonsnivå. De var ulike men jevnbyrdige sånn sett. De diskuterte ofte politikk, men det kunne også være temaer tatt fra litteraturen eller media.

Også når vi hadde gjester fant det sted livlige diskusjoner. De voksne diskuterte mens vi barna lyttet, iallfall pleide jeg å gjøre det. Vi hadde Aschehougs Konversjonsleksikon dengang, og om de voksne var uenige endte som regel diskusjonen med at far eller en annen slo opp i leksikonet. Det som stod i leksikonet ble tatt for gitt av de voksne, og den som kunne få sine synspunkter bekreftet av leksikonet vant diskusjonen. Slik sett hadde leksikonet en opphøyd status blant de voksne.

På den måten lærte jeg allerede fra tidlig barnsben av at det var viktig å ha gode kunnskaper for å kunne delta i en diskusjon. Og jeg lærte at det var viktig å henvise til et autorisert oppslagsverk for å kunne slå fast at man hadde rett. Leksikon hadde på den måten en nærmest religiøs status i vår familie, i den forstand at ingen betvilte det som stod der.

Mange år senere da jeg var student på Universitetet i Oslo skulle jeg få et noe endret syn på leksikon...

Da jeg begynte på universitetet hadde jeg allerede anskaffet meg Bokklubbens trebinds leksikon (en miniutgave av Store norske leksikon) samt Universitetsforlagets Definisjons- og rettskrivningsordbok. Utover dette brukte jeg leksikonene på lesesalene på universitetet når jeg skrev mine første oppgaver til seminarene som jeg deltok på.

Jeg husker ett av de første seminarene da min oppgave ble diskutert. Jeg sa noe om at jeg hadde brukt leksikon som kilde. Seminarlederen sa at leksikon var lite egnet for oppgavene vi skulle skrive. Det han sa undret meg og jeg spurte ham om hvorfor. Han svarte at leksikon forsåvidt var vel og bra som støtte, men at jeg ikke kunne henvise til slike som autorisert kilde i mine oppgaver på et universitet. Videre sa han at hvordan man forstår det som står i leksikon alltid vil være betinget av tolkning og at denne er subjektiv. Han konkluderte med å si at objektiv kunnskap innen humaniora og samfunnsvitenskap ikke finnes, noe jeg burde ha i bakhodet videre i mine studier.

Det seminarlederen sa gjorde et sterkt inntrykk på meg. Inntil da hadde jeg tatt for gitt at leksikon var noe absolutt, iallfall noe som ikke kunne trekkes i tvil. Fordi jeg hadde lært i min tidlige barndom at det som stod i leksikon var av objektiv karakter begynte jeg nå å reflektere mye over hva kunnskap ér som sådan og hvordan kunnskap kan forstås.

Ett par år senere møtte jeg en av professorene på Det humanistiske fakultet ved utsiden av det nye Universitetsbiblioteket. Han kom bort til meg og spurte om hvordan det gikk med studiene. Vi kom i hyggelig prat. Under praten spurte jeg ham om hvordan han ville definere kunnskap. Han svarte at det ikke var mulig å gi en kort og presis definisjon.

"Jeg tenkte meg det," sa jeg. "Men jeg stusser likevel. For meg er underlig at noe så sentralt skal være så vanskelig å definere?" "Du er inne på ett av de tyngste spørsmålene innen filosofi- og vitenskapshistorien. Innen filosofien kalles det for epistemologi. Hva kunnskap ér som sådan, hva vi kan vite om verden, er fremdeles et uløst spørsmål for filosofene. Mange filosofer har forsøkt å løse problemet, og blant de er Immanuel Kant en av de viktigste." "Har dette sine røtter i blant annet idélæren til Platon?" spurte jeg. "Ja, delvis," svarte han. "Platons idélære er svært sentral innen vestens filosofihistorie. De andre filosofene kommer i kjølvannet av ham." "Også Aristoteles?" spurte jeg videre. "Både ja og nei," svarte han. "Aristoteles var annerledes enn Platon. Der Platon var visjonær var Aristoteles systembygger. Men det er uenighet om hvordan forholdet mellom de to var. Noen mener at de var grunnleggende uenige, mens andre mener de var på linje." "Så det er ikke mulig å definere kunnskap, da?" spurte jeg igjen. "Ikke i en kort vending, iallfall," svarte han smilende. "Svære bøker er blitt skrevet om emnet og det krever årelange studier. Men det jeg kan si er at kunnskap er et instrument." "Hvordan da?" spurte jeg. "Tenk deg at bøker er instrument for tanken," svarte han. "Slik er det også med kunnskap; den er instrument for tanken." Jeg stusset over det han sa. Ville til å spørre ham mer, men han sa at han måtte videre. Jeg takket ham for svarene han hadde gitt meg, så sa vi hade til hverandre og skilte lag.

I tiden som fulgte tenkte jeg mye over det professoren hadde sagt. Og ett par år senere skulle jeg få god nytte av denne samtalen...

Det var en dag på jobben (jeg jobbet på Vinmonopolet på Majorstuen dengang) der jeg og ett par av mine kolleger hadde en diskusjon om hvorvidt det finnes objektive kriterier for hvordan vin smaker. En av de som deltok i diskusjonen stod hardnakket på at det finnes objektive kriterer, noe han også begrunnet meget godt (han var universitetsutdannet). De andre var mer tvilende, iallfall ikke like hardnakket. Min posisjon var at objektive kriterier for hvordan vin smaker ikke finnes, og at all vurdering av vin beror på subjektive oppfatninger. Diskusjonen utviklet seg til å ble ganske så heftig, og til slutt utbrøt han som hardnakket stod på objektive kriterier frustrert: "Da finnes det ingen andre objektive kriterier enn matematikkens lover!?" Jeg svarte at også matematikken kan sies å være subjektiv da den har sitt opphav i enkeltindivider og disses tenkning. Han ristet oppgitt på hodet, mumlet noe om skeptikerne innen filosofihistorien, og gikk så ut i butikken.

Nå i dag, etter at så mange år har gått, reflekterer jeg fremdeles mye over hva kunnskap ér som sådan. Og jeg er forsonet med tanken om at jeg neppe vil få avklart dette spørsmålet. Noen spørsmål er så svære at de krever et helt liv for å bli tenkt igjennom. Jeg er inne i en slik tankeprosess når det gjelder spørsmålet om hva kunnskap ér.

Det jeg har kommet frem til er at selve tankeprossesen er fruktbar i seg selv. Å reflektere over grunnleggende eksistensielle spørsmål som liv og død, meningen med tilværelsen, hva vi kan vite om verden, hva kunnskap ér, hvor vi kommer fra og hvor vi går hen, er noe at det som gjør oss hele som mennesker.

En ev filosofiens egenskaper er at den reiser spørsmål og så søker å besvare disse. Sånn sett opererer filosofer uhyre sjelden med to streker under svaret, noe som i så fall ville vært meget skadelig rent intellektuelt sett. Aristoteles sa at grunnlaget for filosofien er undringen, og jeg tror at han har rett i det. Det å undres, stille spørsmål, samt problematisere det andre tar for gitt, er essensielt om man vil danne seg et grunnlag for selvstendig tenkning. Vi har alle en tendens til å henvise til autoriteter når vi vil begrunne noe, men sånt er lite fruktbart i lengden.

Leksikon var for meg en slik autoritet i mange år, men dette er nå forhåpentligvis endret.

 

 

Nettsider:

 

Epistemology (Internet Encyclopedia of Philosophy): 

http://www.iep.utm.edu/epistemo/ 

 

Det humanistiske fakultet - Universitetet i Oslo: 

http://www.hf.uio.no/

 

Objektiv/subjektiv (Filosofi.no):

http://filosofi.no/epistemologi/objektivsubjektiv/