Tida på Blindern

Universitetsbiblioteket - universitetets hjerte.

 

 

 

"A man who has never gone to school may steal from a freight car; but if he has a university education, he may steal the whole railroad."

- Theodore Roosevelt

 

 

Da jeg gikk ut av videregående hadde jeg ingen planer om videre utdanning. Jeg var temmelig skoletrøtt og ville prøve andre ting, men visste ikke akkurat hva. Russetida gikk sin gang med festing og sånn, og da jeg hørte mine medelever snakke om videre fremtidsplaner misunte jeg dem på en måte. Jeg kunne også ha tenkt meg å ha klare fremtidsplaner, men følte meg for ung til å kunne ta store valg for resten av mitt liv. Det jeg tenkte var at jeg ville skaffe meg erfaringer og bli noen år eldre før jeg staket ut den videre kursen. Mange av mine medelever hadde søkt på høgskoler og universiteter. Noen hadde planer om å studere i utlandet. Jeg syntes det virket litt underlig at de var så sikre på hva de ville videre. Noen av de hadde også funnet kjærester som de hadde planer om å etablere seg med. Det var som om de hadde planlagt resten av livene sine med sikker margin. Jeg var ikke der i det hele tatt.

Da eksamen var overstått og jeg hadde vitnemålet i handa var det som en befrielse. Sommeren stod for døra og jeg skulle jobbe på Aass Bryggeri. Til høsten ventet militæret. Lite visste jeg om det da, men det skulle bli slik jeg mente var best. I årene som fulgte fikk jeg erfaringer samt oppleved nye steder i Norge og reist i verden. Jeg ble mer moden og trygg på meg selv, noe jeg mente var nødvendig for å kunne ta store valg.

Året jeg avtjente militærtjenesten i Bodø ga meg viktige erfaringer. Jeg kom meg vekk hjemmefra og var i et nytt miljø sammen med nye mennesker. Det gjorde at jeg fikk avstand til hjembygda og kunne se ting ved mitt liv mer i perspektiv. Videre gjorde treningen og disiplinen i militæret at jeg ble mer sikker på meg selv. Likevel, da militærtjenesten gikk mot slutten hadde jeg fremdeles ingen planer om hva jeg skulle gjøre videre. Jeg følte meg like rådvill som da jeg gikk ut av videregående.

Det ble til at jeg jobbet ett år på Aass Bryggeri. Året på Aass var fint, men jeg følte at jeg stod og stampet. Jeg ville videre, men visste ikke mot hva. Etter en stund fikk jeg ideen om folkehøgskole. Det var en kamerat av meg som hadde gått på Sund Folkehøgskole ved Steinkjer som ga meg ideen. Han var begeistret for skolen og anbefalte meg å søke på den. Jeg fulgte hans anbefaling og søkte om plass.

Året på Sund ble vendepunktet. Enda en gang kom jeg meg vekk hjemmefra og fikk mulighet til å se ting i perspektiv. Jeg bodde på en liten fjellgård noen måneder. Der lærte jeg om både gårdsbruk og dyrestell. Videre ble jeg med på en lengre reise til India og Sri-Lanka. Da skoleåret nærmet seg slutten hadde jeg en samtale med hun som var lederen for linja jeg gikk på. Vi pratet om utdanning og viktige veivalg i livet. Hun hadde tatt hovedfag i samfunnsgeografi og anbefalte meg å prøve universitet. Jeg tenkte noen dager over hennes anbefaling og bestemte meg så for å begynne på Blindern.

Sommeren som fulgte jobbet jeg som pleriervikar på Solberglia Sykehjem i hjembygda. Jeg søkte på mange ulike jobber. Til slutt fikk jeg jobb som fast vikar på Fjellsrud ungdomsskole ved Lørenskog. Jeg begynte i jobben, og frem til jul pendlet jeg mellom hjembygda og Fjellsrud. Etter jul begynte jeg på Examen Philosophicum og fikk hybel på Sogn Studentby. Jeg syntes at Exphil var meget interessant, og det gikk heldigvis fint å ta det ved siden av jobben. Mens jeg holdt på med Exphil funderte jeg på hvilket fag jeg skulle ta på Blindern. Jeg var opptatt av at faget skulle føre til en god jobb. Først vurderte jeg juss, men etter en kort stund slo jeg det fra meg. Karakterene jeg hadde fra videregående var ikke gode nok til at jeg ville få opptak på juss-studiet. Så vurderte jeg offentlig rett, men også det slo jeg fra meg etter en kort stund. Til slutt endte jeg opp med statsvitenskap. Det fremstod som et spennende fag og jeg antok at det ville gi meg gode muligheter på arbeidsmarkedet.

Da semesteret begynte var jeg full av forventninger. Jeg hadde skaffet meg oversikt over pensum og lagt en studieplan. I starten var jeg ivrig, både med å lese pensum, gå på forelesninger og seminarer, samt delta i kollokviegrupper. Jeg følte at jeg hadde god kontroll på hvordan ting utviklet seg og trivdes godt på universitetet. Etterhvert som semesteret forløp ble jeg mer ivrig. Jeg gikk på debattmøter og gjesteforelesninger som ikke var knyttet direkte til faget, og jeg ble med i Studentersamfundet. Det neste semesteret var likedan. Jeg kom igjennom hele pensumet og fikk en god karakter ved eksamen. Neste semester ble ting endret.

Jeg kom med i redaksjonen i tidssskriftet Eureka. Å være med der ga meg viktige impulser som senere skulle få stor betydning. Jeg skrev artikler og kommentarer, gjorde intervjuer, og ble redaktør for en mindre del av tidsskriftet. Etter ett års tid trakk jeg meg ut. Årsaken var at redaksjonen hadde et uryddig forhold til en større pengegave som den hadde fått av NHO. Det ønsket jeg ikke å være med på. Selv om Eureka kunne ha åpnet muligheter valgte jeg altså å trekke meg.

Første semesteret jeg var med i tidsskriftet tok jeg mellomfagstillegget i statsvitenskap. Jeg merket tydelig at mitt engasjement i tidsskriftet og Studentersamfundet gjorde det vanskeligere for meg å følge studiene. Men jeg fortsatte i sporet som jeg hadde lagt opp likevel. Det å være med i både Eureka og Studentersamfundet ga meg mye bra, og jeg ville bare ikke gå glipp av det. Tross at semesteret var vanskelig stod jeg løpet. Jeg fikk en litt svakere, men fremdeles god karakter ved eksamen.

Etter jul begynte jeg på idéhistorie grunnfag. Faget tiltrakk meg fordi jeg ville ha bedre innblikk i selve idégrunnlaget for statsvitenskap. Semesteret begynte bra, men jeg merket raskt at ting begynte å gå trått. Mye av motivasjonen som jeg hadde da jeg begynte på Blindern var borte. Jeg følte meg sliten og var på drift. At en psykose var under oppseiling var jeg selvsagt ikke klar over. Da semesteret var over hadde jeg det alt annet enn godt, men forstod ikke hvorfor jeg hadde det slik. Sommeren kom og jeg jobbet på Aass Bryggeri. Mine arbeidskolleger som kjente meg fra før av spurte om hvordan det gikk på Blindern og om alt var bra med meg. De må trolig ha merket at ikke alt var helt som det skulle.

August kom og ikke lenge etter semerterstart ble jeg tvangsinnlagt til psykiatrisk behandling på Ullevål Sykehus. Høsten og vinteren gikk, og jeg var på ulike psykiatriske institusjoner. Da våren kom hadde jeg fått plass på Tåsen ettervernshjem ved Ullevål Hageby. For å kunne bo på ettervernshjemmet måtte jeg ha en dagaktivitet. Det var greit for meg. Jeg begynte på historie grunnfag og startet med nytt mot. Tross at jeg sleit tungt ble det et bra år. Jeg tok faget på normert tid og fikk på ny en god karakter. Det var jeg ikke så rent lite stolt av. Neste høst begynte jeg på mellomfagstillegget i historie. Iløpet av semesteret kom jeg igjennom hele pensumet og fikk nok en gang en god karakter. Så gikk det ett par-tre år der jeg prøvde meg på ulike fag, men fordi jeg sleit veldig klarte jeg ikke å gjennomføre studiene. Til slutt droppet jeg ut av Blindern.

I mellomtiden hadde jeg fått jobb på Vinmonopolet. Jobben virket lovende og selve faget om øl, vin og brennevin meget spennende. Jeg satset derfor på Polet dengang. Likevel, selv om jeg trivdes godt i jobben hadde jeg lyst til å gå videre med studier. Og faget jeg ville gå videre med i første omgang var idéhistorie. Det ble til at mens jeg jobbet på butikken Majorstuen tok jeg idéhistorie grunnfag. Omtrent hver dag i uka dro jeg etter endt arbeidstid opp til SV-fakultetet på Blindern. Kveld etter kveld satt jeg på lesesalen der og leste. Det opplevde jeg som givende. Eksamen gikk greit og jeg var bare en tidel unna å få laud i karakteren. Litt senere begynte jeg på master i historie. Første gangen jeg begynte på studiet prøvde jeg å kombinere det med jobben på Polet. Det gikk selvsagt ikke. Progresjonen var dårlig og jeg brøt etter muntlig eksamen. Det var en nedtur og jeg trodde at løpet var kjørt, men det var det ikke. Iallfall ikke helt.

Ett par år senere døde min mor og jeg arvet en god del penger etter henne. Pengene brukte jeg hovedsaklig på tre ting. Kvittet meg med all gjeld jeg hadde, ga gaver til humanitære organisasjoner, samt satte av et større beløp som kunne finansiere at jeg tok master i historie. Beløpet var såpass at jeg kunne klare meg i fire år uten inntekt. Da jeg ønsket å ha en tilknytning til Polet fortsatte jeg i lørdagsjobb der. Studiet begynte og jeg kom godt igang. På ny var jeg full av iver, men noe var annerledes nå. Jeg var blitt 40 og falt dermed ut av studentermiljøet. Fordi jeg ikke hadde venner på den tiden sleit jeg med ensomhet. At jeg falt utenfor studentermiljøet forsterket den vonde følelsen jeg hadde inni meg. Tross at jeg sleit stod jeg på både skriftelig og muntlig eksamen. Neste semester kom jeg igang med å skrive masteroppgaven. Starten var god, men etterhvert opplevde jeg at det ble det tyngre og tyngre. Jeg hadde det ikke godt og følelsen av ensomhet ble til slutt så sterk at jeg brøt studiet.

Dette er noen år siden nå. Jeg fikk min stilling i Polet tilbake igjen og fortsatte i den inntil jeg sluttet i august 2015. Min universitetsgrad er bachelor. Fagene jeg har tatt er altså statsvitenskap mellomfag, historie mellomfag og idéhistorie grunnfag. Hvorvidt det vil bli mulig for meg å ta opp igjen studiene og fullføre master i historie er uvisst. Ønsket er der iallfall.

 

 

Sang når du alene går

Syng når du alene går,
syng når fler skal sammen bindes.
Uten sang er ingen vår,
og i sang den siden minnes.

Syng deg sammen med ditt folk,
gjennom det med hele Norden;
bli så siden selv en tolk
for den tro, som din er vorden.

- Bjørnstjerne Bjørnson 

 

 

 

Nettside:

 

Universitetet i Oslo:

http://www.uio.no