Moskva

 

 

 

"I absolutely fell in love with Moscow. It´s one of those places where you can´t help but trip over history at every turn. It´s a city of enormous contradictions. Within a few yards of Lenin´s thomb is one of the most expensive shopping in the world."

 

- Daniel Silva

 

 

I 1988 besøkte jeg Moskva sammen med en gruppe elever ved Sund Folkehøgskole som ledd i en større reise til India og Sri-Lanka. Vi var i alt 9 elever og en lærer (som også fungerte som vår reiseleder). Moskva var transit på reisen og vi var kun ett døgn i byen. Tross det korte oppholdet ga byen meg mange sterke inntrykk og jeg fikk minner for livet, noen gode minner, andre mindre gode.

Vi bodde på et transit-hotell som lå rett ved flyplassen. Både flyplassen og hotellet var etter forholdene moderne, dog med en enklere standard enn hva vi var vant til hjemme i Norge. Vi tok morgenflyet fra daværende Fornebu Lufthavn til Sheremetyevo (Moskvas internasjonale lufthavn). Flyselskapet vi reiste med var Aeroflot (det statlige russiske flyselskapet). 1988 var noen år før kommunistpartiets diktatur kollapset, og på den tiden var det vanlig at KGB (sikkerhetspolitiet) hadde en agent på hvert fly på rutene mellom Sovjetunionen og utlandet. Jeg kikket derfor nysgjerrig på både de kabineansatte og passasjerene da jeg kom ombord på flyet, og innbilte meg at flere av dem ut som KGB-agenter.

Flyturen tok omlag halvannen time og gikk greit. Da vi ankom hotellet sjekket vi inn, deretter ble vi ført til våre rom av en portier. Rommene vi var blitt tildelt hadde rimelig moderne standard, men heller ikke mer. Jeg satte fra meg min bagasje på rommet, gikk så ut på gangen igjen og ventet på de andre. Da de kom ut fra sine rom gikk vi ned til resepsjonen.

Nå skulle vi inn til Moskva for å oppleve byen. Først måtte vi ta buss fra hotellet til nærmeste metro-stasjon. Det var januar og den strenge russiske vinteren hadde satt inn med sin bitende kulde. Vi stod der på bussholdeplassen i kulden og all snøen, stampet i bakken, hakket tenner og frøs. Da bussen endelig kom gikk vi på bakerst. Det var en lang leddbuss stappfull med passasjerer. Fordi bussen var stappfull hadde vi ingen mulighet til å komme frem til sjåføren for å kjøpe billetter.

Men! Vår reiseleder hadde vært i Moskva flere ganger, og hun visste råd...

Hun ga en liten bunt sedler til mannen som stod foran henne, så ga han de videre til kvinnen som stod foran ham igjen. Slik ble sedlene sendt fra passasjer til passasjer helt ned til sjåføren som innløste de i billetter. Billettene og vekslepengene ble deretter sendt fra passasjer til passasjer hele veien tilbake til vår reiseleder. Jeg hadde aldri opplevd slik ærlighet før og var forbløffet, og jeg tenkte at noe slikt ikke ville være mulig på en buss i Norge.

Da vi ankom metro-stasjonen gikk vi bort til køen ved billettluka for å kjøpe billetter. Billettene kostet nærmest ingenting - kun noen få øre omregnet til norsk valuta. Vi gikk ned på perrongen og ombord på det meget lange toget (jeg telte antall vogner, men husker ikke antallet nå). Toget satte seg i bevegelse og kjørte ut av stasjonsområdet og satte etterhvert opp farten. I høy hastighet suste toget i de lange og mørke tunnellene, stoppet ved enkelte stasjoner, og suste så videre inn mot Moskva sentrum. Jeg la merke til at etterhvert som toget nærmet seg byens sentrum ble stasjonene mer og mer storslåtte.

Da vi gikk av rett ved Den røde plass kikket jeg meg forbauset omkring på stasjonen. Og jeg kunne knapt tro mine egne øyne! Gulvet var i sort granitt og det var helt rent overalt. Det var ingen antydning til papir, tyggegummi, tomflasker eller sigarettsneiper, helt ulikt mange av T-banestasjonene i Oslo. Veggene og taket var i blankpusset rød marmor, og under taket hang vakre lysekroner som ga et bløtt lys. Stasjonen var meget stilfull og vakker, og jeg var svært forundret. Vår reiseleder fortalte oss at metroen i Moskva var en av verdens største metroer, og at nær sagt alle stasjonene i sentrum var uvanlig vakre.

Så kom vi ut på gata der vi møtte menneskemylderet. Det var folk overalt men lite biler som kjørte i gatene, og de få bilene som jeg så var Lada (en enkel russisk etterligning av Fiat) som virket nedslitte og elendige. Men det var mange busser og trikker, samt endel lastebiler som virket like nedslitte og elendige som bilene. Det var heller ingen neonreklame å se noen steder, ingen filmplakater eller annen form for reklame. Samtlige bygninger var grå og kjedelige, noe som ga et grått og dystert inntrykk av gatelivet. Alle bygningene som vi passerte virket nedslitte og falleferdige. Selve gatene var også i dårlig forfatning med flere huller i asfalten samt løse gatesteiner mange steder. I tillegg var alle russerne som passerte oss på gata kledd i slitte og medtatte klær.

Jeg ble nedstemt av det jeg så og fikk inntrykk av at Moskva var en by i raskt forfall, et forfall som vitnet om et vaklende imperium. Men overalt i gatene var det helt rent, det var ingen antydning til løspapir, tyggegummi, tomflasker eller sigarettsneiper etter det vi så. Ei av jentene i vår gruppe ville ta seg en røyk. Hun fant frem en sigarett fra sin håndveske og skulle til å fyre den opp med lighter. En politimann kom straks bort, pekte på sigaretten og ristet bestemt på hodet mens han sa noe på russisk. Vi skjønte da at det ikke var tillatt å røke på gata i Moskva, og det forklarte overfor oss hvorfor gatene var så rene. Jenta la lydig sigaretten og lighteren tilbake i sin håndveske og vi gikk så videre.

Mens vi gikk der i menneskemylderet tok jeg frem ett par bananer fra bagen jeg hadde over skulderen. Jeg var småsulten og stoppet opp midt på gata for å skrelle bananene. Russerne som passerte meg gjorde store øyne, og noen av dem stoppet opp, pekte på meg og utbrøt høyt: "Banana!" Det var en meget underlig seanse, vant som jeg var til at det var enkelt å få kjøpt bananer i Norge. Men! Slik var det altså ikke i Moskva dengang, og det skulle jeg få erfaring med. Bananer - som annen tropisk frukt - var på den tiden en sjelden og kostbar luksus russerne bare drømte om. De hadde ikke tilgang til helt ordinære forbruksvarer engang, men måtte stå timesvis i lange køer for å skaffe seg det aller mest nødvendige.

Det samlet seg raskt flere russere rundt meg og de stirret storøyde på bananene. Noen av de pekte, noen flirte og lo, andre ristet oppgitt på hodet før de gikk videre mens de lirte av seg fraser på russisk. Russerne som stirret på meg og bananene var ikke ubehagelig påtrengende, men jeg opplevde det hele som underlig. Etter å ha tenkt meg om la jeg bananene ned i bagen igjen. Jeg ville ikke spise bananene rett foran øynene på mengden som hadde samlet seg rundt meg (det kunne ha blitt oppfattet som en fornærmelse).

Mengden rundt meg løste seg opp og russerne gikk hvert til sitt. Vi i gruppa fortsatte videre inn mot Den røde plass. Da vi ankom plassen gikk vi først bort til Den ukjente soldats grav. Vi ruslet over den digre plassen til der graven var. Ved graven gikk staselige vakter kledd i sorte pelsuniformer i hanemarsj. Oppå selve graven brant Den evige ild (gassflamme som brenner natt og dag). Foran graven og videre bakover strakte det seg en enorm kø. I køen stod stort sett eldre russiske kvinner. Køen beveget seg med sneglefart og alle kvinnene var tause. Kvinnene gikk i tur og orden frem til graven, bøyde hodet, slo korsets tegn og la ned blomster, og gikk så til siden.

På selve graven var det en inskripsjon på flere språk (blant annet engelsk): "Vi vet ikke navnet på deg som ligger her, men det du gjorde for vårt land og folk vil vi aldri glemme." Jeg ble sterkt grepet av det jeg så, både av vaktene i hanemarsj, Den evige ild, køen med de eldre kvinnene, men mest av alt av inskripsjonen. Jeg kunne se at de andre i min gruppe også ble sterkt grepet.

Så gikk vi videre. Det var bitende kaldt, vinden blåste surt i gatene, så vi var frosne helt inn i marg og bein. Vi bestemte oss derfor for å spise lunsj på et spisested slik at vi kunne få varmen i kroppen igjen. Vår reiseleder fortalte at da måtte vi på et hotell, og at maten kunne være så der. Etter møysommelig leting fant vi til slutt et hotell som hadde et greit spisested. Vi gikk inn og satte oss ved to bord.

Det var godt og varmt inne i lokalet, så varmen kom raskt i meg igjen. Da maten som vi hadde bestilt ble anbragt bordene trodde jeg knapt mine egne øyne. Det var digre skiver med sort rugbrød, på brødsvivene var det smurt et tykt lag smør, oppå smøret var det stekt flesk samt en form for grov salami, og oppå flesket og salamien var det plassert en smørklatt formet som en blomst. "Gjør ikke russerne annet enn å spise feit mat med mye smør?" tenkte jeg forbløffet. "Foruten å tylle i seg mengder med billig vodka?" Jeg begynte å spise, men klarte ikke å fullføre. Det var rett og slett altfor mye smør. Men den mellommørke teen som vi fikk var meget god, så jeg drakk flere kopper med te.

Da vi hadde spist og betalt gikk vi ut på gata igjen. Vi tok en rundtur i sentrum der vi var innom Vasilijkatedralen på Den røde plass, betraktet murene til Kreml, samt betraktet den imponerende fasaden til Bolsjojteatret. Vi besøkte også Karl Marx og Frederick Engels Museet (museet ble stengt etter Sovjetunionens kollaps), noe som var en selsom opplevelse. Videre var vi innom det digre og flotte varehuset GUM, som overveldet oss med sin prakt. Til tross for sin prakt var varhuset nærmest tomt, og det var lite folk der.

Ut på ettermiddagen ble det mørkt. Vi hadde sett nok av denne triste og grelle byen. Vår reiseleder spurte om vi ville tilbake til transitt-hotellet, noe vi sa at vi ville. Vi begynte å gå til nærmeste metro-stasjon. Mens vi gikk kom en gjeng med russiske ungdommer bort til oss. Vi var kledd i jeans, strikkegensere og olajakker (lette klær som ikke veide mye i bagasjen), og ungdommene stirret på våre olajakker og jeans. På rimelig bra engelsk spurte ungdommene om de kunne komme ut til hotellet der vi bodde for å kjøpe klærne av oss. Selv om de spurte flere ganger avviste vi tilbudet, og etter en stund ga de opp og forlot oss.

Da vi endelig kom tilbake til transit-hotellet var det tid for middag. På veien til restauranten ble vi stoppet i trappa av en portier. Han dro frem en diger bunke rubelsedler og hvisket med en hes og grov stemme "Dollar! Dollar! Dollar!" mens han viftet med sedlene. Dollar var valutaen på svartebørsen i Moskva dengang, så med dollar kunne man få alt, absolutt alt. Men vi gikk bare forbi portieren. Ingen av oss var interessert i å kjøpe russiske rubler, fullstendig verdiløs som denne valutaen var utenfor Sovjetunionens grenser.

Da vi ankom restauranten ble vi anvist bord (vi fikk ikke lov til å sitte der vi ville). En meget bestemt og myndig dame nærmest beordret hver og en av oss til å sette oss på plassene hun anviste. Hun snakket på russisk, gestikulerte hele tiden og pekte. Jeg ble kraftig irritert og kom med noen nedsettende uttrykk på engelsk om kommunistpartiets diktatur og udugelighet. Vår reiseleder så skarpt på meg og sa lavt: "Forsiktig nå, Morten! Vi kan komme i trøbbel. Det er ikke utenkelig at noen av de ansatte her snapper opp det du sier og viderebringer det til politiet. Dette er ikke et åpent demokrati som Norge, men et brutalt diktatur." Jeg nikket til henne og svarte at jeg skulle holde meg taus.

Maten ble omsider anbragt bordene og igjen ble jeg forbløffet. På tallerkenen var det sønderkokte poteter og grønnsaker, samt en form for karbonade som lå og peste i en diger pøl av stekefett. Det var vanskelig for meg å tro at maten hadde næring overhodet, og da jeg begynte å spise smakte den heller ikke noe særlig. Men sulten som jeg var fikk jeg det som var på tallerkenen i meg. Etter måltidet gikk vi alle til køys. Jeg delte rom med en dansk gutt (vi fikk ikke velge rom selv, ei heller hvem vi kunne dele rom med, det ble anvist av hotellet), men siden han var meget jovial og hyggelig bød det ikke på noe problem.

Neste morgen dro vi tidlig ut til flyplassen. Vi skulle nå reise videre til India. Etter litt venting kom vi ombord på flyet, og mens det taxet var jeg meget lettet over å kunne forlate denne forfalne og dystre byen der frihet tydeligvis ikke ekisterte, der gatene var triste og grelle, der helt vanlige forbruksvarer ikke fantes, og der maten druknet i fett. Flyet stanset ved enden av rullebanen og kapteinen ventet på klarsignalet fra kontrolltårnet. Jeg var både spent og utålmodig, kunne ikke vente til flyet var i lufta og vi hadde lagt kommunistpartiets diktatur med all dets elendighet bak oss.

Så ruste kapteinenen motorene og de satte i et brøl, flyet akselrerte bortover rullebanen, fortere og fortere, og endelig lettet det. Mens flyet klatret klappet og jublet passasjerene, noe som dengang var vanlig skikk når et fly lettet fra Moskva.

Moskva var dengang ikke en by man var glad for å komme til, men en by man var glad for å kunne forlate...

 

 

Nettside:

 

Moscow (Lonely Planet):

http://www.lonelyplanet.com/russia/moscow