Vår arv...

"La liberté guidant le peuple" (1830) - maleri utført av den franske kunstneren Eugène Delacrox. Maleriets motiv er folket som ledes mot frihet. Kvinnen som leder folket er fremstilt som en gresk gudinne. Hun symboliserer idéen om frihet, som grep om seg under den franske revolusjon. Frihet er trolig det mest sentrale begrepet som forklarer hvordan den vestlige kulturkrets´ historie utviklet seg. Idéen om frihet ble født med jødedommen. Fortellingen i Det gamle testamente om utvandringen fra Egypt gav anstøt til en voldsom prosess som ennå pågår i våre dager.

 

 

 

 

"In peace, sons bury their fathers. In war, fathers bury their sons."

 

- Herodotus

 

 

 

Historie har interessert meg siden jeg var ungdom. Det var særlig min far som introduserte meg for historie. Han hadde meget gode historiske kunnskaper, og forstod viktigheten av å sette seg inn i fagområdet.

Jeg husker bokhyllene som stod i stua da jeg var barn. Det var hyllemeter på hyllemeter med bøker. Mest romaner, noen diktbøker, en svær leksikonserie, ulike fagbøker (pedagogikk og psykologi - begge mine foreldre var spesialpedagoger), historiebøker, og den store tunge illustrerte familiebibelen (som lå oppå pianoet).

Den illustrerte familiebibelen likte jeg godt å sitte og bla i. Jeg kunne selvsagt ikke lese, men de mange bildene i boka likte jeg å se på. Ved å bla i denne boka, samt ved å spørre min mor og far om hva bildene betydde, dannet jeg meg mine første vage forestillinger om at det fantes en fortid. Jeg satt ofte med denne illustrerte utgaven av Bibelen, og ennå i dag husker jeg hvor spennende og fascinerende jeg syntes at alle bildene i boka virket på meg. Bildene av Adam og Eva, Kain og Abel, Babels tårn, Noah og arken, Jacob som slåss med engelen, Moses med steintavlene, David og Batseba, Salomo og tempelet, Jesus og disiplene...

Videre husker jeg at mine besteforeldre fortalte om sin barndom og oppvekst, og om hvordan de opplevde at ting hadde endret seg siden "gamle dager". Ved det mine besteforeldre fortalte fikk jeg dannet meg en forestilling om at ting endrer seg over tid; at slik det var for oss dengang da jeg var barn var noe eget, og at det var annerledes før da mine besteforeldre var barn. Selv om jeg hadde dannet meg disse forestillingene var jeg selvsagt altfor ung til å kunne danne meg noe begrep om historie. Begrep om historie skulle først komme da jeg leste historie på universitetet.

Jeg husker at mine besteforeldre fortalte om frykten for arbeidsledighet, om frykten for å være i nød for penger, om at kjøtt var luksus, om at de ikke kunne ta for gitt å komme til lege når de var syke, om at de spilte og lekte i gatene og i bakgårdene, om da kinoen kom til området der de bodde, om at de lyttet til radio fordi TV ikke fantes, om at de alltid tok trikken eller bussen, om at at det var lite biler i gatene, om at de lånte bøker på biblioteket da de ikke hadde råd til å kjøpe egne bøker, om at sjokolade var noe de sjelden fikk, om at skole og arbeid var det viktigste dengang, og om mye annet. 

Og ved det mine besteforeldre fortalte begynte jeg å danne meg mine første forestillinger om historie. Da jeg var blitt litt eldre begynte jeg å kikke i andre av mine foreldres bøker. Jeg husker i særdeleshet et svært tre-binds verk om andre verdenskrig som jeg stadig bladde i. Ved å bla i dette verket dannet jeg meg en formening om at italienerne, tyskerne og russerne var dårlige, og at engelskmennene og amerikanerne var bra. Å kikke i dette verket gjorde også at jeg fikk mine første forestillinger om demokrati og diktatur. Jeg var veldig nysgjerrig og spurte mine foreldre ofte om det som skjedde under krigen. De fortalte meg villig vekk om krigen. Og i klare ordelag forklarte de at frihet er noe som kan ødelegges, at jeg derfor aldri må la andre få bestemme over hva jeg tenker og mener til enhver tid.

Da jeg gikk på skolen var historie ett av fagene vi hadde. Jeg husker at jeg likte å lære om historie, både på barneskolen og på ungdomsskolen, men først og fremst husker jeg de mange samtalene med mor og far da jeg var blitt ungdom. Særlig husker jeg samtalene jeg hadde med far. Han fortalte om oldtidskulturene i Mesopotamia, om Sumer, Babylon, Assyria, Fønikia og Egypt, om antikkens Hellas, om Romerriket, om middelalderen, om kriger og revolusjoner, om kultur og økonomi, om nasjoners bragder og nederlag, om siviliasjoners vekst og fall... 

Da jeg gikk på vidergående fulgte jeg ikke særlig med i historietimene. Ikke fordi jeg hadde mistet interessen for historie (som jeg hadde fått tidligere), men av andre årsaker. Den ene årsaken var at faglæreren ikke klarte å engasjere meg, den andre årsaken var at jeg hadde mine egne tanker om det som stod i pensum (som jeg stadig kritiserte og satte spørsmålstegn ved, til faglærerens irritasjon), samt at jeg var lite engasjert i skolen generelt. På den tida var jeg opptatt av andre ting enn det å lese pensum og gjøre lekser. Jeg lyttet til musikk, så filmer, kjørte moped, dro på fisketurer, var med på fester, og ikke minst hadde jeg fått sansen for jenter.

Likevel bevarte jeg min interesse for historie gjennom hele ungdomstida. Det var mine foreldre som sørget for at jeg ikke falt helt av lasset. Jeg husker en kveld da far og jeg var alene i stua. Jeg hadde kikket i bokhylla og tatt frem ei bok som jeg bladde i. Jeg gikk så bort til far der han satt i den dype lenestolen og spurte ham om boka. Han tok pipa ut av munnen, banket asken ut i det tunge marmoraskebegeret, og svarte at boka handlet om den russiske revolusjon og en dikter. Jeg satte meg ned i sofaen og ba ham forklare. Så forklarte han meg hvem forfatteren var, om bakgrunnen for at boka ble skrevet, om det boka skildrer, om mottakelsen av boka da den kom ut, og om viktigheten av den.

Denne samtalen skulle bli et vendepunkt for meg. Ved det min far forklarte fikk jeg for første gang en forståelse av at det finnes ulike syn på historie.

Jeg husker denne kvelden godt. Far og jeg var alene i stua, og vi snakket sammen hele kvelden. Det var mest jeg som spurte og han som forklarte. Helt inntil denne viktige samtalen hadde jeg trodd at det kun var ett syn på historie; at alle i utgangspunktet er enige om hva historie ér som sådan. Gjennom samtalen skjønte jeg at det var feil.

Far åpnet med å forklare at historie først og fremst er en subjektiv oppfatning som er betinget av flere faktorer. Han forklarte at det finnes ulike syn på hva historie ér, fordi historiesyn er betinget av ulike vitenskapelige idéer som ofte går på tvers av hverandre. Videre forklarte han at vitenskapelige idéer ikke er bestandige, men at de endrer seg over tid. Han utdypet med å si at måten vi tenker og leser historie alltid vil være betinget av hvilke idéer vi tror på, at ulike filosofiske og ideologiske retninger definerer historie ulikt, samt at historikere kan være uenige seg imellom. Han avsluttet med å si at det å beherske historie, eller kunne definere historie, ofte er et spørsmål om makt.

Samtalen skulle utløse en tankeprosess i meg, en tankeprosess som har pågått siden. En frukt av denne samtalen var at jeg tok historie på universitetet...

 

 

Nettsider: 

 

 

History (Wikipedia):

http://en.wikipedia.org/wiki/History

 

Philosophy of history (Stanford Encyclopedia of Philosophy):

http://plato.stanford.edu/entries/history