Tida ved Oslo Domkirke

"Jesus driver kjøpmennene og pengevekslerne ut av templet" - glassmaleri i Oslo Domkirke - utført av kunstneren Emanuel Vigeland (f. 1875 - d. 1948).

 

 

 

 

"Jeg har vigslet dette huset som du har bygd, og vil la mitt navn bo der til evig tid. Mine øyne og mitt hjerte skal alltid være vendt mot det. "

- 1. Kongebok 9,3

 

 

 

Da jeg leste ved Universitetet i Oslo begynte jeg etterhvert å utvikle sterk sans for idéer, og søkte et dypere erkjennelsesgrunnlag for bedre å kunne forstå bakgrunnen for de fagene jeg tok samt universitetet som sådan. Det utviklet seg etterhvert til en form for åndelig søken.

I begynnelsen var jeg sterkt orientert mot vestlig filosofi og historie, så etterhvert mot østlig filosofi og historie. Sånt skjer med mange studenter, og mange ender opp i en eller annen form for overbevisning, være seg religiøs eller ideologisk. Jeg opplevde det de fleste intellektuelt oppegående mennesker opplever en eller flere ganger i sine liv; behov for et fast anker i livet, holdepunkt om man vil, samt en forklaringsmodell som kunne gi tilværelsen struktur og dypere mening.

Min søken gjorde at jeg leste mye filosofi, både vestlig og østlig, men tross filosofiens enorme forklaringsegenskaper opplevde jeg ikke den som fullt ut tilfredsstillende. Det jeg søkte etter var "mening"; å oppleve at tilværelsen har mening.

Det å oppleve at tilværelsen har mening er en genuint menneskelig egenskap. Ingen kan leve i det tomme rom, og alle, uten unntak, har behov for å oppleve at livet ikke er meningsløst eller tomt. De aller fleste av oss finner mening i nære relasjoner; til familie, venner, kolleger og naboer. Svært mange finner også mening i arbeid og dyrking av fritidsinteresser.

For mitt vedkommende utviklet dette seg etterhvert til en søken etter mening i livet som sådan. Jeg ville ha svar på spørsmål som "Hvem er vi?", "Hvor kommer vi fra?", Hvorfor er vi her?", "Hvor går vi hen?", "Finnes det et liv etter døden?", "Hva er kjærlighet?", "Hva er rett og galt?", "Finnes det en gud?"...

Det utviklet seg etterhvert til en religiøs søken og jeg begynte å lese Bibelen. Å lese Bibelen var en utfordring for meg på flere måter. Én utfordring var at Bibelen ble uglesett i de miljøene jeg vanket i, så jeg måtte lese den i det stille. En annen utfordring var at selve det å lese Bibelen stred mot alt jeg hadde lært i min oppvekst om religion gjennom min familie og mine venner. En tredje utfordring var at Bibelen er paradoksal og ikke logisk i vanlig forstand, så den bydde på betydelig motstand under lesingen for meg.

Men jeg var sterkt drevet til å lese Bibelen fordi jeg søkte etter å forstå hva livet er og ikke er; jeg ville vite om det finnes en gud, og jeg ville forstå hva kjærlighet er som sådan. Jeg forstod selv at min søken innebar en risiko for å utvikle en snever livsoppfatning som kunne utelukke mye av det jeg satte pris på i livet. Dessuten var jeg fullt ut klar over at en slik søken kan ende i intellektuell intolerant ensporethet; altså at jeg risikerte å ende opp med ekstreme religiøse oppfatninger.

Fordi jeg var klar over dette søkte jeg mot et åpent og nøkternt kristent fellesskap som kunne tilfredsstille mine behov. Jeg ønsket ikke å ende opp i en eller annen frikirke (jeg var innom noen av de miljøene i byen og likte ikke det jeg så der). Istedet ønsket jeg å tilhøre et oppegående, åpent og tolerant kristent fellesskap som både dyrket sin tro, men samtidig hadde sansen for filosofi, kunst og diktning.

I Oslo Domkirke fant jeg det jeg søkte etter, og på undersidene her forteller jeg om åra da jeg vanket i Domkirkens miljø.

Bla om, folkens!