Å oppdage livet, og å leve det...

"Leiv Eriksson oppdager Amerika" (1893) - maleri utført av bohemen og kunstneren Christian Krohg. Livet sammenlignes ofte med en reise. Helt fra oldtiden av har mennesket søkt å finne svar på eksistensielle spørsmål som "Hvem er vi?", Hvor kommer vi fra?", "Hvorfor er vi her?", "Finnes det noen mening?" og "Hvor går vi hen?" Det første store episke verket vi kjenner fra litteraturhistorien - "Gilgamesj" - omhandler slike spørsmål. "Gilgamesj" skulle da også legge sterke føringer for hvordan den vestlige filosofien kom til å utvikle seg. Videre er Bibelen sentral for å forstå hvordan mennesker i oldtiden tenkte om slike spørsmål. Opp gjennom den vestlige kulturkrets´ historie har mange tenkere, filosofer, diktere og kunstnere strevd med slike spørsmål og latt det få komme til uttrykk i sine arbeider. Å leve livet er å streve med eksistensielle spørsmål, rett og slett fordi vi er tenkende mennesker som søker mening i det vi gjør. Og mennesket kan bare ikke overleve i denne verden uten å oppleve at livet er meningsfullt.

 

 

 

"Vi må prege livet mens vi har makt over det, slik at det ikke skal lukke seg når vi går ut av det uten spor."  

 

- Karen Blixen 

 

 

Det sies at mennesket først oppdager livet etter en alvolig ulykke; at først når vi konfronteres med en katastrofe og døden vil vi fatte hva livet ér og ikke er. For mitt vedkommende er det utsagnet riktig. Først når jeg ble frisk etter en meget alvorlig sykdom - der prognosen var svært dårlig - begynte jeg å innse hva livet ér og ikke ér, og hvordan det kan leves.

Jeg unner selvsagt ingen å bli utsatt for samme lidelse som det jeg ble utsatt for, men det er et faktum at jeg ville ikke vært istand til å sanse verden og leve så intenst som det jeg faktisk gjør idag om det ikke hadde vært for sykdommen.

Jeg lever idag et liv jeg opplever som alt annet enn kjedelig, og jeg opplever at hver dag teller. Etter at jeg kom meg fra sykdommen er mine sanser blitt betydelig skjerpet, det gjør at jeg sanser og opplever alt mye sterkere enn hva jeg gjorde før jeg fikk sydommen.

Bevisstheten er også skjerpet. Jeg er langt mer klar over hva jeg sanser og hva jeg opplever til enhver tid, enn hva tilfellet var før sykdommen. En form for sterkt nærvær eller tilstedeværelse, om man vil.

Kort sagt! Jeg lever veldig i nuet, og jeg opplever at jeg utnytter dagene og nettene maksimalt, iallfall så langt som det lar seg gjøre.

Livet er en fantastisk gave, og jeg lever også deretter. Det gjør at jeg tar ingenting for gitt, men er sulten og nysgjerrig på alt jeg sanser, fornemmer og opplever i denne verden. Jeg opplever det som en berikelse å ha skarpe sanser fordi alle inntrykkene jeg får blir forsterket. Alt hva jeg føler, ser, hører, lukter og smaker virker mye sterkere idag enn hva tilfellet var for noen år siden.

Når jeg går tur i skogen kan opplevelsen være overveldene. Ikke bare sanser jeg skogen meget sterkt - fuglenes sang, alle de deilige luktene, stillheten, roen, harmonien - men jeg fornemmer skogens l i v meget intenst. Med det mener jeg at skogen står for meg som noe levende. Opplevelsen av skogen som noe levende er så mektig at den gjør meg nærmest beruset.

For å illustrere hva jeg mener vil jeg gjøre en sammenligning. Jeg går noen år tilbake i tid, til da jeg gikk på Sund Folkehøgskole ved Steinkjer. Skolen hadde et opplegg for undervisningen som den kalte for "Å ruse seg på livet".

"Å ruse seg på livet" er noe jeg først hørte om da jeg gikk på Sund Folkehøgskole (jeg var 21-22 år gammel da). Jeg syntes dengang at skolens opplegg med "Å ruse seg på livet" virket fascinerende, men det skulle likevel gå mange år før det gikk opp for meg hva lærerne på folkehøgskolen snakket om.

Jeg husker at lærerne trakk inn buddhistisk filosofi, hinduistiske myter og fortellinger fra Bibelen når de underviste i "Å ruse seg på livet". Aldri hadde jeg opplevd noe lignende; at en skole maktet å gjøre livet og verden så fascinerende med et undervisningsopplegg som ikke bygde på altfor mye ressurser hva gjelder penger, men mer på ressurser hva gjelder menneskelig og kulturell kapital.

I tillegg til undervisningen - som blant annet omfattet mye gruppearbeid - i "Å ruse seg på livet" lærte vi elever også lokalhistorie, leikaring og folkedans, samt å lese poesi. Lokalhistorie, leikaring, folkedans og poesi var en del av skolens pedagogiske opplegg. Jeg syntes det var veldig alright å lære lokalhistorie, leikaring og folkedans. Ikke bare fungerte undervisningen i lokalhistorie, leikaring og folkedans som en nøkkel til norsk historie, kultur og bygdetradisjon, men også fordi jeg merket at kroppen og sinnet kjentes bedre etter bare noen få uker. Det å sette seg inn i bygdekultur og -tradisjoner, samt svinge seg i glad dans, er noe av det fineste. Man merker at kroppen føles bedre og at sinnet lysner.

Ved at skolen hadde leikaring og folkedans i sitt undervisningsopplegg formidlet den noen av vårt samfunns røtter til oss elever. Og de tre kombinert - "Å ruse seg på livet", leikaring/folkedans og evnen til å lese poesi - er noe av det aller fineste og viktigste jeg har fått med meg fra noen skole.

Oppholdet på Sund Folkehøgskole varte ett skoleår og var meget fint og rikt på flere måter, især det menneskelige og immatrielle. Jeg tenker mye tilbake på det året med både glede og savn.

I dag er jeg meget takknemlig fordi jeg har fått alt dette, nærmest som en gave. Jeg tar ikke lenger livet for gitt, men mener nå at jeg forstår hvor kostbart det er, og at det er avgjørende å får livet til å fungere bra. Jeg tar heller ikke hverdagen for gitt, men gleder meg over hver dag jeg kan få leve. Hver dag kan oppleves som fin og rik, det kommer an på hva slags innstilling man har til det hverdagslige. Om man i utgangspunktet har en realistisk fundert positiv innstilling blir hverdagen lysere og lettere.

Jeg regner meg selv blant de levende og ikke blant de levende døde. Og det er en avgjørende forskjell. Det å være levende i ordets rette betydning er noe ikke alle oppnår, dessverre. De som er så heldige at de oppnår det og er klar over hvor heldige de er, er ikke mange. Det sier seg selv da at det å være blant de levende og ikke blant de levende døde er det viktigste man kan oppnå........i livet.

 

 

 

A Psalm Of Life

Tell me not, in mournful numbers,
Life is but an empty dream! 
For the soul is dead that slumbers,
And things are not what they seem.

Life is real! Life is earnest! 
And the grave is not its goal; 
Dust thou art, to dust returnest,
Was not spoken of the soul.

Not enjoyment, and not sorrow,
Is our destined end or way; 
But to act, that each to-morrow
Find us farther than to-day.

Art is long, and Time is fleeting,
And our hearts, though stout and brave,
Still, like muffled drums, are beating
Funeral marches to the grave.

In the world’s broad field of battle,
In the bivouac of Life,
Be not like dumb, driven cattle! 
Be a hero in the strife! 

Trust no Future, howe’er pleasant! 
Let the dead Past bury its dead! 
Act,— act in the living Present! 
Heart within, and God o’erhead! 

Lives of great men all remind us
We can make our lives sublime,
And, departing, leave behind us
Footprints on the sands of time; 

Footprints, that perhaps another,
Sailing o’er life’s solemn main,
A forlorn and shipwrecked brother,
Seeing, shall take heart again.

Let us, then, be up and doing,
With a heart for any fate; 
Still achieving, still pursuing,
Learn to labor and to wait.

- Henry Wadsworth Longfellow 

 

 

 

Nettside:

 

Sund Folkehøgskole:

http://www.sundfhs.no