De lange linjer

"The Course of Empire Destruction" (1836) - maleri utført av den amerikanske kunstneren Thomas Cole. Helt siden jordbruksrevolusjonen har mennesket bygget sivilisasjon. Sumer, Babylonia, Assyria, Fønikia, Egypt og Hellas la fundamentet for den vestlige kulturkrets. Romerriket fulgte, deretter middelalderen, og så moderne tid. Historikere mener at det finnes to hovedmåter å forstå og analysere historie på; det ene er "kontinuitet", det andre er "brudd". Sivilisasjon er kontinuitet, mens viktige hendelser som f.eks. reformasjonen er brudd.

 

 

 

"Look back over the past, with its changing empires that rose and fell, and you can forsee the future, too."

 

- Marcus Aurelius

 

 

For endel år siden var jeg i teatret. I pausen mellom første og andre akt kom jeg i prat med et hyggelig eldre ektepar. De var velkledde og meget høflige, samt førte et dannet språk og hadde en elskverdig holdning som gjorde at jeg antok at de kom fra byens beste vestkant. Dengang var jeg student på Universitetet i Oslo. Jeg hadde arvet endel penger etter min mors død slik at det var mulig for meg å ta opp igjen studiene etter en pause på noen år.

Stykket vi så den kvelden var "Markens Grøde" basert på Knut Hamsuns berømte roman. Det var en flott og solid oppsetting som gjorde sterkt inntrykk på meg og mange andre publikumere. Jeg og ekteparet samtalte om stykket og om Knut Hamsun. Under samtalen spurte ekteparet meg om hva jeg drev med. Jeg svarte at jeg for tiden leste master i historie på Blindern. De virket oppriktig interessert og spurte meg om hva jeg ville definere historie som. Jeg svarte at hvordan man definerer historie alltid vil bero på hvilken filosofisk eller ideologisk retning man baserer seg på.

"Og du da? Hvilken retning baserer så du deg på?" spurte de meg. "Selv er jeg tilhenger av å tenke i strukturer. Tendensen på universitetet nå for tiden er å tenke historie som enkelthendelser som ikke nødvendigvis er forbundet med hverandre. Men jeg tenker altså annerledes. Jeg er mer tilhenger av noe som kalles strukturhistorie," svarte jeg. "Interessant! Og hva er strukturhistorie?" spurte de meg videre.

Jeg svarte at det har pågått en faglig diskurs mellom historikere i lang tid om hva som forklarer historie, og at det finnes to hovedretninger - to skoler - der den ene vektlegger strukturer, den andre aktører (anm.: den faglige metoden innen historiefaget kalles "historiografi" - det finnes flere skoler og retninger).

"Strukturhistorie er å analysere og forklare historie på bakgrunn av faktorer og mekanismer som bla. natur, klima, kultur, økonomi, befolkningsmønster, den politiske og sosiale basis som betinger hvordan et samfunn fungerer, tradisjon, vitenskapelig og teknologisk utvikling, utviklingen av idéer, menneskets selvforståelse og mentalitet," forklarte jeg. 

"Meget interessant!" svarte de så. "Det høres ut som at det ligger nær opptil det vi i gamle dager kalte for "de lange linjer", iallfall slik du beskriver det." "Ja, det virker rimelig," sa jeg. "Strukturhistorie er såkalt makrohistorie; at man analyserer og forklarer enkelthendelser på bakgrunn av overindividuelle forhold over lengre tidsrom." De lyttet oppmerksomt, og så begynte samtalen å dreie seg om hva "de lange linjer" innebærer.

Men vi kom ikke langt i samtalen om "de lange linjer" for teatrets ringeklokke varslet at andre akt skulle begynne snart. Vi tømte kaffekoppene og ruslet sammen tilbake for å innta våres plasser. Mens vi ruslet pratet vi videre om hvordan man kan forstå historie. "Men! Det vil alltid være faglig uenighet og diskurs om metode, også om strukturhistorie. Ikke alle deler min forståelse av hva strukturhistorie er," sa jeg før vi satte oss. "Selvsagt!" svarte de. "Og det er nettopp dét som gjør historie så interessant! Hadde alle tenkt likt om historie ville det ikke vært rom for at det er en vitenskap," la de til. "Ja, hadde det kun vært én måte å forstå historie på ville det ikke vært en vitenskap, men noe annet," avsluttet jeg idet sceneteppet gikk opp.

Ett par år senere kom jeg over ei bok på Deichmanske bibliotek (hovedbiblioteket) som skulle komme til å påvirke min tenkning om hva historie ér. Jeg var ofte på biblioteket og leste faglitteratur (bøker om øl, vin og brennevin - jeg jobber på Vinmonopolet) på den tida. Under lesingen tok jeg regelmessige pauser, både for å strekke på beina og for å fordøye det jeg hadde lest. Under pausene likte jeg å kikke på bøkene i hyllene, og jeg tok ofte frem ei og annen bok og bladde i den.

Så fant jeg ei bok som jeg syntes virket særs interessant. Jeg tok frem boka og leste vaskeseddelen på baksiden. Boka ble beskrevet som svært viktig innen historiefaget; at da den ble utgitt hadde den endret den faglige diskursen om historisk metode og analyse, og bidratt til å utdype forståelsen av hva historie ér som sådan. "Javel?" tenkte jeg. "Det utgis så mange bøker som hevdes å være viktige eller avgjørende? Hva skulle da være spesielt med denne?"

Jeg bladde i boka og fant et avsnitt på måfå som jeg leste. Avsnittet omhandlet en faglig metode jeg aldri hadde hørt om før, tross at jeg studerte master i historie på universitetet. Metoden virket meget interessant, og det slo meg at dette var en annen måte å forklare historie på enn de jeg hadde lært om på universitetet til da. Jeg leste fascinert videre. Da jeg hadde lest noen avsnitt tok jeg med meg boka til låneskranken og sa at jeg ville låne den.

Bokas tittel var "Theatres of Memory", og metoden som jeg hadde lest om i avsnittet var "strategic history"...

Jeg tok med meg boka hjem og leste den iløpet av de kommende ukene. En slik faglig (tung) bok er aldri noen pageturner, jeg brukte derfor noe tid på å lese den ferdig. Under lesingen kom jeg - i tillegg til "strategic history" - over en definisjon av hva historie ér som fikk meg til å tenke endel. Definisjonen var "abstraction of memory". I flere uker etter at jeg hadde lest boka tenkte jeg over hva "strategic history" og "abstraction of memory" innbar.

Og det traff seg slik at jeg skulle få anledning til å diskutere dette med en professor i historie på Blindern... 

En dag da jeg var på universitetsbiblioteket møtte jeg en av professorene i historie som hadde undervist meg. Han kom ruslende med sin brune lærveske mens jeg var ute for å ta en pause under lesingen. Vi hilste på hverandre og spurte om hvordan det stod til. Han spurte meg så om hvordan det gikk med studiene. Jeg svarte at studiene gikk greit (hvilket var blank løgn da jeg sleit med manglende motivasjon). Under samtalen nevnte jeg for ham boka "Theatres of Memory" som jeg hadde lest.

Jeg spurte ham om han visste noe om boka, og om han visste noe om historikeren som hadde skrevet den. Han svarte at han kjente til historikeren, men hadde ikke hørt om boka. "I boka opererer han med noe han kaller for "strategic history", som er en faglig metode. Vet du hva det er?" "Nei, det har jeg aldri hørt om før?" svarte professoren undrende. "Hva kalte du det igjen?" spurte han mens han strøk seg over det bustete håret. "Metoden betegnes i boka som "strategic history", altså at man analyserer historie på bakgrunn av strategiske prosesser over svære tidsrom, slik jeg har skjønt det." svarte jeg. Professoren ristet på hodet: "Nei, det der er helt nytt for meg. Hvor fikk du tak i boka?" "På Deichmanske hovedbibliotek," svarte jeg.

Professoren og jeg ble stående noen minutter og samtalte videre. Så nevnte jeg for ham at i boka var det en interessant definisjon av historie. "Ja? Og definisjonen er...?" spurte professoren oppmerksomt. "Boka definerer historie som "abstraction of memory,"" svarte jeg. "Abstraksjon av hukommelse? Ja, det er en interessant definisjon," sa professoren mens han kikket på meg. "Men selv har jeg ingen hukommelse. Mener da forfatteren på det overindividuelle plan?" spurte professoren. "Ja, mest på det overindividuelle plan. Slik forstod jeg iallfall boka," svarte jeg. 

"Den boka høres meget interessant ut, Morten! Jeg må videre nå, men kom gjerne opp på kontoret mitt en dag så følger vi opp tråden," sa professoren mens han tok opp den brune lærveska og rettet på brillene. "Mange takk for det! Jeg stikker gjerne opp på kontoret ditt en dag," avsluttet jeg. Vi sa hade til hverandre, og jeg kikket etter professoren der han ruslet nedover veien med sin brune lærveske.

Så gikk jeg inn på lesesalen igjen, satte meg og skulle til å lese. Men jeg klarte ikke å konsentrere meg, samtalen med professoren hadde satt igang tankeprosesser i mitt hode som gjorde det vanskelig å komme igang med å lese. Jeg åpnet min lærveske og tok frem noen aviser som jeg ville kikke i for å bryte tankeprosessen. 

Og mellom avisene lå Nationaltheatrets programkatalog...

 

 

Nettsider:

 

Historiography (Wikipedia):

http://en.wikipedia.org/wiki/Historiography

 

"Theatres of Memory" (Verso Books):

http://www.versobooks.com/books/1098-theatres-of-memory