Bohemer og fri livsstil

"Bohemian Gypsies" (1837) - maleri utført av den irske historikeren og kunstneren Daniel Maclise. Bohemkulturen har sitt opphav blant sigøynere (rom-folket) i daværende Bohemia (Sentral-Europa). Begrepet bohem oppstod i Frankrike på begynnelsen av 1800-tallet. Franske forfattere, kunstnere, musikere, teaterfolk og intellektuelle ble sterkt opptatt av livsstilen til rom-folket (som bodde i Paris og andre franske byer). De hadde en romantisk oppfatning av livsstilen som fri og ubundet, noe som lokket mange da de følte seg knuget av borgerskapets konvensjon og stivhet. Livsstilen ble også forbundet med frivillig fattigdom, fri kjærlighet, sparsomhet, samt at man ofret seg for kunsten.

 

 

 

 

"The bohemian life that reigned in Paris until the end of the ´50s is gone. The artists had more time to think, to reflect; success didn´t come so suddenly."

 

- Pontus Hulten

 

 

Å være bohem er ikke noe man gjør for moro skyld, det er noe man ér i sitt innerste vesen. Man lever et fritt eller frivolt liv, men samtidig er man fattig, og man befinner seg på bunnen av den sosiale rangstigen.

Det finnes mange som leker bohemer eller tror at de er bohemer, især såkalte "Bo-Bo" (= Borgerlige Bohemer - opprinnelig et fransk uttrykk). "Bo-Bo" betegner de som leker at de er bohemer men likevel ikke er det. De har flust med penger og kan velge livsstil etter eget ønske, men de lider overhodet ingen nød.

Å leve som en ekte bohem, kunstner eller poet innebærer at man i perioder må "spise gress", for å låne ordene til Arild Nyquist. Jeg kan derfor strengt tatt ikke regnes for å være en bohem, hvor mye jeg enn skulle ønske at jeg var det. Til det å skulle være en ekte bohem sitter jeg rett og slett for godt i det, både økonomisk og sosialt. Å være en ekte bohem innebærer at man lever et liv i fattigdom, og at man ofrer alt for kunsten, poesien og kjærligheten.

Det finnes knapt bohemer igjen i Norge i dag, og de få som finnes holder hodet lavt. Grunnen er at det sosiale sikkerhetsnettet er blitt så bra og den generelle velstanden økt så veldig at fattigdom så og si ikke eksisterer lenger hos oss - iallfall ikke slik fattigdom var for noen generasjoner siden. Det finnes jo fattige i Norge i dag, jeg vil selvsagt ikke benkte det, men jeg mener at fattigdommen i dag ikke er sammenlignbar med fattigdommen som var for vel 100 år siden eller lengre bak i tid.

Uansett fattigdom eller ikke fattigdom lever ekte bohemer etter to idealer.

Det ene idealet er frihetsidealet, som innebærer frihet på alle områder i livet. Frihetsidealet går ut på at man eksperimenterer med absolutt alt; generell livsførsel, diktning, kunst, rus, kjærlighet og erotikk for å nevne noe.

Det andre idealet er fattigdomsidealet. Fattigdomsidealet går ut på at man lever et liv i frivillig fattigdom, og det gjør man f o r d i man ofrer seg for kunsten, diktningen og kjærligheten.

Enhver som ønsker å bli en stor kunstner - som skaper noe nytt og banebrytende - må leve et liv i nød og fattigdom en periode s o m bohem (jfr. ordene til Arild Nyquist nevnt ovenfor). Det er få eksempler på store kunstnere som ikke startet sin karriere som nødlidende og fattig, og som ikke levde en bohemtilværelse før de ble anerkjente og veletablerte.

Frihetsidealet og fattigdomsidealet er to sider av samme sak for mange bohemer. Oppfatningen er at først når man har frigjort seg helt fra borgerskapets stive konvensjoner, levesett og moral, kan man realisere et liv i frihet.

Frihetsidealet gjelder absolutt, men fattigdomsidealet praktiseres ikke fullt ut av mange som definerer seg selv som bohem.

 

 

Nettsider:

 

"What is bohemian?" (BBC News magazine):

http://www.bbc.co.uk/news/magazine-12711181

 

Bohemianism (Subculture list):

http://subcultureslist.com/bohemianism