Idéenes fantastiske verden

"School of Athens" (1505) - maleri utført av den italienske renessansekunstneren Raffaello Sanzio da Urbino. I midten på maleriet ser vi de to filosofene Platon og Aristoteles. Kunstneren har fanget uenigheten mellom de to gigantene i dette maleriet; Platon som peker opp mot idéenes (åndelige) verden, og Aristoteles som peker ut mot den sansbare verden. De øvrige figurene på maleriet er kjente filosofer og tenkere. Idéer er nødvendig for å bygge fellesskap og samfunn, alt fra små familier, via nabolag, til tettsteder, byer og hele sivilisasjoner. Språket bærer idéene i seg, og vår evne til kommunikasjon sprer idéer effektivt. Idéer har som så mye annet en livssyklus; de fødes, lever en periode, og dør så til slutt. Men noen idéer er bestandige (selv om de ikke lar seg definere uttømmende), som moral, det gode, det skjønne, sannhet og livets mening. Det sies at en av de tingene som skiller mennesket fra dyrene er at mennesket har en idé om Gud.

 

 

 

"Let no one delay the study of philosophy when young nor weary of it when old."

 

- Epicurus

 

 

Min mor og far var begge intelligente og beleste mennesker. Begge satte pris på en god diskusjon og begge var artikulerte. Så i min familie opplevde jeg stadig diskusjoner som dreide seg om samfunnsforhold, politikk, historie, forfattere og tenkere. Jeg likte å lytte til disse diskusjonene, og jeg opplevde at de stimulerte min nysgjerrighet.

Jeg husker en jul da min far ga biografien Jens Bjørneboe: mannen, myten og kunsten av Fredrik Wandrup i gave til min mor. Utover kvelden denne julaften, da gavene var unnagjort og kaffen og konfekten satt på bordet, tok de voksne til å diskutere. Det var mor, far. noen øvrige av familiens medlemmer og jeg. Diskusjonen begynte med Jens Bjørneboe, hans liv og forfatterskap. Som ofte var innledet far diskusjonen med å si noe om hvordan han oppfattet Bjørneboe, blant annet som fritenker og anarkist. Far hadde en egen evne til å provosere andre med det han sa, noe han gjorde med hensikt for å få en diskusjon igang. Han var aldri ufin, men sa ofte ting som fikk folk til å reagere.

Jeg satt og lyttet mens de andre diskuterte. Dette var før jeg skulle komme igang med å lese Bjørneboe på egenhånd, så jeg visste fint lite om ham. Det jeg husker fra denne diskusjonen var at den begynte med Bjørneboe, og så utviklet seg videre til å dreie seg om anarkisme, sosialisme, syndikalisme, fritenkning, bohembevegelsen, sosialt opprør, samt ulike forfattere og kunstnere. De voksne som diskuterte gjorde store sveip i Europas kulturhistorie for å underbygge sine argumenter. Jeg husker at de endte opp med å diskutere Romerriket som kongedømme, republikk og keiserdømme. Og der ebbet diskusjonen ut, etter å ha pågått i flere timer.

I ettertid, når jeg ser tilbake på dette nå, ser jeg tydelig at diskusjonene som jeg opplevde og etterhvert deltok i stimulerte min tenkning og mitt vitebegjær i særdeles grad. Ett par år senere skulle jeg ta idéhistorie på videregående. Jeg syntes at faget var meget spennende og engasjerte meg sterkt i diskusjonene i klassen. Idéhistorie var dengang et muntlig fag der engasjementet i timene hadde stor betydning for hvilken karakter vi elever skulle få. Vi kunne selvsagt ikke delta i diskusjonene i timene uten å ha lest i de to bøkene som var på pensum. Jeg slukte begge bøkene raskt og egasjerte meg som sagt sterk i timene.

Faglæreren var ikke ute etter at vi kunne pensumet på rams. Idéhistorie var dengang alt annet enn et puggefag. Flere av min medelever i klassen gjorde den feilen at de leste pensum og kom med alle de riktige svarene, men unngikk å engasjere seg videre i timene. De fikk derfor middels karakterer. Det læreren var ute etter var hvorvidt vi behersket idéhistorie som sådan, altså hvorvidt vi var selvstendige i måten vi reflekterte og argumenterte på under diskusjonene, og hvorvidt vi kunne komme med originale resonnementer. Slikt er ikke lett for en 17-18 åring, men det var likevel kravet.

Det ble da slik at de skoleflinke blant oss elever gjorde det middels i faget. Vi andre som hadde et mer selvstendig forhold til pensum og kunne diskutere med engasjement gjorde det langt bedre. Selv fikk jeg toppkarakteren 6 da sluttkarakteren ble satt. Noen år etter møtte jeg faglæreren og hans kone tilfeldig på gata i Hokksund og vi slo av en prat. Han fortalte at han på lærermøtet, da sluttkarakterene skulle fastsettes, hadde sagt at om det var mulig å gi karakteren 7 i et fag, så ville han ha gitt med den. Det tok jeg som litt av et kompliment og jeg takket ham.

Litt senere begynte jeg på Universitetet i Oslo. Som alle andre måtte jeg ta Examen philosophicum (Exphil) før jeg kunne begynne på andre fag. Jeg opplevde Exphil som spennende og fikk til slutt karakteren 2,2 som dengang var en meget anstendig karakter. Det jeg syntes var mest spennende med Exphil var filosofihistorien. Bøkene jeg leste innen filosofihistorie var Tenkningens historie av Anfinn Stigen, og da jeg begynte å lese i bøkene var jeg begeistret. Ved å lese i Tenkningens historie fikk jeg betydelig bedre innblikk i filosofihistorien enn da jeg tok idéhistorie på videregående.

Da jeg var ferdig med Exphil ble statsvitenskap mitt første fag. Jeg tok både grunnfaget og mellomfaget. Den mest spennende delen av faget var for meg politisk teori. Men bøkene vi hadde som pensum i politisk teori på grunnfag syntes jeg var dårlige. De var upresise, dårlig skrevet, og hadde i tillegg enkelte faktafeil. For å kompensere for de dårlige pensumbøkene kjøpte jeg meg boka A History of Political Theory av George H. Sabine og Thomas L. Thorson på Akademika. Det var en meget bra bok, og jeg kom meg igjennom den to ganger før eksamen. Jeg var ikke så veldig opptatt av studiene dengang. Å være med på kule studentfester samt rote med de forførende studinene syntes jeg var lengt mer interessant. Likevel klarte jeg å dra iland 2,4 i karakter på grunnfag. Jeg fikk en noe svakere karakter på mellomfag.

Da jeg hadde tatt mellomfaget i statsvitenskap ønsket jeg å fordype meg i filosofi og idéhistorie. Av den grunn bestemte jeg meg for å begynne på idéhistorie grunnfag neste semester. Men den sommeren og høsten var mine psykiske problemer under full oppseiling. Problemene ble mer omfattende og jeg ble innlagt på psykiatrisk sykehus i midten av i semesteret. Jeg brøt studiet fordi det da var umulig for meg å lese systematisk. Det skulle ta noen år før jeg kom tilbake. I mellomtiden fikk jeg tatt historie grunnfag og mellomfag. Det gjorde jeg da jeg hadde kommet meg såpass av mine psykiske probelmer at jeg var istand til å lese noenlunde systematisk igjen.

Det var først på slutten av 90-tallet, da jeg jobbet på Vinmonopolet, at jeg begynte på idéhistorie grunnfag på nytt. Jeg jobbet som ekspeditør på Pol-butikken Majorstuen. Det ble til at jeg dro opp til Blindern etter endt arbeidstid. Der satt jeg på lesesalen og leste. Samtidig vanket jeg sammen med folk som jeg hadde møtt i psykiatrien. De var såpass oppegående at de kunne bo for seg selv, noen holdt på med å ta utdannelse mens andre var i jobb. Flere i miljøet var godt orienterte innen Europas åndsliv, være seg idéer, diktning, musikk og kunst. Det gjorde at de var svært givende for meg å diskutere med. Vi hadde utallige diskusjoner om Europas kultur- og idéhistorie, noe som i vesentlig grad bidro til at jeg fikk tatt idéhistorie grunnfag. Jeg fikk til slutt karakteren 2,6 (nesten laud) og det var jeg godt fornøyd med.

I årene som har gått siden har jeg lest mer skjønnlitteratur enn ren filosofi- og idéhistorie. Dog er filosofi- og idéhistorie innbakt i mye av skjønnlitteraturen, det kommer an på hvilke forfattere og hvilke bøker man leser. En forfatter som jeg har hatt stort utbytte av er Fjodor Dostojevskij, en annen er Thomas Mann, en tredje er Henrik Ibsen, en fjerde er Lev Tolstoj. Jeg kunne ha gjort denne listen lengre, men synes at de fire ovennevnte dikterne gir et godt og representativt bilde av hva jeg har lest av diktning som omfatter idéer. Jeg kjøpte A History of Western Philosophy av Bertrand Russell på Tronsmo bokhandel for mange år siden og har lest boka to-tre ganger. Videre kjøpte jeg trebindsverket Vestens tenkere (utgitt på Aschehoug forlag 1994 - redigert av Trond Berg Eriksen) på Norli Antikavriat for 5-6 år siden. Jeg har lest kun litt i dette trebindsverket og ikke systematisk.

Jeg er like grepet av idéer, filosofi og diktning nå som dengang da jeg tok idéhistorie på videregående. Forskjellen er at jeg fått lest litt opp igjennom årene, deltatt på utallige diskusjoner, og forhåpentligvis blitt mer moden i tenkningen. Det å ha innblikk i idéhistorie opplever jeg som meget gunstig og fruktbart. Det setter en god del ting på plass i et kulturelt landskap som ellers kan virke uoversiktelig. Å ha kjennskap til hvordan ulike idéer er blitt født, har levd en periode, og så blitt endret eller dødd ut, bidrar til å gi oversikt over vår kulturkrets´ historie. Iallfall opplever jeg det slik. Å ha innblikk i idéenes verden er med på å gjøre vår verden i dag mer begripelig.

Når vi i dag diskuterer for eksempel radikalisme på både ytre venstre og høyre side er det en klar fordel å vite hvor begge disse sidene henter sine tankegods fra. Har man kjennskap til filosofen Platon og hans eliteteori blir kommunismen, fascismen og nazismen mer fattbar. Videre om man har kjennskap til læren om renhet (både åndelig og fysisk renhet) i Det gamle testamente. Denne læren om renhet forklarer langt på vei utviklingen av religiøs radikalisme, slik vi ser fenomenet i dag.

Videre er det en klar fordel å vite når og under hvilke omstendigheter idéen om frihet ble født, hvordan denne idéen har utvklet seg opp igjennom historien og hvilke konsekvenser den har gitt. Det er sagt at idéen om frihet er den mest kontroversielle av alle idéer i historien, og at denne idéen har forårsaket de største og viktigste omveltningene. Det er meget mulig. Svært mye i Europas historie kan forklares ut fra idéen om frihet, men slettes ikke alt. Det kommer an på hva slags historiesyn man legger til grunn.

Viktige prosesser som spredningen av kristendommen, renessansen og opplysningstiden lar seg ikke forklare uten at man tar med idéen om frihet. Videre lar ikke hendelser som den franske revolusjon eller den russiske revolusjon seg forklare uten at men tar med idéen om frihet. Ei heller lar fremveksten av arbeiderbevegelsen og borgerskapet på 1800-tallet seg forklare uten at man tar med idéen om frihet. Skal man forklare sentrale ideologier som liberalismen, konservatismen og sosialismen er det helt nødvendig å ta med idéen om frihet.

Slik sett gir filosofi- og idéhistorie en unik mulighet til å få et ordnet og helhetlig perspektiv på vår historie. Jeg sier ikke at jeg er der nå, men at jeg er underveis. Å skaffe seg et slikt ordnet og helhetlig perspektiv på vår historie krever mye lesing gjennom mange år, samt at man stadig deltar i fruktbare diskusjoner. Men! Det er også det som er så spennende med idéer. At man aldri blir utlært eller ferdig med de. Det er alltid noe nytt å oppdage, alltid nye og ukjente territorier å entre.

Idéenes verden er en ubegrenset verden der bare tanken setter den ytterste grense. Og det er nettopp det som gjør denne verdenen så fantastisk.

 

 

 

Nettsider:

 

Internet Encyclopedia of Philosophy (IEP):

http://www.iep.utm.edu

 

Idehistorie (Institutt for kulturstudier - Universitetet i Oslo):

http://www.idehistorie.no/idehistorie.php