Jobbsøkerkurs på Nordic Academy - om drøm og frihet

Man lærer så lenge man lever, heter det. I Norge er utdanningssystemet godt utbygget. En av hovedhensiktene med vårt utdanningssystem er å skape kompetansen i befolkningen som er nødvendig for at både privat og offentlig sektor i arbeidslivet skal kunne fungere godt. Kravet til formell kompetanse i arbeidslivet har økt betraktelig de siste ti-årene. Tidligere var selv en lavere grad fra universitet eller høgskole en sikker billett til trygg jobb. Slik er det ikke lenger. Kravet til høy formell kompetanse øker. Mange opplever av den grunn at arbeidsmarkedet er blitt tøffere. Det er større fleksibilitet på arbeidsmarkedet i dag enn før, noe som gjør at arbeidstakere må kunne omstille seg for å møte nye behov. De siste ti-årene har flere karrieresentere - som tilbyr kurs, rådgivning og veiledning for mennesker på jobbjakt - vokst frem rundt omkring i landet. Karrieresentrene bidrar til at arbeidssøkende omstilles til nye jobber, til fordel for både de arbeidssøkende selv samt for mange bedrifter, firmaer og offentlige etater.

 

 

 

"Wisdom in not a product of schooling but of the lifelong attempt to aquire it."

- Albert Einstein

 

 

"Du vil få deg en jobb raskt," sa konsulenten og kikket på meg over brillene. "Med din bakgrunn både fra arbeidslivet og universitetet er det ikke noe problem," la han til. Han tastet raskt på computeren mens han kikket i papirene som jeg hadde gitt ham. Papirene var mitt vitnemål fra universitetet samt min CV som var satt opp av en headhunter. "Vi melder deg på et jobbsøkerkurs. Kurset vil være meget gunstig for deg med hensyn til jobbmuligheter videre fremover," sa han og rakte meg papirene tilbake. Jeg nikket, tok imot papirene og la de i den sorte lærvesken. Møtet på NAV-kontoret var over.

Jeg reiste meg fra stolen, tok konsulentens hånd og takket ham. Han åpnet døren for meg og jeg gikk ut i gangen. Jeg ruslet ned mot utgangen, sa adjø til de andre NAV-konsulentene som var tilstede og gikk ned trappa. Da jeg var kommet ut på den åpne plassen foran NAV-kontoret fant jeg frem pipa og tobakken. Jeg ville gå strekningen hjem, følte behov for å tenke.

Mens jeg ruslet på hjemveien tenkte jeg på det NAV-konsulenten hadde sagt om at jeg ville få meg jobb raskt. "Hva vet du om min bakgrunn? Jeg har kun vist deg noen papirer som tegner et glansbilde. Jeg kunne ha fortalt deg om mitt liv. Om at jeg er en rufsete fyr mange ser på med skepsis. At jeg ikke passer inn i de fleste vanlige miljøer, at jeg ofte skaper reaksjoner ved å være frilynt. Avholdt av de som kjenner meg, men aldri pen og pyntelig. Jeg søker frihet i alt hva jeg gjør. Jeg er en villblomst. Et ugress. Og ugress passer ikke inn i et pent og velordnet samfunn. Det tråkkes ned og fjernes."

Da jeg var kommet hjem ringte jeg Paula og fortalte henne om kurset som jeg var blitt meldt på. Vi snakket sammen en times tid i telefonen. Jeg fortalte henne om hva jeg hadde tenkt mens jeg gikk der på hjemveien. "If you behave well you´ll have good chances to get a new job. But ordinary life with a ordinary job is not the thing for you. You should become a writer instead, as I always have told you. I know you, Morten, and I see you. Freedom is the thing for you, and you should persue your call as a writer."

Dagene gikk. Jeg var spent på hva jeg ville møte på Nordic Academy. Da dagen for kursstart kom stod jeg tidlig opp. Jeg lagde meg sterk svart morgenkaffe, spiste frokost, røkte pipe og leste noen dikt av Jack Kerouac. Da kaffen var tømt tok jeg på meg blazeren og six-pencen, plukket opp lærveska og gikk ut i dagen. Jeg ruslet mot T-banestasjonen med låta You Can´t Always Get What You Want av The Stones på iPoden. Og jeg nynnet med på..."But if you try sometimes you might find. You get what you need."

Vel fremme på Nordic Academy fant jeg raskt frem til rommet der kullet mitt skulle være. På pultene stod svære svarte computerskjermer. Rommet var allerede nesten fullt. De siste folka som skulle være med på kurset kom inn døra etterhvert. Jeg så at det var en ledig plass igjen bakerst i rommet og satte meg der. Så begynte kurset. To kursveiledere kom inn og presenterte seg. Måten de presenterte seg på ga meg et meget sympatisk inntrykk. Kursveilederne ga en orientering om selve kurset og så kom den første forelesningen igang.

Da forelesningen var over var det tid for lunsj. Siden jeg hadde spist en solid porsjon havregrøt til frokost var jeg ikke sulten. Istedet ville jeg røke en pipe. Jeg gikk ut og begynte å stappe pipa. Mens jeg stod der ute kom jeg i prat med andre deltagerne på mitt kull. Jeg håndhilste på fyren som stod nærmest meg. "Hei! Jeg heter Johann!" sa han vennlig. Vi kom i prat om musikk. Det viste seg at han hadde mye av den samme musikksmaken som jeg. Dagen gikk og jeg hilste på flere under pausene. "Hei! Jeg heter Inger!" "Hei! Jeg heter Ronny!" "Mitt navn er Gudrun!" Og sånn fortsatte det. Jeg syntes det var joviale og trivelige mennesker.

Da dagen var over tok jeg banen hjem. Jeg hadde fått et solid inntrykk av Nordic Academy og syntes at den første dagen på kurset var en take off...

Neste dag hendte det noe som skulle få ettervirkninger. Under en forelesning sa kursveilederen at alt som ikke skrives ned av ønsker forblir drømmer. Han fortsatte med å si at ønsker derfor må skrives ned for å kunne bli konkrete og så realisert. Jeg repliserte høyt slik at alle kunne høre det: "Drømmer er grunnlaget for poesien, min venn!" Forsamlingen humret og lo. Både den første og andre dagen hadde jeg gjort meg bemerket med at jeg henviste til diktning og poesi. Det virket å slå godt an blant de andre deltagerne på kurset. I tillegg hadde jeg snakket om Janteloven og sagt litt om hvordan den trykker oss alle ned.

Sent på ettermiddagen da de andre hadde gått kom kursveilederen bort til der jeg stod med lærveska og ordnet noen papirer. Han sa at han ville prate med meg. Jeg ble med ham inn på hans kontor og satte meg ned i stolen. Han så på meg med rolige øyne og sa: "Vi har fått det med oss at du er en poet." "Nja, liker poesi, vil jeg heller si. Jeg er ikke så avansert at jeg vil kalle meg poet," svarte jeg. Han smilte vennlig og fortsatte: "Uansett så har vi et ønske." "Ja?" spurte jeg og lurte spent på hva som nå ville komme. "Kunne du tenke deg å lese opp Janteloven for de andre deltagerne og si litt om denne? Samt finne et dikt som en motsats til loven og også si litt om diktet? Du får noen minutter til å gjøre det." "Ja, det kan jeg godt. Jeg tar det på strak arm," svarte jeg, "Dessuten vet jeg allerede hvilket dikt jeg vil bruke som motsats til Janteloven." "Hvilket dikt?" spurte han interessert. "Det er den draumen av Olav H. Hauge," svarte jeg, "Et intenst vakkert dikt som handler om vår lengsel og drøm om at noe godt skal skje en eller annen gang i fremtiden. Det er nærmest psykedelisk i sin form. Beatles kunne ha sunget det." "Fint! Da bruker du det diktet," svarte han.

Neste dag fortalte jeg om Janteloven for forsamlingen. Jeg nevnte også at jeg hadde vært til psykiatrisk behandling og at min prognose var meget dårlig. Men at jeg likevel var blitt friskmeldt, mot alle odds. Til slutt leste jeg opp Det er den draumen. Mens jeg leste opp diktet måtte jeg anstrenge meg for at stemmen ikke skulle briste. Jeg kjempet med tårene. Det var bevegende for meg å lese opp diktet. Sterke minner fra årene i psykiatrien strømmet gjennom mitt sinn mens jeg stod der foran forsamlingen.

De neste dagene gikk med til mer undervisning. Vi på kullet begynte å bli kjent med hverandre, og pausene ble etterhvert hyppigere og lengre. Kursveilederne hjalp oss med å sette opp profesjonell CV. Videre ble vi grundig guidet i hvordan skrive jobbsøknader. Den andre uka begynte vi med å sende søknader til arbeidsgivere som vi hadde valgt selv. Jeg ringte rundt til flere leverandørfirmaer innen øl, vin og brennevinsbransjen i byen og spurte om jeg kunne sende dem åpen søknad. Omtrent halvparten ga meg positiv respons. De fleste ville at jeg skulle sende åpen søknad ved e-post. Noen sa at jeg kunne ta en tur innom for en prat.

Torsdag den andre uka skulle vi ut og oppsøke arbeidsgivere for å presentere oss selv. Jeg hadde blinket ut seks firmaer. Da dagen kom dro jeg ned til byen. Jeg var i godt humør og fikk besøkt tre av firmaene som jeg hadde blinket ut. Ved det fjerde firmaet møtte jeg stengt dør og ingen lukket opp når jeg ringte på. Det var blitt noe sent på ettermiddagen og jeg dro nedslått hjem. Den tredje uka fungerte likedan, med jobbsøking og oppsøkende virksomhet på torsdagen.

Den tredje uka hadde vi også intervjutrening der vi ble drillet i hvordan vi burde opptre under et intervju. Det fungerte meget bra for min del og jeg var godt fornøyd. Jeg fikk god og konstruktiv tilbakemelding fra både kursveilederen som ledet intervjuet samt den andre deltageren.

Og videre utover uka ble pausene stadig hyppigere og lengre...

I skrivende stund har vi begynt på den fjerde og siste uka. Vi skal nå jobbe helt på egenhånd med jobbsøking og oppsøkende virksomhet. Uka er ment som en start på tida etter kurset der vi skal fortsette med aktiviteten på et såpass bra nivå at vi til slutt får jobb. Men noe av luften er nå gått ut av ballongen for min del. Det er ikke noe i veien med kurset eller Nordic Academy sånn sett. Kurset er proft lagt opp med proffe veiledere, hyggelige mennesker og et velordnet miljø.

Men jeg vet at dette ikke er min verden. Jeg vet at jeg ikke passer inn her. I en vakker hage med trimmet gressplen, roser, liljer og tulipaner er jeg hestehoven. Jeg har alltid vært hestehoven. Alltid vært villblomsten. Alltid vært ugresset. Og ugress passer ikke inn i alt det vakre og velordnede. Det blir fjernet. Sånn er det bare. Men ugress trives og lever det også, bare ikke i alt det vakre og velordnede. Det trives og lever i fri natur. Der får det lov til å vokse og blomstre, i et landskap som er rufsete og fritt. Et landskap som ikke er striglet og pyntelig, men full av vill skjønnhet.

Det er et landskap der sånne som jeg passer inn. Det er oss som ikke har glitrende kredittkort, som ikke vanker på de hippe stedene, som ikke bruker de korrekte sosiale kodene for å oppnå andres gunst, som ikke klatrer i hierarkiet, som ikke gjør suksess, som ikke er vellykkede. Det er oss som taper i mange sammenhenger. 

Du finner oss på slitne brune barer sent på kveld eller natt. Der henger vi alene med en øl eller whisky. Og vi henger der alene fordi ingen kommer bort og snakker med oss. Vi ser slitne ut, går med rufsete klær, har ustelt hår. Og vi må bruke våre siste slanter på trikken hjem.

Men vi bærer i oss drømmen vi også. Drømmen om frihet. Drømmen om at noen en kveld skal komme inn døren, ta vår hånd og si: "Kom, venn! Nå går vi hjem!"

 

 

 

Bartender

 

Tänder du baren

Mister Bartender

Tänder dess lyktor

en i sänder

eller kan det va så

att du serverar sprit

För jag måste ha nåt

som gjer meg esprit

Måste ha nåt med farg i

Ge mej en Bloddy Mary

Du behöver inte stirra

som du gör

Du har jo redan sett allt förut

Mina fläkar och fransar

ar åkta

liksom min smutsiga trut

Jag tar ingenting gratis

och det enda jag ber om

ar: stäng av ditt forakt

Mitt öde är ett annat än ditt

men vi styrs ändå av samma makt

Mitt liv

är lika mycket värt som ditt

så ge mej min drink

ge mej min drink

 

Jag kan betala

Mister Oidipus

Än står mitt konto

helt klart på plus

Jag är inte kräsen eller vrång

jag tar vad som finns

Så är det Bartender

man fär ta vad som finns

och inte klaga och klandra

det är för mej

som för alla andra

Jag hada ett hem en gång

det är inta alls längesen

Men jag passa inte in där

Jag tycks inta passa in

nånstans min vän

 

Nu hänger jag här

i stans alla barar

natt efter natt

I väntan på att hon

ska komma in i lokalen

och säja:

Var har du vart?

Var har du varit?

Jag har längtat efter dej

Kom nu så går vi

Kom nu så går vi

 

Jag sär du tenkar:

Vilken romantik

Ja, nog är det

desperata skrik

Den enda som ska komma

och hämta mej här

är döden själv

han ska komma genom dörren där

Ända väntar jag troget

Ända tror jag

att ett under ska ske

Och jag ser att du ler

Du har sett oss förut

vi har suttit här förr

Du lever på oss

det är ditt jobb, ditt öde

vi som hänger vid din dörr

Men jag är inta ensam trots allt

for jag vet

att varenda djävel är på lut

Med armbögen som enda stöd

i en väntan

som aldrig vill ta slut

Men jag ger fan i friden

för den finns inte att få

för dej eller mej

för dej eller mej

 

- Ulf Lundell

 

 

 

Nettside:

 

Nordic Academy:

http://www.nordicacademy.no/