Tida i Oslo Røde Kors

En amerikansk sanitets-soldat gir førstehjelp til en såret tysk soldat (bildet tatt i 1944 under landgangen i Normandie). Bildets motiv er meget sterkt fordi det får frem både krigens råskap og meningsløshet, men samtidig berører det et humant hovedprinsipp; at en såret soldat er et menneske som trenger beskyttelse, pleie og omsorg, uansett venn eller fiende.

 

 

 

"...som stadfester sitt oppriktige ønske om at fred skal råde mellom alle folkeslag."

 

- Tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene av 12. august 1949 hva angår beskyttelse av ofre for internasjonale væpnede konflikter - 8. juni 1977

 

 

Da jeg gikk på videregående var jeg sammen med ei jente som var med i Røde Kors Hjelpekorps. Jeg husker henne som ei fin jente som var opptatt av mennesker og verdier. Vi prata endel om hennes engasjement i Røde Kors, om humane verdier, og om det å være noe for andre mennesker.

Jeg hadde ikke tenkt så mye i de baner før jeg ble sammen med henne. Som så mange andre på min alder tok jeg humane verdier for gitt. Eller sagt på en annen måte så var min bevissthet om humane verdier lik null. Jeg hadde ingen kunnskap om grunnlaget for Røde Kors, hverken om organisasjonens verdigrunnlag eller historie. Ei heller hadde jeg reflektert over hva som utgjør fundamentet for selve idéen om humanitet.

Samtalene jeg hadde med henne skulle på et noe senere tidspunkt utløse tankeprosesser i meg om medmenneskelighet. Selvsagt hadde jeg hørt ordene medmenneske og medmenneskelighet utallige ganger da jeg var ungdom, både på skolen og i andre sammenhenger, men jeg forbandt ikke disse ordene med noe. Medmenneske og medmenneskelighet var for meg kun ord, ord som jeg tok for gitt, tomme ord uten innhold. Derfor utløste de heller ingen tankeprosess i meg.

Først mange år senere da jeg var kommet i 30-årene begynte jeg av ulike årsaker å tenke over hva det innebærer å være noe for andre, hva det innebærer å være medmenneske...

En viktig foranledning var min reise til Sri-Lanka og India i 1988. På Sri-Lanka opplevde jeg borgerkrigen, og jeg så hvordan krigen ødela et helt samfunn. I India opplevde jeg dyp fattigdom og nød på kloss hold. Opplevelsene fra Sri-Lanka og India utløste noe i meg, en dyp følelse av indignasjon og nedstemthet, men samtidig også et brennende ønske om å bidra til å endre de elendige forholdene.

Mens jeg vandret rundt i slumområder i byer som Colombo, Bombay, Madurai og Madras ble jeg slått av kontrasten mellom elendigheten jeg så der og velstanden hjemme i Norge. Menneskene jeg møtte og prata med i disse slumområdene (ledere for lokalavdelinger av ulike norske hjelpeorgansisjoner) ga meg forståelse for at vår velstand er unik og at den medfører et ansvar. Opplevelsene fra denne reisen bidro til at jeg betraktet Norge med nye øyne.

Jeg tenkte mye i lang tid etter at jeg hadde kommet hjem, og et sterkt ønske om å engasjere meg i en humanitær organisasjon vokste frem. Det skulle likevel ta noen år før jeg bestemte meg for å melde meg inn i en humanitær organisasjon. Da jeg endelig hadde fått bestemt meg falt valget på Røde Kors, mye på grunn av min kjæreste i ungdomstida.

Jeg dro ned til Røde Kors Hovedkontor i Hausmannsgate en kveld da det var opptak av nye medlemmer. Opptaket fant sted i Henry Dunant salen. Jeg gikk inn i den store salen som myldret av mennesker. I salen var det mange bord der man kunne tegne medlemskap til ulike aktiviteter i Røde Kors.

Det var bord for Hjelpekorpset, Besøkstjenesten (for ensomme mennesker i alle aldre), Leksehjelp (for skoleungdom på ulike trinn), Flyktningeguide (sosial støtte for flyktninger med formål om å få de integrert i samfunnet), Nettverk etter soning (nettverksbygging for tidligere straffedømte), Ferie for alle (ferie for familier med lav inntekt), Medvandrer´n (turgruppe for folk med psykiske utfordringer), Safir (møtested for tidligere rusmisbrukere), Visitor (besøkstjeneste for innsatte), og mye annet.

Jeg vandret rundt i salen, prata med flere Røde Kors medlemmer, og hadde vanskelig for å bestemme meg for hvilken gruppe jeg skulle delta i. Min vurdering var at jeg måtte engasjere meg i en gruppe der jeg kunne bruke mine evner best mulig. Fordi jeg hadde bakgrunn fra universitetet og tatt fag som statsvitenskap og historie falt valget til slutt på IHR-gruppa (Internasjonal Humanitær Rett gruppa).

IHR-gruppa arbeidet med å spre kunnskap om internasjonal humanitær rett ved foredrag, seminarer og kurs. Gruppa bestod for det meste av juss-studenter, men også ett par stykker med annen bakgrunn var med i gruppa. Da jeg stoppet opp ved bordet til IHR-gruppa i salen, og begynte å prate med Røde Kors medlemmene som stod der, insisterte de på at jeg måtte være med i gruppa.

Jeg tegnet medlemskap og fikk oppgitt når semesterets møter til gruppa fant sted. Men først møtte jeg ta grunnkurset Innføring i Røde Kors samt grunnkurset om Internasjonal Humanitær Rett. På kursene lærte jeg om starten på Røde Kors, om Henry Dunant (Røde Kors´ grunnlegger), om organisasjonens verdier og historie, og jeg lærte om Genèvekonvensjonene.

Da jeg hadde tatt de to kursene var jeg klar for å delta i IHR-gruppa. Jeg ble ønsket varmt velkommen på det første møtet, og jeg ble slått av engasjementet som møtets deltakere viste. Engasjementet lå på flere plan, både det sosiale og det faglige plan. Jeg fikk et klart inntrykk at dette var mennesker som virkelig brente for det de trodde på.

Møtene ble holdt på tirsdager og jeg gikk regelmessig. På møtene ble opplegg for foredrag, debatter, kurs og seminarer diskutert og planlagt. Meget fort ble jeg revet med av engasjementet til de øvrige medlemmene i gruppa. Etter møtene hendte det ofte at vi gikk på café og tok en kaffe eller annet (aldri alkohol) slik at vi i gruppa ble godt kjent med hverandre. Det ble også arrangert uformelle sosiale sammenkomster på frivillig basis for å sveise oss i gruppa bedre sammen.

Jeg opplevde gruppa som meget solid. Arbeidet gikk profesjonelt for seg under kyndig ledelse av erfarne Røde Kors folk. Vi arrangerte mange foredrag på ulike steder i Oslo der aktuelle temaer knyttet til internasjonal humanitær rett var i fokus. Videre arrangerte vi flere kurs og seminarer, samt debatter. Under dette arbeidet leste jeg mye om Genèvekonvensjonene, Den europeiske menneskerettskonvensjon, Folkeretten, samt FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter. Jeg møtte mennesker som på ulike måter bistod gruppa og hadde givende samtaler med de, blant annet Arne Willy Dahl (dengang generaladvokat for Forsvaret).

Med min bakgrunn med fagene statsvitenskap og historie mente de øvrige i gruppa at jeg var et verdifullt bidrag. De fleste var juss-studenter, så det det ble til at jeg under flere av foredragene, semainarene og kursene trakk opp de politiske og historiske linjer.

Ved en anledning holdt jeg foredrag om slaget om Stalingrad. Slaget om Stalingrad regnes som selve vendepunktet under den andre verdenskrig der den tyske Werhmacht ble drevet på defensiven. Under slaget gikk en hel tysk armé til grunne, og det totale antallet tapte er anslått til 1,5 - 2 millioner mennesker på begge sider. Ved Stalingrad led Wehrmacht sitt mest alvorlige nederlag under hele krigen, og Den Røde Armé innledet en offensiv som til slutt bidro til å beseire Tyskland.

Jeg hadde forberedt foredraget grundig. Da jeg holdt det skildret jeg de enorme lidelsene som både soldatene og sivilbefolkningen ble utsatt for. Forsamlingen satt musestille og lyttet mens jeg tegnet et bilde av apokalypse. Da jeg endelig var ferdig med foredraget gikk jeg ned av podiet og bort til min sitteplass. Mens jeg gikk tilbake til sitteplassen klappet forsamlingen. Flere reiste seg og kom bort, tok min hånd og takket meg.

Det var det sterkeste og mest gripende øyeblikk jeg opplevde mens jeg var med i Røde Kors. På forhånd hadde jeg vært veldig nærvøs. Jeg visste at det satt erfarne folk fra Røde Kors, Forsvaret, samt ett par fra Forsvarsdepartementet i forsamlingen. Men det så ut til at jeg hadde lyktes bra med mitt foredrag og var selvfølgelig lettet.

Jeg var med i IHR-gruppa to-tre år men avsluttet engasjementet da jeg opplevde at arbeidet tok for mye av min tid. Fordi jeg hadde startet på master i historie ønsket jeg å konsentrere meg fullt ut om studiet. Nå, etter at flere år har gått, vurderer jeg å melde meg inn i Røde Kors på ny. Engasjementet har jeg fremdeles. Jeg ønsker å gi mitt bidrag til å spre kunnskap om og øke forståelsen for humanitet og verdigrunnlaget for Røde Kors.

Mens jeg skriver dette kommer minner fra min ungdom til meg, fra da jeg ikke hadde reflektert over humanitet, da medmenneske og medmenneskelighet var tomme ord uten innhold for meg. Det gjør at jeg ønsker å bidra til å spre disse avgjørende verdiene og prinsippene. Så får tiden vise hva det blir til. Uansett så kommer jeg til å engasjere meg igjen, før eller siden.

Og når jeg engang melder meg inn i Røde Kors på ny er det mye på grunn av henne jeg var sammen med i min ungdom...

 

 

Nettsider:

 

Oslo Røde Kors:

https://www.rodekors.no/distriktsider/oslo/

 

Genèvekonvensjonene:

https://www.rodekors.no/vart-arbeid/folkerett/folkerett-intro/

 

Jean Henry Dunant (grunnleggeren av Røde Kors - Nobel Peace Prize):

http://nobelpeaceprize.org/nb_NO/laureates/laureates-1901/dunant-bio/

 

Røde Kors verdier:

https://www.rodekors.no/distriktsider/hordaland/om-hordaland-rode-kors/vare-verdier/