Noen bøker, tidsskrifter og aviser om musikk

4. okt, 2017

 

 

"Behind every beautiful thing, there's some kind of pain."

- Bob Dylan

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Like A Rolling Stone

Once upon a time you dressed so fine
You threw the bums a dime in your prime, didn't you?
People'd call, say, "Beware doll, you're bound to fall."
You thought they were all kiddin' you
You used to laugh about
Everybody that was hangin' out
Now you don't talk so loud
Now you don't seem so proud
About having to be scrounging for your next meal.

How does it feel?
How does it feel
To be without a home
Like a complete unknown
Like a rolling stone?

You've gone to the finest school all right, Miss Lonely
But you know you only used to get juiced in it
And nobody's ever taught you how to live out on the street
And now you're gonna have to get used to it
You said you'd never compromise
With the mystery tramp, but now you realize
He's not selling any alibis
As you stare into the vacuum of his eyes
And say do you want to make a deal?

How does it feel?
How does it feel
To be on your own
With no direction home
A complete unknown
Like a rolling stone?

You never turned around to see the frowns on the jugglers and the clowns
When they all come down and did tricks for you
You never understood that it ain't no good
You shouldn't let other people get your kicks for you
You used to ride on the chrome horse with your diplomat
Who carried on his shoulder a Siamese cat
Ain't it hard when you discover that
He really wasn't where it's at
After he took from you everything he could steal.

How does it feel?
How does it feel
To be on your own
With no direction home
Like a complete unknown
Like a rolling stone?

Princess on the steeple and all the pretty people
They're all drinkin', thinkin' that they got it made
Exchanging all precious gifts
But you'd better take your diamond ring, you'd better pawn it babe
You used to be so amused
At Napoleon in rags and the language that he used
Go to him now, he calls you, you can't refuse
When you ain't got nothing, you got nothing to lose
You're invisible now, you got no secrets to conceal.

How does it feel
How does it feel
To be on your own
With no direction home
Like a complete unknown
Like a rolling stone?

- Bob Dylan

 

 

 

Nettside:

 

Den onde budbæreren: Bob Dylan og sekstitallet (Forlaget Oktober):

http://www.oktober.no/Boeker/Pocket/Pocket-politiske-boeker/Den-onde-budbaereren-Bob-Dylan-og-sekstitallet

 

 

 

4. okt, 2017

 

 

"If I hadn't heard rock and roll on the radio, I would have had no idea there was life on this planet."

- Lou Reed

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Wild Orphan

Blandly mother 
takes him strolling 
by railroad and by river 
-he's the son of the absconded 
hot rod angel- 
and he imagines cars 
and rides them in his dreams,

so lonely growing up among 
the imaginary automobiles 
and dead souls of Tarrytown

to create 
out of his own imagination 
the beauty of his wild 
forebears-a mythology 
he cannot inherit.

Will he later hallucinate 
his gods? Waking 
among mysteries with 
an insane gleam 
of recollection?

The recognition- 
something so rare 
in his soul, 
met only in dreams 
-nostalgias 
of another life.

A question of the soul. 
And the injured 
losing their injury 
in their innocence 
-a cock, a cross, 
an excellence of love.

And the father grieves 
in flophouse 
complexities of memory 
a thousand miles 
away, unknowing 
of the unexpected 
youthful stranger 
bumming toward his door.

- Allen Ginsberg

 

 

 

Nettsider:

 

Text and Drugs and Rock 'n' Roll (Bloomsbury):

https://www.bloomsbury.com/uk/text-and-drugs-and-rock-n-roll-9780826416643/

 

"The Beats and the Beatles: two sides of the same coin" (Beatdom):

http://www.beatdom.com/the-beats-and-the-beatles-two-sides-of-the-same-coin/

 

 

 

30. sep, 2017

 

"I´d love to turn you on!"

- Lennon/McCartney

 

 

 

 

 

Da jeg var ung åpnet Beatles mine øyne for poesiens verden. Fordi jeg var Beatles fan ville jeg ikke bare lytte til musikken. Jeg ville også forstå hva de sang om. Men selv om jeg ville det dengang skulle det gå mange år før jeg forstod at lyrikken på flere av albumene er både poetisk og psykedelisk.

Mitt første Beatles album var Beatles For Sale. Jeg fikk det i bursdagspresang av min mor da jeg fylte 9 år. Til å begynne med forstod jeg ikke lyrikken når jeg lyttet på albumet, men noe traff meg likevel. Jeg husker at I´m A Loser og Baby´s In Black virket annerledes på meg enn de øvrige låtene på albumet. Selv om jeg ikke forstod hva John mente med at han var en taper følte jeg at I´m A Loser hadde en tristhet over seg. Det samme følte jeg at Baby´s In Black hadde.

Etterhvert fikk jeg flere Beatles album. Ett av de var Rubber Soul, som jeg fikk i gave av en venn. Da jeg lyttet på albumet første gangen ble jeg overrasket. Soundet var annerledes enn hva jeg forventet av Beatles, og lyrikken virket komplisert. Jeg husker at jeg lyttet til Nowhere Man om og om igjen. Låta traff noe inni meg, og det var mest lyrikken som gjorde det. Strofen der John synger "...his as blind as he can be, just sees what he wants to see. Nowhere Man, can you see me at all?" grep meg veldig. Det samme gjorde Norwegian Wood og In My Life når jeg lyttet på låtene. Selv om jeg ikke hadde begrep om poesi forstod jeg at lyrikken var seriøs og dyp.

En gang da min mor og jeg var på besøk hos Ingrid og Knut, som var venner av mor, hendte noe som skulle få meg til å tenke mye over lyrikken til Beatles. Ingrid og Knut hadde alle Beatles albumene i sin platesamling. Mens de voksne drakk kaffe og pratet bladde jeg i samlingen og kikket på albumene. Knut spurte om jeg hadde lyst til å spille ett av albumene. Jeg svarte at jeg hadde lyst til å høre på The White Album. Han reiste seg fra sofaen og gikk bort til der jeg satt på gulvet. Så satte han den første skiva av dobbeltalbumet på platespilleren.

Jeg lyttet intenst der jeg satt rett ved stereoanlegget. Da skiva kom til låta While My Guitar Gently Weeps gikk jeg bort til mor og spurte henne om hva det betød. "Det vet du, da?" svarte hun. "Du lærer jo engelsk på skolen nå?" Det var et merkelig svar, men mor kunne av og til være sånn overfor meg. Knut kikket på mor og på meg, tenkte litt og sa så: "På norsk betyr det 'mens min gitar gråter pent' eller 'mens min gitar gråter stille.' Det er en poetisk sangtittel. Ikke så lett å forstå når man er ung, selv om man kan engelsk." Jeg stusset over det han sa. "Men en gitar kan jo ikke gråte?" spurte jeg. "Nei, det er sant. Men det George mener er at han føler tristhet når han spiller, og det får gitaren hans til å gråte," svarte Knut. "Hvordan får han til det? Selv om han er trist?" spurte jeg. "Vent til du blir litt eldre," svarte Ingrid. "Da vil du forstå hva som menes med sangtittelen." Litt mellomfornøyd med det de voksne hadde sagt satte jeg meg ned igjen ved stereoanlegget og lyttet videre på albumet.

Ei annen Beatles låt som jeg la merke til var Strawberry Fields Forever. Jeg syntes lyrikken var snål, men likte strofen der John synger "...living is easy with eyes closed, misunderstanding all you see." Jeg la også merke til I Am The Walrus og likte godt der John synger "...climbing up the Eiffel Tower, element'ry penguin singing Hare Krishna, man, you should have seen them kicking Edgar Allan Poe." Jeg leste lyrikken om og om igjen, men skjønte ingenting av den. Først i voksen alder skulle jeg forstå at lyrikken på begge disse låtene er psykedelisk. Selv om jeg etterhvert fikk begrep om hva poesi er virket lyrikken på flere av låtene til Beatles som en gåte for meg. Og sånn var det inntil jeg kjøpte boka Revolution in the Head på en bokhandel i byen for seks-sju år siden. Tidspunktet jeg kjøpte boka kunne ikke vært bedre. Jeg var ferdig med tung psykisk lidelse og dermed mottakelig for nettopp ei bok som omhandlet kunst, musikk, poesi samt fantasien og bevisstheten.

Revolution in the Head skulle bli nøkkelen som åpnet lyrikken til Beatles for meg på et helt nytt plan. Boka har et innledende kapittel som skildrer bakgrunnen for at Beatles oppstod og hvordan bandet påvirket 60-tallet. Hoveddelen av boka beskriver og analyserer samtlige av låtene til bandet, både musikken og lyrikken, og setter de inn i en bred kontekst. Boka er velskrevet og jeg har hatt stort utbytte av å lese i den. Når jeg innimellom lytter konsentrert, såkalt aktiv lytting, til mine Beatles album hender det at jeg leser i boka. Jeg leser da om låtene før jeg setter albumet på anlegget. Når albumet spiller leser jeg så lyrikken samtidig. Det har gitt meg et veldig utbytte.

Før jeg kjøpte boka visste jeg svært lite om hva psykedelisk musikk og lyrikk er. Nå vet jeg noe. Det har gjort at opplevelsen av Beatles albumene er blitt bedre og rikere enn hva den var før. Jeg lever meg sterkere inn i både musikken og lyrikken nå. Faktisk er det sånn at jeg ennå i dag kan bli beveget av mine Beatles album når jeg spiller de, mye på grunn av Revolution in the Head.

Beatles For Sale var det første albumet til Beatles med seriøs lyrikk på flere av låtene. At jeg nå vet det gjør at albumet virker mer bevegende på meg. Det samme kan jeg si om albumene Help, Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper Lonely Hearts Club Band, The White Album, Abbey Road og Let It Be. Ennå i dag kan alle de nevnte albumene bevege meg når jeg lytter til de.

Boka har fått meg til å forstå langt mer av hva som ligger i lyrikken til Beatles. Den har også fått meg til å forstå at lyrikken på flere av låtene er lek med ord og ikke noe annet. Især John likte å leke med ord, og han gjorde det på mange av sine låter. At musikken og lyrikken til Beatles fremdeles påvirker meg, nå som jeg er blitt godt voksen, synes jeg er veldig fint.

Beatles åpnet altså mine øyne for poesiens verden da jeg var ung. I voksen alder var Revolution in the Head nøkkelen som åpnet døren til psykedelisk musikk og lyrikk for meg. Begge deler har gitt meg veldig mye. Når jeg i dag leser diktning, både prosa, poesi og drama, lever jeg meg sterkere inn. Jeg lever meg også sterkere inn i musikk nå, også i klassisk musikk. Det samme opplever jeg når jeg betrakter kunst på gallerier og museer. Også når jeg ser seriøse spillefilmer lever jeg meg sterkere inn enn hva som var tilfelle før. Jeg leste Revolution in the Head på rett tidspunkt etter at jeg var ferdig med tung psykisk lidelse, som nevnt ovenfor. Fordi jeg var mottakelig har boka stimulert, og stimulerer fremdeles, min fantasi og tenkeevne.

At Revolution in the Head har gitt meg et slikt utbytte må kunne sies å være en aldri så liten revolusjon i hodet. Iallfall liker jeg å tenke om boka på den måten, slik jeg også liker å tenke om musikken og lyrikken til Beatles.

  

 

 

A Day In The Life

I read the news today, oh boy
About a lucky man who made the grade
And though the news was rather sad
Well, I just had to laugh
I saw the photograph

He blew his mind out in a car;
He didn't notice that the lights had changed
A crowd of people stood and stared
They'd seen his face before
Nobody was really sure if he was from the House of Lords

I saw a film today, oh boy;
The English army had just won the war
A crowd of people turned away
But I just had to look
Having read the book

I'd love to turn you on

Woke up, fell out of bed
Dragged a comb across my head
Found my way downstairs and drank a cup
And looking up, I noticed I was late

Found my coat and grabbed my hat
Made the bus in seconds flat
Found my way upstairs and had a smoke
And somebody spoke and I went into a dream

I read the news today, oh boy
Four thousand holes in Blackburn, Lancashire
And though the holes were rather small
They had to count them all
Now they know how many holes it takes to fill the Albert Hall

I'd love to turn you on

- Lennon/McCartney

 

 

 

Nettside:

 

Revolution in the Head; The Beatles' Records and the Sixties' by Ian MacDonald (Pop Matters):

http://www.popmatters.com/feature/115775-revolution-in-my-head-the-beatles-records-and-the-sixties-by-ian-mac/

 

 

 

17. sep, 2014

 

"Without music, life would be a mistake."

- Friedrich Nietzsche

 

 

 

 

 

Musikkavisa Puls! Minnene fra ungdomstida strømmer på når jeg hører navnet på denne legendariske avisa. Gode minner da jeg satt for meg selv på gutteværelset, eller på bussen, eller på trikken, eller på en benk i parken, eller hvorsomhelst egentlig, og leste Puls...

Så! Hva kan jeg si om denne musikkavisa som er blitt en legende? Hva kan jeg si om denne tida da Puls var musikkavisa fremfor noen for meg? Tida da Puls langt på vei definerte musikk og musikksmak for meg som for så mange andre? Tida da jeg oppdaget musikkens verden, og litt av den øvrige verden også, gjennom å lese denne suverene musikkavisa?

Det var ei utrolig rik tid og ei veldig fin tid på så mange mange måter. Så mange bra ting skjedde, så mange bra band, så mange spennende konserter, så mange artister jeg bare måtte bli kjent med. Og alt dette ble formidlet til meg gjennom.......musikkavisa Puls.

Det var flott å kunne lese ei musikkavis som var så sabla bra og grundig som nettopp det Puls var, som ga meg det jeg trengte av nye impulser, som holdt meg orientert innen musikkens mangslunge - og ofte uoversiktelige - verden. Jeg leste mye forskjellig på den tida, aviser, tidsskrifter og enkelte bøker, men når det kom til musikk var det kun Puls som gjaldt for meg.

Puls var nesten som hovedavisa Pravda (Sannhet) i det forhenværende Sovjetunionen for meg, i den forstand at jeg ikke tvilte ett sekund på at folka som skreiv i avisa visste hva de skreiv om, og at de hadde mye mer peiling enn det jeg hadde. Sånn sett var jeg overbevist om at Puls var helt nødvendig hvis jeg skulle være noenlunde godt orientert innen musikk.

Hadde jeg ikke lest Puls ville jeg ha famlet i blinde innen musikkens verden dengang. Puls var kartet og kompasset jeg trengte for å kunne orientere meg i et ulendt terreng. Puls fortalte meg hvilke band som var bra og hvilke som var dårlige, hvilke album jeg burde kjøpe, og hvilke jeg album kunne la stå urørt i butikkhylla, hva som betydde noe innen musikken og hva som ikke betydde noe. Alt dette var Puls for meg, og mye, mye mer.

Puls var ei gjennomgående solid musikkavis. Faktisk var det slik på den tida at Puls ble regnet som en av Europas aller beste musikkaviser. Slå den! Lille Puls fra lille Norge nøt stor respekt innen musikkbransjen, ikke bare i Norge men også i andre europeiske land. Fordi jeg visste dette satte jeg ikke spørsmålstegn ved Puls og det som stod i avisa. Jovisst var jeg kritisk og tenkte selv og sånn, slik jeg hadde lært på skolen at jeg måtte gjøre. Men! Bare Puls var Puls! Ingen over og ingen ved siden. Og sånn var det bare.

Puls øvde en slik innflytelse og påvirkning på meg, som avisa gjorde på en god del andre også, dengang at det er vanskelig å beskrive dette fullt ut i dag. Når jeg tenker tilbake på den tida nå, så slår det meg hvor avgjørende Puls faktisk var s o m musikkavis. Puls hadde en enestående posisjon. Jeg leste Puls og så visste jeg hva jeg skulle mene. Jeg var jo ung og påvirkelig dengang, iallfall overfor autoriteter og forståsegpåere innen musikk.

I dag, mange år etter denne tida, er det ikke lett å fullt ut fatte fullt ut hvilken påvirkning Puls faktisk øvde på meg og min musikksmak, som avisa også øvde på så mange mange andre. Det var nesten slik at Puls definerte min musikksmak, iallfall definerte den langt på vei. Hadde Puls gitt et album høy vurdering måtte jeg bare lytte til det, og omvendt. Det som stod i Puls var nesten som sannheten for meg, derfor ertet mine venner meg med å kalle avisa for "Mortens lille Pravda."

Jeg begynte å lese Puls på begynnelsen av 80-tallet da jeg var omtrent 15, og det var som om en helt ny verden åpnet seg for meg da jeg gjorde det; alle artistene som ble presentert, alle bandene, alle albumene som ble anmeldt, alle konsertene... Jeg kjøpte Puls på Narvesen, og da jeg leste utgaven jeg hadde kjøpt var jeg i min egen verden sammen med Puls. Mine venner syntes det var en litt rar avis, og altfor Oslo-sentrert etter deres smak, men likevel fikk Puls stor innvirkning på oss alle.

Da Puls ble starta opp i 1978 var det som en blodoverføring til et ellers blodfattig muikkelskende publikum i Norge. Jeg leste avisa regelmessig helt frem til jeg begynte på Blindern. I alle disse åre fikk jeg et enormt tilfang av informasjon om og vurdering av musikk som jeg ellers ikke ville ha fått om jeg ikke hadde lest avisa.

Det var alltid spennende å kjøpe ferske utgaven av Puls og så lese den igjennom. Og når den var ferdiglest visste jeg at jeg bare måtte slå meg til tåls inntil den neste utgaven kom i salg.

 

 

 

Dear Sir or Madam, will you read my book?
It took me years to write, will you take a look?
It's based on a novel by a man named Lear
And I need a job, so I want to be a paperback writer
Paperback writer

It's the dirty story of a dirty man
And his clinging wife doesn't understand
His son is working for the Daily Mail
It's a steady job but he wants to be a paperback writer
Paperback writer

Paperback writer

It's a thousand pages, give or take a few
I'll be writing more in a week or two
I can make it longer if you like the style
I can change it round and I want to be a paperback writer
Paperback writer

If you really like it you can have the rights
It could make a million for you overnight
If you must return it, you can send it here
But I need a break and I want to be a paperback writer

Paperback writer, paperback writer
Paperback writer, paperback writer

- Lennon McCartney 

 

 

 

Nettside:

 

Puls:

http://www.puls.no