30. sep, 2017

Revolusjon i hodet

 

"I´d love to turn you on!"

- Lennon/McCartney

 

 

 

 

 

Da jeg var ung åpnet Beatles mine øyne for poesiens verden. Fordi jeg var Beatles fan ville jeg ikke bare lytte til musikken. Jeg ville også forstå hva de sang om. Men selv om jeg ville det dengang skulle det gå mange år før jeg forstod at lyrikken på flere av albumene er både poetisk og psykedelisk.

Mitt første Beatles album var Beatles For Sale. Jeg fikk det i bursdagspresang av min mor da jeg fylte 9 år. Til å begynne med forstod jeg ikke lyrikken når jeg lyttet på albumet, men noe traff meg likevel. Jeg husker at I´m A Loser og Baby´s In Black virket annerledes på meg enn de øvrige låtene på albumet. Selv om jeg ikke forstod hva John mente med at han var en taper følte jeg at I´m A Loser hadde en tristhet over seg. Det samme følte jeg at Baby´s In Black hadde.

Etterhvert fikk jeg flere Beatles album. Ett av de var Rubber Soul, som jeg fikk i gave av en venn. Da jeg lyttet på albumet første gangen ble jeg overrasket. Soundet var annerledes enn hva jeg forventet av Beatles, og lyrikken virket komplisert. Jeg husker at jeg lyttet til Nowhere Man om og om igjen. Låta traff noe inni meg, og det var mest lyrikken som gjorde det. Strofen der John synger "...his as blind as he can be, just sees what he wants to see. Nowhere Man, can you see me at all?" grep meg veldig. Det samme gjorde Norwegian Wood og In My Life når jeg lyttet på låtene. Selv om jeg ikke hadde begrep om poesi forstod jeg at lyrikken var seriøs og dyp.

En gang da min mor og jeg var på besøk hos Ingrid og Knut, som var venner av mor, hendte noe som skulle få meg til å tenke mye over lyrikken til Beatles. Ingrid og Knut hadde alle Beatles albumene i sin platesamling. Mens de voksne drakk kaffe og pratet bladde jeg i samlingen og kikket på albumene. Knut spurte om jeg hadde lyst til å spille ett av albumene. Jeg svarte at jeg hadde lyst til å høre på The White Album. Han reiste seg fra sofaen og gikk bort til der jeg satt på gulvet. Så satte han den første skiva av dobbeltalbumet på platespilleren.

Jeg lyttet intenst der jeg satt rett ved stereoanlegget. Da skiva kom til låta While My Guitar Gently Weeps gikk jeg bort til mor og spurte henne om hva det betød. "Det vet du, da?" svarte hun. "Du lærer jo engelsk på skolen nå?" Det var et merkelig svar, men mor kunne av og til være sånn overfor meg. Knut kikket på mor og på meg, tenkte litt og sa så: "På norsk betyr det 'mens min gitar gråter pent' eller 'mens min gitar gråter stille.' Det er en poetisk sangtittel. Ikke så lett å forstå når man er ung, selv om man kan engelsk." Jeg stusset over det han sa. "Men en gitar kan jo ikke gråte?" spurte jeg. "Nei, det er sant. Men det George mener er at han føler tristhet når han spiller, og det får gitaren hans til å gråte," svarte Knut. "Hvordan får han til det? Selv om han er trist?" spurte jeg. "Vent til du blir litt eldre," svarte Ingrid. "Da vil du forstå hva som menes med sangtittelen." Litt mellomfornøyd med det de voksne hadde sagt satte jeg meg ned igjen ved stereoanlegget og lyttet videre på albumet.

Ei annen Beatles låt som jeg la merke til var Strawberry Fields Forever. Jeg syntes lyrikken var snål, men likte strofen der John synger "...living is easy with eyes closed, misunderstanding all you see." Jeg la også merke til I Am The Walrus og likte godt der John synger "...climbing up the Eiffel Tower, element'ry penguin singing Hare Krishna, man, you should have seen them kicking Edgar Allan Poe." Jeg leste lyrikken om og om igjen, men skjønte ingenting av den. Først i voksen alder skulle jeg forstå at lyrikken på begge disse låtene er psykedelisk. Selv om jeg etterhvert fikk begrep om hva poesi er virket lyrikken på flere av låtene til Beatles som en gåte for meg. Og sånn var det inntil jeg kjøpte boka Revolution in the Head på en bokhandel i byen for seks-sju år siden. Tidspunktet jeg kjøpte boka kunne ikke vært bedre. Jeg var ferdig med tung psykisk lidelse og dermed mottakelig for nettopp ei bok som omhandlet kunst, musikk, poesi samt fantasien og bevisstheten.

Revolution in the Head skulle bli nøkkelen som åpnet lyrikken til Beatles for meg på et helt nytt plan. Boka har et innledende kapittel som skildrer bakgrunnen for at Beatles oppstod og hvordan bandet påvirket 60-tallet. Hoveddelen av boka beskriver og analyserer samtlige av låtene til bandet, både musikken og lyrikken, og setter de inn i en bred kontekst. Boka er velskrevet og jeg har hatt stort utbytte av å lese i den. Når jeg innimellom lytter konsentrert, såkalt aktiv lytting, til mine Beatles album hender det at jeg leser i boka. Jeg leser da om låtene før jeg setter albumet på anlegget. Når albumet spiller leser jeg så lyrikken samtidig. Det har gitt meg et veldig utbytte.

Før jeg kjøpte boka visste jeg svært lite om hva psykedelisk musikk og lyrikk er. Nå vet jeg noe. Det har gjort at opplevelsen av Beatles albumene er blitt bedre og rikere enn hva den var før. Jeg lever meg sterkere inn i både musikken og lyrikken nå. Faktisk er det sånn at jeg ennå i dag kan bli beveget av mine Beatles album når jeg spiller de, mye på grunn av Revolution in the Head.

Beatles For Sale var det første albumet til Beatles med seriøs lyrikk på flere av låtene. At jeg nå vet det gjør at albumet virker mer bevegende på meg. Det samme kan jeg si om albumene Help, Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper Lonely Hearts Club Band, The White Album, Abbey Road og Let It Be. Ennå i dag kan alle de nevnte albumene bevege meg når jeg lytter til de.

Boka har fått meg til å forstå langt mer av hva som ligger i lyrikken til Beatles. Den har også fått meg til å forstå at lyrikken på flere av låtene er lek med ord og ikke noe annet. Især John likte å leke med ord, og han gjorde det på mange av sine låter. At musikken og lyrikken til Beatles fremdeles påvirker meg, nå som jeg er blitt godt voksen, synes jeg er veldig fint.

Beatles åpnet altså mine øyne for poesiens verden da jeg var ung. I voksen alder var Revolution in the Head nøkkelen som åpnet døren til psykedelisk musikk og lyrikk for meg. Begge deler har gitt meg veldig mye. Når jeg i dag leser diktning, både prosa, poesi og drama, lever jeg meg sterkere inn. Jeg lever meg også sterkere inn i musikk nå, også i klassisk musikk. Det samme opplever jeg når jeg betrakter kunst på gallerier og museer. Også når jeg ser seriøse spillefilmer lever jeg meg sterkere inn enn hva som var tilfelle før. Jeg leste Revolution in the Head på rett tidspunkt etter at jeg var ferdig med tung psykisk lidelse, som nevnt ovenfor. Fordi jeg var mottakelig har boka stimulert, og stimulerer fremdeles, min fantasi og tenkeevne.

At Revolution in the Head har gitt meg et slikt utbytte må kunne sies å være en aldri så liten revolusjon i hodet. Iallfall liker jeg å tenke om boka på den måten, slik jeg også liker å tenke om musikken og lyrikken til Beatles.

  

 

 

A Day In The Life

I read the news today, oh boy
About a lucky man who made the grade
And though the news was rather sad
Well, I just had to laugh
I saw the photograph

He blew his mind out in a car;
He didn't notice that the lights had changed
A crowd of people stood and stared
They'd seen his face before
Nobody was really sure if he was from the House of Lords

I saw a film today, oh boy;
The English army had just won the war
A crowd of people turned away
But I just had to look
Having read the book

I'd love to turn you on

Woke up, fell out of bed
Dragged a comb across my head
Found my way downstairs and drank a cup
And looking up, I noticed I was late

Found my coat and grabbed my hat
Made the bus in seconds flat
Found my way upstairs and had a smoke
And somebody spoke and I went into a dream

I read the news today, oh boy
Four thousand holes in Blackburn, Lancashire
And though the holes were rather small
They had to count them all
Now they know how many holes it takes to fill the Albert Hall

I'd love to turn you on

- Lennon/McCartney

 

 

 

Nettside:

 

Revolution in the Head; The Beatles' Records and the Sixties' by Ian MacDonald (Pop Matters):

http://www.popmatters.com/feature/115775-revolution-in-my-head-the-beatles-records-and-the-sixties-by-ian-mac/