En velsmakende kopp te...

"A chávena de chá" (en kopp te) - maleri utført (ukjent når) av den portugisiske kunstneren Columbano Bordalo Pinheiro. Te blir drukket over hele verden i dag og er det vi mennesker drikker mest av ved siden av vann. Det finnes mange ulike typer te, både sort, rød, brun, grønn, rene og krydrede. Mange land har utviklet en egen te-kultur. Berømt er engelskmennenes tea-time der de drikke te på ettermiddagen. I Japan har de te-seremoni, i Kina og India knyttes det å drikke te til meditasjon og filosofi. I Norge har vi ennå et umodent forhold til te, men ting er heldigvis i endring. Spesialbutikker og faghandlere for te har dukket opp i byene og interessen for det å drikke te er økende. Egne te-salonger er også blitt etablert i Oslo og ett par andre byer.

 

 

 

 

"I say let the world go to hell, but I should always have my tea."

 

- Fjodor Dostojevskij

 

 

 

Te har jeg drukket siden jeg var guttunge. I min familie drakk vi svært mye te da jeg vokste opp. Det var min danske mor som bragte med seg pasjonen for te til familien i Norge. I hennes familie i København ble det drukket te hver dag.

Jeg husker at min mormor hadde et flott te-sett i ekte porselen der både den hvite kannen og de hvite koppene var dekorert med fine små ornamenter med vakre blomster. Hver gang vi var på besøk hos mormor ble det traktet en kanne te (på samme måten som når man er på besøk hos noen man kjenner i Norge, så settes det over til kaffe).

Utvalget av te i dagligvarebutikkene og de ordinære supermarkedene i København var dengang, og er fremdeles nå i våre dager, langt større og bedre enn her hjemme i Norge. Danskene har da også utviklet - iallfall i de store byene - en kultur for å drikke te, noe som ennå ikke er utviklet i Norge i samme grad. Hver gang jeg er innom en butikk eller et supermarked i Danmark stikker jeg alltid bortom te-hylla og sjekker utvalget (like spennende som det å sjekke det brede utvalget i øl-hylla).

Men forholdene for te her hjemme er allikevel i ferd med å bedre seg. Stadig flere spesialbutikker (faghandlere) for te blir etablert, de mange kaffehusene som spretter opp har ofte et godt utvalg av te, og utvalget av te i ordinære supermarkeder er langt bedre nå enn før.

Å drikke te gjør jeg på flere måter, enten en rask kopp pose-te før jeg må stryke på dør, eller så trakter jeg en hel kanne som jeg drikker i ro og mak. Jeg har i hylla på kjøkkenet omlag 25 store glasskrukker med ulike typer te i løsvekt, alt fra Darjeeling (teens champagne, koster det hvite ut av øynene, men så er da også smaksopplevelsen deretter), via. kirsebær-te og kaktus-te, til peppermynte-te. Og jeg synes alltid det er spennende å kunne velge mellom mange forskjellige typer te med ulike smaker og egenskaper.

Å drikke te er noe jeg nødig gjør når jeg har det travelt, jeg ønsker å slappe godt av for å kunne nyte teen jeg har laget. I Østen er det å drikke te noe man tar meget seriøst, og ulike former for ritualer er utviklet. I land som Kina, Japan, Tibet eller India er det å drikke te ikke noe man kun gjør i farta (selv om det også forekommer i de store byene). Å drikke te forbindes der med meditasjon, sinnsro, filosofi, poesi og kunst, og en hel litteratur er utviklet på bakgrunn av te.

Jeg er ikke like avansert som te-drikkere i Kina, Japan, Tibet eller India når jeg lager og drikker min te. Men! Det er likevel noe med dette å finne roen, sette over til en kanne med deilig leskende te, brenne noen sticks med aromatisk røkelse, sette på behagelig musikk, og så hente en god bok i bokhylla...

Å drikke te er selvsagt en nytelse. Det er når jeg finner roen og kobler ut hverdagens mas og kjas at en god kopp te kommer til sin rett. Det er her te skiller seg fra så mange andre drikker, sett med mine øyne. Jeg synes te alltid gir mulighet til å finne nødvendig sinnsro for kontemplasjon. Å drikke te mens jeg leser en god bok forsterker nytelsen, det samme opplever jeg at te gjør med musikk. Og! Det er utenkelig for meg å røke vannpipe (shisha) uten å drikke mengder med sterk Chai.

Jeg har vært en lidenskapelig te-drikker siden jeg var guttunge, og kommer antakelig til å være lidenskapelig til jeg går hinsides. Å drikke te er ett av holdepunktene jeg har i min ellers travle hverdag. Ja, jeg kan si at te er like uunværlig for meg som god litteratur, musikk og kunst. Min fastlege har spurt meg om jeg drikker mye kaffe. Jeg svarte ham at jeg drikker to tre kopper daglig, men at det gjerne går i en kanne te eller mer hver dag. Til det svarte han at kaffe bør jeg ikke overdrive, men at te kan jeg drikke så mye jeg vil.

Jeg finner noe meditativt ved det å drikke te. Te ikke bare smaker godt, men virker også beroligende for sinnet og sjelen. Jeg tror ikke det er uten grunn at erfarne te-drikkere i Asia kobler det å drikke te med det å meditere. Japanarne har sin berømte te-seremoni der de drikker grønn te mens de sitter på puter på gulvet og samtaler. Kinserne har utviklet en hel filosofi basert på det å drikke te, inderne har gjort det samme.

Da jeg var i Berlin for noen år siden besøkte jeg en berømt te-salong sammen med ei venninne. Te-salongen befant seg i et gammelt nedlagt teater. Det var et digert rom som lå i teaterbygningens andre etasje, tykke perisiske tepper dekket tregulvet, det hang asiatisk kunst på veggene, tung røkelse ble brent, og folk satt på puter ved lave småbord der de drakk te og spiste asiatisk mat.

Før vi gikk inn måtte vi ta oss av skoene. Da vi var kommet inn ble vi anvist et bord av en av servitørene. Så fikk vi menyen der vi kunne velge mellom utallige typer te. Min venninne anbefalte meg ren grønn te fra Tibet samt krydret grønn te fra Japan. Vi bestilte to små kanner med de respektive teene samt søte småkaker med honning og varmt krydder. Og det tok ikke lang tid før tekannene samt fatet med småkakene ble anbragt vårt bord.

Min venninne skjenket først den rene teen fra Tibet i koppene og ba meg om å smake. Jeg ble overveldet over hvor deilig teen smakte. Det var en fløyelsmyk og meget deilig te med fruktig smak av urter, lyng, litt sitrus og bark. Da vi hadde drukket ett par kopper med denne teen skjenket hun så den krydrede japanske teen i koppene og ba meg om å smake. Og igjen ble jeg overveldet. Teen smakte av grønn te, urter, lyng, samt ingefær, nellik, anis og eple.

Minnene fra denne ettermiddagen da vi var i te-salongen strømmer på mens jeg skriver dette og jeg får sterk lyst på te...

Jeg har har nå vært en tur på kjøkkenet og laget meg en kanne peppermynte-te, så mens jeg skriver dette drikker jeg faktisk te. Kannen med peppermynte-te står på bordet her ved siden av computeren. Jeg har søtet peppermynte-teen med litt flytende akasie honning og drikker av den med velbehag.

 

 

Nettside:

 

"Te og historie" (Tehagen):

http://www.tehagen.no/archive.php?articleid=12