Debatt

10. mai, 2017

 

"I'm no more or less Jewish than any other Jew. Israel has survived because we haven't forgot our Judaism, but there are some Israelis who did forget."

- Arcadi Gaydamak

 

 

 

 

I diskusjonen om omskjæring som har oppstått etter at FrP gjorde sitt landsmøtevedtak har de fleste fokusert på det medisinske. Det er legitimt og forståelig i og med at omskjæring er et kirurgisk inngrep. Synspunktene som er blitt fremført har stort sett gått i retning av at omskjæring er skadelig for barnet. Betegnelser som vold, mishandlig og overgrep har vært mye brukt av flere. Etter hva jeg har skjønt er leger uenige seg imellom om hvorvidt omskjæring er skadelig eller ikke. Noen mener at det er skadelig. De henviser til forskning og dokumentasjon. Andre mener at det ikke er skadelig, men kan medføre enkelte fordeler. Også de henviser til forskning og dokumentasjon. Dette fremgår av artikler og kronikker i Tidsskrift for Den norske legeforening som jeg har lest.

Diskusjonen så langt har hatt lite fokus på annet enn det rent medisinske. Det gjør diskusjonen skjev og villedende, etter min oppfatning. Jødenes omskjæring av guttebarn har flere sider enn kun det medisinske. I bunn ligger det at omskjæring er uløselig knyttet til jødenes identifisering som folk. Det gir omskjæring en langt større dimensjon enn hva som har preget diskusjonen så langt. Jeg er ingen ekspert på dette feltet, bare sånn at det er sagt, og mine meninger representerer nødvendigvis ikke jødenes meninger. Mine meninger står for min regning. Det jeg vet om omskjæring og jødenes identifisering som folk har jeg fra studier på Universitetet i Oslo. Jeg tok blant annet historie mellomfag (med fordypning i Midt-Østen og Nord-Afrika) og idéhistorie grunnfag. Det er utgangspunktet for mine kunnskaper om jødisk historie og kultur. Utover det har jeg lest bøker og tidsskrifter opp gjennom årene som både direkte og indirekte omhandler jødisk historie og kultur.

Under denne artikkelen har jeg gitt link til nettsiden Jerusalem Center for Public Affairs med en bred artikkel som omhadler jødisk identitet.

Jødenes identitet som folk er årsaken til at jeg har engasjert meg sterkt i diskusjonen om omskjæring. Mitt hovedanliggende har vært å få frem at omskjæring er fundamentet for jødenes identifisering som folk. Dessverre har flere avfeid det som irrelevent, noe jeg finner bekymringsfullt og betenkelig. Det er helt greit at det medisinske blir belyst i diskusjonen. Men ikke greit at jødenes identifisering som folk avfeies som irrelevent, noe flere altså har gjort. Det vitner om en historie- og kunnskapsløshet som kan føre mange på villspor, og som også kan være latent farlig for jødene.

Jødene er et bokens folk. De har sitt opphav i Det gamle testamente. Boken danner grunnlaget for jødenes kultur, skikker, tradisjoner, verdier, selvoppfatning og levesett. Det gamle testamente er derfor ikke en hvilken som helst bok. Den spiller en helt avgjørende rolle for dem. At flere i diskusjonen om omskjæring betegner boken som utdatert og uvesentelig er da forstemmende. For jødene er det ikke slik. De har et sterkt forhold til sin bakgrunn som folk og Det gamle testamente danner selve rammen. Man burde da kunne forvente at det blir respektert, men det er altså her det svikter for en god del.

Ethvert folkeslag har behov for identifisering, også vi nordmenn. Vi har vår historie og kulturarv, våre skikker, tradisjoner, symboler, verdier og institusjoner, samt vårt levesett. Det er sagt at Norge bygger på de tre bøkene Edda, Bibelen og Snorres kongesagaer. For oss er det opplagt at vi får ha dette i fred for andres inngripen. Vi ønsker å bestemme over oss selv, og innrette vårt samfunn etter våre behov og på våre premisser. Med vår bakgrunn som lydrike overfor Danmark og Sverige har mange nordmenn en sterk nasjonal bevissthet, som gir seg utslag i blant annet feiringen av 17. mai. I dag er Norge ikke et lydrike lenger, men en suveren stat, noe vi tar som en selvfølge.

Jødene har et like stort behov for identifisering som oss. De ønsker å leve sine liv i henhold til hvordan de oppfatter seg selv som jøder. Fordi jødene har vært uten eget land i århundrer har tradisjonene og skikkene fått en sentral plass i deres liv. Jødene er dog ingen ensartet gruppe. Som alle andre folkeslag er de sammensatt og har mange forgreninger. Noen jøder er profane. Andre er sekulære. Noen er sterkt opptatt av jødisk bakgrunn og historie. Andre er det ikke. Likefullt kommer vi ikke bort ifra at jødene som folk har sin basis i Det gamle testamente, og Guds befaling om at et guttebarn skal omskjæres når det er åtte dager gammelt er nøkkelen til jødisk identitet (3. Mosebok 12,3).

Hva vi mener om religion, om at den må tilpasse seg en ny tid og sånn, er underordnet i denne sammenheng. Rokker vi ved jødenes tradisjon for omskjæring rokker vi ved selve fundamentet for jødisk tro og liv. Spørsmålet blir om jødene skal kunne eksistere som folk og på hvilke premisser. Svaret på spørsmålet er kort og greit ja. De skal selvsagt kunne eksistere som folk og selv få definere på hvilke premisser, på lik linje med alle andre folk. Det er ikke opp til andre folkeslag å dirigere hvordan jødene skal leve sine liv som jøder. At flere i diskusjonen om omskjæring da avfeier jødenes behov for identifisering som uvesentlig er noe som ikke kan gå upåaktet hen, all den stund vi har kjennskap til jødenes historie, og det har de fleste av oss.

 

 

 

"Who has inflicted this upon us? Who has made us Jews different from all other people? Who has allowed us to suffer so terribly up till now? It is God that has made us as we are, but it will be God, too, who will raise us up again. If we bear all this suffering and if there are still Jews left, when it is over, then Jews, instead of being doomed, will be held up as an example. Who knows, it might even be our religion from which the world and all peoples learn good, and for that reason and that reason alone do we have to suffer now. We can never become just Netherlanders, or just English, or representatives of any country for that matter; we will always remain Jews, but we want to, too."

- Anne Frank

 

 

 

Nettside:

 

Jewish Religious, Ethnic, and National Identities: Convergences and Conflicts (Jerusalem Center for Public Affairs):

http://www.jcpa.org/dje/articles2/jewreleth.htm

 

 

 

9. mai, 2017

 

"The opposite of love is not hate, it's indifference."

- Elie Wiesel

 

 

 

Omskjæring vekker sterke følelser hos mange. Naturlig nok da det er et sensitivt tema. Fremskrittspartiet vedtok et forbud mot omskjæring på sitt landsmøte nå nylig og jeg har tenkt endel. Jeg har lest Det gamle testamente noen ganger og vet at omskjæring er en sentral del innen jødedommen.

Omskjæring er nedfelt i 3. Mosebok. Det er ikke noe jødene kan velge å gjøre etter eget ønske. Det er en guddommelig befaling. I den norske oversettelsen lyder befalingen slik: "Den åttende dagen skal hans forhud omskjæres." (3. Mosebok 12,3). Omskjæring er det fysiske tegnet på pakten mellom Gud og jødene som hans utvalgte folk, Israel.

Etter at FrP vedtok forbud mot omskjæring på landsmøtet har jeg fulgt med i debatten. Så langt har debatten vært preget av mye historie- og kunnskapsløshet, synes jeg. For ett par dager siden startet jeg så en diskusjon på Twitter og Facebook om omskjæring. Diskusjonen pågikk over to dager. Den var til tider hard og uforsonlig. Inntrykket jeg sitter igjen med etter diskusjonen er forstemmende og nedtrykkende.

Under diskusjonen kom det frem ytringer som kan betegnes som kloakk fra dårlige rør. Jødenes omskjæring ble sammenlignet med enkebrenning i India, steining, tortur, brutale henrettelsesmetoder og lignende. Videre ble omskjæring betegnet som mishandling og lemlestelse av barn, at jødene (bevisst) påførte sine barn store lidelser, og mye annet i samme gate. Flere sammenlignet også jødenes omskjæring av guttebarn med omskjæring av jenter, slik det praktiseres i enkelte afrikanske land der clitoris og skamleppene blir fjernet uten bedøvelse og vaginaåpningen sydd igjen. Og Mosebøkene ble omtalt nedsettende som "gamle bøker skrevet av gamle menn med skjegg".

Diskusjonen ble til tider amper og flere av ytringene var hatske. I beste fall var ytringene rettet mot meg i og med jeg engasjerte meg sterkt. Jeg håper i det lengste at de var rettet mot meg. I verste fall var de uttrykk for en underliggende mistro og skepsis overfor jødene og jødedommen.

Et forbud mot omskjæring kan virke både fornuftig og rimelig. At man setter hensynet til barna først er naturlig og menneskelig. Det er i samsvar med tidsånden i vår samtid å tenke slik. Derfor ikke rart at forslaget om forbud får bred støtte i vide kretser. Likevel er det ikke fullt så enkelt som mange skal ha det til.

Mitt utgangspunkt i diskusjonen var at dette er jødiske foreldre fullt ut istand til å vurdere selv. Jeg stod fast på at jødiske foreldre selv skal kunne ta avgjørelsen hvorvidt guttabarna deres skal omskjæres eller ikke. Et forbud er, slik jeg ser det, ikke noe annet enn at vi andre bruker staten og loven for å tvinge jødene til å gjøre som vi vil. Et eventuelt forbud vil da innebære at vi setter oss over jødiske foreldre og opptrer som formyndere overfor dem. Flere hevdet i diskusjonen at det var både rett og rimelig.

Jeg kan vanskelig se at det er noe annet enn umyndiggjøring av jødiske foreldre. Å skulle gå ut ifra at de ikke er istand til å ta vare på barna sine er nonsens. De er selvsagt glade i sine barn og vil det beste for dem. Jødene er like gode foreldre som alle andre foreldre. Å skulle trekke det i tvil vitner om en holdning overfor jødene som jeg trodde vi var ferdige med. Men diskusjonen på Twitter og Facebook viste at det er vi altså ikke. Hvem er da vi som påberoper oss retten til å instruere jødene i hvordan de skal ta seg av sine barn? Hvilken hjemmel har vi til å sette oss til dommere over jødenes kultur, skikker og tradisjoner?

Jødene er sterkt tradisjonsbundet. De har et annet forhold til sin religion enn hva vi såkalte kristne har til vår. Mosebøkene er lovbøker for dem (Torah). For en troende jøde er det som står skrevet der Guds befalinger. Vi kan mene hva vi vil om det. Uansett hva vi mener har vi ingen rett til å instruere en troende jøde i hvordan vedkommende skal etterleve sin tro. Like lite som at en jøde, muslim, buddhist eller hindu skal instruere oss i hva vi skal tro på og hvordan vi skal leve våre liv. Men det mener altså mange tydeligvis at vi skal gjøre overfor jødene. Hvorvidt de har kjennskap til jødenes forhold til sin religion setter jeg da et spørsmålstegn ved. Jeg setter også et spørsmålstegn ved hvorvidt toleranse og respekt overfor jødene stikker særlig dypt.

Vår tid er preget av sekularisering og det vitenskapelige verdensbilde dominerer. Diskusjonen om omskjæring blir derfor en kollisjon mellom sekulær og religiøs tenkemåte. De fleste som deltok i diskusjonen på Twitter og Facebook tok det som en selvfølge at kun sekulær tenkemåte skal råde. Religiøs tenkemåte er ikke noe annet enn overlevninger fra gammel tid, noe flere av de ga uttrykk for. Jeg kan vanskelig se for meg en større forakt for religion enn det.

Det finnes selvsagt sekulære jøder som har et avslappet forhold til jødedommen. Stadig flere av de velger å ikke omskjære sine guttebarn. På den annen side finnes det selvsagt også troende jøder som ønsker å etterleve sin tro. For meg er begge deler like bra. Jeg vil ikke blande meg inn i hvordan jødene lever sine liv og oppdrar sine barn. Jeg stoler på at jødiske foreldre er istand til å vurdere selv hva som er best for barna deres. Noe annet ville være arrogant og nedlatende av meg. Det er ikke min oppgave å instruere jødiske foreldre i hva de skal gjøre når det gjelder barna deres. De klarer fint selv å ta vare på dem.

Men mange tenker tydeligvis ikke som jeg. De stoler ikke på at jødiske foreldre er istand til å ta vare på barna sine. Diskusjonen på Twitter og Facebook viste det til overmål. Hva årsaken til det kan være ønsker jeg ikke å spekulere i her, men jeg gjør meg noen tanker.

I går var det 8. mai - frigjøringsdagen. Kampen er tydeligvis ikke avsluttet. Vi har fremdeles en jobb å gjøre.

 

 

"There is divine beauty in learning... To learn means to accept the postulate that life did not begin at my birth. Others have been here before me, and I walk in their footsteps. The books I have read were composed by generations of fathers and sons, mothers and daughters, teachers and disciples. I am the sum total of their experiences, their quests. And so are you."

- Elie Wiesel

 

 

 

10. apr, 2017

 

"Norge er et imperialistisk land som forbruker mer av verdens ressurser per hode enn Hitler-Tyskland. Nordmenn har det for godt, unntatt i hodet."

- Georg Johannesen

 

 

For noen år tilbake lånte jeg biografien John Lyng - Samarbeidets arkitekt av Lars Roar Langslet på Deichmanske. Jeg leste boka iløpet av ett par uker og fikk stort utbytte av den. Noe av det som slo meg ved boka var en skarp påstand Lars Roar Langslet fremmet om norsk offentlig debatt generelt. I følge ham var moralisme det som særpreget norsk offentlig debatt. Han mente at det skilte debattene i Norge fra debattene i andre land. Jeg grep merke i påstanden. Ikke fordi jeg syntes den var drøy, men fordi jeg følte at Lars Roar Langslet traff spiker´n på hodet.

Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen var orden og oppførel det lærerne la mest vekt på. Samme på videregående også. Som elever måtte vi opptre korrekt i alle henseender. Atferd som skolen ikke tolererte ble slått ned på. Men det gikk ikke bare på atferd. Det gikk også på meninger. Jeg husker timer i religionsundervisningen på videregående der jeg ga uttrykk for hva jeg mente og tenkte. Det skapte av og til reaksjoner blant mine medelever. Ved ett tilfelle utbrøt faglæreren høyt: "Men! Dette kan du bare ikke mene, Morten!" Jeg var også frittalende i andre fag, blant annet samfunnskunnskap, historie og idéhistorie. Fordi jeg var frittalende ble det ofte diskusjoner i timene.

I bygda der jeg kom fra gikk folk i moteriktige H&M-klær, for å tegne et litt forenklet bilde. Avisa som ble lest var stort sett Drammens Tidende, som var den største loalavisa. Noen leste Fremtiden, som var den nest største lokalavisa. Kinoene i Drammen viste for det meste Hollywood-filmer. De som gikk i teatret i byen var få. Da bygda skulle bygge nytt kulturhus med bokcafé, bibliotek og kino raste debatten i kommunestyret. Flere av representantene mente det var spill av kommunens ressurser.

Jeg hadde venner som gikk på Blindern. Når jeg tok turen til Oslo, noe jeg ofte gjorde, hendte det at jeg var sammen med dem. De tok meg med til Studentersamfundet og på legendariske Club 7. Videre fikk de meg til å lese Gateavisa samt Jens Bjørneboe og Knut Hamsun. Mine kamerater syntes at Gateavisa var et rart blad og de flirte av at jeg leste det. De syntes også det var litt underlig at jeg leste Bjørneboe og Hamsun. Og da jeg meldte meg inn i Den norske bokklubben stusset de.

Når jeg var sammen med mine studentvenner i Oslo lyttet jeg til det de fortalte om forfattere og tenkere. Jeg husker især en som fortalte om Georg Johannesen. Måten han fortalte om Georg på fascinerte meg veldig. Han beskrev Georg som en fargerik urokråke i et ellers grått og traurig Norge. På bakgrunn av det han fortalte sjekket jeg bøker skrevet av Georg. Noen av bøkene vakte min interesse, men en skilte seg ut i mine øyne. Det var Om den norske tenkemåten. Jeg fikk låne boka av ham og leste i den. Selvsagt var jeg for ung til å skjønne boka i sin helhet. Til tross for det fikk jeg likevel ett og annet med meg.

Noe av det jeg husker fra boka var følgende: "Er dette en overdrivelse? Det kan vi da ikke vite? Den slags diskuteres da ikke i Dagbladet eller i Stortinget eller i NRK eller andre steder. Dette til tross for at det er de viktigste spørsmål denne nasjonen står overfor hvis den har selvoppholdelsesdrift."

Det Georg ga uttrykk for, slik jeg oppfattet ham da jeg leste det, er at norsk offentlig debatt ikke tar opp vesentlige spørsmål, men istedet fokuserer på det uvesentlige. Jeg tok med meg boka på skolen og siterte det Georg hadde skrevet i den. Det var i en time i samfunnskunnskap at jeg gjorde det. Flere av mine medelever ristet på hodet. Noen kikket undrende på meg også. For dem var det utenkelig at vesentlige spørsmål ikke ble diskutert i de store riksavisene, NRK og Stortinget. Faglæreren derimot reagerte positivt. Hun sa at det var en viktig kritikk som Georg fremførte og at vi ikke burde kimse av den. Så sa hun noe om Om den norske tenkemåten og anbefalte de av oss som var interessert til å lese boka.

Mange år har gått nå og jeg er i dag godt voksen. Om den norske tenkemåten står i bokhylla på mitt soverom. Jeg kjøpte boka på Tronsmo for noen år siden. Liker ennå å lese i boka, full av skarpe refleksjoner og betraktninger som den er. At jeg leste Gateavisa i ungdomstida skulle åpne mine øyne for alternativ tenke- og væremåte. Om den norske tenkemåten utdypet det jeg leste i Gateavisa og satte bladet i et større perspektiv. Bøkene til Bjørneboe og Hamsun som jeg leste gjorde det samme. Især husker jeg inntrykket Haiene ga meg. Noen år senere leste jeg Jonas. Også den romanen ga meg et sterkt inntrykk. Av Hamsuns romaner var det særlig Sult som grep meg.

Nå som jeg er blitt voksen og kan se tilbake på mitt liv tegner det seg et klart mønster. Mønsteret er at korrekheten som ble dyrket frem på barne- og ungdomsskolen og hvordan jeg opplevde at den knuget meg. Jeg merket det til de grader da jeg var i militæret. Videre merket jeg det i de ulike jobbene som jeg hadde. Jeg merker det i dag som arbeidssøkende. Kravet om korrekthet gjennomsyrer alt jeg gjør nå som jeg ser etter en ny jobb. Kravet går ut på at jeg må bruke korrekt kleskode, ha velfrisert hår, velstelt skjegg, og ellers opptre ytterst dannet og korrekt. Det er forsåvidt greit nok. Men! Noe skurrer likevel.

Det som skurrer er at jeg må tilpasse meg uskrevne sosiale regler og koder, ellers blir jeg avvist. De uskrevne sosiale reglene og kodene kan oppsummeres i ett ord: konformitet. Og er det noe jeg ikke vil så er det å være konform. Jeg vil være et individ. Det er jeg som skal definere mitt liv. Punktum.

For å sette det i relieff: Jeg har ikke tenkt å tilpasse meg samfunnets krav om produksjon. Istedet har jeg tenkt å være et fritt individ og leve mitt liv på mine premisser. Det er jeg som bestemmer hvilken sti jeg skal gå på, og den stien skal være åpen og fri. Stien skal ikke snevres inn av korrekthet på noe vis. Isåfall ville det begrense meg, både som mann og menneske, og slik gjøre mitt liv ringere.

Det er her jeg krasjer med de uskrevne sosiale reglene og kodene. Jeg merker det daglig, både i mine omgivelser og på sosiale medier. Fordi jeg er såpass åpen og frilynt er jeg blitt et hatobjekt for flere. Det skjedde på Tveita Senter der jeg jobbet tidligere. Det har skjedd på Twitter. Og nå fornylig har det skjedd på Sukker, der jeg var en periode. På den annen side sett har jeg fått mange venner og gode bekjentskaper. Det er folk som åpebart liker at jeg er åpen og frilynt.

Da jeg leste Gateavisa i ungdomstida tok jeg bladet på alvor. Når jeg lytter til album av for eksempel David Bowie i dag tar jeg lyrikken på alvor. Når jeg leser dikt av Charles Bukowski i dag tar jeg de på alvor. Da jeg for noen år siden leste On The Road av Jack Kerouac tok jeg romanen på alvor. Fordi jeg tar det på alvor blir jeg inspirert. Jeg blir inspirert til å finne min egen sti. Den vil jeg gå, uansett hvor mye andre sier at jeg må marsjere i takt med dem.

Og jeg tenker tilbake på da jeg leste John Lyng - Samarbeidets arkitekt av Lars Roar Langslet og hanpåstand om at moralisme er det som særpreger norsk offentlig debatt. Korrekthet og moralisme høres ut som en ytterst knugende kombinasjon. Jeg kjenner at jeg føler ubehag når jeg tenker på kombinasjonen.

 

 

 

Ti bud til en ung mann som vil frem i verden:

I  Det første bud er ganske lett: De som er flest, har alltid rett.

II  Tenk alltid på hva folk vil si. Og ta den sterkestes parti.

III  Og tviler du, så hold deg taus til du ser hvem som får applaus.

IV  Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene.

V  Følg ingen altfor høye krav. Men si, hva du har fordel av.

VI  Si alle hva de gjerne hører. Gå stille gjennom alle dører. (For sannhet bringer sorg og nød, mens daglig løgn gir daglig brød.)

VII  Gå aldri oppreist. Snik deg frem. Og gjør deg varm i alle hjem.

VIII  Husk: Ingen mann kan roses nok. Slik bygger man en venneflokk. (Og i et brødre-paradis har du din beste livspolis.)

IX  Av sladder husker du hvert ord til bruk i neste sjefskontor. (Men ingen taktfull sjel forteller et ord til ham som ryktet gjelder!)

X  Hvis siste bud blir respektert, da er din fremtid garantert! Følg dristig med i kamp mot troll, - men vis fornuftig måtehold! Skrid tappert frem i livets strid, - én time forut for din tid!

- Jens Bjørneboe

 

 

 

Nettsider:

 

"Tidenes mest taleføre nordmann?" (NRK - Kultur og underholdning):

https://www.nrk.no/kultur/bok/tidenes-mest-talefore-nordmann_-1.6933326

 

"Det er typisk norsk å være god" (Gro Harlem Brundtlands nyttårstale 1991 - Virksomme ord):

http://virksommeord.uib.no/taler?id=5485

 

"Om forestillingen om det norske" (av Vilde Vinge - Samfunnsviter´n):

http://samfunnsvitern.com/om-forestillingen-om-det-norske/

 

"Moralsk korrekthet" (av Thomas Hylland Eriksen - Tidsskriftet Den norske legeforening): 

http://tidsskriftet.no/2004/03/gjesteskribent/moralsk-korrekthet 

 

 

 

17. aug, 2016

 

 

"The winner takes it all."

 

- Andersson/Ulvaeus

 

 

Alle samfunn til alle tider har vært hierarkiske. Også i dag er det slik, både i lokale småsamfunn og i storsamfunnet. Det gjelder innad i familier, i nabolag, i bygder, i byer, i land og globalt. Tankegangen bak hierarki bygger enkelt sagt på at den sterke og dyktige skal komme seg opp og frem. Det er en tankegang som er så fast etablert og gjennomtrenger alle sfærer i samfunnet at den nærmest står urokkelig. Vi ser tankegangen overalt innen politikken, næringslivet, arbeidslivet, organisasjonslivet, idretten og kulturen. Tankegangen dyrker frem en vinnermentalitet og vinnerkultur, noe mange av oss liker. Videre dyrker den frem maktstrukturer, både synlige og usynlige, der den sterke dominerer den svake. I sum dyrker den frem og forherliger det sterke og vakre mennesket.

Tankegangen har sine røtter blant annet i antikkens Hellas der idealet var gudene på Olympen. Atletene ville etterligne gudene ved å bygge en sterk og vakker kropp slik at de kunne vinne i konkurranser og leker. Med kristendommens fødsel kom en helt ny tankegang. Det kroppsfikserte idealet til grekerne ble erstattet med idealet om det indre i mennesket. Kristendommen var alene om denne tankegangen, noe som innebar en revolusjon i hvordan man betraktet mennesket. Den nye religionen snudde opp ned på tilvant tankegang om hva styrke og skjønnhet er. Idealet ble endret fra fysisk styrke og ytre skjønnhet til nestekjærlighet, fromhet og omsorg.

Brevene til Paulus fikk avgjørende betydning der han blant annet skriver "For når jeg er svak, da er jeg sterk." (Paulus´ andre brev til korinterne 12,10) I sine brev opererte Paulus med en kjærlighet som omfattet alle uansett etnisitet, stand, rang eller kjønn: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus." (Paulus´ brev til galaterne 3,28) Paulus´ tankegang var at alle kristne inngår i det samme fellesskap som brødre og søstre.

Det nye med Paulus´ brev og utbredelsen av kristendommen var at svakhet ikke lenger ble sett på som noe negativt. Tvert om ble svakhet sett på som nødvendig for å oppnå frelse. En sentral del av kristendommens nye lære var at mennesket måtte erkjenne sin begrensning og feilbarlighet. Mennesket skulle ikke lenger være så lik gudene som mulig, men forstå sin plass i skaperverket som svak skapning. Paulus fremhevet videre alle menneskers likeverd, noe som også gjaldt for de som befant seg aller nederst på rangstigen. Ved dette la han mye av grunnlaget for egalitær tankegang. 

De to idealene - grekernes ideal om det sterke og vakre mennesket og kristendommens ideal om svakhet og alle menneskers likeverd - har ligget i strid opp gjennom Europas åndshistorie. Idealet om styrke og skjønnhet har gitt seg utslag i blant annet laizzez-faire liberalismen til filosofen Adam Smith. En liberalisme som mange - også jeg - mener forkynner den sterkestes rett. Videre har idealet gitt seg utslag i totalitære ideologier som fascismen, nazismen og kommunismen. Og idealet gir seg utslag innen kapitalismens mote- og fashionindustri i dag. På motsatt side har idealet om alle menneskers likeverd gitt seg utslag i blant annet demokrati- og borgerrettsbevegelser, feminismen og humanitet.

I mine øyne er det et verdivalg hvilke av de to idealene man slutter seg til. Da de ikke er forenlige, men gjensidig utelukker hverandre, må man velge mellom dem. Hvilke av de to idealene man velger må være opp til den enkelte. For mitt vedkommende er det et lett valg. Man kan ikke både dyrke frem en vinnerkultur i samfunnet - som har sin basis i hierarki - og samtidig vedkjenne seg menneskets begrensning og svakhet. Den går bare ikke. Vil man ha en vinnerkultur må man også stå for det i alt. Da må man vedkjenne seg at idealet er det sterke og vakre mennesket. Motsatt om man vil ha et samfunn som bygger på likeverd for alle og der svakhet ikke forstås som noe negativt.

Om man da ønsker et samfunn som er basert på likeverd er det naturlig at man reflekterer over hva hierarki gjør med mennesket og så ta stilling til det.

 

 

 

12. okt, 2014

 

 

Statsbudsjettet for 2015 er lagt frem, og vinneren av Nobelprisen i litteratur for 2014 er kunngjort.

Statsbudsjettet vies betydelig oppmerksomhet, noe som er naturlig da budsjettet vil få betydning for alle i landet det neste året, og for en god del i flere følgende år. Det er derfor logisk at statsbudsjettet får stor oppmerksomhet, både i media og blant folk.

Jeg har mine tanker om budsjettet, både dets profil, innretning, og målsettinger. Noe sider ved budsjettet synes jeg er bra, andre sider synes jeg er mindre bra. Sånn er det hvert år for meg, uavhengig av hvilken regjering vi har.

Men Nobelprisen i litteratur vies liten oppmerksomhet her hjemme...

Jeg anser kunnskap og kultur for å være langt viktigere enn statsbudsjettet, eller "kroner og mynt" om man vil, og jeg vil si litt om hvorfor jeg tenker slik.

Det sies at vi nordmenn ikke er et kulturfolk, men vesentlig er kremmere. At vi i bunn og grunn er et folk som styres av primitiv kremmermentalitet. Selv synes jeg at det er en dekkende betegnelse på oss.

Vi nordmenn er kjent for å være lite opptatt av kunnskap og kultur. Det burde egentlig være et paradoks, i og med at vi har bygget ut et omfattende skoleverk, samt har en lang og rik diktertradisjon å vise til.

Alle nordmenn kan lese og skrive, og det generelle kunnskapsnivået i befolkningen må sies å være bra. Videre har Norge fostret mange fremragende diktere og forfattere, noen av dem rangeres blant verdens fremste. Så det at Norge har fostret mange diktere og forfattere burde tilsi at vi ér et kulturfolk. Likevel har inntrykket av at vi er lite opptatt av kunnskap og kultur festnet seg.

Vi nordmenn er et lesende folk. Vi konsumerer mye aviser, tidsskrifter og bøker. Så hva som da kan forklare at Nobelprisen i litteratur er en nærmest ikke-sak her hjemme er det derfor ikke lett å svare på. Kun en liten krets spesielt interesserte vier Nobelprisen i litteratur særlig oppmerksomhet, og diskuterer denne når vinneren kunngjøres. Til dags dato har jeg ennå til gode å observere at Nobelprisen i litteratur vies særlig oppmerksomhet? Være seg i media eller blant folk flest.

Og jeg synes det er merkelig...

Jeg synes det er merkelig fordi kunnskap og kultur vel må sies å være lang mer viktig for et oppegående sivilisert samfunn som vårt enn "kroner og mynt"?

Jeg mener bestemt at det å lese bøker, og på den måten tilegne seg kunnskaper, utvide horisonten, utvikle godt språk, få bredt perspektiv, utvikle nyansert tenkning, ér fundamentalt for at vårt samfunn skal kunne være velfungerende. Jeg tror neppe at noen er uenig med meg i dette? Så hvorfor vi da er såpass lite opptatt av Nobelprisen i littertaur er det ikke lett å gi noen skikkelig forklaring på.

Verdien av det å lese bøker, være seg skjønnlitteratur eller faglitteratur, kan ikke måles. Kunnskap og kultur ér og vil alltid være selve fundamentet som all annen virksomhet bygger på, innen alle sektorer i samfunnslivet. At norske medier ikke vier Nobelprisen i litteratur særlig oppmerksomhet blir derfor betegnende, synes jeg. Det blir betegnende fordi jeg tar det som uttrykk for at kunnskap og kultur er noe som tas for gitt, som om det er noe vi ikke trenger å prioritere, endog arbeide for.

Det samme kan sies om folkebibliotekene. At folkebibliotekene ikke får tilstrekkelig med ressurser til å kunne opprettholde et forsvarlig tilbud tar jeg som uttrykk for at vi nordmenn ikke er villige til å prioritere kunnskap og kultur.

Når Nobelprisen i litteratur ikke vies særlig oppmerksomhet og folkebibliotekene nedprioriteres, er det således to sider av samme sak.

Det triste er da at uansett hvor mye jeg og andre hamrer løs på at kunnskap og kultur er langt viktigere enn "kroner og mynt", vil det alltid være slik at "penga rår". Og fordi "penga rår" vil vi også gi det meste av vår oppmerksomhet til "kroner og mynt", eller statsbudsjettet om man vil, og ikke til en tilfeldig Nobelpris i litteratur.

Og da ender vi opp der hvor jeg begynte.

Til tross for det vi har bygget av skoler, det generelt gode kunnskapsnivået i befolkningen, at vi er et lesende folk, og vår lange og rike diktertradisjon, er vi i bunn og grunn kremmere. 

Vi lar oss styre at primitiv kremmermentalitet.