Debatt

20. mai, 2018

 

"But I don't want comfort. I want God, I want poetry, I want real danger, I want freedom, I want goodness, I want sin."

- Aldous Huxley, Brave New World

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg leser for tiden Brave New World (den norske tittelen er Vidunderlige nye verden) av Aldous Huxley. Det er en godt skrevet roman som reiser viktige spørsmål om vår streben etter det perfekte mennesket og samfunn.

Da jeg var student leste jeg boka Vår forakt for svakhet av filosofen Harald Ofstad. Boka er en bred analyse av nazismens mentalitet og normer, og hvordan det ga seg utslag i totalitært regime, ensretting av samfunnet, sensur, bokbål, voldsromantikk, eliteteori, undertrykkelse av minoriteter, og folkemord. Den var meget sterk lesing og grep meg derfor veldig. Noen bøker er så viktige at de ikke må bli forlagt og glemt. Vår forakt for svakhet er ei slik bok. Jeg burde derfor lese den på nytt for å friske opp.

Ei annen bok jeg leste da jeg var student var Aller nederst. Boka er skrevet av den tyske journalisten Günter Wallraff. Han utga seg for å være en tyrkisk innvandrer i flere år. Boka handler om hva han opplevde i det tyske samfunnet som tyrker og hvordan han ble behandlet. Også den boka var meget sterk lesing. Det Günter Wallraff opplevde og hvordan han ble behandlet var så grotesk at det vanskelig kan forstås eller beskrives.

Når jeg nå leser Brave New World erindrer jeg de to bøkene, og jeg gjør meg noen tanker om både vår tenkemåte og samfunnet som vi lever i.

Ser vi på historien finner vi at menneskets drøm om et Utopia har ført til katastrofe gjentatte ganger. Bibelen forteller om Edens hage som en lykketilstand for Adam og Eva. Fortellingen har satt dype spor i vår ånds- og kulturhistorie og medført betydelige konsekvenser. I og med at Edens hage var skapt av Gud har det fått mange til å tro at en lykketilstand i dette liv er villet av Ham. At vi derfor må søke å realisere en slik tilstand, både som individer og som samfunn. Mer farlig kan det ikke bli.

For en tid tilbake tok jeg jobbsøkerkurs på tre ulike karrieresentere. Noe av det jeg la merke til på kursene var dyrkelse av en vinnerkultur. På alle tre kursene ble det sterkt fremhevet at vi måtte være vinnere på arbeidsmarkedet. Det ble også fremhevet at vi måtte betrakte oss selv slik. Veilederne henviste stadig til toppidretten der bare gull regnes som godt nok resultat av de fleste trenere og utøvere. Sølv og bronse er liksom ikke noe å regne med for mange toppidrettsutøvere da det er ensbetydene med at man ikke har prestert sitt beste. På meg virket det som at vi kursdeltakere måtte betrakte oss selv som vinnere, at det var vår oppgave, ikke bare som jobbsøkere men også ellers i livet. Jeg reagerte på det veilederne sa om å være en vinner da jeg syntes at det var betenkelig. Mens undervisningen pågikk stilte jeg derfor kritiske spørsmål. Spørsmålene utløste flere ganger diskusjoner blant de andre kursdeltakerne.

Det er forståelig at veilederne ville stimulere oss kursdeltakere til å yte maksimal innsats for å skaffe oss jobb. Likevel skurret altså det for meg. Jeg liker ikke det veldige fokuset på vinnerkultur i vårt samfunn og mentaliteten som ligger bak det. Slik jeg betrakter mennesket har det både svakheter, mangler og feil. Det er naturlig for mennesket å være ufullkomment. Jeg betrakter også samfunnet slik. Det er ufullkomment. Noe annet er utenkelig og fullstendig urealistisk. Fordi samfunnet alltid har vært ufullkomment og alltid vil være det. At det skulle være mulig å dyrke frem det perfekte samfunn med kun vinnere er ikke bare en farlig illusjon, men har også en klar parallell til mentaliteten som ligger bak kommunismen og nazismen. Det burde få røde varsellamper til å blinke kraftig for noen og enhver. Men likevel, dagens pretasjonssamfunn får oss til å tenke og tro at det er mulig. Iallfall at vi bør strebe etter et slikt samfunn.

Det underliggende budskapet i kravene som prestasjonssamfunnet stiller til oss får mange til å tenke og tro at vi må være vinnere, ellers er vi ikke bra nok. Bare gull er godt nok resultat. Vi må derfor lykkes og være feilfrie, helst på alle områder i våres liv. I bunn skal vi være sunne, friske, rene og pene. Videre skal vi ha god utdannelse og bra jobber, velordnet økonomi, vakre hjem, ha reist mye, spennende interesser på fritiden, etc. Våre svakheter, feil og mangler må ikke komme til syne. De må skjules så mye som mulig da den ytre fasaden til enhver tid må være blankpolert og feilfri. Hvis ikke er det noe galt med oss og grunn til bekymring, kanskje behandling også.

Brave New World knuser et slikt falskt bilde vi så og si oppdras til å ha av oss selv og samfunnet. Romanen viser hva vi risikerer hvis vi ikke erkjenner vår menneskelighet og tar konsekvensen av det. Den er derfor et nødvendig korrektiv til våre forestillinger om vinnerkultur. Den er også et nødvendig korrektiv til kravene som prestasjonssamfunnet stiller til oss. Især om vi mener at kravene er berettiget. Dette fordi vår streben etter det perfekte mennesket og samfunn ikke er annet enn destruktiv.

Bøker som Brave New World har da en viktig misjon, som er å korrigere våre forestillinger om det feilfrie og ukompliserte liv der alt er bare godt. Forestillingene er i bunn og grunn illusjoner, og svært farlige sådan. For slik ér bare ikke livet. Det vet alle som har levd en stund og fått modnet sin erkjennelsesevne. Livet er kort og greit krevende, og det kan til tider være vanskelig. Franskmennene har et ordtak som lyder: "Det er vanskelig å leve, men lett å dø." Et godt ordtak som alltid vil være aktuelt. Vi bør ha ordtaket i bakhodet og tenke det igjennom fra tid til annen. Og! Ikke minst! Vi bør lese bøker som Brave New World.

 

 

 

In a properly organized society like ours, nobody has any opportunities for being noble or heroic. Conditions have got to be thoroughly unstable before the occasion can arise. When there are wars, where there are divided allegiances, where there are temptations to be resisted, objects of love to be fought for or defended - there, obviously, nobility and heroism have some sense. But there aren't any wars nowadays. The greatest care is taken to prevent you from loving anyone too much. There's no such thing as a divided allegiance; you're so conditioned that you can't help doing what you ought to do. And what you ought to do is on the whole so pleasant, so many of the natural impulses are allowed free play, that there really aren't any temptations to resist. And if ever, by some unlucky chance, anything unpleasant should somehow happen, why, there's always soma to give you a holiday from the facts. And there's always soma to calm your anger, to reconcile you to your enemies, to make you patient and long-suffering. In the past you could only accomplish these things by making a great effort and after years of hard moral training. now, you swallow two or three half-gramme tablets, and there you are. Anybody can be virtuous now. You can carry at least half your mortality about in a bottle. Christianity without tears - that's what soma is.

- Aldous Huxley, Brave New World

 

 

 

Nettside:

 

Utførlig analyse av Brave New World  (Huxley net):

https://www.huxley.net/

 

 

 

5. feb, 2018

 

"Vi er alle mennesker ... eller noe i den retning."

- Berit Backer

 

 

 

 

 

Det blir ofte sagt at hva man ser i andre mennesker er en gjenspeiling av hva man ser i seg selv. At vi speiler oss i andre mennesker er et klassisk tema innen både diktningen og filosofien. Hva vi ér i vår natur er et svært eksistensielt spørsmål. Vi finner det blant annet i eposet Gilgamesj fra oldtidens Sumer. Gilgamesj var en konge som ønsket å vinne udødelighet og visdom. Gudene rådslår sammen og beslutter å sette ham på en prøve. Gjennom prøven lærer Gilgamesj at bare gudene er udødelige og vise, og at mennesket skal holde seg til menneskets lodd.

Første Mosebok beretter om Adam og Eva som spiste av kunnskapens tre for å gjøre seg selv lik Gud. Ved at de gjorde det kom døden og det onde inn i tilværelsen. Men hverken Gilgamesj eller Adam og Eva var alene om å ønske å bli lik Gud. Også antikkens grekere ønsket å ligne gudene på Olympen. De praktiserte et gudelignende menneskeideal innen både filosofi, diktning, billedkunst, arkitektur og idrett.

I et historisk perspektiv danner Jødedommen og gresk filosofi motpoler i synet på hva mennesket er. Skapelsesberetningen i Første Mosebok beretter at mennesket ble skapt i Guds bilde som et avbilde av Gud og at det skulle være herre over alle de andre skapningene. Dette menneskesynet, om at mennesket er noe annet enn et dyr, har fått avgjørende konsekvenser helt opp til våre dager. På den motsatte side står utsagnet til Aristoteles om at mennesket er et politisk dyr. Også det synet har fått avgjørende konsekvenser. At mange i dag betrakter og omtaler mennesket som et dyr ville trolig ikke vært mulig uten dette utsagnet til Aristoteles. Moderne naturvitenskap og Darwins utviklingslære har også bidratt sterkt til at mange i dag betrakter mennesket som et dyr.

Ens menneskesyn blir til syvende og sist et spørsmål om hva man ser i andre mennesker, vil jeg mene. Og det igjen blir et spørsmål om hva man ser i seg selv. Hvis man mener at mennesket er unikt og at alle mennesker har en iboende ukrenkelig verdi er det en refleks av hvordan man betrakter seg selv. Samme gjelder hvis man mener at mennesket er et dyr. Da er det en refleks av at man betrakter seg selv som et dyr. Selv har jeg en klar oppfatning om at jeg er noe annet enn et dyr. På den bakgrunn mener jeg at mennesket er unikt og at alle mennesker har en iboende ukrenkelig verdi. Jeg har denne oppfatningen vesentlig ut fra to forhold.

Det ene forholdet er at min mor var lærer for mennesker med Downs syndrom. I hele sitt yrkesaktive liv var hun krystallklar på at de er mennesker på lik linje som alle oss andre. Hun vek ikke en tomme fra det noengang. Hver gang hun omtalte mennesker med Downs syndrom gjorde hun det med varme, innlevelse og respekt. Det andre forholdet er at min far jobbet som spesialpedagog for gutter med atferdsvansker. Han var rektor på skoler som fungerte som åpne fengsler. Han fortalte meg at han prøvde å gi guttene selvrespekten tilbake. Guttene stod nederst på den sosiale rangstigen og ble foraktet av det øvrige samfunnet, og det var de klar over. Når han grep en av de i å gjøre noe galt sa han alltid til vedkommende at han helt sikkert var ålreit, men det han gjorde var galt. På den måten skilte han klart mellom hva gutten var som menneske og det han gjorde. Effekten av det var at guttene fikk noe av selvrespekten sin tilbake. Min far sa det var nødvendig for at de skulle ha mulighet til å bryte med sin bane og komme tilbake til vanlig samfunnsliv igjen.

Justisminister Sylvi Listhaug kom med en uttalelse i media der hun betegnet pedofile som monstere, og en opphetet diskusjon oppstod i kjølvannet av uttalelsen. Etter mitt skjønn er uttalelsen både skadelig og farlig. Å betegne kriminelle som monstere, og dermed i realiteten som udyr, ligger ikke langt unna "untermensch" som nazistene brukte om jødene, slaverne og sigøynerne.

Betegnelsen monster fører oss dessuten ikke ett hakk videre i bekjempelsen av pedofili og er derfor helt nyttesløst å bruke. Eneste vi oppnår med å betegne mennesker vi mener er avskyelige som monstere er å tilfredsstille vårt behov for å dømme de hardest mulig som noe laverestående. Og det behovet kan ikke sies å være noe annet enn primitivt. At folk på gata bruker et slikt uttrykk er ikke til å unngå. Jeg bruker nedsettende uttrykk selv om mennesker jeg mener har gjort motbydelige ting og derfor misliker sterkt. Sånn er språket på gata. Det vet vi alle. Sentrale myndigheter derimot må veie sine ord når de uttaler seg til media og i offentlige sammenhenger. Gang på gang har vi sett hva uheldige uttalelser har gjort med folk, både hva de mener og hva de gjør.

Hvis monster skulle bli en vanlig måte å betegne pedofile, hva da med andre kriminelle som har begått alvorlige lovbrudd? Skal de også betegnes som udyr på en eller annen måte? Og vil vi stoppe der hvis snøballen først har begynt å rulle? Det tror jeg neppe vi kommer til å gjøre. Hva med de som er annerledes, slik som mennesker med Downs syndrom? Hva med de som har et handicap, som blinde, døve, stumme og lamme? Hva med uteliggere, narkomane og alkoholikere? Og hva med mennesker med mørk hudfarge og annen kulturbakgrunn enn vår? I sum blir det om vi ønsker et samfunn der vi inndeler hverandre etter magefølelse og trynefaktor. For det er det vi risikerer hvis det blir kurant å betegne pedofile som monstere, slik jeg oppfatter det.

Grunnlaget for både rettsstaten og demokratiet ligger i vårt menneskesyn om at alle er like mye verdt. Rent historisk er fruktene av at mennesket blir betraktet som noe annet enn et dyr flere, som ideen om menneskeverdet, prinsippet om likhet for loven, allmenn stemmerett, avskaffelsen av slaveriet, borgerrettsbevegelsen og kvinnefrigjøringen, for å nevne disse. Fordi mennesket blir betraktet som noe uendelig verdifullt har det muliggjort FNs verdenserklæring om menneskerettigheter samt Geneve-konvensjonene. Vi kan ikke la disse fruktene på båten kun fordi vi ønsker å betegne pedofile og andre kriminelle som noe laverestående for å tilfredstille et behov vi har. Det ville være for tarvelig og simpelt av oss, mener jeg.

 

 

 

Salme 8

Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn 
er over hele jorden, 
du som har utbredt din prakt på himmelen. 

Av småbarns og spedbarns munn 
har du reist deg et vern mot dine fiender 
for å stanse hver motstander som vil ta hevn. 

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, 
månen og stjernene som du har satt der, 
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, 
et menneskebarn, siden du tar deg av det? 

Du gjorde ham lite ringere enn Gud 
og kronet ham med ære og herlighet. 
Du gjorde ham til herre over dine henders verk, 
alt la du under hans føtter: 
Sauer og okser, alle sammen, 
ja, også de ville dyr i marken, 
fuglen i luften og fisken i sjøen, 
alt som ferdes på havets stier. 

Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn 
er over hele jorden!

 

 

 

Nettsider:

 

"Hva er et menneske? Fire forskere svarer" (Forskningsmagasinet Apollon):

https://www.apollon.uio.no/artikler/2010/hva-er-et-menneske.html

 

Hva er et menneske? (Den norske kirke):

https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kristen-tro/hva_er_et_menneske/

 

Hva er menneskets natur? (Psykologisk.no): 

https://psykologisk.no/2014/03/hva-er-menneskets-natur/

 

Menneskeverd:

https://www.menneskeverd.no/

 

 

 

10. mai, 2017

 

"I'm no more or less Jewish than any other Jew. Israel has survived because we haven't forgot our Judaism, but there are some Israelis who did forget."

- Arcadi Gaydamak

 

 

 

 

I diskusjonen om omskjæring som har oppstått etter at FrP gjorde sitt landsmøtevedtak har de fleste fokusert på det medisinske. Det er legitimt og forståelig i og med at omskjæring er et kirurgisk inngrep. Synspunktene som er blitt fremført har stort sett gått i retning av at omskjæring er skadelig for barnet. Betegnelser som vold, mishandlig og overgrep har vært mye brukt av flere. Etter hva jeg har skjønt er leger uenige seg imellom om hvorvidt omskjæring er skadelig eller ikke. Noen mener at det er skadelig. De henviser til forskning og dokumentasjon. Andre mener at det ikke er skadelig, men kan medføre enkelte fordeler. Også de henviser til forskning og dokumentasjon. Dette fremgår av artikler og kronikker i Tidsskrift for Den norske legeforening som jeg har lest.

Diskusjonen så langt har hatt lite fokus på annet enn det rent medisinske. Det gjør diskusjonen skjev og villedende, etter min oppfatning. Jødenes omskjæring av guttebarn har flere sider enn kun det medisinske. I bunn ligger det at omskjæring er uløselig knyttet til jødenes identifisering som folk. Det gir omskjæring en langt større dimensjon enn hva som har preget diskusjonen så langt. Jeg er ingen ekspert på dette feltet, bare sånn at det er sagt, og mine meninger representerer nødvendigvis ikke jødenes meninger. Mine meninger står for min regning. Det jeg vet om omskjæring og jødenes identifisering som folk har jeg fra studier på Universitetet i Oslo. Jeg tok blant annet historie mellomfag (med fordypning i Midt-Østen og Nord-Afrika) og idéhistorie grunnfag. Det er utgangspunktet for mine kunnskaper om jødisk historie og kultur. Utover det har jeg lest bøker og tidsskrifter opp gjennom årene som både direkte og indirekte omhandler jødisk historie og kultur.

Under denne artikkelen har jeg gitt link til nettsiden Jerusalem Center for Public Affairs med en bred artikkel som omhadler jødisk identitet.

Jødenes identitet som folk er årsaken til at jeg har engasjert meg sterkt i diskusjonen om omskjæring. Mitt hovedanliggende har vært å få frem at omskjæring er fundamentet for jødenes identifisering som folk. Dessverre har flere avfeid det som irrelevent, noe jeg finner bekymringsfullt og betenkelig. Det er helt greit at det medisinske blir belyst i diskusjonen. Men ikke greit at jødenes identifisering som folk avfeies som irrelevent, noe flere altså har gjort. Det vitner om en historie- og kunnskapsløshet som kan føre mange på villspor, og som også kan være latent farlig for jødene.

Jødene er et bokens folk. De har sitt opphav i Det gamle testamente. Boken danner grunnlaget for jødenes kultur, skikker, tradisjoner, verdier, selvoppfatning og levesett. Det gamle testamente er derfor ikke en hvilken som helst bok. Den spiller en helt avgjørende rolle for dem. At flere i diskusjonen om omskjæring betegner boken som utdatert og uvesentelig er da forstemmende. For jødene er det ikke slik. De har et sterkt forhold til sin bakgrunn som folk og Det gamle testamente danner selve rammen. Man burde da kunne forvente at det blir respektert, men det er altså her det svikter for en god del.

Ethvert folkeslag har behov for identifisering, også vi nordmenn. Vi har vår historie og kulturarv, våre skikker, tradisjoner, symboler, verdier og institusjoner, samt vårt levesett. Det er sagt at Norge bygger på de tre bøkene Edda, Bibelen og Snorres kongesagaer. For oss er det opplagt at vi får ha dette i fred for andres inngripen. Vi ønsker å bestemme over oss selv, og innrette vårt samfunn etter våre behov og på våre premisser. Med vår bakgrunn som lydrike overfor Danmark og Sverige har mange nordmenn en sterk nasjonal bevissthet, som gir seg utslag i blant annet feiringen av 17. mai. I dag er Norge ikke et lydrike lenger, men en suveren stat, noe vi tar som en selvfølge.

Jødene har et like stort behov for identifisering som oss. De ønsker å leve sine liv i henhold til hvordan de oppfatter seg selv som jøder. Fordi jødene har vært uten eget land i århundrer har tradisjonene og skikkene fått en sentral plass i deres liv. Jødene er dog ingen ensartet gruppe. Som alle andre folkeslag er de sammensatt og har mange forgreninger. Noen jøder er profane. Andre er sekulære. Noen er sterkt opptatt av jødisk bakgrunn og historie. Andre er det ikke. Likefullt kommer vi ikke bort ifra at jødene som folk har sin basis i Det gamle testamente, og Guds befaling om at et guttebarn skal omskjæres når det er åtte dager gammelt er nøkkelen til jødisk identitet (3. Mosebok 12,3).

Hva vi mener om religion, om at den må tilpasse seg en ny tid og sånn, er underordnet i denne sammenheng. Rokker vi ved jødenes tradisjon for omskjæring rokker vi ved selve fundamentet for jødisk tro og liv. Spørsmålet blir om jødene skal kunne eksistere som folk og på hvilke premisser. Svaret på spørsmålet er kort og greit ja. De skal selvsagt kunne eksistere som folk og selv få definere på hvilke premisser, på lik linje med alle andre folk. Det er ikke opp til andre folkeslag å dirigere hvordan jødene skal leve sine liv som jøder. At flere i diskusjonen om omskjæring da avfeier jødenes behov for identifisering som uvesentlig er noe som ikke kan gå upåaktet hen, all den stund vi har kjennskap til jødenes historie, og det har de fleste av oss.

 

 

 

"Who has inflicted this upon us? Who has made us Jews different from all other people? Who has allowed us to suffer so terribly up till now? It is God that has made us as we are, but it will be God, too, who will raise us up again. If we bear all this suffering and if there are still Jews left, when it is over, then Jews, instead of being doomed, will be held up as an example. Who knows, it might even be our religion from which the world and all peoples learn good, and for that reason and that reason alone do we have to suffer now. We can never become just Netherlanders, or just English, or representatives of any country for that matter; we will always remain Jews, but we want to, too."

- Anne Frank

 

 

 

Nettside:

 

Jewish Religious, Ethnic, and National Identities: Convergences and Conflicts (Jerusalem Center for Public Affairs):

http://www.jcpa.org/dje/articles2/jewreleth.htm

 

 

 

9. mai, 2017

 

"The opposite of love is not hate, it's indifference."

- Elie Wiesel

 

 

 

Omskjæring vekker sterke følelser hos mange. Naturlig nok da det er et sensitivt tema. Fremskrittspartiet vedtok et forbud mot omskjæring på sitt landsmøte nå nylig og jeg har tenkt endel. Jeg har lest Det gamle testamente noen ganger og vet at omskjæring er en sentral del innen jødedommen.

Omskjæring er nedfelt i 3. Mosebok. Det er ikke noe jødene kan velge å gjøre etter eget ønske. Det er en guddommelig befaling. I den norske oversettelsen lyder befalingen slik: "Den åttende dagen skal hans forhud omskjæres." (3. Mosebok 12,3). Omskjæring er det fysiske tegnet på pakten mellom Gud og jødene som hans utvalgte folk, Israel.

Etter at FrP vedtok forbud mot omskjæring på landsmøtet har jeg fulgt med i debatten. Så langt har debatten vært preget av mye historie- og kunnskapsløshet, synes jeg. For ett par dager siden startet jeg så en diskusjon på Twitter og Facebook om omskjæring. Diskusjonen pågikk over to dager. Den var til tider hard og uforsonlig. Inntrykket jeg sitter igjen med etter diskusjonen er forstemmende og nedtrykkende.

Under diskusjonen kom det frem ytringer som kan betegnes som kloakk fra dårlige rør. Jødenes omskjæring ble sammenlignet med enkebrenning i India, steining, tortur, brutale henrettelsesmetoder og lignende. Videre ble omskjæring betegnet som mishandling og lemlestelse av barn, at jødene (bevisst) påførte sine barn store lidelser, og mye annet i samme gate. Flere sammenlignet også jødenes omskjæring av guttebarn med omskjæring av jenter, slik det praktiseres i enkelte afrikanske land der clitoris og skamleppene blir fjernet uten bedøvelse og vaginaåpningen sydd igjen. Og Mosebøkene ble omtalt nedsettende som "gamle bøker skrevet av gamle menn med skjegg".

Diskusjonen ble til tider amper og flere av ytringene var hatske. I beste fall var ytringene rettet mot meg i og med jeg engasjerte meg sterkt. Jeg håper i det lengste at de var rettet mot meg. I verste fall var de uttrykk for en underliggende mistro og skepsis overfor jødene og jødedommen.

Et forbud mot omskjæring kan virke både fornuftig og rimelig. At man setter hensynet til barna først er naturlig og menneskelig. Det er i samsvar med tidsånden i vår samtid å tenke slik. Derfor ikke rart at forslaget om forbud får bred støtte i vide kretser. Likevel er det ikke fullt så enkelt som mange skal ha det til.

Mitt utgangspunkt i diskusjonen var at dette er jødiske foreldre fullt ut istand til å vurdere selv. Jeg stod fast på at jødiske foreldre selv skal kunne ta avgjørelsen hvorvidt guttabarna deres skal omskjæres eller ikke. Et forbud er, slik jeg ser det, ikke noe annet enn at vi andre bruker staten og loven for å tvinge jødene til å gjøre som vi vil. Et eventuelt forbud vil da innebære at vi setter oss over jødiske foreldre og opptrer som formyndere overfor dem. Flere hevdet i diskusjonen at det var både rett og rimelig.

Jeg kan vanskelig se at det er noe annet enn umyndiggjøring av jødiske foreldre. Å skulle gå ut ifra at de ikke er istand til å ta vare på barna sine er nonsens. De er selvsagt glade i sine barn og vil det beste for dem. Jødene er like gode foreldre som alle andre foreldre. Å skulle trekke det i tvil vitner om en holdning overfor jødene som jeg trodde vi var ferdige med. Men diskusjonen på Twitter og Facebook viste at det er vi altså ikke. Hvem er da vi som påberoper oss retten til å instruere jødene i hvordan de skal ta seg av sine barn? Hvilken hjemmel har vi til å sette oss til dommere over jødenes kultur, skikker og tradisjoner?

Jødene er sterkt tradisjonsbundet. De har et annet forhold til sin religion enn hva vi såkalte kristne har til vår. Mosebøkene er lovbøker for dem (Torah). For en troende jøde er det som står skrevet der Guds befalinger. Vi kan mene hva vi vil om det. Uansett hva vi mener har vi ingen rett til å instruere en troende jøde i hvordan vedkommende skal etterleve sin tro. Like lite som at en jøde, muslim, buddhist eller hindu skal instruere oss i hva vi skal tro på og hvordan vi skal leve våre liv. Men det mener altså mange tydeligvis at vi skal gjøre overfor jødene. Hvorvidt de har kjennskap til jødenes forhold til sin religion setter jeg da et spørsmålstegn ved. Jeg setter også et spørsmålstegn ved hvorvidt toleranse og respekt overfor jødene stikker særlig dypt.

Vår tid er preget av sekularisering og det vitenskapelige verdensbilde dominerer. Diskusjonen om omskjæring blir derfor en kollisjon mellom sekulær og religiøs tenkemåte. De fleste som deltok i diskusjonen på Twitter og Facebook tok det som en selvfølge at kun sekulær tenkemåte skal råde. Religiøs tenkemåte er ikke noe annet enn overlevninger fra gammel tid, noe flere av de ga uttrykk for. Jeg kan vanskelig se for meg en større forakt for religion enn det.

Det finnes selvsagt sekulære jøder som har et avslappet forhold til jødedommen. Stadig flere av de velger å ikke omskjære sine guttebarn. På den annen side finnes det selvsagt også troende jøder som ønsker å etterleve sin tro. For meg er begge deler like bra. Jeg vil ikke blande meg inn i hvordan jødene lever sine liv og oppdrar sine barn. Jeg stoler på at jødiske foreldre er istand til å vurdere selv hva som er best for barna deres. Noe annet ville være arrogant og nedlatende av meg. Det er ikke min oppgave å instruere jødiske foreldre i hva de skal gjøre når det gjelder barna deres. De klarer fint selv å ta vare på dem.

Men mange tenker tydeligvis ikke som jeg. De stoler ikke på at jødiske foreldre er istand til å ta vare på barna sine. Diskusjonen på Twitter og Facebook viste det til overmål. Hva årsaken til det kan være ønsker jeg ikke å spekulere i her, men jeg gjør meg noen tanker.

I går var det 8. mai - frigjøringsdagen. Kampen er tydeligvis ikke avsluttet. Vi har fremdeles en jobb å gjøre.

 

 

"There is divine beauty in learning... To learn means to accept the postulate that life did not begin at my birth. Others have been here before me, and I walk in their footsteps. The books I have read were composed by generations of fathers and sons, mothers and daughters, teachers and disciples. I am the sum total of their experiences, their quests. And so are you."

- Elie Wiesel

 

 

 

10. apr, 2017

 

"Norge er et imperialistisk land som forbruker mer av verdens ressurser per hode enn Hitler-Tyskland. Nordmenn har det for godt, unntatt i hodet."

- Georg Johannesen

 

 

For noen år tilbake lånte jeg biografien John Lyng - Samarbeidets arkitekt av Lars Roar Langslet på Deichmanske. Jeg leste boka iløpet av ett par uker og fikk stort utbytte av den. Noe av det som slo meg ved boka var en skarp påstand Lars Roar Langslet fremmet om norsk offentlig debatt generelt. I følge ham var moralisme det som særpreget norsk offentlig debatt. Han mente at det skilte debattene i Norge fra debattene i andre land. Jeg grep merke i påstanden. Ikke fordi jeg syntes den var drøy, men fordi jeg følte at Lars Roar Langslet traff spiker´n på hodet.

Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen var orden og oppførel det lærerne la mest vekt på. Samme på videregående også. Som elever måtte vi opptre korrekt i alle henseender. Atferd som skolen ikke tolererte ble slått ned på. Men det gikk ikke bare på atferd. Det gikk også på meninger. Jeg husker timer i religionsundervisningen på videregående der jeg ga uttrykk for hva jeg mente og tenkte. Det skapte av og til reaksjoner blant mine medelever. Ved ett tilfelle utbrøt faglæreren høyt: "Men! Dette kan du bare ikke mene, Morten!" Jeg var også frittalende i andre fag, blant annet samfunnskunnskap, historie og idéhistorie. Fordi jeg var frittalende ble det ofte diskusjoner i timene.

I bygda der jeg kom fra gikk folk i moteriktige H&M-klær, for å tegne et litt forenklet bilde. Avisa som ble lest var stort sett Drammens Tidende, som var den største loalavisa. Noen leste Fremtiden, som var den nest største lokalavisa. Kinoene i Drammen viste for det meste Hollywood-filmer. De som gikk i teatret i byen var få. Da bygda skulle bygge nytt kulturhus med bokcafé, bibliotek og kino raste debatten i kommunestyret. Flere av representantene mente det var spill av kommunens ressurser.

Jeg hadde venner som gikk på Blindern. Når jeg tok turen til Oslo, noe jeg ofte gjorde, hendte det at jeg var sammen med dem. De tok meg med til Studentersamfundet og på legendariske Club 7. Videre fikk de meg til å lese Gateavisa samt Jens Bjørneboe og Knut Hamsun. Mine kamerater syntes at Gateavisa var et rart blad og de flirte av at jeg leste det. De syntes også det var litt underlig at jeg leste Bjørneboe og Hamsun. Og da jeg meldte meg inn i Den norske bokklubben stusset de.

Når jeg var sammen med mine studentvenner i Oslo lyttet jeg til det de fortalte om forfattere og tenkere. Jeg husker især en som fortalte om Georg Johannesen. Måten han fortalte om Georg på fascinerte meg veldig. Han beskrev Georg som en fargerik urokråke i et ellers grått og traurig Norge. På bakgrunn av det han fortalte sjekket jeg bøker skrevet av Georg. Noen av bøkene vakte min interesse, men en skilte seg ut i mine øyne. Det var Om den norske tenkemåten. Jeg fikk låne boka av ham og leste i den. Selvsagt var jeg for ung til å skjønne boka i sin helhet. Til tross for det fikk jeg likevel ett og annet med meg.

Noe av det jeg husker fra boka var følgende: "Er dette en overdrivelse? Det kan vi da ikke vite? Den slags diskuteres da ikke i Dagbladet eller i Stortinget eller i NRK eller andre steder. Dette til tross for at det er de viktigste spørsmål denne nasjonen står overfor hvis den har selvoppholdelsesdrift."

Det Georg ga uttrykk for, slik jeg oppfattet ham da jeg leste det, er at norsk offentlig debatt ikke tar opp vesentlige spørsmål, men istedet fokuserer på det uvesentlige. Jeg tok med meg boka på skolen og siterte det Georg hadde skrevet i den. Det var i en time i samfunnskunnskap at jeg gjorde det. Flere av mine medelever ristet på hodet. Noen kikket undrende på meg også. For dem var det utenkelig at vesentlige spørsmål ikke ble diskutert i de store riksavisene, NRK og Stortinget. Faglæreren derimot reagerte positivt. Hun sa at det var en viktig kritikk som Georg fremførte og at vi ikke burde kimse av den. Så sa hun noe om Om den norske tenkemåten og anbefalte de av oss som var interessert til å lese boka.

Mange år har gått nå og jeg er i dag godt voksen. Om den norske tenkemåten står i bokhylla på mitt soverom. Jeg kjøpte boka på Tronsmo for noen år siden. Liker ennå å lese i boka, full av skarpe refleksjoner og betraktninger som den er. At jeg leste Gateavisa i ungdomstida skulle åpne mine øyne for alternativ tenke- og væremåte. Om den norske tenkemåten utdypet det jeg leste i Gateavisa og satte bladet i et større perspektiv. Bøkene til Bjørneboe og Hamsun som jeg leste gjorde det samme. Især husker jeg inntrykket Haiene ga meg. Noen år senere leste jeg Jonas. Også den romanen ga meg et sterkt inntrykk. Av Hamsuns romaner var det særlig Sult som grep meg.

Nå som jeg er blitt voksen og kan se tilbake på mitt liv tegner det seg et klart mønster. Mønsteret er at korrekheten som ble dyrket frem på barne- og ungdomsskolen og hvordan jeg opplevde at den knuget meg. Jeg merket det til de grader da jeg var i militæret. Videre merket jeg det i de ulike jobbene som jeg hadde. Jeg merker det i dag som arbeidssøkende. Kravet om korrekthet gjennomsyrer alt jeg gjør nå som jeg ser etter en ny jobb. Kravet går ut på at jeg må bruke korrekt kleskode, ha velfrisert hår, velstelt skjegg, og ellers opptre ytterst dannet og korrekt. Det er forsåvidt greit nok. Men! Noe skurrer likevel.

Det som skurrer er at jeg må tilpasse meg uskrevne sosiale regler og koder, ellers blir jeg avvist. De uskrevne sosiale reglene og kodene kan oppsummeres i ett ord: konformitet. Og er det noe jeg ikke vil så er det å være konform. Jeg vil være et individ. Det er jeg som skal definere mitt liv. Punktum.

For å sette det i relieff: Jeg har ikke tenkt å tilpasse meg samfunnets krav om produksjon. Istedet har jeg tenkt å være et fritt individ og leve mitt liv på mine premisser. Det er jeg som bestemmer hvilken sti jeg skal gå på, og den stien skal være åpen og fri. Stien skal ikke snevres inn av korrekthet på noe vis. Isåfall ville det begrense meg, både som mann og menneske, og slik gjøre mitt liv ringere.

Det er her jeg krasjer med de uskrevne sosiale reglene og kodene. Jeg merker det daglig, både i mine omgivelser og på sosiale medier. Fordi jeg er såpass åpen og frilynt er jeg blitt et hatobjekt for flere. Det skjedde på Tveita Senter der jeg jobbet tidligere. Det har skjedd på Twitter. Og nå fornylig har det skjedd på Sukker, der jeg var en periode. På den annen side sett har jeg fått mange venner og gode bekjentskaper. Det er folk som åpebart liker at jeg er åpen og frilynt.

Da jeg leste Gateavisa i ungdomstida tok jeg bladet på alvor. Når jeg lytter til album av for eksempel David Bowie i dag tar jeg lyrikken på alvor. Når jeg leser dikt av Charles Bukowski i dag tar jeg de på alvor. Da jeg for noen år siden leste On The Road av Jack Kerouac tok jeg romanen på alvor. Fordi jeg tar det på alvor blir jeg inspirert. Jeg blir inspirert til å finne min egen sti. Den vil jeg gå, uansett hvor mye andre sier at jeg må marsjere i takt med dem.

Og jeg tenker tilbake på da jeg leste John Lyng - Samarbeidets arkitekt av Lars Roar Langslet og hanpåstand om at moralisme er det som særpreger norsk offentlig debatt. Korrekthet og moralisme høres ut som en ytterst knugende kombinasjon. Jeg kjenner at jeg føler ubehag når jeg tenker på kombinasjonen.

 

 

 

Ti bud til en ung mann som vil frem i verden:

I  Det første bud er ganske lett: De som er flest, har alltid rett.

II  Tenk alltid på hva folk vil si. Og ta den sterkestes parti.

III  Og tviler du, så hold deg taus til du ser hvem som får applaus.

IV  Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene.

V  Følg ingen altfor høye krav. Men si, hva du har fordel av.

VI  Si alle hva de gjerne hører. Gå stille gjennom alle dører. (For sannhet bringer sorg og nød, mens daglig løgn gir daglig brød.)

VII  Gå aldri oppreist. Snik deg frem. Og gjør deg varm i alle hjem.

VIII  Husk: Ingen mann kan roses nok. Slik bygger man en venneflokk. (Og i et brødre-paradis har du din beste livspolis.)

IX  Av sladder husker du hvert ord til bruk i neste sjefskontor. (Men ingen taktfull sjel forteller et ord til ham som ryktet gjelder!)

X  Hvis siste bud blir respektert, da er din fremtid garantert! Følg dristig med i kamp mot troll, - men vis fornuftig måtehold! Skrid tappert frem i livets strid, - én time forut for din tid!

- Jens Bjørneboe

 

 

 

Nettsider:

 

"Tidenes mest taleføre nordmann?" (NRK - Kultur og underholdning):

https://www.nrk.no/kultur/bok/tidenes-mest-talefore-nordmann_-1.6933326

 

"Det er typisk norsk å være god" (Gro Harlem Brundtlands nyttårstale 1991 - Virksomme ord):

http://virksommeord.uib.no/taler?id=5485

 

"Om forestillingen om det norske" (av Vilde Vinge - Samfunnsviter´n):

http://samfunnsvitern.com/om-forestillingen-om-det-norske/

 

"Moralsk korrekthet" (av Thomas Hylland Eriksen - Tidsskriftet Den norske legeforening): 

http://tidsskriftet.no/2004/03/gjesteskribent/moralsk-korrekthet