9. mai, 2017

Omskjæring - jødene og vårt forhold til dem

 

"The opposite of love is not hate, it's indifference."

- Elie Wiesel

 

 

 

Omskjæring vekker sterke følelser hos mange. Naturlig nok da det er et sensitivt tema. Fremskrittspartiet vedtok et forbud mot omskjæring på sitt landsmøte nå nylig og jeg har tenkt endel. Jeg har lest Det gamle testamente noen ganger og vet at omskjæring er en sentral del innen jødedommen.

Omskjæring er nedfelt i 3. Mosebok. Det er ikke noe jødene kan velge å gjøre etter eget ønske. Det er en guddommelig befaling. I den norske oversettelsen lyder befalingen slik: "Den åttende dagen skal hans forhud omskjæres." (3. Mosebok 12,3). Omskjæring er det fysiske tegnet på pakten mellom Gud og jødene som hans utvalgte folk, Israel.

Etter at FrP vedtok forbud mot omskjæring på landsmøtet har jeg fulgt med i debatten. Så langt har debatten vært preget av mye historie- og kunnskapsløshet, synes jeg. For ett par dager siden startet jeg så en diskusjon på Twitter og Facebook om omskjæring. Diskusjonen pågikk over to dager. Den var til tider hard og uforsonlig. Inntrykket jeg sitter igjen med etter diskusjonen er forstemmende og nedtrykkende.

Under diskusjonen kom det frem ytringer som kan betegnes som kloakk fra dårlige rør. Jødenes omskjæring ble sammenlignet med enkebrenning i India, steining, tortur, brutale henrettelsesmetoder og lignende. Videre ble omskjæring betegnet som mishandling og lemlestelse av barn, at jødene (bevisst) påførte sine barn store lidelser, og mye annet i samme gate. Flere sammenlignet også jødenes omskjæring av guttebarn med omskjæring av jenter, slik det praktiseres i enkelte afrikanske land der clitoris og skamleppene blir fjernet uten bedøvelse og vaginaåpningen sydd igjen. Og Mosebøkene ble omtalt nedsettende som "gamle bøker skrevet av gamle menn med skjegg".

Diskusjonen ble til tider amper og flere av ytringene var hatske. I beste fall var ytringene rettet mot meg i og med jeg engasjerte meg sterkt. Jeg håper i det lengste at de var rettet mot meg. I verste fall var de uttrykk for en underliggende mistro og skepsis overfor jødene og jødedommen.

Et forbud mot omskjæring kan virke både fornuftig og rimelig. At man setter hensynet til barna først er naturlig og menneskelig. Det er i samsvar med tidsånden i vår samtid å tenke slik. Derfor ikke rart at forslaget om forbud får bred støtte i vide kretser. Likevel er det ikke fullt så enkelt som mange skal ha det til.

Mitt utgangspunkt i diskusjonen var at dette er jødiske foreldre fullt ut istand til å vurdere selv. Jeg stod fast på at jødiske foreldre selv skal kunne ta avgjørelsen hvorvidt guttabarna deres skal omskjæres eller ikke. Et forbud er, slik jeg ser det, ikke noe annet enn at vi andre bruker staten og loven for å tvinge jødene til å gjøre som vi vil. Et eventuelt forbud vil da innebære at vi setter oss over jødiske foreldre og opptrer som formyndere overfor dem. Flere hevdet i diskusjonen at det var både rett og rimelig.

Jeg kan vanskelig se at det er noe annet enn umyndiggjøring av jødiske foreldre. Å skulle gå ut ifra at de ikke er istand til å ta vare på barna sine er nonsens. De er selvsagt glade i sine barn og vil det beste for dem. Jødene er like gode foreldre som alle andre foreldre. Å skulle trekke det i tvil vitner om en holdning overfor jødene som jeg trodde vi var ferdige med. Men diskusjonen på Twitter og Facebook viste at det er vi altså ikke. Hvem er da vi som påberoper oss retten til å instruere jødene i hvordan de skal ta seg av sine barn? Hvilken hjemmel har vi til å sette oss til dommere over jødenes kultur, skikker og tradisjoner?

Jødene er sterkt tradisjonsbundet. De har et annet forhold til sin religion enn hva vi såkalte kristne har til vår. Mosebøkene er lovbøker for dem (Torah). For en troende jøde er det som står skrevet der Guds befalinger. Vi kan mene hva vi vil om det. Uansett hva vi mener har vi ingen rett til å instruere en troende jøde i hvordan vedkommende skal etterleve sin tro. Like lite som at en jøde, muslim, buddhist eller hindu skal instruere oss i hva vi skal tro på og hvordan vi skal leve våre liv. Men det mener altså mange tydeligvis at vi skal gjøre overfor jødene. Hvorvidt de har kjennskap til jødenes forhold til sin religion setter jeg da et spørsmålstegn ved. Jeg setter også et spørsmålstegn ved hvorvidt toleranse og respekt overfor jødene stikker særlig dypt.

Vår tid er preget av sekularisering og det vitenskapelige verdensbilde dominerer. Diskusjonen om omskjæring blir derfor en kollisjon mellom sekulær og religiøs tenkemåte. De fleste som deltok i diskusjonen på Twitter og Facebook tok det som en selvfølge at kun sekulær tenkemåte skal råde. Religiøs tenkemåte er ikke noe annet enn overlevninger fra gammel tid, noe flere av de ga uttrykk for. Jeg kan vanskelig se for meg en større forakt for religion enn det.

Det finnes selvsagt sekulære jøder som har et avslappet forhold til jødedommen. Stadig flere av de velger å ikke omskjære sine guttebarn. På den annen side finnes det selvsagt også troende jøder som ønsker å etterleve sin tro. For meg er begge deler like bra. Jeg vil ikke blande meg inn i hvordan jødene lever sine liv og oppdrar sine barn. Jeg stoler på at jødiske foreldre er istand til å vurdere selv hva som er best for barna deres. Noe annet ville være arrogant og nedlatende av meg. Det er ikke min oppgave å instruere jødiske foreldre i hva de skal gjøre når det gjelder barna deres. De klarer fint selv å ta vare på dem.

Men mange tenker tydeligvis ikke som jeg. De stoler ikke på at jødiske foreldre er istand til å ta vare på barna sine. Diskusjonen på Twitter og Facebook viste det til overmål. Hva årsaken til det kan være ønsker jeg ikke å spekulere i her, men jeg gjør meg noen tanker.

I går var det 8. mai - frigjøringsdagen. Kampen er tydeligvis ikke avsluttet. Vi har fremdeles en jobb å gjøre.

 

 

"There is divine beauty in learning... To learn means to accept the postulate that life did not begin at my birth. Others have been here before me, and I walk in their footsteps. The books I have read were composed by generations of fathers and sons, mothers and daughters, teachers and disciples. I am the sum total of their experiences, their quests. And so are you."

- Elie Wiesel