20. mai, 2018

Vår destruktive streben etter det perfekte mennesket og samfunn

 

"But I don't want comfort. I want God, I want poetry, I want real danger, I want freedom, I want goodness, I want sin."

- Aldous Huxley, Brave New World

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg leser for tiden Brave New World (den norske tittelen er Vidunderlige nye verden) av Aldous Huxley. Det er en godt skrevet roman som reiser viktige spørsmål om vår streben etter det perfekte mennesket og samfunn.

Da jeg var student leste jeg boka Vår forakt for svakhet av filosofen Harald Ofstad. Boka er en bred analyse av nazismens mentalitet og normer, og hvordan det ga seg utslag i totalitært regime, ensretting av samfunnet, sensur, bokbål, voldsromantikk, eliteteori, undertrykkelse av minoriteter, og folkemord. Den var meget sterk lesing og grep meg derfor veldig. Noen bøker er så viktige at de ikke må bli forlagt og glemt. Vår forakt for svakhet er ei slik bok. Jeg burde derfor lese den på nytt for å friske opp.

Ei annen bok jeg leste da jeg var student var Aller nederst. Boka er skrevet av den tyske journalisten Günter Wallraff. Han utga seg for å være en tyrkisk innvandrer i flere år. Boka handler om hva han opplevde i det tyske samfunnet som tyrker og hvordan han ble behandlet. Også den boka var meget sterk lesing. Det Günter Wallraff opplevde og hvordan han ble behandlet var så grotesk at det vanskelig kan forstås eller beskrives.

Når jeg nå leser Brave New World erindrer jeg de to bøkene, og jeg gjør meg noen tanker om både vår tenkemåte og samfunnet som vi lever i.

Ser vi på historien finner vi at menneskets drøm om et Utopia har ført til katastrofe gjentatte ganger. Bibelen forteller om Edens hage som en lykketilstand for Adam og Eva. Fortellingen har satt dype spor i vår ånds- og kulturhistorie og medført betydelige konsekvenser. I og med at Edens hage var skapt av Gud har det fått mange til å tro at en lykketilstand i dette liv er villet av Ham. At vi derfor må søke å realisere en slik tilstand, både som individer og som samfunn. Mer farlig kan det ikke bli.

For en tid tilbake tok jeg jobbsøkerkurs på tre ulike karrieresentere. Noe av det jeg la merke til på kursene var dyrkelse av en vinnerkultur. På alle tre kursene ble det sterkt fremhevet at vi måtte være vinnere på arbeidsmarkedet. Det ble også fremhevet at vi måtte betrakte oss selv slik. Veilederne henviste stadig til toppidretten der bare gull regnes som godt nok resultat av de fleste trenere og utøvere. Sølv og bronse er liksom ikke noe å regne med for mange toppidrettsutøvere da det er ensbetydene med at man ikke har prestert sitt beste. På meg virket det som at vi kursdeltakere måtte betrakte oss selv som vinnere, at det var vår oppgave, ikke bare som jobbsøkere men også ellers i livet. Jeg reagerte på det veilederne sa om å være en vinner da jeg syntes at det var betenkelig. Mens undervisningen pågikk stilte jeg derfor kritiske spørsmål. Spørsmålene utløste flere ganger diskusjoner blant de andre kursdeltakerne.

Det er forståelig at veilederne ville stimulere oss kursdeltakere til å yte maksimal innsats for å skaffe oss jobb. Likevel skurret altså det for meg. Jeg liker ikke det veldige fokuset på vinnerkultur i vårt samfunn og mentaliteten som ligger bak det. Slik jeg betrakter mennesket har det både svakheter, mangler og feil. Det er naturlig for mennesket å være ufullkomment. Jeg betrakter også samfunnet slik. Det er ufullkomment. Noe annet er utenkelig og fullstendig urealistisk. Fordi samfunnet alltid har vært ufullkomment og alltid vil være det. At det skulle være mulig å dyrke frem det perfekte samfunn med kun vinnere er ikke bare en farlig illusjon, men har også en klar parallell til mentaliteten som ligger bak kommunismen og nazismen. Det burde få røde varsellamper til å blinke kraftig for noen og enhver. Men likevel, dagens pretasjonssamfunn får oss til å tenke og tro at det er mulig. Iallfall at vi bør strebe etter et slikt samfunn.

Det underliggende budskapet i kravene som prestasjonssamfunnet stiller til oss får mange til å tenke og tro at vi må være vinnere, ellers er vi ikke bra nok. Bare gull er godt nok resultat. Vi må derfor lykkes og være feilfrie, helst på alle områder i våres liv. I bunn skal vi være sunne, friske, rene og pene. Videre skal vi ha god utdannelse og bra jobber, velordnet økonomi, vakre hjem, ha reist mye, spennende interesser på fritiden, etc. Våre svakheter, feil og mangler må ikke komme til syne. De må skjules så mye som mulig da den ytre fasaden til enhver tid må være blankpolert og feilfri. Hvis ikke er det noe galt med oss og grunn til bekymring, kanskje behandling også.

Brave New World knuser et slikt falskt bilde vi så og si oppdras til å ha av oss selv og samfunnet. Romanen viser hva vi risikerer hvis vi ikke erkjenner vår menneskelighet og tar konsekvensen av det. Den er derfor et nødvendig korrektiv til våre forestillinger om vinnerkultur. Den er også et nødvendig korrektiv til kravene som prestasjonssamfunnet stiller til oss. Især om vi mener at kravene er berettiget. Dette fordi vår streben etter det perfekte mennesket og samfunn ikke er annet enn destruktiv.

Bøker som Brave New World har da en viktig misjon, som er å korrigere våre forestillinger om det feilfrie og ukompliserte liv der alt er bare godt. Forestillingene er i bunn og grunn illusjoner, og svært farlige sådan. For slik ér bare ikke livet. Det vet alle som har levd en stund og fått modnet sin erkjennelsesevne. Livet er kort og greit krevende, og det kan til tider være vanskelig. Franskmennene har et ordtak som lyder: "Det er vanskelig å leve, men lett å dø." Et godt ordtak som alltid vil være aktuelt. Vi bør ha ordtaket i bakhodet og tenke det igjennom fra tid til annen. Og! Ikke minst! Vi bør lese bøker som Brave New World.

 

 

 

In a properly organized society like ours, nobody has any opportunities for being noble or heroic. Conditions have got to be thoroughly unstable before the occasion can arise. When there are wars, where there are divided allegiances, where there are temptations to be resisted, objects of love to be fought for or defended - there, obviously, nobility and heroism have some sense. But there aren't any wars nowadays. The greatest care is taken to prevent you from loving anyone too much. There's no such thing as a divided allegiance; you're so conditioned that you can't help doing what you ought to do. And what you ought to do is on the whole so pleasant, so many of the natural impulses are allowed free play, that there really aren't any temptations to resist. And if ever, by some unlucky chance, anything unpleasant should somehow happen, why, there's always soma to give you a holiday from the facts. And there's always soma to calm your anger, to reconcile you to your enemies, to make you patient and long-suffering. In the past you could only accomplish these things by making a great effort and after years of hard moral training. now, you swallow two or three half-gramme tablets, and there you are. Anybody can be virtuous now. You can carry at least half your mortality about in a bottle. Christianity without tears - that's what soma is.

- Aldous Huxley, Brave New World

 

 

 

Nettside:

 

Utførlig analyse av Brave New World  (Huxley net):

https://www.huxley.net/