Om det gode livet, og om veien dit...

Detalj fra en fresko - utført av en ukjent kunstner (ca. 470 f.Kr.) Bildet illustrerer to etruskiske dansere i datidens Tarquinia (by i antikkens Italia - byen eksisterer ennå). Motivet i freskoen er tidløst: livsglede som uttrykkes i form av dans.

 

 

 

"Life is really simple, but we insist on making it complicated."

 

- Confucius

 

 

Hva det gode liv består i finnes det like mange svar på som det finnes mennesker på jorden. Vi har alle våre oppfatninger om akkurat h v a det gode liv ér, og hva det bør være. Dette er selvsagt og slettes ikke til å undres over. Alle gjør sine erfaringer med livet og det livet byr på, og alle får føle på både gleden og smerten som livet gir oss.

At vi alle har våre oppfatninger om hva livet ér og ikke ér, er således helt naturlig og dermed uproblematisk for meg. Jeg tror likevel at det finnes visse ting i livet som er felles for alle når det gjelder livsglede. Først og fremst tror jeg at kjærlighet er det aller mest avgjørende for alle mennesker, uansett kjønn, sosial rang, alder, økonomisk staus, eller hvordan man enn måtte inndele mennesker.

Hva kjærlighet så består i er det jo selvsagt mange oppfatninger om. For noen er det uselvisk nestekjærlighet, for andre erotisk kjærighet, for andre igjen dypt vennskap, og for andre igjen det å dyrke en lidenskap. Slik kunne jeg fortsette å ramse opp; hva kjærlighet ér, hva vi legger i kjærlighet, og hva kjærlighet betyr for hver enkelt av oss.

For min egen del er kjærlighet uløselig knyttet til mening; det at jeg opplever at livet har mening og dermed godt å leve. Uten mening ville livet være innholdsløst og tomt for meg. Jeg tror at alle mennesker må oppleve at livet har mening, være seg på den ene eller den andre måten.

Den russiske dikteren Fjodor Dostojevskij skildrer i romanen "De besatte" en samtale mellom to menn, de samtaler om hva skjønnhet ér. Det er en alvorlig og viktig samtale der de enes om at skjønnheten som sådan gjør livet godt. I følge Dostojevskij - slik han legger ordene i munnen på sine to romanfigurer - gjør skjønnheten at mennesket overlever i en ellers hard og kald verden. De kommer frem til at det er skjønnheten som gir livet innhold og mening, og de konkluderer da med at mennesket ikke kan leve uten å oppleve at livet har innhold og mening.

Perspektivet som Dostojevskij tegner i "De besatte" er ellers skremmende. Det er en krevende og meget dyster roman som omhandler ondskap, fanatisme og nihilisme. Med "De besatte" forutså Dostojevskij de forferdelige lidelsene som rammet millioner av mennesker i kjølvannet av den russiske revolusjon. Således har "De besatte" en nærmest profetisk karakter ved seg, og romanen er dessverre like aktuell i dag som da den ble skrevet.

Det er et meget trist faktum at svært mange mennesker ikke får anledning til å glede seg over livet, ei heller får de anledning til å nyte livets goder. Livet har sine mørke sider som påfører oss alle lidelse, smerte og sorg. For en god del mennesker - altfor mange vil jeg si - er lidelsen, smerten og sorgen så stor at det knapt er til å bære. Og sånt gjør oss både nedstemte og opprørte; at svært mange mennesker lever et liv i slik lidelse.

Da jeg ble kjent med Bibelen og begynte å lese i boka for mange år siden, kunne jeg ikke fatte hvorfor mennesket måtte bli påført lidelse av en allmektig og allvitende Gud, en Gud som ellers betegner seg selv som god. Det jeg leste om Adam og Eva i Edens hage (Første Mosebok - kapittel 2, vers 1-25) virket totalt fremmed på meg. Fortellingen om Adam og Eva i Edens hage (Eden er et hebraisk ord som kan assosieres med intens glede, lykke, nytelse, behag, luksus) trollbandt meg, men virket samtidig svært underlig. Jeg fikk det ikke til å henge i hop; at Gud skaper himmel og jord, lar mennesket leve i en lykketilstand i en overdådig vakker hage der alt er bare godt, og så blir dette ødelagt ved at mennesket lures av Slangen til å spise av treet som gir kunnskap om godt og ondt.

Når Gud kunne forutse hva som ville skje, hvorfor hindret han det da ikke? Var Gud allikevel ikke allmektig? Var Gud kanskje ikke bare god, men også grusom? Hva ville Gud egentlig med sitt skaperverk, siden han tillot at mennesket ødela seg selv? Hva ville Gud egentlig med mennesket? Spørsmålene tumlet i mitt hode i lang tid, og de gjør det tildels fortsatt. De er for meg viktige spørsmål, som jeg nok kommer til å reflektere over resten av mitt liv.

Jeg er slik anlagt av natur at jeg strever med slike spørsmål, og det opplever jeg som nødvendig. Jeg opplever det som nødvendig fordi det gir meg anledning til reflektere over mange aspekter ved livet, aspekter jeg mener er viktig å ha et noenlunde gjennomtenkt forhold til. Det er for meg viktig at jeg skjønner hvorfor ekte glede bunner i noe annet enn materiell luksus, f.eks. Likeledes viktig at jeg skjønner at ekte glede kan jeg bare oppnå ved å være sammen med andre mennesker - mennesker jeg er glad i og som jeg kan stole på.

Å være sammen med mennesker er alfa og omega for meg. Jeg kan bare ikke leve i dyp ensomhet, det har jeg ikke krefter til. Det kan godt tenkes at makt og penger er det man bør trakte etter, og at kjærlighet dermed ikke har noen plass i denne verden. Jeg orker bare ikke å leve i en slik verden, det blir for grusomt.

Det som gir meg hva jeg trenger for å kunne leve er menneskers varme og nærhet. Det å kunne snakke med andre mennesker, oppleve fellesskap, godt naboskap, godt kollegialt forhold, samt det å ha gode venner.... Og! Ikke minst! Å ha en hengiven og trofast kjæreste som alltid er der. En kjæreste som alltid stiller opp - også når det røyner på.

Jeg tror at mange deler mine oppfatninger her, kanskje de aller fleste, men likevel vet vi meget vel at mange søker andre ting i livet enn det å oppleve varme og nærhet. Penger, sosial rang og materiell luksus, fører dessverre - slik jeg tenker - altfor mange mennesker bort fra livets egentlige verdier, bort fra den dype gleden som livet faktisk kan gi en.

Livet er ikke(!) gods og gull, rett og slett. Ei heller er livet det å klatre i det sosiale hierarkiet. Og heller ikke er livet tanketom overfladisk sanselig nytelse - nytelse som mangler enhver form for erkjennelsesmessig dybde. Kort sagt er livet alt annet enn den glitrende fasaden!

Livet ér - uansett hvordan man vrir og vender på det - muligheten til å kunne utfolde seg som menneske, og den intense gleden slik utfoldelse gir hver enkelt av oss. Og slik utfoldelse oppnår man kun når man har kommet frem til erkjennelsen av hva livet ér, og hva livet ikke ér. At man dermed evner å gjennomskue den glitrende fasaden - som allikevel ikke er annet enn bedrag.

Det å kunne se et annet menneske rolig og uanstrengt inn i øynene med fullstendig tillit, oppnår man kun når man er fortrolige med hverandre. Det å kunne føre den gode og inderlige samtalen med hverandre - og vite at man er gode venner - er noe som kun skjer når man er helt trygge på hverandre.

Og slik ro, tillit, fortolighet og trygghet oppnår man kun når man er tro mot seg selv, slik man også er tro mot andre. Og det å være tro er noe av det aller viktigste av alt. Uten å være tro ville alt kollapse i ens liv, og man har lite eller ingenting igjen annet enn bedraget. Livsløgn vil noen kalle det, og ingen - uten unntak - kan realisere et godt liv når det er basert på løgn.

 

 

 

The Road Not taken
 
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
 
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,
 
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.
 
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.
 
- Robert Frost

 

 

 

Nettside:

 

Philosophy of Love (Internet Encyclopedia of Philosophy):

http://www.iep.utm.edu/love/