Klubber jeg har vanket på, og ennå vanker på...

9. aug, 2016

 

"Rock and roll is my religion."

 

- Ozzy Osbourne

 

 

 

 

Nettside:

 

Olsen Bar:

http://olsenbar.no/

 

 

 

9. aug, 2016

 

"The blues was bleeding the same blood as me."

 

- B.B. King

 

 

 

 

 

 

 

 

Nettside:

 

Buckleys Roots & Blues Joint:

http://www.buckleys.no/

 

 

 

3. mar, 2015

 

 

 "When the night is so black that the darkness cooks."

 

- Peter Green (Fleetwood Mac)

 

 

Elm Street Rock Cafe fikk sitt navn av Backstreet Girls (bildet), etter det jeg veit. Backstreet Girls hadde gitt ut ei skive som het "Party On Elm Street", og da klubben skulle ha et navn foreslo gutta i bandet Elm Street. Backstreet Girls spilte flere ganger på Elm Street, og bandet var uløselig knyttet til klubbens ånd.

Jeg begynte å vanke på Elm Street på slutten av 90-tallet. De første gangene var jeg bare sporadisk innom klubben, men etter ett par år ble det til at jeg tilbragte mange av lørdagskveldene der. Foranledningen til at jeg begynte å vanke på Elm Street var at jeg var medlem av Oslo Bluesklubb. Stedet for Oslo Bluesklubbs medlemmer var dengang Muddy Waters, siden ble det Buckleys Blues Pub. Jeg likte dengang som nå blues og trivdes både på Muddy Waters og siden på Buckleys, men ønsket også å ha en rocke-klubb som jeg kunne vanke på.

Hvordan jeg ramla borti Elm Street første gangen husker jeg ikke, men husker at jeg ble slått av klubbens unike atmosfære av underground. Jeg husker spesielt den ene langveggen som var dekorert med forsider av New Musical Express. Den dekorerte veggen viste rockens historie, og man kunne stå der lenge og kikke på alle forsidene. Jeg husker også den lange og meget flotte bardisken. I tillegg husker jeg dørene til toalettene. Døra til guttetoalettet var dekorert med et malt svart/hvitt bilde av Jimi Hendrix, døra til jentetoalettet dekorert med et malt svart/hvitt bilde av Patti Smith. Jeg husker de enorme sofaene i tykt rødbrunt lær, samt langbordene langsmed bardisken. Og jeg husker scenen som var plassert innerst i lokalet, der så mange sterke band har stått.

Dengang på 90-tallet og en god del år fremover hadde Oslo et unikt musikkmiljø, bestående av mange bra alternative klubber samt fete musikksjapper. Mye av dette er borte nå, takket være streite politikere i bystyret som aldri har likt rock n´ roll (eller tror at rock n´ roll kun er Elvis og Beatles), moralske streitinger ellers (som så på byens alternative musikk- og klubbmiljø med sterk skepsis), samt Olav Thon (som aldri har brydd seg om byens kulturliv).

Elm Street var stedet for oss som hverken ville være streite eller mainstream. Vi gikk med rufsete hår, slitte klær, røkte tobakk, drakk alkohol, og selvsagt lytta vi til rock n´ roll. Damene var kledd i jeans og lær, og hadde på seg heavy makeup. Vi gutta kledde oss i slitte jeans og lærjakker. Vi definerte oss ut av den streite mainstream kulturen, som vi opplevde kvelte vår ånd. Istedet ville vi ha det som var kompromissløst, ekte og rått. Som kulturelle opprørere nektet vi å bli temmet til å bli "harmless and cleancut". Det var tida for sex, drugs & rock n´ roll. Det var ei tid da mye spennende skjedde. Ei tid da byen pustet og levde, ei tid da vi pustet og levde.

Mye av dette er borte nå, og bare minnene er igjen...

Da jeg vanka på Elm Street prata jeg ofte med de som dreiv stedet. De var hyggelige folk som var lett å komme i kontakt med. Jeg ble spesielt godt kjent med en av bartenderene, en ung og artig fyr med stor sans for bra musikk. Etterhvert ble det slik - da jeg var der på lørdagskveldene - at jeg fikk mulighet til å be om låter i baren. Låtene jeg ba om ble spilt før og etter at kveldens band hadde vært på scenen. Av en eller annen grunn fikk jeg nærmest fri adgang til å be om låter, det virket som om folka i baren likte min musikksmak.

Den aller første låta jeg ba om - etter det jeg kan erindre - var "I Love It Loud" med KISS. Jeg husker at da bartenderen satte på låta sperret flere av de tilstedeværende folka øynene opp og nikket anerkjennende. Andre låter jeg ofte ba om i baren var f.eks. "Evil Walks" med AC/DC, "Chinatown" med Thin Lizzy, "Smoke On The Water" med Deep Purple, "You Got Another Thing Comin" med Judas Priest, "The Chase Is Better Than The Catch" med Motörhead, samt "The Trooper" med Iron Maiden.

En gang ba jeg om "Helter Skelter" med The Beatles. Bartenderen stusset: "Beatles!? Vi spiller ikke Beatles her! Den går ikke!" Da jeg så fikk forklart ham at "Helter Skelter" regnes som en av tungrockens første og fremdeles beste låter satte han på låta. "Helter Skelter" fløt ut i lokalet og flere av folka som var der den kvelden kikka opp. Et par damer som stod i nærheten av meg utbrøt: "Jøsses!? Det er "Helter Skelter" som spilles!" Og jeg visste at jeg hadde truffet blink. Da låta var ferdigspilt nikket fyren i baren anerkjennende til meg.

En kveld ba jeg om "Kashmir" med Led Zeppelin. Også dennegang var fyren i baren skeptisk, men han satte på "Kashmir" likevel da jeg fikk forklart ham at låta regnes som en av hardrockens viktigste låter. Mens "Kashmir" ble spilt kom en fyr bort til der jeg stod, henvendte seg til bartenderen og sa: "Hva faen er dette var for noe søl? Sett på noe annet!" Bartenderen så på ham med et overbærende blikk: "Du er vel klar over at dette er Led Zeppelin? Og her på Elm Street spilles Led Zeppelin! Sånn er det!" Da kikket fyren undrende på bartenderen og på meg, mumlet noe om at Led Zeppelin jo var bra saker, og trakk seg så tilbake til sitt bord.

Jeg var på Elm Street utallige ganger, og klubben ble mitt faste tilholdssted på lørdagskveldene i en årrekke. Jeg fikk oppleve mange bra band som spilte drivende rå rock n´ roll. Ikke alle bandene var like bra, men svært mange av dem var virkelig gode.

En gang opplevde jeg et meget bra band. Jeg henvendte meg til vokalisten (da bandet hadde spilt ferdig ei låt) og spurte om de tok ei låt på oppfordring. Han svarte meg at det kom an på hvilken låt. Jeg spurte ham da om de kunne spille "Born To Be Wild"? "Det er ei meget bra låt! Vi spiller selvsagt den! Kommer nå!" svarte han og nikket til meg. Så dro bandet igang "Born To Be Wild" og folk stimlet sammen foran scenen. Bandet kjørte en langversjon av låta, med heftige riff og blodig solo. Trøkket var vanvittig bra, og vi danset og hoppet der foran scenen til svetten rant av oss. Da låta var ferdigspilt pekte vokalisten på meg og spurte "Godkjent?" "Jepp!" ropte jeg tilbake og satte tommelen opp. Vokalisten gliste og satte tommelen opp han også. Alle kikka på meg, og jeg følte meg meget bra der og da.

Dessverre fikk jeg aldri oppleve Backstreet Girls på Elm Street, og det er noe jeg tenker på med vemod. Jeg skulle så gjerne ha opplevd Backstreet Girls der, bandet som på så mange måter definerte klubbens ånd.

Elm Street er nå nedlagt, og bare minnene er igjen...

 

 

Nettsider:

 

Elm Street Rock Cafe:

http://www.elmstreet.no

 

"Med Elm Street dør en liten del av Oslo" (Oslo By - Aftenposten):

http://www.osloby.no/article631124_2.ece

 

 

 

3. nov, 2014

 

"En av verdens hundre beste klubber."

 

- The Times

 

 

 

Jazzklubben Blå har jeg vanka på en god del i ulike mellomrom. Egentlig ikke så mye på grunn av musikken da den ikke treffer meg helt, men på grunn av litteraturkveldene som holdes på tirsdagene der.

En av grunnleggerne av Blå var i sin tid Martin Revheim. Jeg ble kjent på Martin på midten av 90-tallet, og vanka litt sammen med ham og hans venner en periode. Martin oppfattet jeg for å være en alle tiders fyr; fargerik og morsom, intelligent og reflektert, lun og underfundig. Jeg husker at jeg la merke til at han alltid hadde idéer om hvordan få til ting. Og jeg husker at jeg bet meg merke i at han hadde uvanlig høye kunnskaper om musikk, især om ulike sjangere innen jazz.

Martin spilte som trommis i et lokalt rockeband på Jessheim dengang. Jeg ble med ham til Jessheim ei helg og hørte ham spille med bandet på et av stedets øl- og pizzakneiper en lørdagskveld der. Min jobb ble å bære noe av bandets utstyr og hjelpe til med å rigge det opp. Så jeg fikk min del av pizzaen som bandets medlemmer fikk gratis av kneipas innehaver. Det var først flere år seinere at fikk jeg kjennskap til at Martin hadde starta opp Blå sammen med en av sine kompiser.

Jeg prata med en yngre kollega på Polet som i tillegg var rockemusiker. Han fortalte meg at Blå var blitt den hotteste klubben blant freaka folk i Oslo og omegn (dette var rundt slutten av 1990-tallet/begynnelsen av 2000-tallet), og at Martin var blitt en ikke ubetydelig størrelse innen norsk musikkliv. Jeg tenkte at jeg fikk oppsøke Blå og sjekke klubben, siden min kollega åpenbart visste hva han prata om, men jeg var litt i tvil om hvorvidt alternativ jazz var noe for meg. Uansett ville gi klubben en sjanse.

Så jeg dro ned på Blå en lørdagskveld for å høre et band samt få vurdert hvorvidt klubben var noe for meg. Jeg husker ikke helt når det var, alt dette er mange år siden nå og virker som er fjern fortid. Men jeg husker at jeg ble der hele denne kvelden. Etter den lange køen foran inngangen å dømme (da jeg ankom) var dette åpenbart en populær klubb. Og jeg likte veldig godt det ytre miljøet der Blå var, med sine kunstgallerier, en enrom og meget bemerkelsesverdig lysekrone, meget bra utført grafitti på de gamle mursteinsveggene, alle de kulørte lysene som hang der, og Akerselva som rant stille rett på nedsiden. Hele området bølget av alternativitet, livsutfoldelde, kunst og frihet. Og alt dette tiltalte meg.

Jeg husker heller ikke hvem som spilte på Blå akkurat den kvelden, men som den barka rockeren jeg engang er, så var det ikke helt greia for meg. Uansett likte jeg selve klubben som sådan. Klubben var lokalisert (og er det fremdeles i dag - Blå har heldigvis ikke flytta, tross flere flytteplaner etter det jeg har skjønt) i et gammelt nedlagt fabrikklokale. Sånn sett kan Blå - som konsept - minne litt om house-kulturen på 90-tallet, som ble et slikt stort fenomen dengang.

Jeg har kun vært på Blå fem-seks ganger i årenes løp for å høre band. Dette fordi min greie altså er noe annet enn alternativ jazz, uten at jeg sier noe negativt om alternativ jazz av den grunn. Men! På den annen side har jeg vært på litteraturkveldene på Blå utallige ganger, og de har alltid vært meget gode og gitt meg noe bra.

Litteraturkveldene på Blå opplever jeg som befriende og stimulerende. I den forstand at selve det å høre andre snakke om og diskutere idéer og litteratur i et rolig tempo, ta opp emner som er relvante for vår samtid uten at det må være "tidsriktig", "kult" eller "fancy", treffer meg. Alt dette opplever jeg som befriende og stimulerende. Litteraturkveldene på Blå er rake motsetningen til mye av våset i media og enkelte andre steder der man pretenderer å skulle ta litteraturen på alvor, men alltid ender opp med å fokusere på de evinnelige bestselgerne.

Jeg liker å høre folk snakke om og diskutere idéer og litteratur når de veit hva de snakker om, noe som dessverre ikke alltid er tilfelle. Og jeg liker at publikum får anledning til å stille spørsmål til panelet etterpå, noe jeg har benyttet meg av mange ganger. Slik er Litterturkveldene på Blå et viktig supplement til Litteraturhuset og bibliotekene for meg. Ved flere av disse litteraturkveldene er jeg blitt kjent med tenkere og forfattere som jeg antakelig ikke ville ha blitt kjent med ellers.

Og det siste synes jeg summerer opp samt sier sitt om litterturkveldene på Blå; hvor godt gjennomførte, seriøse, relevante og interessante disse kveldene er for meg, som for en god del andre. 

 

 

Nettsider:

 

Blå:

http://www.blaaoslo.no

 

Litteratur på Blå:

http://litteraturpabla.no 

 

 

13. sep, 2014

 

"Gjør som du føler."

 

 - Vakt på Club 7

 

 

 

Det starta da jeg 16-17 år.

Jeg bodde i Krokstadelva, ei bygd i Nedre Eiker kommune. I Krokstadelva og bygdene omkring var det dengang heller skralt med tilbud for folk som kunne tenke seg å gå på et greit utested, drikke øl og lytte til bra musikk. Det samme var tilfelle med Drammen på den tida. Drammen hadde nesten ikke noe tilbud for folk som ville høre band spille live i det hele tatt (noe som har endra seg radikalt siden). Eneste stedet av betydning for de som gikk ut i Drammen var Park Dancing,  men det var et helt ordinært dansested (med endel rølp).

Heldigvis kjente jeg folk inne i Oslo som gikk på Blindern, og de tok meg bla. med på daværende Club 7 og Waterfront...

Ååååååå...! Herlige Club 7! Hva kan jeg si om Club 7 som yter klubben rettferdighet? Hvordan beskrive det fargerike og spennende miljøet i og rundt denne klubben? Umulig, spør du meg. Men om dere spør folk som vanka på Club 7 i sin tid - og det er endel - vil dere antakelig se at øynene på de folka blir blanke, og høre saftige historier fra tida da det var liv og fart i klubb- og musikklivet i byen.

Club 7 var en legende i sin tid, en kulturell oase for alle i byen som likte å høre band spille live, oppleve eksperimentelt teater, diktopplesninger, eller annet innen alternativ kunst og kultur. Miljøet i og rundt klubben bidro sterkt til at gullalderen innen norsk rock ble utløst på 80-tallet. På Club 7 spilte alle de store norske bandene, og klubben var en viktig møteplass for så og si alle innen norsk musikkliv.

Jeg dro ofte inn til Oslo på den tida og ble etterhvert tatt med på Club 7 av mine eldre studentervenner. Og det var rene magien! Jeg husker at jeg øvde på å snakke dansk (min mor kom fra København, så jeg kunne gjøre meg forstått på dansk) i tilfelle vaktene i døra ville stoppe meg. Heldigvis ble jeg aldri stoppa, og da jeg entret Club 7 første gangen ble jeg fortryllet. Aldri(!) hadde jeg sett noe lignende! Og aldri(!) opplevd en slik fri atmosfære! Lokalet var mørkt, med sorte og hvite murvegger etter det jeg husker, og fet musikk (i mine ører) dundret løs fra scenen.

Noe av det jeg husker er den lange bardisken i ubehandla tre. Det stod en diger lysestake i tung messing på hjørnet av bardisken. Lysestaken hadde stått der en god stund, for mye stearin hadde rent ned langs den, noe jeg syntes så dritfett ut. Jeg kjøpte øl der i baren og jeg kunne røyke (røyka rullings på den tida). Enten hang jeg i baren, eller så satt jeg inne i selve klubblokalet, lytta til bandene som spilte og prata med andre.

En hendelse jeg husker spesielt godt var da ei dame kom bort til meg mens jeg hang i baren med en øl og røyka rullings. Hun spurte meg om hva jeg het, og om hun kunne rulle en rullings av meg. Hun var noen år eldre enn meg - atakelig i begynnelsen av 20-åra - og så dritlekker ut med lærstøvletter, trange jeans, løs t-skjorte (som ikke skjulte brystene i særlig grad) og med langt rødt hår. Jeg syntes hun så ut som ei dame fra en annen verden, iallfall en helt annen verden enn det Krokstadelva var, og jeg var fjetret.

Hun kom helt inntil meg slik at jeg kjente brystene hennes gned lett mot mine overarmer og bryst mens hun pratet inn i mitt øre (musikken var jo selvsagt høy). Fy faen! Som(!) jeg likte å oppleve noe sånt som dette! Jentene i hjembygda var fine de, men ikke i nærheten av denne dama som jeg møtte på Club 7, fandenivoldsk, rå og utfordrende som hun var. Jeg kommer aldri til å glemme denne hendelsen, den har brent seg inn i min hukommelse, og jeg har tenkt på denne dama i perioder siden.

Etter at vi hadde prata noen få minutter gikk hun tilbake til bordet der hun satt, og jeg var selvsagt skuffa over at hun ikke ville prate mer med meg (jeg håpa jo på, ung og uerfaren som jeg var, at hun ville prate med meg resten av kvelden).

For mine eldre studentervenner var det helt greit at jeg drakk meg brisen eller full, bare de slapp å bære meg hjem til der (huset eller leiligheten) jeg skulle sove. Og det benytta jeg meg helt klart av. Det hendte også noen ganger at de tok meg med på nachspiel. For meg var disse nachspielene som en opplevlse av en annen verden, hver bidige gang. For ei herlig tid det var! For en herlig opplevelse for en 16-17 åring å få komme inn på Club 7! Og så bli dratt med på nachspiel senere på kvelden! Minnene strømmer på mens jeg skriver dette, og minnene gjør meg varm inne i meg.

Jeg ble også tatt med på Waterfront av mine studentervenner. Waterfront var også en meget bra klubb, men ikke av samme betydning som Club 7. Jeg husker at veggene på Waterfront var i ubehandla murstein, og musikken som ble spilt var alltid suveren. Også på Waterfront kunne jeg drikke så mye jeg ville og røyke rullings. Jeg hang i baren, gikk rundt og kikka på folka der (alle i rare men spennende klær, syntes jeg), slo av en prat av og til, og hadde det generelt dritfett.

Tung tobakksrøyk, dunsten av øl, og lukten av damers parfyme hang over hele lokalet. Lokalet på Waterfront var noe lysere enn på Club 7, men Waterfront var alt annet enn et streit sted. På Waterfront vanka mange studenter, samt journalister og kunster- og forfatterspirer , noe som satte sitt tydelige preg på miljøet der. Miljøet herlig fritt og avslappa, og alt annet enn kjedelig. Jeg syntes alltid at det var en spennende opplevelse å være der.

En gang forsvant jeg ut med ei jente (husker ikke helt hva vi gjorde, antakelig prata vi). Da jeg kom inn igjen etterpå lo alle de andre (studentervennene) ved bordet høyt. "Jasså! Der er du!" Utbrøt de. De foralte meg at ei av damene i følget vårt hadde spurt etter meg og lurte bekymret på hvor jeg blei av? "Hahahahaha! Slapp av! Han rusler rundt og kikker på damene, selvsagt!" var svaret hun fikk...