13. sep, 2014

I begynnelsen var Club 7 og Waterfront

 

"Gjør som du føler."

 

 - Vakt på Club 7

 

 

 

Det starta da jeg 16-17 år.

Jeg bodde i Krokstadelva, ei bygd i Nedre Eiker kommune. I Krokstadelva og bygdene omkring var det dengang heller skralt med tilbud for folk som kunne tenke seg å gå på et greit utested, drikke øl og lytte til bra musikk. Det samme var tilfelle med Drammen på den tida. Drammen hadde nesten ikke noe tilbud for folk som ville høre band spille live i det hele tatt (noe som har endra seg radikalt siden). Eneste stedet av betydning for de som gikk ut i Drammen var Park Dancing,  men det var et helt ordinært dansested (med endel rølp).

Heldigvis kjente jeg folk inne i Oslo som gikk på Blindern, og de tok meg bla. med på daværende Club 7 og Waterfront...

Ååååååå...! Herlige Club 7! Hva kan jeg si om Club 7 som yter klubben rettferdighet? Hvordan beskrive det fargerike og spennende miljøet i og rundt denne klubben? Umulig, spør du meg. Men om dere spør folk som vanka på Club 7 i sin tid - og det er endel - vil dere antakelig se at øynene på de folka blir blanke, og høre saftige historier fra tida da det var liv og fart i klubb- og musikklivet i byen.

Club 7 var en legende i sin tid, en kulturell oase for alle i byen som likte å høre band spille live, oppleve eksperimentelt teater, diktopplesninger, eller annet innen alternativ kunst og kultur. Miljøet i og rundt klubben bidro sterkt til at gullalderen innen norsk rock ble utløst på 80-tallet. På Club 7 spilte alle de store norske bandene, og klubben var en viktig møteplass for så og si alle innen norsk musikkliv.

Jeg dro ofte inn til Oslo på den tida og ble etterhvert tatt med på Club 7 av mine eldre studentervenner. Og det var rene magien! Jeg husker at jeg øvde på å snakke dansk (min mor kom fra København, så jeg kunne gjøre meg forstått på dansk) i tilfelle vaktene i døra ville stoppe meg. Heldigvis ble jeg aldri stoppa, og da jeg entret Club 7 første gangen ble jeg fortryllet. Aldri(!) hadde jeg sett noe lignende! Og aldri(!) opplevd en slik fri atmosfære! Lokalet var mørkt, med sorte og hvite murvegger etter det jeg husker, og fet musikk (i mine ører) dundret løs fra scenen.

Noe av det jeg husker er den lange bardisken i ubehandla tre. Det stod en diger lysestake i tung messing på hjørnet av bardisken. Lysestaken hadde stått der en god stund, for mye stearin hadde rent ned langs den, noe jeg syntes så dritfett ut. Jeg kjøpte øl der i baren og jeg kunne røyke (røyka rullings på den tida). Enten hang jeg i baren, eller så satt jeg inne i selve klubblokalet, lytta til bandene som spilte og prata med andre.

En hendelse jeg husker spesielt godt var da ei dame kom bort til meg mens jeg hang i baren med en øl og røyka rullings. Hun spurte meg om hva jeg het, og om hun kunne rulle en rullings av meg. Hun var noen år eldre enn meg - atakelig i begynnelsen av 20-åra - og så dritlekker ut med lærstøvletter, trange jeans, løs t-skjorte (som ikke skjulte brystene i særlig grad) og med langt rødt hår. Jeg syntes hun så ut som ei dame fra en annen verden, iallfall en helt annen verden enn det Krokstadelva var, og jeg var fjetret.

Hun kom helt inntil meg slik at jeg kjente brystene hennes gned lett mot mine overarmer og bryst mens hun pratet inn i mitt øre (musikken var jo selvsagt høy). Fy faen! Som(!) jeg likte å oppleve noe sånt som dette! Jentene i hjembygda var fine de, men ikke i nærheten av denne dama som jeg møtte på Club 7, fandenivoldsk, rå og utfordrende som hun var. Jeg kommer aldri til å glemme denne hendelsen, den har brent seg inn i min hukommelse, og jeg har tenkt på denne dama i perioder siden.

Etter at vi hadde prata noen få minutter gikk hun tilbake til bordet der hun satt, og jeg var selvsagt skuffa over at hun ikke ville prate mer med meg (jeg håpa jo på, ung og uerfaren som jeg var, at hun ville prate med meg resten av kvelden).

For mine eldre studentervenner var det helt greit at jeg drakk meg brisen eller full, bare de slapp å bære meg hjem til der (huset eller leiligheten) jeg skulle sove. Og det benytta jeg meg helt klart av. Det hendte også noen ganger at de tok meg med på nachspiel. For meg var disse nachspielene som en opplevlse av en annen verden, hver bidige gang. For ei herlig tid det var! For en herlig opplevelse for en 16-17 åring å få komme inn på Club 7! Og så bli dratt med på nachspiel senere på kvelden! Minnene strømmer på mens jeg skriver dette, og minnene gjør meg varm inne i meg.

Jeg ble også tatt med på Waterfront av mine studentervenner. Waterfront var også en meget bra klubb, men ikke av samme betydning som Club 7. Jeg husker at veggene på Waterfront var i ubehandla murstein, og musikken som ble spilt var alltid suveren. Også på Waterfront kunne jeg drikke så mye jeg ville og røyke rullings. Jeg hang i baren, gikk rundt og kikka på folka der (alle i rare men spennende klær, syntes jeg), slo av en prat av og til, og hadde det generelt dritfett.

Tung tobakksrøyk, dunsten av øl, og lukten av damers parfyme hang over hele lokalet. Lokalet på Waterfront var noe lysere enn på Club 7, men Waterfront var alt annet enn et streit sted. På Waterfront vanka mange studenter, samt journalister og kunster- og forfatterspirer , noe som satte sitt tydelige preg på miljøet der. Miljøet herlig fritt og avslappa, og alt annet enn kjedelig. Jeg syntes alltid at det var en spennende opplevelse å være der.

En gang forsvant jeg ut med ei jente (husker ikke helt hva vi gjorde, antakelig prata vi). Da jeg kom inn igjen etterpå lo alle de andre (studentervennene) ved bordet høyt. "Jasså! Der er du!" Utbrøt de. De foralte meg at ei av damene i følget vårt hadde spurt etter meg og lurte bekymret på hvor jeg blei av? "Hahahahaha! Slapp av! Han rusler rundt og kikker på damene, selvsagt!" var svaret hun fikk...