3. mar, 2015

Legendariske Elm Street Rock Cafe

 

 

 "When the night is so black that the darkness cooks."

 

- Peter Green (Fleetwood Mac)

 

 

Elm Street Rock Cafe fikk sitt navn av Backstreet Girls (bildet), etter det jeg veit. Backstreet Girls hadde gitt ut ei skive som het "Party On Elm Street", og da klubben skulle ha et navn foreslo gutta i bandet Elm Street. Backstreet Girls spilte flere ganger på Elm Street, og bandet var uløselig knyttet til klubbens ånd.

Jeg begynte å vanke på Elm Street på slutten av 90-tallet. De første gangene var jeg bare sporadisk innom klubben, men etter ett par år ble det til at jeg tilbragte mange av lørdagskveldene der. Foranledningen til at jeg begynte å vanke på Elm Street var at jeg var medlem av Oslo Bluesklubb. Stedet for Oslo Bluesklubbs medlemmer var dengang Muddy Waters, siden ble det Buckleys Blues Pub. Jeg likte dengang som nå blues og trivdes både på Muddy Waters og siden på Buckleys, men ønsket også å ha en rocke-klubb som jeg kunne vanke på.

Hvordan jeg ramla borti Elm Street første gangen husker jeg ikke, men husker at jeg ble slått av klubbens unike atmosfære av underground. Jeg husker spesielt den ene langveggen som var dekorert med forsider av New Musical Express. Den dekorerte veggen viste rockens historie, og man kunne stå der lenge og kikke på alle forsidene. Jeg husker også den lange og meget flotte bardisken. I tillegg husker jeg dørene til toalettene. Døra til guttetoalettet var dekorert med et malt svart/hvitt bilde av Jimi Hendrix, døra til jentetoalettet dekorert med et malt svart/hvitt bilde av Patti Smith. Jeg husker de enorme sofaene i tykt rødbrunt lær, samt langbordene langsmed bardisken. Og jeg husker scenen som var plassert innerst i lokalet, der så mange sterke band har stått.

Dengang på 90-tallet og en god del år fremover hadde Oslo et unikt musikkmiljø, bestående av mange bra alternative klubber samt fete musikksjapper. Mye av dette er borte nå, takket være streite politikere i bystyret som aldri har likt rock n´ roll (eller tror at rock n´ roll kun er Elvis og Beatles), moralske streitinger ellers (som så på byens alternative musikk- og klubbmiljø med sterk skepsis), samt Olav Thon (som aldri har brydd seg om byens kulturliv).

Elm Street var stedet for oss som hverken ville være streite eller mainstream. Vi gikk med rufsete hår, slitte klær, røkte tobakk, drakk alkohol, og selvsagt lytta vi til rock n´ roll. Damene var kledd i jeans og lær, og hadde på seg heavy makeup. Vi gutta kledde oss i slitte jeans og lærjakker. Vi definerte oss ut av den streite mainstream kulturen, som vi opplevde kvelte vår ånd. Istedet ville vi ha det som var kompromissløst, ekte og rått. Som kulturelle opprørere nektet vi å bli temmet til å bli "harmless and cleancut". Det var tida for sex, drugs & rock n´ roll. Det var ei tid da mye spennende skjedde. Ei tid da byen pustet og levde, ei tid da vi pustet og levde.

Mye av dette er borte nå, og bare minnene er igjen...

Da jeg vanka på Elm Street prata jeg ofte med de som dreiv stedet. De var hyggelige folk som var lett å komme i kontakt med. Jeg ble spesielt godt kjent med en av bartenderene, en ung og artig fyr med stor sans for bra musikk. Etterhvert ble det slik - da jeg var der på lørdagskveldene - at jeg fikk mulighet til å be om låter i baren. Låtene jeg ba om ble spilt før og etter at kveldens band hadde vært på scenen. Av en eller annen grunn fikk jeg nærmest fri adgang til å be om låter, det virket som om folka i baren likte min musikksmak.

Den aller første låta jeg ba om - etter det jeg kan erindre - var "I Love It Loud" med KISS. Jeg husker at da bartenderen satte på låta sperret flere av de tilstedeværende folka øynene opp og nikket anerkjennende. Andre låter jeg ofte ba om i baren var f.eks. "Evil Walks" med AC/DC, "Chinatown" med Thin Lizzy, "Smoke On The Water" med Deep Purple, "You Got Another Thing Comin" med Judas Priest, "The Chase Is Better Than The Catch" med Motörhead, samt "The Trooper" med Iron Maiden.

En gang ba jeg om "Helter Skelter" med The Beatles. Bartenderen stusset: "Beatles!? Vi spiller ikke Beatles her! Den går ikke!" Da jeg så fikk forklart ham at "Helter Skelter" regnes som en av tungrockens første og fremdeles beste låter satte han på låta. "Helter Skelter" fløt ut i lokalet og flere av folka som var der den kvelden kikka opp. Et par damer som stod i nærheten av meg utbrøt: "Jøsses!? Det er "Helter Skelter" som spilles!" Og jeg visste at jeg hadde truffet blink. Da låta var ferdigspilt nikket fyren i baren anerkjennende til meg.

En kveld ba jeg om "Kashmir" med Led Zeppelin. Også dennegang var fyren i baren skeptisk, men han satte på "Kashmir" likevel da jeg fikk forklart ham at låta regnes som en av hardrockens viktigste låter. Mens "Kashmir" ble spilt kom en fyr bort til der jeg stod, henvendte seg til bartenderen og sa: "Hva faen er dette var for noe søl? Sett på noe annet!" Bartenderen så på ham med et overbærende blikk: "Du er vel klar over at dette er Led Zeppelin? Og her på Elm Street spilles Led Zeppelin! Sånn er det!" Da kikket fyren undrende på bartenderen og på meg, mumlet noe om at Led Zeppelin jo var bra saker, og trakk seg så tilbake til sitt bord.

Jeg var på Elm Street utallige ganger, og klubben ble mitt faste tilholdssted på lørdagskveldene i en årrekke. Jeg fikk oppleve mange bra band som spilte drivende rå rock n´ roll. Ikke alle bandene var like bra, men svært mange av dem var virkelig gode.

En gang opplevde jeg et meget bra band. Jeg henvendte meg til vokalisten (da bandet hadde spilt ferdig ei låt) og spurte om de tok ei låt på oppfordring. Han svarte meg at det kom an på hvilken låt. Jeg spurte ham da om de kunne spille "Born To Be Wild"? "Det er ei meget bra låt! Vi spiller selvsagt den! Kommer nå!" svarte han og nikket til meg. Så dro bandet igang "Born To Be Wild" og folk stimlet sammen foran scenen. Bandet kjørte en langversjon av låta, med heftige riff og blodig solo. Trøkket var vanvittig bra, og vi danset og hoppet der foran scenen til svetten rant av oss. Da låta var ferdigspilt pekte vokalisten på meg og spurte "Godkjent?" "Jepp!" ropte jeg tilbake og satte tommelen opp. Vokalisten gliste og satte tommelen opp han også. Alle kikka på meg, og jeg følte meg meget bra der og da.

Dessverre fikk jeg aldri oppleve Backstreet Girls på Elm Street, og det er noe jeg tenker på med vemod. Jeg skulle så gjerne ha opplevd Backstreet Girls der, bandet som på så mange måter definerte klubbens ånd.

Elm Street er nå nedlagt, og bare minnene er igjen...

 

 

Nettsider:

 

Elm Street Rock Cafe:

http://www.elmstreet.no

 

"Med Elm Street dør en liten del av Oslo" (Oslo By - Aftenposten):

http://www.osloby.no/article631124_2.ece