Da jeg nesten møtte geriljaen...

Tamil Ealam (LTTE - Tamil Tigers) - Separatistorganisasjon og gerilja som kjempet for en selvstendig tamilsk stat på Jaffna-halvøya (nord på Sri-Lanka). LTTE var delt i en militær og en politisk fløy, hadde sentral overkommando, samt virksomheter (pengeinnsamling og propaganda) i mer enn 50 land. Geriljaen anvendte moderne våpensystemer og -teknologi, og ble etterhvert beryktet for sin effektive krigføring samt bestialske brutalitet. Under en større offensiv i 2009 nedkjempet regjeringsstyrkene LTTE - geriljaens leder ble drept under kampenes sluttfase. Resten av lederskapet ble enten drept eller fengslet i tiden som fulgte, bare noen få av lederne klarte å komme seg unna. Borgerkrigen på Sri-Lanka varte fra 1983 til 2009. Det er estimert at krigen kostet mellom 80 000 og 100 000 menneskeliv. I tillegg påførte krigen både singaleserne og tamilene omfattende ødeleggelser med dertil lidelser. Økonomien på Sri-Lanka var sterkt hemmet så lenge krigen pågikk, med blant annet betydelig arbeidsledighet, sosial nød og sult som resultat. Selv om LTTE til slutt ble nedkjempet har striden om Jaffna-halvøya ikke fått en tilfredsstillende løsning. Forholdet mellom singaleserne og tamilene er ennå betent, noe som gjør at konflikten kan blusse opp på ny.

 

 

 

"Guerilla warfare is peoples warfare; an attempt to carry out this type of war without the population´s support is a prelude to inevitable disaster."

 

- Che Guevara

 

 

Det var under reisen i Sri-Lanka i 1988 at jeg nesten møtte geriljaen. Vi som reiste var en gruppe på 10 elever og en lærer ved Sund Folkehøgskole. Det kan høres dramatisk ut at jeg nesten møtte geriljaen, og på en måte var det også det.

Det som skjedde var en samtale som utviklet seg mellom meg, to av mine medelever, samt lederen for landsbyen vi bodde i...

Vi besøkte en landsby nord på Sri-Lanka og bodde der noen dager. Det var en del av skolens studieplan og pedagogiske opplegg for oss som reiste at vi skulle komme så tett på hverdagslivet som overhodet mulig og møte vanlige mennesker, både singalesere og tamiler.

På forhånd i Norge, før vi reiste, fikk vi grundig undervisning om U-land generelt, den skjeive fordelingen mellom rike og fattige land, den globale politiske orden, den økonomiske verdensorden, imperialismens historie, og selvsagt spesifikt om landene vi skulle reise til; India og Sri-Lanka. Undervisningen og det pedagogiske opplegget var bra syntes jeg. Skolen benyttet seg både av sine egne lærere, samt hentet inn eksterne folk, f.eks. fra Norad, Redd Barna, Fremtiden i Våre Hender og Kirkens Nødhjelp. Det pedagogiske opplegget omfattet bla. undervisning i klasserom, foredrag, diskusjonsgrupper (veiledet av fagpersoner), studiegrupper (veiledet av fagpersoner), samt selvstudium med fordypelse i et selvalgt emne (jeg valgte Kerala-prosjektet).

Vi fikk innføring i Indias og Sri-Lankas historie, kultur, økonomi, samt politiske og sosiale forhold. Undervisningen var lagt opp slik at vi skulle forberedes på reisen til India og Sri-Lanka, delvis for å unngå at vi fikk kultursjokk når vi først var der (noen får kultursjokk når de reiser til land som har en radikalt ulik kultur enn ens egen).

Vi fikk selvsagt også innføring i bakgrunnen for borgerkrigen på Sri-Lanka, hva konflikten dreiet seg om, dens historikk og utvikling. Lærerne understreket overfor oss gang på gang at vi under reisen ikke måtte komme inn på borgerkrigen når vi snakket med lokale folk. Om noen spurte oss om hva vi tenkte om borgerkrigen, skulle vi bare gi et nøytralt svar: "Vi har hørt om borgerkrigen, og synes det hele er tragisk." Vi fikk vite at vi ikke skulle si noe utover dette, og ikke begi oss inn på noensomhelst samtale om borgerkrigen. Å samtale med lokale folk på Sri-Lanka om borgerkrigen kunne raskt utvikle seg til å bli farlig for oss, noe vi alle var innforstått med.

De dagene vi oppholdt oss i denne landsbyen nord på Sri-Lanka spiste vi sammen med landsbybeboerne. De var vennlige og høflige, men vi merket at stemningen var noe stresset under den ellers hyggelige overflaten. Det var selvfølgelig borgerkrigen som stresset landsbybeboerne, selv om de skjulte det overfor oss så godt de kunne. Ikke til å undres over heller, at innbyggerne i et land blir psykisk stresset av borgerkrig.

Vi ble fortalt historier som direkte eller indirekte kunne relateres til borgerkrigen, og hver gang var vi svært varsomme med hvordan vi responerte. Vi ble også noen ganger spurt: "What do you think of the situation?" Hver eneste gang svarte vi slik vi var blitt instruert til å svare, for å unngå å bli blandet inn i en samtale om borgerkrigen.

Så var det en kveld at en samtale utviklet seg, en samtale som kunne bli fatal for oss. Vi satt sammen med landsbylederen og snakket etter middagen. Det var jeg pluss to av mine medelever - begge gutter - som samtalte med landsbylederen. Samtalen var nøytral og dreide seg om hverdagslige ting hele veien inntil landsbylederen fyrte av et direkte spørsmål som satte oss ut av balanse. Vi var helt uforbredt på å få et slikt direkte spørsmål, og visste ikke hvordan vi skulle respondere.

Landsbylereden spurte: "Do you want to meet The Tigers?" Vi skjønte straks at han ville dreie samtalen inn på borgerkrigen, og vi oppfattet spørsmålet som farlig. Etter noen sekunders stillhet var jeg den første til å svare. Jeg svarte med et nøytralt men famlende motspørsmål: "What do you mean?" Jeg ville unngå at samtalen utviklet seg i en farlig retning for oss, men var usikker på akkurat hvordan jeg kunne gjøre det best. Spørmålet landsbylederen hadde stilt oss hadde satt oss alle tre i en vanskelig situasjon der og da, og vi var usikre på hvordan vi kunne ro dette i land.

Landsbylederen svarte på mitt spørsmål med å si at et møte med geriljaen var mulig, om vi ønsket det. Han fortsatte med å si at i så tilfelle måtte vi bli værende i landsbyen minst en uke til slik at meldinger kunne sendes geriljaen. Vi ble nervøse og nølte med å svare. Igjen var det jeg som svarte først av oss tre. Jeg spurte om noe slikt hadde blitt gjort før. Ved mitt spørsmål søkte jeg å bringe samtalen inn på nøytral grunn og etterhvert avslutte den, men jeg var nervøs og usikker.

Landsbylederen fulgte opp med å si at dette ble gjort i enkelte tilfeller; at reisende fikk tilbud om å møte geriljaen. Han sa videre at vi eventuelt måtte bli smuglet gjennom jungelen om natten, og at meldinger måtte gis til geriljaen slik at skyting ikke ville pågå. Han sa at det var risikabelt fordi han kunne ikke garantere at vi ikke ble skutt på, og at han selvsagt ikke kunne si hva regjeringsstyrkene ville gjøre om vi ble oppdaget. Han sa videre at i lignende tilfeller før var skytingen opphørt slik at de som ble smuglet kunne være relativt trygge.

Da han kom til dette punktet dukket noen av jentene i gruppa vår uventet opp, og det avbrøt samtalen der og da. Heldigvis, tenkte jeg, og pustet lettet ut. Jentene som hadde dukket opp hadde ikke fått med seg hele samtalen, men fikk kun høre det siste av det landsbylederen sa. De misforstod situasjonen og hva som var blitt sagt, og trodde at jeg og de to andre guttene hadde samtalt om muligheten for å møte geriljaen. Dette gjorde de selvsagt opprørte, og de tok oss med til våre rom og ga oss en reprimande der.

Jentene tilkalte så lederen for vår gruppe, og vi fikk anledning til å gi vår versjon av det som hadde hendt. Hun lyttet nøye og konkluderte med at dette var farlig for oss, at vi derfor måtte endre planene og reise tilbake til Colombo allerede tidlig neste morgen, hvilket vi også gjorde. Det endte da med at vi reiste tilbake til Colombo grytidlig neste morgen, tre dager før vi egentlig skulle ha reist fra landsbyen.

Lederen for vår gruppe så meget alvorlig på det som hadde hendt, men bebreidet ikke meg og de andre to guttene da hun skjønte at vi ikke hadde oppmuntret til samtalen, men hadde søkt å legge den taus. Da vi kom tilbake til Colombo var vi alle meget lettet.

Ennå i dag tenker jeg på hvordan dette kunne ha utviklet seg om de nevnte jentene ikke hadde dukket opp og avbrutt samtalen...