De vonde åra med ensomhet

"Ensomhet" (1880) - tegning av den tyske kunstneren Hans Thoma (f. 1839 - d. 1924)

 

 

 

"Man formes i motgang, og lever i medgang."

- uttalt av en tidligere god venn

 

 

Livet går i faser, og det beveger seg i en retning som er vanskelig å forutse mange ganger. Da jeg flyttet inn til Oslo for å begynne på universitetet hadde jeg ingen anelse om hva som lå foran meg. Hadde jeg visst dengang hvor vonde åra i Oslo kom til å bli etterhvert ville jeg neppe ha flyttet inn til byen men blitt værende i hjembygda.

Knut Hamsun skildrer i romanen "Sult" daværende Kristiania som en hard og vond by. Bjørnstjerne Bjørnson tilregnes den berømte betegnelsen om Kristiania: "Tigerstaden - denne kolde by!" Oslo er i dag viden kjent for sin sosiale kulde. Når man møter folk på gata er det ikke normalt å hilse på hverandre - om man da ikke er kjente - men man stirrer ned eller ser en annen vei. Folk fra andre deler av landet som flytter til Oslo beskriver ofte byen som kald, hard og vond.

Oslo har likevel sine gode sider, og jeg har etterhvert lært å bli glad i byen. Byen er sosialt sammensatt og har flere spennende miljøer, og kan oppleves som fargerik til tider. Men! Byen er uomtvistelig kald og hard for svært mange mennesker.

Da jeg var i midten av 20-åra stod jeg ved en terskel. Hva som skulle komme til å skje med mitt liv i åra som fulgte ante jeg selvsagt ikke noe om, men jeg merket at noe skurret. De første fire-fem åra etter at jeg hadde flyttet inn til Oslo var stort sett bra. Jeg opplevde perioder som var gode, og noen som var meget gode. I de periodene levde jeg selvfølgelig. Det året da jeg var engasjert i Studentersamfundet var eksepsjonelt bra.

I de åra var jeg omgitt av folk, ble invitert med på fester, ble tatt med på kino, møtte folk på café og tok en kaffe sammen med de, ble invitert på middag, og jeg gjengjeldte dette overfor dem ved å invitere så mye jeg hadde anledning til. Jeg trente aktivt (jogging og styrketrening) og gikk ned mer enn 20 kg iløpet av ett år slik at jeg ble helt slank. Jeg leste bra og fikk rimelig gode karakterer. Kort sagt levde jeg et aktivt sosialt liv.

Stort sett var disse fire-fem åra fine, men jeg opplevde jo selvsagt kortere perioder innimellom som var noe mer krevende. Å studere ved et universitet krever jo sitt, så jeg mener, når jeg nå ser tilbake, at de åra ikke var annet enn normale for en helt vanlig student som det jeg var.

Da jeg så var kommet i slutten av 20-årsalderen merket jeg at jeg ikke lenger hadde samme kontakten med studentermiljøet enn da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Jeg var rett og slett i ferd med å bli for gammel, og sklei derfor mer og mer ut av bildet for de andre studentene. Jeg tok mine fag i løse perioder og jobbet mellom periodene, noe som gjorde at progresjonen gikk tregere for min del. De studentene jeg vanka sammen med de første åra var som blåst over alle hauger, og jeg har ikke møtt dem siden.

Blindern er beryktet for sitt kalde og ekskluderende studentermiljø, og det skulle jeg nå få smake. Jeg kommuniserte ikke lenger like bra med mine medstudenter - de så på meg som for gammel og treg. Ikke hadde jeg samme musikksmak, ikke gikk jeg med de rette klærne (ja, studenter har faktisk kleskode), jeg var orientert i andre retninger enn det de var, og mitt daglige språk og tanker var annerledes enn deres. Så selv om jeg var sammen med studenter (som var yngre enn meg), merket jeg, litt etter litt, at jeg falt ut av den sosiale sammenhengen som de befant seg i.

Jeg tok derfor en pause fra Blindern, og jobbet først en periode som pleiervikar på ett par sykehjem i byen. Etter å ha gjort det en god stund søkte jeg jobb på Polet og fikk vikariat der. Jobben på Polet skulle seinere vise seg å bli det ankeret jeg trengte i de vonde og tunge åra som jeg nå gikk inn i.

Da jeg begynte på Polet var det som et kick. Jeg opplevde at fagfeltet var særs interessant, jeg forholdt meg til mennesker hele dagen, det var ordnede og ryddige forhold i bedriften (som det også er nå), og jobben var bra betalt. Men jeg var nå blitt ensom. Ensom i den forstand at jeg ikke hadde nære venner, noe som var en ny og uvant situasjon for meg, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle den.

Hvordan man takler ensomhet er individuelt forskjellig. Noen takler det bedre enn andre, noen takler ikke ensomhet i det hele tatt. Jeg er sårbar overfor ensomhet, omgitt av mennesker som jeg har vært siden barndommen av, både familie og venner. Å være sårbar overfor ensomhet gjør en utsatt når man først opplever det å være ufrivillig alene over lengre tid. For meg slo dette etterhvert ut i tunge depresjoner. Det var hardt å opplevde å ikke ha venner. Min hverdag var slik at når jeg kom hjem fra jobben, så var jeg overlatt til meg selv for resten av kvelden. Slik var det altså for meg, dag ut og dag inn, uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Og jeg opplevde at mitt liv gikk gradvis istykker.

Jeg oppsøkte derfor ulike miljøer for å komme i kontakt med mennesker, men overalt opplevde jeg at folk hadde nok med seg og sitt. Den sosiale varmen og fellesskapet jeg lette etter fant jeg ikke, og smerten inne i meg bare vokste...

Jeg oppsøkte Oslo Arbeiderparti, men fant ingen der som ville ta en kaffe eller slå av en uformell prat, selv etter lang tids medlemsskap. Det samme opplevde jeg med miljøet ved Oslo Domkirke; ingen der som ville ta en kaffe eller slå av en uformell prat. En av kvinnene i menigheten sa rett ut (da jeg sa at jeg fant miljøet ved Domkirken som sosialt avvisende): "Du kan bare ikke forvente å finne nye venner i menigheten. Det kristne fellesskap er bare ikke slik." Jeg oppsøkte derfor andre miljør, men det ble bomtur hver gang.

Så hendte det, mest på en slump, at jeg ramla over folk som jeg kom til å henge sammen med noen år. I begynnelsen funka det veldig bra, tross at de var endel år yngre enn det jeg var. De folka var unge kunstner- og musikerspirer. Enkelte av dem gikk på Oslo Tegne- og Maleskole, ett par hadde lest ved Kunstakademiet i Trondheim, noen gikk på Kunsthøgskolen i Oslo. Det var et usedvanlig fargerikt og spennende miljø for meg å oppleve. Jeg hadde det storartet den første tida sammen med disse unge folka.

Vi vanket regelmessig på Club Blue Monk - som lå rett ved Blitz-huset (der vi også var innom noen ganger). Det var obligatorisk å tilbringe kveldene i helgene på Blue Monk. Vi ble godt kjent med de som dreiv stedet og slapp etterhvert gratis inn, musikken var som regel bra, ølen var rimelig, og de øvrige folka der var som oss. Det ble mange fine stunder sammen med disse unge kunstnerspirene med prat, kaffe, musikk, turer, og selvsagt mye festing.

Men de var som sagt endel år yngre enn det jeg var, slik at jeg opplevde at jeg gikk i 20-åra om igjen. Det jeg hadde vært opptatt av, tenkt på og prata med andre om for 10-12 år siden, det var disse unge folka opptatt av, tenkte på og prata om. Så det skurret noe fordi jeg opplevde å bli satt 10-12 år tilbake i tid, og da skjønte jeg etterhvert at jeg måtte finne andre venner som var omtrent på min alder, venner som jeg kunne føre samme "språk" med.

Å være sammen med disse unge folka bød også på problemer som jeg ikke var villig til å gjøre kompromiss med. De rusa seg stadig vekk, og det gikk ikke bare i alkohol. Etter to-tre år syntes jeg at rusen tok overhånd i miljøet, så jeg trakk meg etterhvert ut. Jeg visste at jeg ikke hadde venner å vende tilbake til, men så ikke andre alternativer. At de rusa seg såpass mye som det de gjorde fikk meg til å bryte kontakten med dem helt, og jeg har ikke sett dem siden.

Det gikk endel år med at jeg var dønn alene, og jeg sleit selvsagt en god del på grunn av det. Jeg gikk inn i tunge depresjoner som kunne vare kortere eller lengre perioder, og i det hele opplevde jeg hverdagen som mørk og tung. Jeg begynte å misbruke piller for å dempe smerten jeg hadde inne i meg. Etter at dette hadde pågått noen år visste jeg ikke på kloden hva jeg skulle gjøre, men likevel hadde jeg et håp. Jeg satset på at det ville bli mulig for meg å knytte bekjentskap med nye folk på ett eller annet tidspunkt, selv om det kom til å ta noe tid.

Så! En dag! En dag inntraff noe som snudde det hele for meg, noe jeg slettes ikke hadde planlagt, men som siden skulle vise seg å bli et avgjørende vendepunkt. Jeg begynte med noe som snudde den vanskelige situasjonen jeg hadde opplevd i så mange år til det langt bedre, noe som gjorde at jeg kom meg ut av min ensomhet. Jeg begynte på Twitter...

 

 

 

Ode on Solitude

Happy the man, whose wish and care
A few paternal acres bound,
Content to breathe his native air,
In his own ground.

Whose heards with milk, whose fields with bread,
Whose flocks supply him with attire,
Whose trees in summer yield him shade,
In winter fire.

Blest! who can unconcern'dly find
Hours, days, and years slide soft away,
In health of body, peace of mind,
Quiet by day,

Sound sleep by night; study and ease
Together mix'd; sweet recreation,
And innocence, which most does please,
With meditation.

Thus let me live, unseen, unknown;
Thus unlamented let me dye;
Steal from the world, and not a stone
Tell where I lye.

- Alexander Pope

 

 

 

Min vei ut av ensomheten

"Nighthawks" (1942) - maleri av den amerikanske kunstneren Edvard Hopper. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har hengt ensom på en bar og så gått alene hjem etterpå. For svært mange innebærer ensomhet lidelse i form av dyp og vedvarende indre smerte. Det finnes ulike måter å lindre lidelse på. Ikke så rent få tar medisiner, såkalt "lykkepille" o.l. Selv gjorde jeg ikke det. Istedet lyttet jeg på musikk, leste bøker, samt gikk mye på kino. Det lindret smerten som jeg hadde inn meg, men den ble ikke helt borte. Skal slik smerte bli helt borte må man til syvende og sist ha muligheten for å være sammen med andre mennesker som man går godt i lag med. Nær menneskelig kontakt er det eneste som gjør at man kommer ut av ensomhet og alt det vonde knyttet til det.

 

 

 

"Djupt i mørket mellom stjernene,
midt i den ytterst ensomhet,
er menneskehjertene alltid sammen."

- Hans Børli

 

 

Det finnes veier ut av ensomhet og det vonde som følger med den. Veien som jeg fant var musikk, diktning og film. Folk er som kjent forskjellige og andre ensomme kan finne andre veier, men for meg gjorde altså musikk, diktning og film det mulig å komme tilbake til vanlig hverdagsliv igjen. Det er jeg selvsagt sjeleglad for nå. Fordi lite er så vondt å oppleve som dyp ensomhet. Hvis ensomheten er knyttet til depresjon, noe den ofte er, kan det bli for vondt til at man ønsker å leve. Fordi da er alt mørkt, både inni en og rundt en, og man brytes langsomt ned. Smerten og tomheten som man opplever kan bli uutholdelig slik at livet står i fare. For noen betyr det slutten. Jeg fant altså en vei ut. Ikke alle ensomme er like heldige.

For å kunne tegne et bilde av hvordan jeg kom meg ut av min ensomhet må jeg gå mange år tilbake i tid.

I ungdomsåra lyttet jeg mye på Beatles. Jeg hadde alle studio-albumene, flere samle-album samt ett par bootlegs og konsert-album, og det var Beatles som åpnet mine øyne for lyrikk og poesi. Videre leste jeg forfattere som Knut Hamsun og Jens Bjørneboe. Ved å lese dem fikk jeg et forhold til seriøs diktning. Utover det fikk jeg et forhold til Eric Clapton. Det var min mye eldre nabo som fikk meg til å lytte på Clapton og lese lyrikken på låtene han spilte. Slik jeg fikk et sterkt forhold til blant annet Cocaine av J.J. Cale og Little Wing av Jimi Hendrix.

Disse tre tingene - musikk, diktning og film - skulle legge en betydelig del av grunnlaget for hvordan jeg utviklet meg i voksen alder. Jeg hadde selvsagt perioder i ungdomstida da jeg sleit med vonde tanker og følelser, som normalt er for ungdom. Når jeg var inne i de periodene opplevde jeg at musikken jeg lyttet til og bøkene jeg leste hjalp meg. Jeg husker spesielt godt da jeg leste lyrikken på Little Wing første gangen og hvor grepet jeg ble av den. Little Wing regnes av mange som den fineste låta Jimi Hendrix skrev. Da jeg leste lyrikken skjønte jeg godt hvorfor. Jeg var altså blitt mottakelig for musikk og seriøs diktning i ungdomstida. Lite visste jeg dengang hvor mye det skulle hjelpe meg i voksen alder.

Da jeg ble innlagt til psykiatrisk behandling første gangen var jeg 25 år gammel. Psykosen som jeg gjennomgikk er vanskelig å beskrive med ord. Den var selvsagt en helt forferderlig opplevelse og jeg brøt fullstendig sammen. Legene som vurderte meg mente at jeg var så redusert at jeg ville være pleietrengende livet ut. Heldigvis tok de feil. Da psykosen langsomt avtok gikk jeg inn i en tung depresjon. Også den var en forferdelig opplevelse, men likevel lyttet jeg mye på musikk, blant annet på solo-albume Plastic Ono Band og Imagine av John Lennon. Jeg gikk også ofte på kino. Nesten hver kveld tok jeg sykkelen ned til sentrum for å se filmer på Cinemateket. Videre begynte jeg på Hundre års ensomhet av Gabriel García Márquez mens jeg var innlagt på sykehuset, men redusert som jeg var måtte jeg gi opp romanen etter noen sider. Likevel var det ikke bortkastet at jeg begynte på romanen. At jeg i det hele tatt prøvde å lese en seriøs roman kun få uker etter en alvorlig psykose løftet meg veldig. Nesten en seier midt i alt det vonde så og si. Det skulle heller ikke gå mange månedene før jeg fikk lest en roman, som var Beatles av Lars Saabye Christensen.

Jeg leste Beatles mens jeg bodde på Tåsen ettervernshjem, som lå rett ved Ullevål Hageby. Det var omtrent ett halvt års tid etter da jeg var innlagt på sykehuset at jeg leste romanen. At jeg fikk lest den var som en forløsning. Jeg vet ikke akkurat hva det er, men at litteratur har en innvirkning på sinnet er åpenbart. Noen bøker kan ha svært positiv innvirkning. Det var slik jeg opplevde Beatles dengang. Ikke bare opplevde jeg romanen som meget givende. Den fikk meg også til å lytte mer aktivt på musikk samt lese flere bøker. I alle de tre årene jeg bodde på ettervernshjemmet lyttet jeg på musikk, leste bøker og så filmer på Cinemateket. En roman som jeg husker spesielt godt fra den tiden er Roman 1987 av Dag Solstad. En annen er Lille Tre av Forrest Carter. Videre leste jeg historiebøker. Ei av dem var The Rise and Fall of the Geeat Powers av Paul Kennedy. Ei annen var A Concise Economic History of the World av Larry Neal og Rondo Cameron. Kveld etter kveld satt jeg på min hybel på ettervernshjemmet og leste. Og mens jeg leste bøkene drakk jeg mengder med te. Gode minner fra en tid som ellers var vond.

Bøkene jeg leste bidro til å skape orden i mitt sinn. Det gjorde også musikken jeg lyttet til og filmene jeg så. Det sies at den som liker å lese bøker aldri er alene fordi det å lese bøker er å føre den stille samtalen. Det var sånn jeg opplevde det. Jeg hadde det vondt inni meg og sleit tung, fra jeg stod opp om morgenen til jeg la meg om kvelden, men musikken, bøkene og filmene lindret smerten og fylte tomheten noe. Det at jeg satt på min hybel, i stillhet og ro, og leste fungerte da som en slags terapi. Lesingen forløste både tanker og følelser samt stimulerte meg. Det gjorde at den indre smerten samt tomheten virket mindre sterk. Musikken jeg lyttet på og og filmene jeg så ga samme effekt.

Mens jeg bodde på ettervernshjemmet studerte jeg på universitetet. Først fullførte jeg statsvitenskap mellomfag. Etterpå tok jeg historie mellomfag. Noen år senere tok jeg idéhistorie grunnfag. Studiene var et slit, men likefullt fikk jeg gode karakterer. Videre begynte jeg å vanke på puber og klubber i byen. Det bidro til at jeg fikk det bedre inni meg. En pub som jeg gikk mye på var Underwater. Pubens lune atmosfæren virket beroligende på mitt sinn. Men det var Club Blue Monk som ble mitt stamsted. Der spilte lokale band i helgene, øllet i baren var billig og jentene pene. Det ble da til at jeg gikk på Club Blue Monk nesten hver helg i flere år. Etter en stund begynte jeg å vanke på rockepuben Tut & Kjør. Også der likte jeg meg godt.

At jeg kom meg ut i helgene og sirkulerte blant mennesker var helt nødvendig for at jeg kunne bryte de destruktive tankene som kvernet rundt i mitt hode. Når man er ensom og har det vondt inni seg kommer destruktive tanker. Skal meget godt gjøres at det ikke skjer. Jeg fikk selvmordstanker, som gikk så langt at jeg på ett tidspunkt hadde konkrete planer om å ta mitt liv. Det ble heldigvis ikke noe av, men resten av livet mitt syntes å være ødelagt, og fordi jeg var så nedbrutt begynte jeg å misbruke piller. Pillene ga meg en rus som jeg syntes var behagelig. Misbruket pågikk over flere år og bidro til å forverre min situasjon, men selv om jeg var blitt avhengig klarte jeg likevel å slutte.

Men det som fikk meg ut av ensomheten var hverken musikk, bøker eller film. Det var derimot Twitter. Da jeg begynte på Twitter ante jeg ikke at det skulle føre til så mye fint. Takket være Twitter har jeg i dag et nettverk av gode bekjentskaper og venner. Musikk, bøker, film, puber og klubber er absolutt veldig bra, men til syvende og sist må jeg omgås mennesker i min hverdag for å kunne ha det godt inni meg. Som alle andre trenger jeg sosial tilhørighet. Fordi jeg har erfart dyp ensomhet over mange år vet jeg hvor vondt det er å ikke ha slik tilhørighet. Det å kunne omgås vennlige og varme mennesker har alle behov for. Alle trenger det for å kunne være i vater. Jeg er intet unntak.

Tross smerten og tomheten vurderer jeg ikke årene jeg sleit som verdiløse. De årene har lært meg mye om det å være menneske. Blant annet har jeg lært om min egen begrensning. Jeg har også lært om min styrke, og at jeg kan få til ting selv om alt ser håpløst ut. Jeg har videre lært at selv om jeg har det så vondt at jeg ønsker å ta mitt liv finnes det alltid en utvei. Utveien er først og fremst at jeg ser på meg selv som et verdifullt menneske, at jeg tenker om livet som grunnleggende godt, og at jeg forstår at varmen som jeg gir til andre er varmen jeg mottar.

Jeg kom meg altså ut av min ensomhet. En ensomhet så vond at den nesten tok livet av meg. Den smerten er tilbakelagt nå. Jeg har som nevnt lært mye om det å være menneske. Jeg har også lært at selv om alt er mørkt inni en og rundt en finnes det håp. Håpet bunner i styrken man har inni seg, viljen man har til å gjøre noe med sin egen situasjon, samt ikke gi seg selv om man møter motgang. Men! Fremfor alt bunner håpet i at man ser hvilke egenskaper og ressurser man har som menneske og mulighetene det gir. Håper at jeg er klok nok til å innse hvor det verdifullt det jeg har lært er.

Man blir sterkere og mer moden av å oppleve ensomhet, selv om det kan være vanskelig å se mens man er ensom. Man blir også klokere av det. Ensomhet over en tidsbegrenset periode behøver derfor ikke være bortkastet eller verdiløst. Å være ensom kan ha en funksjon, forutsatt at man kommer seg ut av ensomheten på ett gitt tidspunkt. Likevel, hvordan vi enn vrir og vender på det er ensomhet lidelse. Iallfall hvis det er ufrivillig ensomhet som pågår over lengre tid. Det kommer vi ikke bort ifra. Alle som har opplevd slik ensomhet vet hvor vondt det er å oppleve.

Alle vet godt at ensomhet er hardt for de som rammes. Derfor er det ingen grunn til å skulle overse de ensomme blant oss, men det gjøres dessverre likevel. Især eldre ensomme mennesker blir oversett. Det kan vi egentlig ikke være bekjent av, mener jeg. Ensomhet er et alvorlig samfunnsproblem og må da ikke kimses av eller tas lett på. Det tror jeg at vi alle kan være enige om.

Det totale bildet er dog ikke svart/hvitt og må derfor nyanseres. Ensomhet er et sammensatt problem. Enkle løsninger er derfor ikke mulig. Et første skritt for en mulig løsning kan være å engasjere seg litt mer i nærmiljøet der man bor. Når inviterte vi naboen på kaffe eller middag sist? Når spilte vi fotball sammen med barna i nabolaget sist? Når besøkte vi en eldre nabo sist? Sånne ting.

Lidelse er vondt å måtte oppleve, men gjør oss mer hele som mennesker og det gode i livet kommer tydeligere frem da. Det er noe vi absolutt bør ta til oss.

  

 

 

Little Wing

Well, she's walking through the clouds,
With a circus mind that's running wild,
Butterflies and Zebras,
And Moonbeams and fairy tales.
That's all she ever thinks about.
Riding with the wind.

When I'm sad, she comes to me,
With a thousand smiles she gives to me free.
It's alright, she says it's alright,
Take anything you want from me,
Anything.
Fly on little wing.

- Jimi Hendrix 

 

 

 

Nettsider:

 

"Er du ensom? Du er ikke alene." (Psykologisk no):

https://psykologisk.no/2015/07/er-du-ensom-du-er-ikke-alene/

 

"Ensomhet - vårt siste tabu" (Forskning no):

https://forskning.no/helsetjeneste-helseadministrasjon-sykdommer-psykiske-lidelser-sosiale-relasjoner/2008/02/ensomhet

 

Islolasjon og ensomhet (helsenorge no):

https://helsenorge.no/psykisk-helse/isolasjon-og-ensomhet