De vonde åra med ensomhet

"Ensomhet" (1880) - tegning av den tyske kunstneren Hans Thoma (f. 1839 - d. 1924)

 

 

 

"Man formes i motgang, og lever i medgang."

 

- uttalt av en tidligere god venn

 

 

Livet går i faser, og det beveger seg i en retning som er vanskelig å forutse mange ganger. Da jeg flyttet inn til Oslo for å begynne på universitetet hadde jeg ingen anelse om hva som lå foran meg. Hadde jeg visst dengang hvor vonde åra i Oslo kom til å bli etterhvert ville jeg neppe ha flyttet inn til byen men blitt værende i hjembygda.

Knut Hamsun skildrer i romanen "Sult" daværende Kristiania som en hard og vond by. Bjørnstjerne Bjørnson tilregnes den berømte betegnelsen om Kristiania: "Tigerstaden - denne kolde by!" Oslo er i dag viden kjent for sin sosiale kulde. Når man møter folk på gata er det ikke normalt å hilse på hverandre - om man da ikke er kjente - men man stirrer ned eller ser en annen vei. Folk fra andre deler av landet som flytter til Oslo beskriver ofte byen som kald, hard og vond.

Oslo har likevel sine gode sider, og jeg har etterhvert lært å bli glad i byen. Byen er sosialt sammensatt og har flere spennende miljøer, og kan oppleves som fargerik til tider. Men! Byen er uomtvistelig kald og hard for svært mange mennesker.

Da jeg var i midten av 20-åra stod jeg ved en terskel. Hva som skulle komme til å skje med mitt liv i åra som fulgte ante jeg selvsagt ikke noe om, men jeg merket at noe skurret. De første fire-fem åra etter at jeg hadde flyttet inn til Oslo var stort sett bra. Jeg opplevde perioder som var gode, og noen som var meget gode. I de periodene levde jeg selvfølgelig. Det året da jeg var engasjert i Studentersamfundet var eksepsjonelt bra.

I de åra var jeg omgitt av folk, ble invitert med på fester, ble tatt med på kino, møtte folk på café og tok en kaffe sammen med de, ble invitert på middag, og jeg gjengjeldte dette overfor dem ved å invitere så mye jeg hadde anledning til. Jeg trente aktivt (jogging og styrketrening) og gikk ned mer enn 20 kg iløpet av ett år slik at jeg ble helt slank. Jeg leste bra og fikk rimelig gode karakterer. Kort sagt levde jeg et aktivt sosialt liv.

Stort sett var disse fire-fem åra fine, men jeg opplevde jo selvsagt kortere perioder innimellom som var noe mer krevende. Å studere ved et universitet krever jo sitt, så jeg mener, når jeg nå ser tilbake, at de åra ikke var annet enn normale for en helt vanlig student som det jeg var.

Da jeg så var kommet i slutten av 20-årsalderen merket jeg at jeg ikke lenger hadde samme kontakten med studentermiljøet enn da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Jeg var rett og slett i ferd med å bli for gammel, og sklei derfor mer og mer ut av bildet for de andre studentene. Jeg tok mine fag i løse perioder og jobbet mellom periodene, noe som gjorde at progresjonen gikk tregere for min del. De studentene jeg vanka sammen med de første åra var som blåst over alle hauger, og jeg har ikke møtt dem siden.

Blindern er beryktet for sitt kalde og ekskluderende studentermiljø, og det skulle jeg nå få smake. Jeg kommuniserte ikke lenger like bra med mine medstudenter - de så på meg som for gammel og treg. Ikke hadde jeg samme musikksmak, ikke gikk jeg med de rette klærne (ja, studenter har faktisk kleskode), jeg var orientert i andre retninger enn det de var, og mitt daglige språk og tanker var annerledes enn deres. Så selv om jeg var sammen med studenter (som var yngre enn meg), merket jeg, litt etter litt, at jeg falt ut av den sosiale sammenhengen som de befant seg i.

Jeg tok derfor en pause fra Blindern, og jobbet først en periode som pleiervikar på ett par sykehjem i byen. Etter å ha gjort det en god stund søkte jeg jobb på Polet og fikk vikariat der. Jobben på Polet skulle seinere vise seg å bli det ankeret jeg trengte i de vonde og tunge åra som jeg nå gikk inn i.

Da jeg begynte på Polet var det som et kick. Jeg opplevde at fagfeltet var særs interessant, jeg forholdt meg til mennesker hele dagen, det var ordnede og ryddige forhold i bedriften (som det også er nå), og jobben var bra betalt. Men jeg var nå blitt ensom. Ensom i den forstand at jeg ikke hadde nære venner, noe som var en ny og uvant situasjon for meg, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle den.

Hvordan man takler ensomhet er individuelt forskjellig. Noen takler det bedre enn andre, noen takler ikke ensomhet i det hele tatt. Jeg er sårbar overfor ensomhet, omgitt av mennesker som jeg har vært siden barndommen av, både familie og venner. Å være sårbar overfor ensomhet gjør en utsatt når man først opplever det å være ufrivillig alene over lengre tid. For meg slo dette etterhvert ut i tunge depresjoner. Det var hardt å opplevde å ikke ha venner. Min hverdag var slik at når jeg kom hjem fra jobben, så var jeg overlatt til meg selv for resten av kvelden. Slik var det altså for meg, dag ut og dag inn, uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Og jeg opplevde at mitt liv gikk gradvis istykker.

Jeg oppsøkte derfor ulike miljøer for å komme i kontakt med mennesker, men overalt opplevde jeg at folk hadde nok med seg og sitt. Den sosiale varmen og fellesskapet jeg lette etter fant jeg ikke, og smerten inne i meg bare vokste...

Jeg oppsøkte Oslo Arbeiderparti, men fant ingen der som ville ta en kaffe eller slå av en uformell prat, selv etter lang tids medlemsskap. Det samme opplevde jeg med miljøet ved Oslo Domkirke; ingen der som ville ta en kaffe eller slå av en uformell prat. En av kvinnene i menigheten sa rett ut (da jeg sa at jeg fant miljøet ved Domkirken som sosialt avvisende): "Du kan bare ikke forvente å finne nye venner i menigheten. Det kristne fellesskap er bare ikke slik." Jeg oppsøkte derfor andre miljør, men det ble bomtur hver gang.

Så hendte det, mest på en slump, at jeg ramla over folk som jeg kom til å henge sammen med noen år. I begynnelsen funka det veldig bra, tross at de var endel år yngre enn det jeg var. De folka var unge kunstner- og musikerspirer. Enkelte av dem gikk på Oslo Tegne- og Maleskole, ett par hadde lest ved Kunstakademiet i Trondheim, noen gikk på Kunsthøgskolen i Oslo. Det var et usedvanlig fargerikt og spennende miljø for meg å oppleve. Jeg hadde det storartet den første tida sammen med disse unge folka.

Vi vanket regelmessig på Club Blue Monk - som lå rett ved Blitz-huset (der vi også var innom noen ganger). Det var obligatorisk å tilbringe kveldene i helgene på Blue Monk. Vi ble godt kjent med de som dreiv stedet og slapp etterhvert gratis inn, musikken var som regel bra, ølen var rimelig, og de øvrige folka der var som oss. Det ble mange fine stunder sammen med disse unge kunstnerspirene med prat, kaffe, musikk, turer, og selvsagt mye festing.

Men de var som sagt endel år yngre enn det jeg var, slik at jeg opplevde at jeg gikk i 20-åra om igjen. Det jeg hadde vært opptatt av, tenkt på og prata med andre om for 10-12 år siden, det var disse unge folka opptatt av, tenkte på og prata om. Så det skurret noe fordi jeg opplevde å bli satt 10-12 år tilbake i tid, og da skjønte jeg etterhvert at jeg måtte finne andre venner som var omtrent på min alder, venner som jeg kunne føre samme "språk" med.

Å være sammen med disse unge folka bød også på problemer som jeg ikke var villig til å gjøre kompromiss med. De rusa seg stadig vekk, og det gikk ikke bare i alkohol. Etter to-tre år syntes jeg at rusen tok overhånd i miljøet, så jeg trakk meg etterhvert ut. Jeg visste at jeg ikke hadde venner å vende tilbake til, men så ikke andre alternativer. At de rusa seg såpass mye som det de gjorde fikk meg til å bryte kontakten med dem helt, og jeg har ikke sett dem siden.

Det gikk endel år med at jeg var dønn alene, og jeg sleit selvsagt en god del på grunn av det. Jeg gikk inn i tunge depresjoner som kunne vare kortere eller lengre perioder, og i det hele opplevde jeg hverdagen som mørk og tung. Jeg begynte å misbruke piller for å dempe smerten jeg hadde inne i meg. Etter at dette hadde pågått noen år visste jeg ikke på kloden hva jeg skulle gjøre, men likevel hadde jeg et håp. Jeg satset på at det ville bli mulig for meg å knytte bekjentskap med nye folk på ett eller annet tidspunkt, selv om det kom til å ta noe tid.

Så! En dag! En dag inntraff noe som snudde det hele for meg, noe jeg slettes ikke hadde planlagt, men som siden skulle vise seg å bli et avgjørende vendepunkt. Jeg begynte med noe som snudde den vanskelige situasjonen jeg hadde opplevd i så mange år til det langt bedre, noe som gjorde at jeg kom meg ut av min ensomhet. Jeg begynte på Twitter...

 

 

Ode on Solitude

 

Happy the man, whose wish and care
A few paternal acres bound,
Content to breathe his native air,
In his own ground.

Whose heards with milk, whose fields with bread,
Whose flocks supply him with attire,
Whose trees in summer yield him shade,
In winter fire.

Blest! who can unconcern'dly find
Hours, days, and years slide soft away,
In health of body, peace of mind,
Quiet by day,

Sound sleep by night; study and ease
Together mix'd; sweet recreation,
And innocence, which most does please,
With meditation.

Thus let me live, unseen, unknown;
Thus unlamented let me dye;
Steal from the world, and not a stone
Tell where I lye. 

 
- Alexander Pope

 

 

 

Hvordan bøte på ensomhet

"Sad man walking in a lonely rainy street" - bilde av ukjent kunstner. Blues er dyp tristhet og sjelelig smerte. Selve uttrykket "Å synge sin blues" er mye brukt innen musikken og diktningen i en eller annen form. Vi opplever alle smerte og sorg i våre liv når vi ikke oppnår det vi vil eller går glipp av noe vi ønsker, men blues kommer fra en langt dypere kilde. Blues er en dyp indre smerte og sorg som vanskelig lar seg definere. Å føle blues betyr blant annet at man opplever denne smerten og sorgen når man mister et menneske man er glad i, men kan også bety at man føler andres indre smerte. Blues kommer når man opplever at man ikke er elsket av en man selv elsker, og man "synger sin blues" for å kommer over smerten og tristheten man da har inne i seg.

 

 

 

"It takes a special pain to sing the blues. It ain´t about loosing your last dollar, or having holes in both your shoes. Blues comes up from deeper wells."

 

- Raymond R. Patterson

 

 

 

Deep Song

For B.H.

 

The blues calling my name.

She is singing a deep song.

She is singing a deep song.

I am human.

He calls me crazy.

He says, "You must be crazy."

I say, "Yes, I´m crazy."

He sits with his knees apart.

His fly is broken.

She is singing a deep song.

He smiles.

She is singing a deep song.

"Yes, I´m cracy."

I care about you.

I care.

I care about you.

I care.

He lift his eyebrows.

The blues is calling my name.

I tell him he´d better

do something about his fly.

He says something softly.

He says something so softly

that I can´t even hear him.

He is a dark man.

Sometimes he is a good dark man.

Sometimes he is a bad dark man.

I love him.

 

- Gayl Jones

 

 

Nettside:

 

Blues history (International Blues Music Day):

http://www.internationalbluesmusicday.com/blues-history.html