En kickstart på det voksne livet...

15. sep, 2014

 

 

 

 

 

 

 

 

 

"Ta deg et år på Sund, da vel! Sund er jævla bra!"

 

- Uttalt av en tidligere god venn av meg

 

 

Sitatet ovenfor er fra en samtale jeg hadde med en av mine beste venner i begynnelsen av 1987. Vi satt på mitt gutterom, røyka rullings, drakk te (jeg lagde alltid en kanne te når jeg hadde venner på besøk), lytta til noen av mine plater, og prata. Det var en samtale som skulle få konsekvenser for meg, konekvenser som jeg dengang ikke kunne overskue.

Jeg jobba dengang på AASS Bryggeri, en jobb som i og for seg var ok, men jeg ville noe annet. Det var nettopp blitt brudd mellom meg og min kjæreste, et brudd som jeg tok veldig hardt. De fleste av mine venner hadde fått seg kjærester, derfor var jeg ikke så mye sammen med dem lenger. Jeg bodde hjemme hos min mor, noe som var greit nok, men jeg ville ut og ha luft under vingene. Det jeg stort sett gjorde i helgene var å gå på byen (Drammen) og drikke meg full. Jeg hadde ingen planer videre, og ingen perspektiver på hva jeg ville gjøre de neste åra. I det hele følte jeg meg mistilpassa og begynte å mistrives i min hverdag.

Kort sagt! Jeg var kommet til et punkt der jeg måtte reorientere meg for å få fart på livet mitt igjen - som jeg syntes begynte å gå på tomgang. Jeg hadde rett og slett ingen idéer. Ikke var jeg særlig lysten på å fortsette å jobbe i mange år på AASS, noe mine venner mente at jeg burde satse på. Ikke hadde jeg lyst til å binde meg til en kjæreste som kunne innebære forlovelse (noe de aller fleste av mine venner på min alder gjorde), fordi jeg mente at tida ikke var moden. Jeg ville noe annet, men jeg visste ikke hva. Jeg leste bøker, men det var som om at noe av gnisten var bort, så bøkene ga meg ikke lenger samme stimulering og inspirasjon som da jeg gikk på videregående.

"Hva faen skal jeg gjøre med dette?" Spørsmålet kværnet rundt i mitt hode dag ut og dag inn, og jeg begynte å bli frustret over min situasjon. Så var det altså at denne avgjørende samtalen inntraff denne vinterkvelden, eller vinternatten (vi satt oppe helt til neste morgen og prata). En samtale som jeg aldri kommer til å glemme.

Vennen jeg hadde på besøk var ett år eldre enn jeg. Han hadde gått på Sund da jeg var i militæret. Da han kom tilbake til hjembygda etter skoleårets slutt var han full av begeistring. Jeg var veldig nysgjerrig på å få vite hva han hadde opplevd, og han fortalte meg villig vekk om oppholdet på Sund, samt reisen han hadde vært med på i skolens regi.

Etter denne samtalen fant jeg ut av at jeg også ville ta ett år på Sund. Grunnene til at jeg kom frem til dette var flere. Først og fremst ville jeg vekk fra hjembygda og det livet som jeg følte gikk på tomgang. Jeg ville ha nye impulser, se nye steder i Norge, møte nye mennesker, og rett og slett komme igang igjen med livet mitt. Og dessuten syntes jeg at reisen, som min venn beskrev for meg, hørtes meget spennende ut. Så jeg bestemte meg for å søke opptak på Sund, og jeg ville søke på U-landslinja.

Svaret fra Sund kom raskt; jeg var tatt opp som elev på U-landslinja. Da jeg fikk svaret var det som en enorm lettelse. Jeg visste at noe nytt og forhåpentligvis spennende lå foran meg det kommemde skoleåret, men jeg visste selvsagt ikke akkurat hva.

Våren og sommeren før jeg dro til Inderøy i Nord-Trøndelag for å begynne på Sund gikk raskt. Det var en god vår og en veldig god sommer. Situasjonen mellom meg og min tidligere kjæreste var snudd. Hun ville ha meg tilbake igjen, så vi hang noe sammen, men uten at noe dypere forhold utviklet seg. At hun ville ha meg tilbake igjen ga meg selvsagt mye guts, og jeg levde veldig den sommeren.

Så ble det endelig august. Tiden var kommet for å pakke tingene og sette meg på natt-toget til Trondheim for å begynne skoleåret på Sund. Da jeg ankom Trondheim grytidlig neste morgen vandret jeg rundt i byen. Det var første gangen jeg opplevde Trondheim, og da jeg gikk i gatene følte jeg det som en befrielse. Jeg var full av foventninger og gledet meg enormt til å se Sund og møte lærerne og elevene der. Da jeg satt på lokaltoget til Steinkjer følte jeg igjen en befrielse (som jeg hadde gjort da jeg vandret rundt i Trondheim tidligere på dagen), og denne følelsen ble bare forsterket da jeg satt på bussen ut til Inderøy og Sund.

Bussen ankom Sund tidlig på ettermiddagen, og jeg ble mottatt av hun som skulle være læreren og lederen for vår gruppe på U-landslinja. Jeg ble anvist mitt rom, fikk pakket ut tingene, og gikk så for å møte mine medelever. "Hei! Jeg heter Torstein!" "Hei! Jeg heter Anne!" Hei på deg! Jeg heter Gunnar!" "Hei! Jeg heter Caroline!" Overalt krydde det av elever som var nysgjerrige og fulle av forventinger, akkuart som jeg var. Jeg møtte dem i korridorene, på TV-stua, i ankomsthallen, på gårdstunet...

Da jeg hadde fått hilst på mange av elevene og noen av lærerne var det tid for den første middagen på skolen. Vi satte oss i spisesalen, praten summet, og maten ble raskt anbragt på langbordene. Vi var organisert i grupper, og jeg satt sammen med de andre på U-landslinja. Praten mellom oss kom raskt igang, og jeg følte at alt var veldig fint der og da. Etter middagen var det så samling i storstua der skolens rektor og ett par av lærerne ga oss informasjon om opplegget for neste dag.

Da dette var over gikk vi alle til rommene våre og gjorde oss klare for kvelden. Jeg delte rom med en gutt (som jeg hadde hilst på tidligere på dagen), en trivelig fyr med glimt i øyet, og masse humor skulle det vise seg. Han kom bort til meg med et lurt glimt i øyet: "Har du lyst til å ta nattbad i natt? I skolens svømmehall? Vi må være stille som mus for ikke å bli oppdaget av personalet, for da får vi trøbbel." Jeg kikket undrende på ham, lurte på hva han ville med dette. Og han fortsatte: "Jeg gikk på skolen også ifjor. Slapp av! Dette kan jeg og jeg kjenner skolen godt. Kom! Bli med! Jentene skal også være med. Ta et nattbad sammen med oss, da vel!"

Da klokka hadde passert midnatt og alt var stille over hele skolen tok vi på oss slåbrok, listet oss musestille over gårdstunet og ned til svømmehallen. Vi slo ikke på lys for å unngå å bli oppdaget. Da vi kom inn i selve svømmehallen gikk vi stille ned i bassenget og begynte å svømme. Og jeg skjønte at nå hadde skoleåret på Sund begynt...