Band og artister

17. sep, 2014

"Plucked her eyebrows on the way, shaved her legs and then he was a she. She says: 'Hey babe, take a walk on the wild side'"

- Lou Reed

 

 

Lewis Allan Reed (bedre kjent under artistnavnet Lou Reed). Amerikansk artist, musiker, låtskriver og poet. Regnes som svært viktig innen rockens historie. Banebrytende, radikal, nytenkende, kompromissløs, provoserende og kontroversiell.

Lou Reed starta sin karriere med The Velvet Underground. The Velvet Underground satsa på et meget smalt konsept, både når det gjaldt sound og lyrikk. Lou Reed var sterkt påvirket og inspirert av Beat-poetene, og lyrikken han skrev til bandets første album - "The Velvet Underground & Nico" - ble av mange i samtiden enten misforstått, feiltolket eller fullstendig avvist.

I ettertid har lyrikken på albumet fått en nærmest profetisk status. Lou Reed ble av samtiden oppfattet for å være sterkt provoserende da mange mente at han i sin lyrikk flørtet åpent med narkotika, sadisme, nihilisme, prostitusjon, masochisme og seksuell perversjon.

På grunn av det smale musikalske konseptet og den provoserende lyrikken solgte albumene bandet utga i løpet av sin karriere lite eller nesten ikke i det hele tatt, folk klarte bare ikke å forholde seg til såpass radikalt nyskapende og eksperimentell musikk samt drøy lyrikk. Bandet ble oppløst etter 9 år, men har i dag fått enorm anerkjennelse. I dag vurderes The Velvet Undreground som ett av rockens viktigste band overhodet, albumene har meget høy anerkjennelse og bandet er i The Rock And Roll Hall of Fame.

Det ble sagt at alle de som starta ett band på 70-tallet hadde først skaffa seg The Velvet Underground-albumene (uttalt av Brian Eno), noe som sier sitt om vurderingen av bandet og dets nyskapende banebrytende musikk.

Lou Reed vanka på den tiden i det radikale avant garde kunstnermiljøet rundt popart kunstneren Andy Warhol. Tida ved Andy Warhols studio "The Factory" (lokalet lå på Manhatten i New York) ble avgjørende for utviklingen av Lou Reeds musikalske orientering, sterkt påvirket av miljøet ved dette studioet som han var. Andy Warhol var bandets manager og stod for illustrasjonen på coveret på det første albumet bandet ga ut.

Lou Reed har i alt utgitt 26 studio-album, de første 4 med The Velvet Underground, de resterende 22 som solo-artist.

Det vil føre for langt å si noe om alle albumene her, jeg vil konsentrere meg om noen av de som jeg har et forhold til.

"The Velvet Underground & Nico" (1967) - The Velvet Undergrounds første album. Albumet fikk svært dårlige kritikker og kjølig mottakelse blant publikum da det ble sluppet, og det ble følgelig en kommersiell fiasko. Musikken på albumet er radikalt eksperimentell, og soundet mørkt og dystert. Lou Reed selv betegnet soundet på albumet som "noise-rock".  Soundet ble da også oppfattet slik av både kritikere og publikum dengang da det kom, bare at det var mye "noise" og lite "rock". Lyrikken på albumet skapte sterke reaksjoner da den ble oppfattet for å være for provoserende (sjekk det jeg har skrevet om hans lyrikk ovenfor). Lou Reed sa selv at det ikke var hans intensjon å sjokkere, men at han ville bruke samme poetiske virkemidler i sin lyrikk som det mange forfattere gjorde. Han så ingen grunn til at rocken ikke kunne anvende radikal eksperimentell poesi. I dag vurderes albumet stikk motsatt. Kritikere gir albumet enorm anerkjennelse for dets betydning for rockens utvikling. Albumet regnes av bla. The Rolling Stone magazine for å være ett av de viktigste albumene som noengang er utgitt.

"Transformer" (1972) - Lou Reeds andre studioalbum som soloartist. Albumet fikk blandede kritikker da det ble sluppet. Noen av låtene fikk god vurdering, men totalt sett ble albumet ansett for å være svakt, lite tilfredsstillende, gjentakende til det kjedsommelige, eller for eksperimentelt. Enkelte av låtene på albumet ble skrevet av Lou Reed under The Velvet Underground-perioden, og både det musikalske uttrykket og lyrikken er sterkt farget av det. Som sjanger defineres albumet som glam-rock. Paralellene til David Bowies musikk (som Lou Reed samarbeidet tett med under produksjonen av albumet) er tydelige. På albumet er "Walk on the Wild Side", låta regnes som en av Lou Reeds aller største overhodet. "Walk on the Wild Side" ble produsert av David Bowie og ble mye omtalt i radioene i USA dengang, tross at lyrikken referer til tabuemner som oral-sex, narkotika, mannlig prostitusjon og trans-seksualitet. I dag vurderes "Transformer" som et meget betydningsfullt album innen rockens historie, og det rangeres av The Rolling Stone magazine som det 194. viktigste album som noengang er utgitt.

"The Blue Mask" (1982) - Lou Reeds ellevte studio-album som soloartist. På albumet brukes kun gitarer, bass og trommer. Albumet er en tilbakevending til soundet fra The Velvet Underground-perioden - etter at Lou Reed hadde prøvd ulike musikalske uttrykk på de foregående album. "The Blue Mask" fikk gjennomgående positiv mottakelse da det ble sluppet. Nå var Lou Reed blitt 10 år eldre enn da han ga ut det sterkt eksperimentelle "Transformer", og både soundet og lyrikken preges av det. Lyrikken handler ikke lenger så mye om sterkt provoserende tabu-emner, men om det å bli voksen, ekteskap, og det å slå seg til ro. Likevel bruker Lou Reed en god del sarkasme og ironi når han skildrer disse temaene, men han er blitt voksen nå, og villskapen fra den første tida er dempet. "The Blue Mask" står ikke i forhold til "Transformer" i betydning, tross at albumet fikk bedre kritikker da det ble sluppet enn det "Transformer" fikk.

-

Da jeg begynte på Blindern visste jeg ingenting om Lou Reed, og jeg hadde heller ikke hørt hans musikk. I hjembygda ble han bare rett og slett ikke spilt. Lou Reed og hans musikk var (slik jeg ser tilbake på det nå) et ikke-tema.

Det var på studenterfester at jeg hørte hans musikk for første gang. Jeg husker da jeg første gang hørte låta "Walk on the Wild Side" ble spilt, og jeg lurte veldig på hva dette var for noe. Jeg var på en fest og satt og prata med andre studenter da låta ble spilt. Jeg spurte mine medstudenter hvilken låt det var, og de svarte "Walk on the Wild Side". Så spurte jeg om hvem som spilte låta, og de fortalte meg om Lou Reed.

Jeg husker at jeg likte "Walk on the Wild Side" veldig godt, og jeg var satt på et spor. Likevel skulle det ta noe tid før jeg skaffet med mine første album med Lou Reed og The Velvet Underground.

Det aller første albumet jeg kjøpte var "The Very Best of Lou Reed". Jeg følte at jeg måtte bli litt kjent med ham og hans musikk først, før jeg eventuelt kjøpte studio-album. Da jeg spilte albumet hjemme syntes jeg at det var bra saker, men likevel noe underlig. Jeg likte låter som "Walk on the Wild Side", "Perfect Day", "The Gun" og "Caroline says II", men likevel traff ikke musikken meg helt. Så det skulle gå noen år før jeg kjøpte mitt første studio-album.

En dag lenge etterpå leste jeg en lengre artikkel i Dagsavisen (jeg mener det var den blekka, men dette er mange år siden nå) som omtalte The Velvet Underground og Lou Reed. Artikklen omtalte The Velvet Underground og Lou Reed på en slik spennende og fascinernede måte at jeg bare måtte ha noen album. Så, etter å ha lest artikkelen dro jeg rett ned til byen og kjøpte mine første album. Albumene jeg kjøpte var "The Velvet Underground & Nico" og "Transformer".

Da jeg kom hjem satte jeg først på "The Velvet Underground & Nico" på anlegget. Jeg satte meg godt tilrette i sofaen for å lytte (aktivt) til albumet, men underveis da albumet ble spilt syntes jeg at det låt meget merkelig. "Hm? Er det noe jeg ikke skjønner her? Er det noe som går meg hus forbi nå?", tenkte jeg for meg selv da jeg lytta til albumet. Jeg lytta igjennom hele albumet og syntes det var ett av de underligste albumene jeg noengang hadde hørt.

Vel, så satte jeg på "Transformer", og det albumet traff meg mer enn det forrige. Jeg likte det jeg hørte, men ble allikevel ikke helt gira. Igjen lurte jeg fælt på hva jeg gikk glipp av, siden artikkelen jeg hadde lest var så overstrømmende positiv.

Det gikk noen år, og jeg spilte disse albumene av og til. Så skjedde det at jeg begynte å henge sammen med unge kunstner og musikerspirer i byen. Vi prata mye sammen om musikk, og spilte selvsagt mye musikk. Vi kom inn på The Velvet Underground og Lou Reed mange ganger, og litt etter litt ble mine øyne - og ører - åpnet. Og ved disse folka lærte jeg å sette pris på The Velvet Undergruond og Lou Reed.

Jeg kjøpte flere album i tur og orden, og har i dag en grei samling på 6 album. Fornylig kjøpte jeg også biografien "Lou Reed - The Life" (skrevet av Mick Wall) på Platekompaniet i byen. Biografien skal jeg lese, og jeg har tenkt å anskaffe meg flere album. Jeg vil ikke vil gå glipp av en slik banebrytende og kontroversiell artist som det Lou Reed faktisk var og musikken han skapte.

Ikke faen om jeg skal gå glipp av det, nei! Det har jeg faenmeg banna på! Banna på i ekte Lou Reed stil!

 

 

Offisiell nettside:

http://www.loureed.com

 

 

 

17. sep, 2014

"Will some woman in this desert land make me feel like a real man, take this rock and roll refugee. Oooooooh babe, set me free. Oooooooh I need a dirty woman."

- Roger Waters

 

 

Ett av de aller største og viktigste bandene innen progressiv rock, psykedelisk rock, alternativ rock og kunstrock. Umulig å måle Pink Floyds betydning for sin samtid og ettertid, men det som trygt kan sies er at bandet har hatt, og fremdeles har, avgjørende betydning.

Skapte etterhvert sitt eget originale sound, og har opparbeidet seg en enestående status som unikt rockeband. Det musikalske uttrykket er meget originalt, og bandet er kjent for sine kontemplative tekster av filosofisk karakter.

Bandet startet sin karriere med å spille på undergrunnsklubber i London på midten av 60-tallet. Var i begynnelsen sterkt inspirert av The Beatles (som så mange andre band som startet på den tida, Beatles var jo altoverskyggende dengang). I starten var især (det eksperimentelle) Beatles-albumet "Help" viktig for Pink Floyds musikalske orientering.

Har utgitt en rekke album som har fått kultstatus, og som har inspirert en rekke andre band. Første albumet bandet ga ut var det suverene "The Piper at the Gates of Dawn" (sluppet i 1967 da bandet var under Syd Barrets´ ledelse). "The Piper at the Gates of Dawn" vurderes i dag som ett av de beste psykedelisk rock albumene som ble utgitt på 60-tallet. De Pink Floyd albumene som har fått betydning for rockens utvikling kan ramses opp i fleng. Nesten alle albumene bandet ga ut har påvirket rocken - og populærkulturen - i høy grad.

Jeg vil konsentrere meg om noen av bandets viktigste album her.

"The Dark Side of the Moon" (1973) - Pink Floyds åttende studio-album. Konseptalbum som omhandler mental lidelse, grådighet, tiden, og konflikt på det indre psykiske plan. Albumet er en psykedelisk tour de force og musikalsk triumf for Pink Floyd. Umulig for meg å si noe konkret om akkurat hvor avgjørende dette albumet har vært og fremdeles er for rocken. Det jeg imidlertid kan si - og jeg mener at jeg er på trygg grunn - er at albumet satte en standard for flere sjangere innen rocken, som alternativ rock, progressiv rock, kunstrock, og altså også psykedelisk rock, en standard som ikke er endret i vesentlig grad siden. Hvis man skulle sammenligne "The Dark Side of the Moon" med andre album, både hva gjelder originalitet og betydning, måtte det være (slik jeg vurderer det) Beatles-albumet "Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band", noe som sier sitt. "The Dark Side of the Moon" lå på Billboards liste (over mest solgte album) i 741 uker i åra fra 1973 til 1988. Albumet regnes i dag som ett av de største avant garde rock-albumene som noengang er utgitt. Har solgt til platinium i en rekke land verden over, og er i dag det mest verdsatte Pink Floyd-albumet blant mange kritikere og fans.

"Wish You Were Here" (1975) - Pink Floyds niende studio-album. Konseptalbum som omhandler følelsen av tomhet, fravær, indre psykisk smerte, og lengsel. Også dette albumet har vært, og fremdeles er, av stor betydning for rockens utvikling, men ikke på samme måten som "The Dark Side of the Moon" og ikke i samme omfang. Albumet regnes av mange som mer eksperimentelt enn det forrige albumet. "Wish You Were Here" har et noe annet sound enn "The Dark Side of the Moon", og med albumet gikk Pink Floyd videre (i nær sagt alle retninger) med å utvikle sitt eget sound. Bandmedlemmene David Gilmour og Richard Wright regner "Wish You Were Here" som bandets beste album. "Wish You Were Here" regnes av mange kritikere for å være bandets mest vellykkede album - rent kunstnerisk sett. Også dette albumet ble en enorm kommersiell suksess.

"Animals" (1977) - Pink Floyds tiende studio-album. Konseptalbum som omhandler de politiske og sosiale forholdene i England - slik bandets medlemmer oppfattet at de var - på slutten av 70-tallet, og albumet er ment som en kritikk av disse forholdene. Med "Animals" tok bandets sound en ny retning. Soundet er mykere og mer basert på bruk av synth, selv om gitaristen David Gilmour får folde seg ut på enkelte av albumets spor. Albumet fikk gjennomgående svært gode kritikker i både England og USA da det ble sluppet, og har solgt til platinium i flere land. "Animals" vurderes av mange kritikere og fans for å være smalere i sitt musikalske uttrykk enn "The Dark Side of the Moon" og "Wish You Were Here". 

"The Wall" (1979) - Pink Floyds ellevte studio-album. "The Wall" (dobbeltalbum) er et konseptalbum og en rock opera som omhandler sosial avvising og -angst, samt isolasjon, frykt og fremmedgjøring. "The Wall" regnes som svakere enn de tre forrige, tross at en av bandets største og mest verdsatte låter overhodet - "Comfortably Numb" - er på albumet. Albumets sound er hardere og mer dystert enn soundet på de tre forrige albumene, og på mange måter setter "The Wall" punktum for bandets utvikling. Mange kritikere og fans oppfattet at med "The Wall" begynte Pink Floyd å vise tretthetstegn. Det skulle da også vise seg at bandet ikke kom til å utgi flere album av betydning. Tross sine svakheter regnes "The Wall" blant de aller beste rock-albumene som noengang er utgitt, og det har solgt enormt bra i en rekke land verden over. På grunn av sitt noe radikale konsept og krasse lyrikk ble albumet forbudt i bla. Sør-Afrika (før apartheid ble avskaffet) og de tidligere østblokk-landene.

-

Første gangen jeg kom over Pink Floyd var da jeg besøkte en kamerat. Han hadde nettopp skaffet seg stereoanlegg og ville vise oss andre gutta det. Jeg var 13 år gammel dengang, og hadde ikke så mye greie på hverken musikk eller stereoanlegg. Vi var noen gutter som stod der på rommet hans, nysgjerrige på hva han ville spille på det funklende nye anlegget sitt (vi var alle grønne av misunnelse, selvsagt).

Da han satte på plata ble vi stille som mus, ingen av oss ville ødelegge det vi nå skulle få oppleve. Vi kunne nesten høre våre egne hjerteslag, så spente var vi. Og musikken slo oss i gulvet, iallfall føltes det slik der og da for oss. Den kom mot oss i bølger, og vi lytta og lytta. Låta han hadde satt på var først smygende, etterhvert mer krass og sår, og så til slutt den mest blodige gitarsoloen man kan tenke seg. Vi var alle begeistret og ba ham spille låta om igjen, hvilket han også gjorde. Låta var "Comfortably Numb" fra albumet "The Wall", og for alltid siden skulle den låta definere for meg hva en blodig gitarsolo ér og bør være.

Jeg fikk "The Wall" i bursdagspresang av min far da jeg fylte 14, og "The Wall" var den aller fineste kassetten jeg hadde i min lille musikksamling dengang. Jeg spilte kassetten så mange ganger at båndet til slutt røk tvers av (etter flere ganger med såkalt "båndsalat").

Det andre Pink Floyd albumet jeg fikk var "Wish You Were Here". Da var jeg 15 år og begynte å få en viss peil på Pink Floyd, selv om jeg ennå var altfor ung til å skjønne hva lyrikken dreide seg om. Jeg hadde sett et dokumentarprogram på TV, bakgrunnsmusikken som ble spilt under programmet var "Shine On You Crazy Diamond". Jeg syntes musikken hørtes utrolig flott ut, og jeg ønsket meg albumet "Wish You Were Here" i julegave (som jeg også fikk følgende jul).

Det skulle likevel gå ett helt år til før jeg skaffet meg mitt første Pink Floyd album på egenhånd. Det første albumet jeg kjøpte selv var "Animals". Jeg kjøpte albumet sommeren etter at jeg var ferdig med niende (på Opland Musikk, som var Drammens beste platesjappe). Jeg husker at jeg nesten ikke kunne vente til arbeidsdagen var over slik at jeg kunne komme hjem og lytte til albumet.

Det neste albumet jeg kjøpte var så "The Dark Side of the Moon", jeg kjøpte det sommeren etter første klasse på videregående. Albumet spilte jeg om og om igjen på min splitter nye (og råflotte, synes jeg) Technics platespiller - som var kjøpt samme sommer (kassettspiller, forsterker og høytalere hadde jeg kjøpt sommeren før). Det var veldig gjevt å sitte på gutteværelset og lytte til "The Dark Side of the Moon", samt de øvrige Pink Floyd albumene jeg hadde, på mitt eget stereoanlegg.

I dag har jeg nesten alle albumene med Pink Floyd, og jeg spiller de titt og ofte...

 

 

Offisiell nettside:

http://www.pinkfloyd.com

 

 

 

16. sep, 2014

 

"Hold on tight to your dream."

 

- Jeff Lynne

 

 

 

Viktig britisk kunstrockband som fikk kultstatus på 70-tallet. Kjent for sitt pompøse lydbilde. Frontfigur var Jeff Lynne, som også var bandets låtskriver og producer. Jeff Lynne ville skape kunstrock med sterke innslag av klassisk musikk og slik følge opp arven etter The Beatles. Bandet påvirket kunstrocken i betydelig grad helt til slutten av 70-åra.

Ga ut 11 album i perioden 1971-1986 (siste album ble sluppet i 2001). Flere sterke album kom de første åra (som solgte bra og ga bandet anerkjennelse og respekt), men bandets store gjennombrudd kom først med det sjette albumet A New World Record - som ble sluppet i 1976. A New World Record regnes som bandets viktigste og beste album av både kritikere og mange fans. 

-

Jeg ramla første gang over ELO da jeg gikk i syvende klasse på ungdomsskolen. I en av musikktimene spilte læreren låta Last Train To London fra albumet Discovery for oss, og jeg likte låta godt. Det var en av jentene i klassen som hadde tatt med seg albumet (kassett) og jeg fikk låne det av henne. Jeg ønsket meg så Discovery i julegave, noe jeg også fikk følgende jul.

Neste album med ELO som jeg skaffet meg var ELO- Greatests Hits - samlealbum der mange sterke låter er med. Jjeg kjøpte albumet like etter julen jeg hadde fått Discovery. Albumet overrasket meg første gangen jeg hørte det fordi låtene var helt annerledes enn låtene på Discovery.

Først etter mange år - da jeg var blitt mer moden - skjønte jeg at ELO utviklet sitt sound i faser, og at soundet på Discovery (albumet er sterkt påvirket av disco) ikke er representativt for soundet bandet i sin tid ble berømt for. Jeg likte likevel ELO´s Greatest Hits veldig godt, men hadde vanskeligheter med å plassere det i forhold til Discovery.

Tross at jeg ble tidlig kjent med ELO var på først videregående at jeg lærte bandet bedre å kjenne. En av mine venner var svoren ELO-fan, og han spilte ofte sine ELO-plater når jeg var på besøk hos ham. Vi snakket endel sammen om ELO, og han fortalte meg mye om bandet som jeg ikke visste.

Samtalene jeg hadde med ham førte til at jeg skaffet meg flere album med bandet. Jeg kjøpte bla. konseptalbumet Time da det ble sluppet i 1981 på den daværende legendariske platesjappa Electric Circus som lå rett bak Stortinget. Time var bra syntes jeg dengang, men også det albumet gjorde meg litt usikker på hvor jeg skulle plassere ELO i landskapet da det var veldig annerledes enn både Discovery og låtene på ELO´s Greatest Hits.

Neste album jeg skaffa meg var Secret Messages. Også det et bra album syntes jeg dengang. Secret Messages har flere likhetstrekk med Discovery, så det var derfor lettere for meg å plassere det enn ELO´s Greatest Hits. I ungdomsåra ble Secret Messages mye spilt, både når jeg var alene på gutterommet, når jeg var sammen med mine venner, og på ulike fester jeg var med på. I dag vurderer jeg Secret Messages for å være et bra men glatt album, og ikke helt på samme nivå som de klassiske ELO-albumene. 

For å forklare må jeg gjøre et lite sprang...

Det siste viktige albumet ELO ga ut regnes for å være Out of the Blue, som ble sluppet i 1979. Jeg kjøpte først Out of the Blue i voksen alder, og etter å ha lytta endel til det, samt andre store ELO-album som On the Third Day, Face the Music, Eldorado - A Rock Symphony og især A New World Record. Alle disse albumene kjøpte jeg først i voksen alder og det var først da jeg hadde begrep om avant garde og kunstrock. Jeg mente jeg så en større sammenheng i bandets musikalske utvikling fra å være et avant garde kunstrock band til å bli et kommersielt band som lente seg på strømningene i tida uten selv å skape noe nytt og originalt.

Albumene som kom etter Out of the Blue, som Discovery, Time og Secret Messages, var jo annerledes og glattere enn de foregående avant garde albumene, og de ble/blir regnet som svakere. Og jeg skjønte først etter å ha lytta til alle albumene gjennom en lengre periode hvorfor Discovery, Time og Secret Messages ikke hadde påvirket kunstrocken som de tidligere store avant garde albumene.

I dag har jeg nesten alle albumene med ELO og jeg spiller de ofte, dog spiller jeg de store avant garde albumene mest.

 

 

Offisiell nettside:

http://www.elo.biz 

 

 

 

16. sep, 2014

"It´s getting late, for scribbling and scratching on the paper, something´s gonna give under this pressure, and the cracks are already beginning to show."

- Derek William Dick

 

 

Britisk rockeband, regnes som ett av de viktigste neo-progressive rockebandene på 80-tallet (mange vil si det viktigste). Fikk kultstatus på 80-tallet og en enorm tilhengerskare.

Bandets frontfigur, låtskriver og sanger var inntil 1988 Derek William Dick (bedre kjent som "Fish"). "Fish" skapte bandets originale sound, og han ble av kritikere regnet som en fremragende vokalist. Lyrikken han skrev hadde sterke poetiske innslag. Etter 1988 tok så Steve Hogarth over som frontfigur, og bandet ble aldri mer det samme.

Marillion har gitt ut i alt 17 album, men kun de 4 første er med "Fish" (som også regnes som bandets største og viktigste). Fikk mye anerkjennelse for de to første albumene "Script for a Jester´s Tear" (1983) og "Fugazi" (1984), men det var først da "Misplaced Childhood" ble sluppet (1985) at det virkelig tok av. Oppfølgeren var det sterke albumet "Clutching at Straws" (1987), som befestet bandets posisjon som ett av Englands største rockeband. Etter at "Fish" forlot Marillion har bandet ikke klart å opprettholde sin kultstatus.

-

"Fugazi" var det første albumet som jeg hørte. Jeg var 16 år dengang, det var jeg og noen av mine venner som lytta til albumet. Åpningen på albumet slo meg og de andre som en slegge, og jeg kan ennå huske at en av mine venner utbrøt: "Herregud, a dere" Fy faen, så bra dette låter!" Vi lytta hele "Fugazi" igjennom den ettermiddagen, og vi var alle enige om at albumet var noe av det gjeveste vi hadde hørt på lenge. Jeg kjøpte så "Fugazi" rett etterpå, og regner ennå i dag albumet som ett av de sterkeste jeg har i samlingen. 

Da albumet "Misplaced Childhood" kom i butikkene kjøpte jeg det med én gang. Jeg hadde venta lenge på dette albumet, og da jeg endelig holdt det mellom hendene og så på det fargerike coveret var jeg meget tilfreds. Jeg dro rett hjem og satte albumet på platespilleren. Den kvelden da jeg lytta til "Misplaced Chilhood" var jeg i min egen verden sammen med "Fish" og resten av bandet. Musikken på albumet traff meg akkurat slik jeg hadde håpet, og det føltes sabla bra!

Da så "Clutching at Straws" kom i 1987 var det rett etter bruddet mellom meg og min kjæreste. Jeg kjøpte albumet umiddelbart etter at det ble sluppet, og da jeg lytta til det traff det meg meget hardt. "Clutching at Straws" fikk meg til å tenke mye over forholdet som nettopp var slutt, og tekstene leste jeg om og om igjen. Jeg regner fortsatt i dag "Clutching at Straws" som ett av de sterkeste albuemene jeg har i min samling totalt sett (som med "Misplaced Childhood").

I dag lytter jeg mye til Marillion, og jeg vurderer bandet (da "Fish" var med) som originalt og suverent. Bandet satte på mange måter en standard for meg i måten å tenke musikk på. Jeg syntes dengang det var herlig å lytte til et band som kunne kombinere så mange ulike musikalske uttrykk på ett og samme album (jeg mener bandet gjør det på alle de fire første albumene), og likevel klare å skape sitt eget originale sound. Og ennå i dag synes jeg det samme; at Marillion med sine fire først album skapte noe nytt og originalt, og at det gjør bandet vel verdt å lytte til.

 

 

Offisiell nettside:

http://www.marillion.com 

 

 

 

16. sep, 2014

 

"I wanted to prove the sustaining power of music."

 

- David Bowie

 

 

David Robert Jones, bedre kjent ved sitt artistnavn David Bowie. Glam-rockens konge på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Britisk sanger, låtskriver, musiker, artist og skuespiller. Fikk oppmerksomhet første gang i 1969 med låta "Space Oddity".

Bowie var på mange måter en tolker av 70-tallets rotløshet, og fikk en svært viktig posisjon innen populærkulturen på den tida. Især var perioden da han oppholdt seg i daværende Vest-Berlin viktig (1976-79). Tre av hans største album ble til i denne perioden - "Heroes", "Low" og "Lodger". Bowie ble beryktet for sin omgang med narkotika - især kokain - og utsvevenede seksualitet. Opptrådte ofte i sterkt pompøse og fargerike kostymer på sine konserter, noe som forsterket hans kultstatus.

Ga ut flere eksperimentelle album i rask rekkefølge de første årene, men det store gjennombruddet kom først da konseptalbumet "The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars" ble sluppet i 1972.

Har i alt gitt ut mer enn 20 album med ulikt konsept og lydbilde. David Bowie fikk en enorm kultstaus på 70-tallet, og mange oppfattet ham som en nyskapende og kontroversiell artist som utfordet det daværende etablerte synet på rock n´ roll og populærkultur. 

- - -

Jeg ble kjent med musikken til David Bowie da jeg gikk på ungdomsskolen. Første Bowie-album jeg lytta til var "Scary Monsters". Jeg fikk låne albumet av en av mine klassekamerater, og det ga meg bakoversveis. Men det var først da jeg gikk på videregående at jeg begynte å kjøpe mine egne Bowie-album. Første album jeg kjøpte var "Diamond Dogs", som jeg ennå regner som det beste Bowie-albumet jeg har i samlingen. Har i dag omtrent 8-10 album med Bowie. De er alle meget varierte, både i uttrykk og sound. Likevel er de uminskjennelig Bowie. 

Jeg lytta mye til Bowie på den tida, og hans musikk ble på mange måter en katalysator for hvordan jeg forstod alternativ rock og alternativ kultur. Jeg husker ennå lange kvelder der jeg og mine venner satt på mitt gutteværelse og lytta til Bowie-albumene.

I dag lytter jeg ikke lenger like mye til alle mine Bowie-album, men de sterke "Diamond Dogs", "Low", "Heroes", "Scary Monsters" og "Aladdin Sane" kjøres stadig vekk på mitt anlegg. En av grunnene til at jeg ikke lenger har samme sansen for Bowie som før er det glatte albumet "Let´s Dance". Med "Let´s Dance" endret Bowie sitt musikalske uttrykk til å ble pen og pyntelig dansemusikk, dermed ble han ufarlig og intetsigende for de av oss som regnet oss som fans.

"Let´s Dance" var en gedigen nedtur for mange av oss svorne fans da albumet kom, vi hadde ikke ventet noe slikt av ham. Jeg kan huske hvor skuffa jeg var da jeg lytta til albumet første gangen. Min oppfatning om albumet er at til tross for at det har noen gode spor er det gjennomgående svakt og uten brodd. Jeg har "Let´s Dance" i min samling, men det er svært sjelden at jeg lytter til albumet.

 

 

Nettside:

 

David Bowie (Offisiell nettside):

http://www.davidbowie.com