Dagbok

17. sep, 2019

 

"If you want to realize yourselves all your pet illusions must be unmasked."

- Mina Loy

 

 

 

Denne sommeren kom jeg tilfeldigvis over Mina Loy på nettsiden Poetry Foundation. Det var en døsig og varm ettermiddag. Jeg scrollet på nettsiden og kikket på biografiene som dukket opp. Noen syntes jeg virket interessante. Andre hoppet jeg raskt over. Så kom biografien om Mina Loy opp på pc-skjermen og jeg ble nysgjerrig. Jeg begynte å lese og ble temmelig overrasket. Da jeg hadde lest biografien ferdig sjekket jeg andre nettsider og leste om henne der også. Alle jeg var innom bekreftet det som var skrevet om henne på Poetry Foundation. Spesielt la jeg merke til biografien om henne på nettsiden Words of Women. Lauren Martin skriver der at "Mina Loy is the pioneer of modern feminism. Mina Loy is the greatest poet since Walt Whitman. Mina Loy is unknown."

Svært underlig, tenkte jeg. Hvordan kan det ha seg at en som regnes som feminismens grunnlegger og største poet etter Walt Whitman kan være ukjent? Jeg fikk det ikke til å stemme. Det måtte jeg finne ut av. Allerede neste morgen dro jeg ned til byen. Planen var å stikke innom Tronsmo bokhandel og spørre de ansatte hva de visste om Mina Loy. Da jeg kom dit fikk jeg fatt i ei av personalet. Spurte henne om de hadde bøker av Mina Loy. Hun stusset og tenkte noen sekunder. Gikk bort til pc-disken og begynte å søke på bokhandelens nettside. Etter en kort stund svarte hun ristende på hodet at de ikke hadde bøker av henne. Hun hadde heller ikke hørt om Mina Loy før. Jeg fortalte litt om Mina Loy og spurte om hun ville være aktuell for dem. Hun svarte at hun antok det, men ville forhøre seg med de andre ansatte før hun kunne si noe sikkert. Hun la til at de kunne bestille bøker av henne hvis jeg ønsket det.

Tronsmo er den fremste bokhandelen i Norge. Personalet har grundig litteraturfaglig bakgrunn og oversikt over det meste innen litteraturen, både forfattere og bøker. De vet hva som rører seg og hva som har betydning. Når hun jeg pratet med ikke kjente til Mina Loy forteller det en hel del. Som nevnt skriver Lauren Martin på Words of Women at hun er ukjent, til tross for at hun er grunnleggeren av moderne feminisme og regnes som den største poeten etter Walt Whitman. Personalet på Tronsmo følger godt med på hva som skjer og er oppdaterte. Når Mina Loy var ukjent for dem illustrerer det hvor bortgjemt hun er.

På begynnelsen av 1900-tallet sirkulerte Mina Loy i miljøene til surrealistene og futuristene, og ble sterkt påvirket av ideene de hadde. Hun ble kjent med blant andre Pablo Picasso, Guillaume Apollinaire, F.T. Marinatti, Wallace Stevens, T.S. Elliot, Marianne Moore og Ezra Pound. Den viktigste for henne var likevel Gertrude Stein som hun ble nær venn av. Gertrude introduserte henne for sine venner. I flere år vanket Mina i hennes litterære salonger. Der møtte hun mange av datidens sentrale forfattere og kunstnere. I 1914 skrev hun The Feminist Manifesto. Et kampskrift der hun innstendig oppfordrer kvinner om at hvis de skal ha noe håp om å bli behandlet som fullverdige mennesker og være frie må de gjøre opprør mot patriarkatet. Straks etter at manifestet kom ut ble både det og hun fordømt. Det samme skjedde med bøkene hun fikk utgitt. Fordømmelsen var så sterk at hun trakk seg tilbake fra offentligheten og levde resten av sitt liv i en anonym tilværelse. Det var hennes eget valg. Hun gjorde det for å beskytte seg.

Videre utover sommeren leste jeg mye om Mina Loy på ulike nettsider. Det jeg leste har gjort meg veldig nysgjerrig på å lese det hun har skrevet. Jeg har ennå ikke skaffet meg hennes bøker, men det kommer jeg til å gjøre snart. I tillegg akter jeg skaffe meg Poetic Salvage - Reading Mina Loy av Tera Prescott. Boka gir en grundig gjennomgang av hennes bøker og den banebrytende betydningen hun har. Det jeg har lest om Mina Loy gjør meg overbevist om at jeg er nødt til å sette meg inn i hennes liv og forfatterskap. Grunnen er like enkel som den er viktig, som er at hun bare ikke må bli ignorert. Rett og slett fordi pionerer som henne er helt nødvendige for oss. Skulle vi ignorere dem og innsatsen de gjorde ville det medføre uerstattelig tap.

I tillegg til at jeg kom over Mina Loy kjøpte jeg På sporet av den tapte tid av Marcel Proust denne sommeren. Helt siden jeg var student har jeg villet lese dette verket. Nå kan jeg endelig gjøre det. Husker fremdeles første gangen jeg hørte om dette svære og forunderlige diktverket av Marcel Proust. Etter hva jeg vet om verket treffer det tidsånden helt presist, og gir et unikt bilde av datidens tanke- og idéstrømninger. Det var en høstdag i 1990 at jeg fikk høre om På sporet av den tapte tid. Jeg hadde nettopp begynt med studiene på Blindern. Var fersk på alle måter og visste ikke så mye om hverken ideer, kunst eller litteratur. Det var meg og en kamerat på Stortorvets Gjæstegiveri. Vi drakk varm kakao med krem og pratet. Ute var det ruskevær og regnet pisket mot vindusrutene. Inne var det fyrt i peisen og behagelig lunt. Han og jeg pleide å treffes på gjæstegiveriet på lørdgene. Hver gang drakk vi kakao med krem og pratet om ting vi drev med og var opptatt av. Han var velorientert innen litteratur og hadde lest flere forfattere. Hans hovedinteresse var likevel film. Der var han som et vandrende leksikon. Den høstdagen vi satt der kom praten etterhvert inn på Marcel Proust og hans betydning. Måten han fortalte om På sporet av den tapte tid på grep meg veldig. Da vi reiste oss fra bordet og gikk mot utgangen hadde jeg bestemt meg for å lese verket, men det skulle altså ta mer enn 30 år før jeg fikk somlet meg til å kjøpe det.

I sommer har jeg stort sett lest Anaïs Nin. Som Mina Loy er også hun spesiell, både som forfatter og som kvinne. Måten hun levde sitt liv på er de fleste ikke i nærheten av engang, heller ikke i våre dager. Hun bodde i Paris på 1930-tallet og vanket i byens kunstner- og bohemkretser. Det som fikk henne til å vanke i kretsene var at hun ble kjent med Henry Miller. De ble raskt elskere. Henry var gift med June, og de inngikk alle etterhvert emosjonelt trekant-forhold. I sin bok Henry and June skriver Anaïs Nin direkte og åpenhjertig om sitt forhold til Henry og hvordan han påvirket henne. Før hun møtte ham levde hun sitt liv som borgerlig hustru. Et godt liv etter alle datidens kriterier. De mange samtalene de hadde inspirerte og stimulerte henne sterkt, og han snudde raskt opp ned på hennes meninger om hva livet kan være. Før hun møtte ham anså hun D.H. Lawrence som den viktigste forfatteren hun kjente til. Hun hadde også skrevet en liten bok om ham. Henry åpnet hennes øyne for andre forfattere, deriblant Fjodor Dostojevsky.

I Henry and June kommer hun stadig inn på hvordan Henry gjorde henne grepet av Dostojevskij. Han fikk henne til å lese Dostojevskij på en måte som hun før ikke visste var mulig. I lang tid leste hun Dostojevskij. Tenkte mye over hvordan hun kunne relatere bøkenes temaer til sitt eget liv. Gradvis så hun seg selv og livet hun levde i et helt nytt lys. I Henry and June beskriver hun det utførlig som intellektuell og erotisk oppvåkning. Etterhvert kom hun frem til at hun stod foran et valg. Enten fortsette livet sitt som før. Det var det tryggeste hun kunne velge. Eller ta spranget og frigjøre seg. Isåfall måtte hun bryte med kravene om hva en kvinne skulle være. Det hun inntil da mente var et godt og trygt liv begynte hun å betrakte som et fengsel. Hun følte seg innestengt i en tilværelse som bedøvet hennes intellekt og sanser, og at det dehumaniserte henne. Hun var hverken fullverdig kvinne eller menneske, men redusert til et objekt. Hennes konklusjon var at hun ikke hadde noe valg. Hvis hun skulle ha reell mulighet til å leve som fullverdig kvinne og menneske måtte hun ta spranget. Hun var fullt ut klar over at det innebar betydelig risiko. Sjansen for at det kunne gå galt med henne var stor. Likevel gjorde hun det.

Før hun gjorde det valget tenkte hun lenge over hva rollen som borgerlig hustru innebar for henne. Litt etter litt innså hun at det var omgivelsene som hadde plassert henne i den rollen. Ikke et valg hun hadde gjort på egne premisser. Tvert om var rollen blitt pådyttet henne. Hun hadde bare ikke innsett det før. Fordi oppdragelsen under oppveksten hadde fått henne til å betrakte rollen som naturlig godtok hun den uten innvendinger. At oppgaven hennes var å tilfredsstille mannen, som kvinne, hustru og elskerinne, var riktig og bra. Slik var hun blitt opplært til å tenke om seg selv. I både privat og offentlig sammenheng skulle hun være til for mannen og dekke hans behov. Hennes plass var på kjøkkenet og i soverommet. Sørge for maten og husholdet, samt være madrass for ham.

Mina Loy, Marcel Proust og Anaïs Nin har noe essensielt å tilføre oss. Noe vi ikke må skusle bort, men ta på alvor. Vi trenger å lese og diskutere bøkene de skrev for å kunne ha nødvendig kontakt med våre tanker og følelser samt være hele som mennesker. Men ikke bare det. Vi trenger det også for å kunne være frie og selvstendige individer. Jeg gleder meg derfor til å lese bøker av disse tre banebrytende forfatterne. Så får jeg etterhvert se hvor det fører meg hen. Livet er som kjent en reise.

 

 

Joyce´s Ulysses

The Normal Monster
sings in the Green Sahara
 
The voice and offal
of the image of God
 
make Celtic noises
in these lyrical hells
 
Hurricanes
of reasoned musics
reap the uncensored earth
 
The loquent consciousness
of living things
pours in torrential languages
 
The elderly colloquists
the Spirit and the Flesh
are out of tongue
 
The Spirit
is impaled upon the phallus
 
Phoenix
of Irish fires
lighten the Occident
 
with Ireland's wings
flap pandemoniums
of Olympian prose
 
and satinize
the imperial Rose
of Gaelic perfumes —
England
the sadistic mother
embraces Erin
 
Master
of meteoric idiom
present
 
The word made flesh
and feeding upon itself
with erudite fangs
The sanguine
introspection of the womb
 
Don Juan
of Judea
upon a pilgrimage
to the Libido
 
The press
purring
its lullabies to sanity
 
Christ capitalized
scourging
incontrite usurers of destiny
in hole and corner temples
 
And hang
The soul's advertisements
outside the ecclesiast's Zoo
 
A gravid day
spawns
gutteral gargoyles
upon the Tower of Babel
 
Empyrean emporium
where the
rejector-recreator
Joyce
flashes the giant reflector
on the sub rosa
 
- Mina Loy

 

 

 

Nettsider:

 

Mina Loy - Navigating The Avant-Garde:

https://mina-loy.com/

 

Mina Loy (Poetry Foundation):

https://www.poetryfoundation.org/poets/mina-loy

 

Mina Loy (Words of Women):

https://wordsofwomen.com/mina-loy-is-the-greatest-sex-feminist-poet-goddess-of-the-1900s-that-no-one-knows/

 

Demystifying the Contents of the Universe: A New Look at Mina Loy (Los Angeles Review of Books):

https://lareviewofbooks.org/article/demystifying-the-contents-of-the-universe-a-new-look-at-mina-loy/

 

On reading the entire In Search of Lost Time by Marcel Proust (Medium): 

https://medium.com/@allanrayjasa/on-reading-the-entire-in-search-of-lost-time-by-marcel-proust-9be5279f822a

 

Marcel Proust (Gyldedal):

https://www.gyldendal.no/Forfattere/Proust-Marcel

 

The Anaïs Nin Foundation:

https://theanaisninfoundation.org/

 

'Mirages': Anaïs Nin's Intimate, Unexpurgates Diaries (Daily Beast):

https://www.thedailybeast.com/mirages-anais-nins-intimate-unexpurgated-diaries

 

 

 

7. jan, 2019

 

"Without deviation from the norm, progress is not possible."

- Frank Zappa

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

"I wasn’t really working with a classical unit, I was working with my own neural impulses and writing impulses. See, the difference is between someone sitting down to write a poem in a definite preconceived metrical pattern and filling in that pattern, and someone working with his physiological movements and arriving at a pattern, and perhaps even arriving at a pattern that might even have a name, or might even have a classical usage, but arriving at it organically rather than synthetically. Nobody’s got any objection to even iambic pentameter if it comes from a source deeper than the mind, that is to say if it comes from the breathing and the belly and the lungs."

- Allen Ginsberg

 

 

 

Nettside:

 

Bange anelser (Bold Books):

https://boldbooks.no/bokhandel/bange-anelser/

 

 

 

31. mar, 2018

 

"To say goodbye is to die a little."

- Raymond Chandler, The Longe Goodbye

 

 

 

 

Det var helt tilfeldig at jeg kom over Raymond Chandler. Han var fullstendig ukjent for meg, men da jeg leste om ham i ei avis ble jeg oppmerksom på ham og min interesse våknet. Som tidligere år hadde jeg startet påsken også i år med å lese noveller av Edgar Allan Poe. Han er min favoritt forfatter innen horror. Få overgår ham i kunsten å skildre det uhyggelige og makabre med samme overbevisende kraft. Påsken i fjor og forfjor leste jeg kun Poe, men i år hadde jeg lyst til å lese krim også, og det var spesielt amerikansk hardkokt krim som jeg ønsket å lese.

Jeg hadde lenge vært på utkikk etter forfattere og bøker innen denne særegne sjangeren. Bøkene ble i sin tid trykket på så billig og grovt papir at den ble kalt for pulp fiction på slang. Pulp fiction syntes jeg hørtes dritkult ut, så det var da grunnen til at jeg fattet interesse for sjangeren. Jeg gjorde litt research om klassiske temaer innen amerikansk hardkokt krim og ble fascinert av det jeg fant, så jeg ønsket å finne ut mer om sjangeren. Deretter spurte jeg mine venner samt andre folk jeg kjente eller traff på om de kunne gi meg gode tips om forfattere og bøker. Men det kunne dessverre ingen av de. Jeg hadde likevel funnet ut noe om sjangeren, blant annet at den hadde lagt grunnlaget for film-noir. Siden jeg liker film-noir svært godt var det hovedårsaken til at jeg ønsket å lese bøker innen sjangeren. Jeg hadde også funnet ut av at nær alle bøkene bygger på det samme konseptet; den ensomme og lurvete detektiven som stadig kommer på kant med loven og derfor har et anstrengt forhold til politiet, at han har en hang til vakre og forførende kvinner samt brennevin, men tross alt har et hjerte av gull.

Jeg har stor sans for det konseptet. Fra før av har jeg lest bøker av forfattere som Jack Kerouac, Henry Miller, Charles Bukowski, Hans Jæger og Jens Bjørneboe. De fire førstnevnte skildrer sine liv i bøkene de har skrevet. Sistnevnte dikter. Det de har skrevet om å befinne seg på bunnen av den sosiale rangstigen, men likevel gi fullstendig faen og leve livet i ren trass, virker troverdig. Og det holder igrunnen for meg. Jeg liker å lese om det å henge ensom på slitne brune barer, bruke billig etterbarberingsvann, drikke seg full på whisky eller annet brennevin, samt å mange seg med tvilsomme damer av ymse slag. Fordi jeg kjenner meg igjen i det. Slike bøker treffer derfor noe inni meg. Samfunnet er jo innrettet slik at vi alle sammen helst skal være vinnere, at vi skal stå på seierspallen og motta medaljer, samt føre uklanderlig livsførsel. Men ikke alle er vinnere. Ikke alle står på seierspallen. Ikke alle fører en uklanderlig livsførsel. Jeg gjør det iallfall ikke. Jeg er har feil og mangler, sliter innimellom, vet hva ensomhet er, og har erfart depresjoner samt pillemisbruk. Sånne ting.

Jeg er en vanlig mann som lever et vanlige hverdagsliv, på både godt og vondt. Jeg har vært i det psykiske helvete rett ut sagt, så jeg vet meget godt hva dyp smerte og lidelse er. Jeg ønsker da å lese bøker om menn som lever sine liv på en måte slik at jeg kan kjenne meg igjen i dem. Da beveger jo bøkene meg langt mer. Så jeg vil heller lese om vanlige menn som svetter og har hull i tennene, som sliter med å få betalt husleia, som går på fylla i perioder, som sliter med å skaffe seg jobb, som er forlatt av dama, og som føler at de har nådd bunnen og står foran stupet, men samtidig ser livets skjønnhet og verdsetter det. Jeg vil mye heller lese om slike menn enn om glattepolerte typer som gjør alle ting riktig og vinner i livets lotteri. For sånne glattpolerte typer klarer jeg bare ikke å identifisere meg med.

Amerikansk hardkokt krim på 1940- og 50-tallet skildrer livet i rennesteinen og kloakken i samfunnet. Det var hva jeg visste. Jeg ønsket derfor å bli bedre kjent med den perioden innen amerikansk krimlitteratur. Men hvor skulle jeg begynne? Hvilken forfatter skulle jeg lese først? Og hvilke av hans bøker (forfattere innen sjangeren var alltid en han dengang) ville være en bra start? Mens jeg tenkte på det kom jeg altså plutselig over Raymond Chandler i ei avis og ble nysgjerrig. Først sjekket jeg det jeg fant om ham på ulike nettsider. Det jeg fant ga meg en sikker følelse av at jeg var på riktig spor. Deretter sjekket jeg nettsiden til Gyldendal forlag, som hadde utgitt hans roman Det lange farvel (originaltittel The Long Goodbye). Forlagets nettside beskrev ham som krimsjangerens Shakespeare. Da jeg leste det ble jeg overbevist om at han var rett forfatter å starte med for å bli kjent med amerikansk hardkokt krim fra 1940- og 50-tallet.

Neste dag dro jeg ned til byen. Jeg var innom bokhandlerne på både Oslo City og Byporten, men ingen av de hadde bøker av Raymond Chandler. Ekspeditørene visste heller ingenting om sjangeren. De ble alle usikre når jeg spurte dem om de visste noe om ham og hans forfatterskap. Til slutt var jeg innom ARK bokhandel på Oslo Sentralstasjon. Hun som stod bak disken der fortalte at bokhandelen i ARK kjeden på Egertorget hadde boka. Jeg takket henne for tipset og kom meg raskt til Egertorget, ivrig som jeg var etter å skaffe meg boka. Vel fremme i bokhandelen fikk jeg hjelp av en ung ekspeditør til å finne den i hylla. Da jeg endelig hadde fått betalt for den var jeg meget fornøyd, og jeg tenkte at påsken nå var bankers.

Jeg begynte på boka skjærtorsdag kveld. Leste omlag 50 sider iløpet av den kvelden. Philip Marlowe er hovedkarakteren i boka. Han er absolutt en lurvete og ensom detektiv som stadig kommer på kant med loven, etc. Raymond Chandler bruker ordene i boka på en kreativ og svært levende måte, så det at han ble kalt for krimsjangerens Shakespeare kan jeg derfor godt forstå. Ihvertfall hvis Det lange farvel er representativ for hele hans forfatterskap.

Da jeg hadde lest det jeg ville i boka den kvelden så jeg Malteserfalken. Filmen regnes av mange kritikere og filmvitere som den beste av alle film-noir. Jeg har sett filmen noen ganger og liker den veldig godt. Humphrey Bogart gjør en glitrende rolle i filmen. Flere av de andre skuespillerne gjør også glitrende roller. Totalt sett sitter Malteserfalken som et blinksudd, etter min oppfatning.

De siste to årene har jeg sett film-noir i påsken. Sjangeren forsterker opplevelsen av påsken, så den passer derfor ypperlig til høytiden, synes jeg. Langfredag kveld leste jeg videre i Det lange farvel, og i skrivende stund har jeg kommet til side 120. Boka er på 448 sider i alt. Det er et overkommelig antall sider, så ikke umulig at jeg får lest boka ferdig iløpet av påsken. Mitt inntrykk så langt er at boka er susende godt skrevet. Fortellingen er spennende og plottet bra. Boka er en page-turner, så selve lesingen går rimelig fort. Språket flyter lett og uanstrengt, miljøskildringene er troverdige. Dialogene er mye preget av korthugd og kontant språk, men det er også svært veltalende dialoger innimellom, samt skarpsindige filosofiske betraktninger her og der.

Jeg fullførte langfredag kveld med å se film-noir klassikeren The Big Sleep. Filmen er basert på en roman av Raymond Chandler med samme tittel. Humphrey Bogart har hovedrollen også i denne filmen og gjør en glitrende rolle. Søndag vil jeg se L.A. Confidential, som er en moderne film-noir. Jeg har sett denne filmen ett par ganger og liker den veldig godt.

Det lange farvel har satt meg på hugget av amerikansk hardkokt krim. Godt mulig derfor at jeg vil fortsette med Raymond Chandler en stund, men på Twitter er jeg allerede blitt tipset om andre forfattere som jeg kan sjekke ut. Det vil jeg selvsagt gjøre. Videre vil jeg sjekke ut forfattere og bøker på det jeg finner av bra nettsider som omtaler amerikansk hardkokt krim.

Påskeaften kjøpte jeg så Malteserfalken på Tanum bokhandel i Karl Johans gate. Romanen er skrevet av Dashiell Hammett. Jeg vet ingenting om ham. Jeg vet heller ikke noe om Malteserfalken annet enn at den går for å være ei av de beste krimbøkene som noengang er skrevet. Jeg har filmen i min dvd-samling. Den har fått kultstatus blant film-noir fans og kritikere, så jeg gleder meg til å lese romanen. Står den til forventningene blir den en stor leseopplevelse. 

Som sagt er jeg satt på hugget av amerikansk hardkokt krim, så derfor godt mulig at denne påsken innebærer en utvidelse av min interesse for litteratur. Da jeg gikk igang med å lese Det lange farvel på skjærtorsdag ante jeg ikke at jeg ville oppleve sjangeren som såpass bra. Men det gjør jeg altså. Jeg er ennå ikke ferdig med Det lange farvel. Har noen sider igjen å lese. Når den er ferdig lest går jeg igang med Malteserfalken. Det ser jeg frem til. Noe av det beste med bøkenes verden, synes jeg, er at man stadig kan oppdage noe nytt, utforske nye littærere territorier, og bli kjent med forfattere som man ikke visste noe om. Det gjør jeg nå i og med at jeg har begynt å lese bøker innen amerikansk hardkokt krim.

Men krim som litterær sjanger er jo mye mer enn bare amerikansk hardkokt krim. I bokhylla hjemme hos meg står Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskij. Mange regner den for å være den ultimate krimromanen. Jeg har ennå ikke fått lest Forbrytelse og straff, selv om det er mange år siden jeg kjøpte romanen. Dostojevskij var/er en forfatter i særklasse. De dype psykologiske skildringene i hans romaner er noe helt for seg selv innen litteraturhistorien. Det vet alle som har lest ham. En dag vil jeg begynne å lese Forbrytelse og straff. Det er helt sikkert, men jeg må selvsagt være klar for romanen. Dostojevskij er jo en krevende forfatter å lese. Hans romaner er alt annet enn en page-turnere. De omhandler svære spørsmål om liv og død som mennesket har grublet på i årtusener, så de må dveles ved og reflekteres over.

Men inntil så lenge har jeg Edgar Allan Poe, og nå altså Raymond Chandler og Dashiell Hammett. Det er ikke så rent lite, synes jeg. De tre holder nok en stund.

 

 

 

This Is A Mans World

This is a man's world
This is a man's world
But it would be nothing, nothing
Without a woman or a girl

You see, man made the cars
To take us over the road
Man made the train
To carry the heavy load
Man made the electrolight
To take us out of the dark
Man made the boat for the water
Like Noah made The Ark

This is a man's, man's, man's world
But it would be nothing, nothing
Without a woman or a girl

Man thinks about a little bit of baby girls and of baby boys
Man make them happy
'Cause man make them toys
And after man make everything
Everything he can
You know that man makes money
To buy from other man

This is a man's world
But it would be nothing, nothing
Not one little thing
Without a woman or a girl

He's lost in the wilderness
He's lost in bitterness

- James Brown

 

 

 

Nettsider:

 

Raymond Chandler (The Trilling Detective Website):

http://www.thrillingdetective.com/trivia/chandler.html

 

Dashiell Hammett (The Trilling Detective Website):

http://www.thrillingdetective.com/trivia/hammett.html

 

"What is Noir?" (by George Turtle - noirfiction.info):

http://noirfiction.info/what.html     

 

"What is Film Noir?" (Films Noir net):

https://filmsnoir.net/what-is-film-noir/

 

 

 

1. jun, 2017

 

"I was suddenly left with nothing in my hands but a handful of crazy stars."

- Jack Kerouac, On The Road

 

 

 

I hele stua henger tung og velduftende tobakksrøk. På det slitte salongbordet i lyst treverk står en kanne med solbær-te og jeg har skjenket meg en kopp. Jeg patter rolig på pipa og drikker av teen mens jeg leser diktet Howl av Allen Ginsberg. Pipa er stappet med ren Virginia, som er den tobakken jeg liker best. Jeg nyter tobakkens fyldige aroma av kvister, lær, kaffebønner, moskus, balsam, eiketresfat, sitrus, lyng og pepper. Det er en meget godt pipetobakk. Den gir kremet røk og munnfølelsen er bløt. Merket er Orlik Golden Sliced. Tobakken ligger i plater i metallboksen og må rives i småbiter før den kan stappes i pipa.

Howl er et meget sterkt dikt. Det er tredje gangen jeg leser diktet. Første gangen var for omlag ett år siden da jeg kjøpte boka The Essential Ginsberg (utgitt på HarperCollinsPublishers 2015) der diktet er med. Allen Ginsberg regnes som en av de viktigste Beat-poetene og jeg har lest litt av ham. Hans diktning er preget av sterk frihetstrang og livslyst, samt opprør mot alt som legger hans sinn og sjel i lenker. Konvensjonens eller konformitetens lenker, kan man si.

På salongbordet ligger også diktsamlingen Mexico City Blues av Jack Kerouac. Den skal jeg lese i når jeg lest Howl ferdig. Jeg liker diktningen til Beat-poetene. Når jeg leser dem er det som om noe frigjøres inni meg. Jeg vet ikke helt hvordan eller hva det er, men jeg føler frihet når jeg leser Beat-poetene. Slik som nå i natt. Howl er et fandenivoldsk og opprørsk dikt. Det er usminket, upolert, rått, barskt, grotesk, frastøtende, ærlig og vakkert. Diktet begynner slik...

I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked,dragging themselves through the negro streets at dawn looking for an angry fix,angelheaded hipsters burning for the ancient heavenly connection to the starry dynamo in the machinery of night, who poverty and tatters and hollow-eyed and high sat up smoking in the supernatural darkness of cold-water flats floating across the tops of cities contemplating jazz.

Så fortsetter diktet i samme leia. Det er at knallhardt oppgjør med et hardt og kaldt USA slik Allen Ginsberg opplevde det. Diktet skildrer unge mennesker på drift uten noen retning eller mål. Det er eksplisitt om både sosial elendighet, sex og narkotika. Allen Ginsberg sa selv at han skrev diktet i marihuana rus.

Jeg leser diktet ferdig og legger boka fra meg på salongbordet. Banker den fete asken i pipa ut i det tunge askebegeret i hvit marmor som jeg kjøpte for mange år siden. Tar en slurk av teen og tenker. Jeg tenker på da jeg første gangen kom over On The Road av Jack Kerouac helt tilfeldig i en liten bokhandel i byen for endel år tilbake. Tenker på da jeg leste romanen og hvordan jeg opplevde den da. Og jeg tenker på hvordan romanen utløste min fascinasjon for Beat-generasjonen. On The Road er en av de viktigste romanene jeg har lest i voksen alder. Hadde jeg ikke kommet over romanen i bokhandelen dengang og kjøpt den ville jeg kanskje ikke hatt fascinasjon for Beat-generasjonen i dag.

I bokhylla i min stue står mange bøker av og om Beat-poetene. Både diktbøker, romaner og biografier. Jeg har lest noen av bøkene, men ikke alle. Ett par av bøkene er kjøpt på den legendariske bokhandelen Shakespeare & Company i Paris. De andre bøkene, unntatt On The Road, er kjøpt på Tronsmo bokhandel. 
 
Fredag denne uka skal Vidar og jeg i teatret. Han og jeg skal se Visions of Kerouac i Grusomhetens Teater for andre gang. Vi så stykket sammen torsdag i forrige uke og likte det så godt at vi ville se det enda en gang (jeg har skrevet en artikkel om hvordan jeg opplevde Visions of Kerouac - for å få opp artikkelen klikk på Grusomhetens Teater / En kveld i teatret i hovedmenyen). Forestillingen på fredag begynner først ved midnatt. Det blir en sen kveld på Vidar og meg. Jeg sa til Vidar at han kunne komme til meg først og at vi har en slags Jack Kerouac-kveld. Det ville han gjerne.
 
Vi spiser da sammen først. Maten blir en sagnomsust spagettirett som står i stil til Beat-generasjonen. Retten heter Spagetti alla puttanesca, som betyr gatepikenes spagetti. Den har fått sitt navn fordi de prostituerte i Italia ofte lager denne retten om natten. Den er rask og enkel å lage, og smaker meget godt. Ingen vet hvor eller når retten har sitt opphav. Den tidligste kilden som nevner retten er kultromanen Ferito a Morte (utgitt i Roma 1961) av forfatteren Rafaelle La Capria.
 
Etter maten skal vi lytte til musikk, drikke brunt brennevin og svart kaffe, prate sammen, samt lese dikt av Jack Kerouac og andre Beat-poeter. Så tar vi banen ned til byen og går i teatret. Etterpå tar vi nattbussen hjem. Det skal bli en fin kveld. Vidar har bursdag i dag (torsdag), så kvelden blir en feiring av ham. Jeg gleder meg.

 

 

 

On Tears

Tears is the break of my brow,
The moony tempestuous
Sitting downIn dark railyards
When to see my mother’s face
Recalling from the waking vision
I wept to understand
The trap mortality
And personal blood of earth
Which saw me in—Father father
Why hast thou forsaken me?
Mortality & unpleasure
Roam this city—
Unhappiness my middle name
I want to be saved,-
Sunk—can’t be
Won’t be
Never was made—
So retch!

- Jack Kerouac

 

 

 

Nettsider:

 

The Beat Page:

http://www.rooknet.net/beatpage/index.html

 

Visions of Kerouac (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/2017/05/visions-of-kerouac/

 

Spaggeti alla puttanesca (oppskrift - NRK):

https://www.nrk.no/mat/spaghetti-alla-puttanesca-1.7373632

 

 

 

14. apr, 2017

 

"A great book should leave you with many experiences, and slightly exhausted at the end. You live several lives while reading."

- William Styron

 

 

Jeg legger boka fra meg på stuebordet. Banker den fete asken i pipa ut i det tunge hvite marmoraskebegeret. Drikker ut teen i koppen og reiser meg fra lenestolen. Stua er innhyllet i velduftende tobakksrøk. Duften bringer frem minner i meg fra min barndom da far satt i stua og pattet rolig på pipa mens han leste i ei bok. Det hendte innimellom at jeg spurte ham om hva han leste. Da la han boka fra seg i fanget, og så fortalte han meg om boka og forfatteren. Jeg vil ikke underslå at det å røke pipe har jeg fra min far. Men også det å lese bøker har jeg i stor grad fra ham. Jeg tenker på ham nå mens jeg skriver dette og minnes når han satt i lenestolen i stua med pipa i munnviken og ei bok mellom hendene. Det er noe godt med slike minner. De knytter sammen fortid og nåtid.

Boka jeg la fra meg på bordet var Edgar Allan Poe - Complete Tales & Poems. Jeg leste novellen The Fall of the House of Usher i den. En velskrevet og uhyggelig novelle, som alltid fra Edgars penn. Teen jeg drakk var kirsebær-te. Løsvekt te traktet i min engelske tekanne. Kjøpt på Black Cat Kaffe & Tehus i Oslo. Det er en velsmakende te med aroma av sort te, kirsebær, brente elementer, lyng og litt aromatisk tre. Teen koster litt, men det gjør ikke så mye. Den gode smaken oppveier prisen.

Jeg går bort til kjøkkenkroken. I ovnen varmes restene av maten jeg lagde til middag i går. Duften som brer seg fra ovnen har gjort meg sulten. En duft av stekt landkylling, varm olje, løk, tomat, hvitløk, chili, laurbærblad, pepper, paprika og frityrstekte poteter. Jeg åpner ovnsdøren og tar ut tallerkenen. Tapper frisk vann i et glass og krøster i lime. Tar kniv og gaffel, og begynner å spise.

Det har vært en rolig og fin påske så langt. Jeg har fått gjort endel av det jeg ønsket å gjøre, først og fremst å lese. Boka som jeg holder på med nå er Uroens bok av Fernando Pessoa. Også den leser jeg denne påsken. Uroens bok fascinerer meg veldig. Måten Pessoa skildrer sitt dagligliv i Lisboa på 1920- og 30-tallet er bevegende og sterk.

Som nevnt innledningsvis leser jeg noveller og dikt av Edgar Allan Poe denne påsken. Det har jeg gjort i påsken de siste årene. Det er noe med Poes diktning som griper meg. Vanskelig å forklare hvordan eller hvorfor. Diktning har ofte noe med følelser å gjøre, og følelser er ikke alltid så lett å forklare. Ikke ofte jeg opplever at dikting kan gi meg uhygge og ubehag samtidig som jeg fryder meg over hvor godt teksten er skrevet. Novellene og diktene til Poe gjør det. Påsken er jo tiden da man leser krim. Poes diktning er ikke krim i ren forstand, men horror. Fordi Poe er horror synes at han passer godt til påsken.

Siden påsken er tiden for krim har jeg som forsett å lese nettopp det. Boka jeg har valgt er Hunden fra Baskerville av Arthur Conan Doyle. Jeg ønsker å lese denne berømte romanen om Sherlock Holmes og hans hjelper Dr. Watson. Hunden fra Baskerville regnes jo av mange som verdens beste kriminalfortelling. Derfor tenkte jeg at den ville passe godt. Jeg har ennå ikke begynt på romanen, men forsettet om å lese den er der i høyeste grad fortsatt.

Ved siden av påskelitteratur har jeg tenkt endel på et nytt bokprosjekt som jeg ønsker å gi meg i kast med. Det er et omfattende prosjekt da romanen er diger, mildt sagt. Gir jeg meg i kast med romanen kommer det til å ta tid. Første gangen jeg fikk ideen til prosjektet var da jeg var student på begynnelsen av 90-tallet. Jeg fikk sterk lyst til å lese romanen dengang, men det ble ikke noe av da. I årene som har fulgt har jeg flere ganger syslet med tanken om å gå igang med romanen, men først nå ser det ut til at det kan bli gjennomført.

Romenen det dreier seg om er På sporet av den tapte tid av Marcel Proust.

Jeg har lest noen bøker som omhandler europeisk litteraturhistorie. I omtrent alle bøkene nevnes På sporet av den tapte tid som ett av de mest sentrale verkene. Etter hva jeg har fortsått er romenen en nøkkel til å forstå Europa dengang da den ble skrevet og utgitt, men den er også en nøkkel til å forstå vår egen samtid. Romanen omhandler blant annet kulturstrømninger og ideer i Europa på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det er sagt av det tyvende århundre er ekstremismens århundre, med tanke på nazismen, fascismen, kommunismen, konsentrasjonsleire, Gulag, folkemord, forferdelige kriger og terror. På sporet av den tapte tid gir perspektiver til å kunne forstå hvorfor det tyvende århundre ble slik det ble fordi romanen trekker linjer i Europas åndshistorie. Da jeg ikke har lest romanen ennå skal jeg være varsom med å uttale meg om romanen gjør det. Likevel, det jeg har lest om den gir meg grunnlag til å anta det.

Å lese gode bøker er noe av det fineste jeg vet. Når jeg gjør det opplever jeg at jeg beveger meg inn i et imaginært landskap der alt kan forestilles. Det er en fantastisk opplevelse hver gang jeg leser ei bok som griper meg. En reise i sinnet, om man vil. Slike bøker forløser noe inni meg, både tanker og følelser. Jeg håper at På sporet av den tapte tid vil gjøre det. Etter hva jeg har forstått har romanen alle forutsetninger til det. Planen er å kjøpe romanen. Den ble nyutgitt på Gyldendal Forlag i 2013, hundre år etter at den ble utgitt første gangen i Frankrike. I følge forlagets nettside er romanen ennå tilgjengelig. Romanen er på syv bind i alt og vil koste meg noen tusen kroner. Det tar jeg meg råd til.

I sum er jeg er godt fornøyd med påsken så langt. Ikke bare har påsken gitt meg anledning til å lese og tenke, men den har altså på ny gitt meg ideen om å gå igang med På sporet av den tapte tid. Da jeg sjekket skatteoppgjøret i forrige uke så jeg at jeg kommer til å få noen tusen kroner tilbake. Nok penger til at det blir mulig for meg å kjøpe de syv bindene av romanen. Og denne gangen akter jeg å gjøre det. Når jeg får skattepengene i slutten av juni bestiller jeg romanen fra forlaget. Mange kvelder resten av sommeren og videre utover høsten med fordypning i denne myteomspunnede romanen ligger da foran meg.

 

 

 

Påske

Kal Hansen er født til grubler. 
Han sitter alene og drømmer, 
mens alle de andre i gården 
leker og slåss og jubler, 
ja tumler for vårfrie tømmer!

Han hørte i dag på skolen 
at påsken er herlig på fjellet. 
Der lufter man bystanken av sig - 
steker sin kropp i solen 
etsteds i det sydlige hellet!

Det hørtes jo ganske deilig, 
det sang selv i lærerens stemme! 
- Men når man må gå med aviser 
tidlig på morgenkvisten 
så får man vel holde sig hjemme.

Han sitter på søplekassen 
i kroken ved doet i gården. 
Den står i det deilige hjørnet 
inne i mursteinsmassen 
hvor solen er tidligst om våren!

- Rudolf Nilsen

 

 

 

Nettsider:

 

Reading Marcel Proust (ReadingProust):

http://www.readingproust.com/

 

Marcel Proust "På sporet av den tapte tid": En egen liten verden (Sølvberget):

https://stavanger-kulturhus.no/Anbefalinger/Lesetips/Marcel-Proust-Paa-sporet-av-den-tapte-tid-En-egen-liten-verden

 

An Exploration of Short Stories by Edgar Allan Poe (PoeStories):

http://www.poestories.com/