Dagbok

31. mar, 2018

 

"To say goodbye is to die a little."

- Raymond Chandler, The Longe Goodbye

 

 

 

 

 

 

 

Det var helt tilfeldig at jeg kom over Raymond Chandler. Han var fullstendig ukjent for meg, men da jeg leste om ham i ei avis ble jeg oppmerksom på ham og min interesse våknet. Som tidligere år hadde jeg startet påsken også i år med å lese noveller av Edgar Allan Poe. Han er min favoritt forfatter innen horror. Få overgår ham i kunsten å skildre det uhyggelige og makabre med samme overbevisende kraft. Påsken i fjor og forfjor leste jeg kun Poe, men i år hadde jeg lyst til å lese krim også, og det var spesielt amerikansk hardkokt krim som jeg ønsket å lese.

Jeg hadde lenge vært på utkikk etter forfattere og bøker innen denne særegne sjangeren. Bøkene ble i sin tid trykket på så billig og grovt papir at den ble kalt for pulp fiction på slang. Pulp fiction syntes jeg hørtes dritkult ut, så det var da grunnen til at jeg fattet interesse for sjangeren. Jeg gjorde litt research om klassiske temaer innen amerikansk hardkokt krim og ble fascinert av det jeg fant, så jeg ønsket å finne ut mer om sjangeren. Deretter spurte jeg mine venner samt andre folk jeg kjente eller traff på om de kunne gi meg gode tips om forfattere og bøker. Men det kunne dessverre ingen av de. Jeg hadde likevel funnet ut noe om sjangeren, blant annet at den hadde lagt grunnlaget for film-noir. Siden jeg liker film-noir svært godt var det hovedårsaken til at jeg ønsket å lese bøker innen sjangeren. Jeg hadde også funnet ut av at nær alle bøkene bygger på det samme konseptet; den ensomme og lurvete detektiven som stadig kommer på kant med loven og derfor har et anstrengt forhold til politiet, at han har en hang til vakre og forførende kvinner samt brennevin, men tross alt har et hjerte av gull.

Jeg har stor sans for det konseptet. Fra før av har jeg lest bøker av forfattere som Jack Kerouac, Henry Miller, Charles Bukowski, Hans Jæger og Jens Bjørneboe. De fire førstnevnte skildrer sine liv i bøkene de har skrevet. Sistnevnte dikter. Det de har skrevet om å befinne seg på bunnen av den sosiale rangstigen, men likevel gi fullstendig faen og leve livet i ren trass, virker troverdig. Og det holder igrunnen for meg. Jeg liker å lese om det å henge ensom på slitne brune barer, bruke billig etterbarberingsvann, drikke seg full på whisky eller annet brennevin, samt å mange seg med tvilsomme damer av ymse slag. Fordi jeg kjenner meg igjen i det. Slike bøker treffer derfor noe inni meg. Samfunnet er jo innrettet slik at vi alle sammen helst skal være vinnere, at vi skal stå på seierspallen og motta medaljer, samt føre uklanderlig livsførsel. Men ikke alle er vinnere. Ikke alle står på seierspallen. Ikke alle fører en uklanderlig livsførsel. Jeg gjør det iallfall ikke. Jeg er har feil og mangler, sliter innimellom, vet hva ensomhet er, og har erfart depresjoner samt pillemisbruk. Sånne ting.

Jeg er en vanlig mann som lever mitt vanlige hverdagsliv, på både godt og vondt. Jeg har vært i det psykiske helvete rett ut sagt, så jeg vet meget godt hva dyp smerte og lidelse er. Jeg ønsker da å lese bøker om menn som lever sine liv på en måte slik at jeg kan kjenne meg igjen i dem. Da beveger jo bøkene meg langt mer. Så jeg vil heller lese om vanlige menn som svetter og har hull i tennene, som sliter med å få betalt husleia, som går på fylla i perioder, som sliter med å skaffe seg jobb, som er forlatt av dama, og som føler at de har nådd bunnen og står foran stupet, men samtidig ser livets skjønnhet og verdsetter det. Jeg vil mye heller lese om slike menn enn om glattepolerte typer som gjør alle ting riktig og vinner i livets lotteri. For sånne glattpolerte typer klarer jeg bare ikke å identifisere meg med.

Amerikansk hardkokt krim på 1940- og 50-tallet skildrer livet i rennesteinen og kloakken i samfunnet. Det var hva jeg visste. Jeg ønsket derfor å bli bedre kjent med den perioden innen amerikansk krimlitteratur. Men hvor skulle jeg begynne? Hvilken forfatter skulle jeg lese først? Og hvilke av hans bøker (forfattere innen sjangeren var alltid en han dengang) ville være en bra start? Mens jeg tenkte på det kom jeg altså plutselig over Raymond Chandler i ei avis og ble nysgjerrig. Først sjekket jeg det jeg fant om ham på ulike nettsider. Det jeg fant ga meg en sikker følelse av at jeg var på riktig spor. Deretter sjekket jeg nettsiden til Gyldendal forlag, som hadde utgitt hans roman Det lange farvel (originaltittel The Long Goodbye). Forlagets nettside beskrev ham som krimsjangerens Shakespeare. Da jeg leste det ble jeg overbevist om at han var rett forfatter å starte med for å bli kjent med amerikansk hardkokt krim fra 1940- og 50-tallet.

Neste dag dro jeg ned til byen. Jeg var innom bokhandlerne på både Oslo City og Byporten, men ingen av de hadde bøker av Raymond Chandler. Ekspeditørene visste heller ingenting om sjangeren. De ble alle usikre når jeg spurte dem om de visste noe om ham og hans forfatterskap. Til slutt var jeg innom ARK bokhandel på Oslo Sentralstasjon. Hun som stod bak disken der fortalte at bokhandelen i ARK kjeden på Egertorget hadde boka. Jeg takket henne for tipset og kom meg raskt til Egertorget, ivrig som jeg var etter å skaffe meg boka. Vel fremme i bokhandelen fikk jeg hjelp av en ung ekspeditør til å finne den i hylla. Da jeg endelig hadde fått betalt for den var jeg meget fornøyd, og jeg tenkte at påsken nå var bankers.

Jeg begynte på boka skjærtorsdag kveld. Leste omlag 50 sider iløpet av den kvelden. Philip Marlowe er hovedkarakteren i boka. Han er absolutt en lurvete og ensom detektiv som stadig kommer på kant med loven, etc. Raymond Chandler bruker ordene i boka på en kreativ og svært levende måte, så det at han ble kalt for krimsjangerens Shakespeare kan jeg derfor godt forstå. Ihvertfall hvis Det lange farvel er representativ for hele hans forfatterskap.

Da jeg hadde lest det jeg ville i boka den kvelden så jeg Malteserfalken. Filmen regnes av mange kritikere og filmvitere som den beste av alle film-noir. Jeg har sett filmen noen ganger og liker den veldig godt. Humphrey Bogart gjør en glitrende rolle i filmen. Flere av de andre skuespillerne gjør også glitrende roller. Totalt sett sitter Malteserfalken som et blinksudd, etter min oppfatning.

De siste to årene har jeg sett film-noir i påsken. Sjangeren forsterker opplevelsen av påsken, så den passer derfor ypperlig til høytiden, synes jeg. Langfredag kveld leste jeg videre i Det lange farvel, og i skrivende stund har jeg kommet til side 120. Boka er på 448 sider i alt. Det er et overkommelig antall sider, så ikke umulig at jeg får lest boka ferdig iløpet av påsken. Mitt inntrykk så langt er at boka er susende godt skrevet. Fortellingen er spennende og plottet bra. Boka er en page-turner, så selve lesingen går rimelig fort. Språket flyter lett og uanstrengt, miljøskildringene er troverdige. Dialogene er mye preget av korthugd og kontant språk, men det er også svært veltalende dialoger innimellom, samt skarpsindige filosofiske betraktninger her og der.

Jeg fullførte langfredag kveld med å se film-noir klassikeren The Big Sleep. Filmen er basert på en roman av Raymond Chandler med samme tittel. Humphrey Bogart har hovedrollen også i denne filmen og gjør en glitrende rolle. Søndag vil jeg se L.A. Confidential, som er en moderne film-noir. Jeg har sett denne filmen ett par ganger og liker den veldig godt.

Det lange farvel har satt meg på hugget av amerikansk hardkokt krim. Godt mulig derfor at jeg vil fortsette med Raymond Chandler en stund, men på Twitter er jeg allerede blitt tipset om andre forfattere som jeg kan sjekke ut. Det vil jeg selvsagt gjøre. Videre vil jeg sjekke ut forfattere og bøker på det jeg finner av bra nettsider som omtaler amerikansk hardkokt krim.

Påskeaften kjøpte jeg så Malteserfalken på Tanum bokhandel i Karl Johans gate. Romanen er skrevet av Dashiell Hammett. Jeg vet ingenting om ham. Jeg vet heller ikke noe om Malteserfalken annet enn at den går for å være ei av de beste krimbøkene som noengang er skrevet. Jeg har filmen i min dvd-samling. Den har fått kultstatus blant film-noir fans og kritikere, så jeg gleder meg til å lese romanen. Står den til forventningene blir den en stor leseopplevelse. 

Som sagt er jeg satt på hugget av amerikansk hardkokt krim, så derfor godt mulig at denne påsken innebærer en utvidelse av min interesse for litteratur. Da jeg gikk igang med å lese Det lange farvel på skjærtorsdag ante jeg ikke at jeg ville oppleve sjangeren som såpass bra. Men det gjør jeg altså. Jeg er ennå ikke ferdig med Det lange farvel. Har noen sider igjen å lese. Når den er ferdig lest går jeg igang med Malteserfalken. Det ser jeg frem til. Noe av det beste med bøkenes verden, synes jeg, er at man stadig kan oppdage noe nytt, utforske nye littærere territorier, og bli kjent med forfattere som man ikke visste noe om. Det gjør jeg nå i og med at jeg har begynt å lese bøker innen amerikansk hardkokt krim.

Men krim som litterær sjanger er jo mye mer enn bare amerikansk hardkokt krim. I bokhylla hjemme hos meg står Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskij. Mange regner den for å være den ultimate krimromanen. Jeg har ennå ikke fått lest Forbrytelse og straff, selv om det er mange år siden jeg kjøpte romanen. Dostojevskij var/er en forfatter i særklasse. De dype psykologiske skildringene i hans romaner er noe helt for seg selv innen litteraturhistorien. Det vet alle som har lest ham. En dag vil jeg begynne å lese Forbrytelse og straff. Det er helt sikkert, men jeg må selvsagt være klar for romanen. Dostojevskij er jo en krevende forfatter å lese. Hans romaner er alt annet enn en page-turnere. De omhandler svære spørsmål om liv og død som mennesket har grublet på i årtusener, så de må dveles ved og reflekteres over.

Men inntil så lenge har jeg Edgar Allan Poe, og nå altså Raymond Chandler og Dashiell Hammett. Det er ikke så rent lite, synes jeg. De tre holder nok en stund.

 

 

 

This Is A Mans World

This is a man's world
This is a man's world
But it would be nothing, nothing
Without a woman or a girl

You see, man made the cars
To take us over the road
Man made the train
To carry the heavy load
Man made the electrolight
To take us out of the dark
Man made the boat for the water
Like Noah made The Ark

This is a man's, man's, man's world
But it would be nothing, nothing
Without a woman or a girl

Man thinks about a little bit of baby girls and of baby boys
Man make them happy
'Cause man make them toys
And after man make everything
Everything he can
You know that man makes money
To buy from other man

This is a man's world
But it would be nothing, nothing
Not one little thing
Without a woman or a girl

He's lost in the wilderness
He's lost in bitterness

- James Brown

 

 

 

Nettsider:

 

Raymond Chandler (The Trilling Detective Website):

http://www.thrillingdetective.com/trivia/chandler.html

 

Dashiell Hammett (The Trilling Detective Website):

http://www.thrillingdetective.com/trivia/hammett.html

 

"What is Noir?" (by George Turtle - noirfiction.info):

http://noirfiction.info/what.html     

 

"What is Film Noir?" (Films Noir net):

https://filmsnoir.net/what-is-film-noir/

 

 

 

1. jun, 2017

 

"I was suddenly left with nothing in my hands but a handful of crazy stars."

- Jack Kerouac, On The Road

 

 

 

I hele stua henger tung og velduftende tobakksrøk. På det slitte salongbordet i lyst treverk står en kanne med solbær-te og jeg har skjenket meg en kopp. Jeg patter rolig på pipa og drikker av teen mens jeg leser diktet Howl av Allen Ginsberg. Pipa er stappet med ren Virginia, som er den tobakken jeg liker best. Jeg nyter tobakkens fyldige aroma av kvister, lær, kaffebønner, moskus, balsam, eiketresfat, sitrus, lyng og pepper. Det er en meget godt pipetobakk. Den gir kremet røk og munnfølelsen er bløt. Merket er Orlik Golden Sliced. Tobakken ligger i plater i metallboksen og må rives i småbiter før den kan stappes i pipa.

Howl er et meget sterkt dikt. Det er tredje gangen jeg leser diktet. Første gangen var for omlag ett år siden da jeg kjøpte boka The Essential Ginsberg (utgitt på HarperCollinsPublishers 2015) der diktet er med. Allen Ginsberg regnes som en av de viktigste Beat-poetene og jeg har lest litt av ham. Hans diktning er preget av sterk frihetstrang og livslyst, samt opprør mot alt som legger hans sinn og sjel i lenker. Konvensjonens eller konformitetens lenker, kan man si.

På salongbordet ligger også diktsamlingen Mexico City Blues av Jack Kerouac. Den skal jeg lese i når jeg lest Howl ferdig. Jeg liker diktningen til Beat-poetene. Når jeg leser dem er det som om noe frigjøres inni meg. Jeg vet ikke helt hvordan eller hva det er, men jeg føler frihet når jeg leser Beat-poetene. Slik som nå i natt. Howl er et fandenivoldsk og opprørsk dikt. Det er usminket, upolert, rått, barskt, grotesk, frastøtende, ærlig og vakkert. Diktet begynner slik...

I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked,dragging themselves through the negro streets at dawn looking for an angry fix,angelheaded hipsters burning for the ancient heavenly connection to the starry dynamo in the machinery of night, who poverty and tatters and hollow-eyed and high sat up smoking in the supernatural darkness of cold-water flats floating across the tops of cities contemplating jazz.

Så fortsetter diktet i samme leia. Det er at knallhardt oppgjør med et hardt og kaldt USA slik Allen Ginsberg opplevde det. Diktet skildrer unge mennesker på drift uten noen retning eller mål. Det er eksplisitt om både sosial elendighet, sex og narkotika. Allen Ginsberg sa selv at han skrev diktet i marihuana rus.

Jeg leser diktet ferdig og legger boka fra meg på salongbordet. Banker den fete asken i pipa ut i det tunge askebegeret i hvit marmor som jeg kjøpte for mange år siden. Tar en slurk av teen og tenker. Jeg tenker på da jeg første gangen kom over On The Road av Jack Kerouac helt tilfeldig i en liten bokhandel i byen for endel år tilbake. Tenker på da jeg leste romanen og hvordan jeg opplevde den da. Og jeg tenker på hvordan romanen utløste min fascinasjon for Beat-generasjonen. On The Road er en av de viktigste romanene jeg har lest i voksen alder. Hadde jeg ikke kommet over romanen i bokhandelen dengang og kjøpt den ville jeg kanskje ikke hatt fascinasjon for Beat-generasjonen i dag.

I bokhylla i min stue står mange bøker av og om Beat-poetene. Både diktbøker, romaner og biografier. Jeg har lest noen av bøkene, men ikke alle. Ett par av bøkene er kjøpt på den legendariske bokhandelen Shakespeare & Company i Paris. De andre bøkene, unntatt On The Road, er kjøpt på Tronsmo bokhandel. 
 
Fredag denne uka skal Vidar og jeg i teatret. Han og jeg skal se Visions of Kerouac i Grusomhetens Teater for andre gang. Vi så stykket sammen torsdag i forrige uke og likte det så godt at vi ville se det enda en gang (jeg har skrevet en artikkel om hvordan jeg opplevde Visions of Kerouac - for å få opp artikkelen klikk på Grusomhetens Teater / En kveld i teatret i hovedmenyen). Forestillingen på fredag begynner først ved midnatt. Det blir en sen kveld på Vidar og meg. Jeg sa til Vidar at han kunne komme til meg først og at vi har en slags Jack Kerouac-kveld. Det ville han gjerne.
 
Vi spiser da sammen først. Maten blir en sagnomsust spagettirett som står i stil til Beat-generasjonen. Retten heter Spagetti alla puttanesca, som betyr gatepikenes spagetti. Den har fått sitt navn fordi de prostituerte i Italia ofte lager denne retten om natten. Den er rask og enkel å lage, og smaker meget godt. Ingen vet hvor eller når retten har sitt opphav. Den tidligste kilden som nevner retten er kultromanen Ferito a Morte (utgitt i Roma 1961) av forfatteren Rafaelle La Capria.
 
Etter maten skal vi lytte til musikk, drikke brunt brennevin og svart kaffe, prate sammen, samt lese dikt av Jack Kerouac og andre Beat-poeter. Så tar vi banen ned til byen og går i teatret. Etterpå tar vi nattbussen hjem. Det skal bli en fin kveld. Vidar har bursdag i dag (torsdag), så kvelden blir en feiring av ham. Jeg gleder meg.

 

 

 

On Tears

Tears is the break of my brow,
The moony tempestuous
Sitting downIn dark railyards
When to see my mother’s face
Recalling from the waking vision
I wept to understand
The trap mortality
And personal blood of earth
Which saw me in—Father father
Why hast thou forsaken me?
Mortality & unpleasure
Roam this city—
Unhappiness my middle name
I want to be saved,-
Sunk—can’t be
Won’t be
Never was made—
So retch!

- Jack Kerouac

 

 

 

Nettsider:

 

The Beat Page:

http://www.rooknet.net/beatpage/index.html

 

Visions of Kerouac (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/2017/05/visions-of-kerouac/

 

Spaggeti alla puttanesca (oppskrift - NRK):

https://www.nrk.no/mat/spaghetti-alla-puttanesca-1.7373632

 

 

 

14. apr, 2017

 

"A great book should leave you with many experiences, and slightly exhausted at the end. You live several lives while reading."

- William Styron

 

 

Jeg legger boka fra meg på stuebordet. Banker den fete asken i pipa ut i det tunge hvite marmoraskebegeret. Drikker ut teen i koppen og reiser meg fra lenestolen. Stua er innhyllet i velduftende tobakksrøk. Duften bringer frem minner i meg fra min barndom da far satt i stua og pattet rolig på pipa mens han leste i ei bok. Det hendte innimellom at jeg spurte ham om hva han leste. Da la han boka fra seg i fanget, og så fortalte han meg om boka og forfatteren. Jeg vil ikke underslå at det å røke pipe har jeg fra min far. Men også det å lese bøker har jeg i stor grad fra ham. Jeg tenker på ham nå mens jeg skriver dette og minnes når han satt i lenestolen i stua med pipa i munnviken og ei bok mellom hendene. Det er noe godt med slike minner. De knytter sammen fortid og nåtid.

Boka jeg la fra meg på bordet var Edgar Allan Poe - Complete Tales & Poems. Jeg leste novellen The Fall of the House of Usher i den. En velskrevet og uhyggelig novelle, som alltid fra Edgars penn. Teen jeg drakk var kirsebær-te. Løsvekt te traktet i min engelske tekanne. Kjøpt på Black Cat Kaffe & Tehus i Oslo. Det er en velsmakende te med aroma av sort te, kirsebær, brente elementer, lyng og litt aromatisk tre. Teen koster litt, men det gjør ikke så mye. Den gode smaken oppveier prisen.

Jeg går bort til kjøkkenkroken. I ovnen varmes restene av maten jeg lagde til middag i går. Duften som brer seg fra ovnen har gjort meg sulten. En duft av stekt landkylling, varm olje, løk, tomat, hvitløk, chili, laurbærblad, pepper, paprika og frityrstekte poteter. Jeg åpner ovnsdøren og tar ut tallerkenen. Tapper frisk vann i et glass og krøster i lime. Tar kniv og gaffel, og begynner å spise.

Det har vært en rolig og fin påske så langt. Jeg har fått gjort endel av det jeg ønsket å gjøre, først og fremst å lese. Boka som jeg holder på med nå er Uroens bok av Fernando Pessoa. Også den leser jeg denne påsken. Uroens bok fascinerer meg veldig. Måten Pessoa skildrer sitt dagligliv i Lisboa på 1920- og 30-tallet er bevegende og sterk.

Som nevnt innledningsvis leser jeg noveller og dikt av Edgar Allan Poe denne påsken. Det har jeg gjort i påsken de siste årene. Det er noe med Poes diktning som griper meg. Vanskelig å forklare hvordan eller hvorfor. Diktning har ofte noe med følelser å gjøre, og følelser er ikke alltid så lett å forklare. Ikke ofte jeg opplever at dikting kan gi meg uhygge og ubehag samtidig som jeg fryder meg over hvor godt teksten er skrevet. Novellene og diktene til Poe gjør det. Påsken er jo tiden da man leser krim. Poes diktning er ikke krim i ren forstand, men horror. Fordi Poe er horror synes at han passer godt til påsken.

Siden påsken er tiden for krim har jeg som forsett å lese nettopp det. Boka jeg har valgt er Hunden fra Baskerville av Arthur Conan Doyle. Jeg ønsker å lese denne berømte romanen om Sherlock Holmes og hans hjelper Dr. Watson. Hunden fra Baskerville regnes jo av mange som verdens beste kriminalfortelling. Derfor tenkte jeg at den ville passe godt. Jeg har ennå ikke begynt på romanen, men forsettet om å lese den er der i høyeste grad fortsatt.

Ved siden av påskelitteratur har jeg tenkt endel på et nytt bokprosjekt som jeg ønsker å gi meg i kast med. Det er et omfattende prosjekt da romanen er diger, mildt sagt. Gir jeg meg i kast med romanen kommer det til å ta tid. Første gangen jeg fikk ideen til prosjektet var da jeg var student på begynnelsen av 90-tallet. Jeg fikk sterk lyst til å lese romanen dengang, men det ble ikke noe av da. I årene som har fulgt har jeg flere ganger syslet med tanken om å gå igang med romanen, men først nå ser det ut til at det kan bli gjennomført.

Romenen det dreier seg om er På sporet av den tapte tid av Marcel Proust.

Jeg har lest noen bøker som omhandler europeisk litteraturhistorie. I omtrent alle bøkene nevnes På sporet av den tapte tid som ett av de mest sentrale verkene. Etter hva jeg har fortsått er romenen en nøkkel til å forstå Europa dengang da den ble skrevet og utgitt, men den er også en nøkkel til å forstå vår egen samtid. Romanen omhandler blant annet kulturstrømninger og ideer i Europa på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det er sagt av det tyvende århundre er ekstremismens århundre, med tanke på nazismen, fascismen, kommunismen, konsentrasjonsleire, Gulag, folkemord, forferdelige kriger og terror. På sporet av den tapte tid gir perspektiver til å kunne forstå hvorfor det tyvende århundre ble slik det ble fordi romanen trekker linjer i Europas åndshistorie. Da jeg ikke har lest romanen ennå skal jeg være varsom med å uttale meg om romanen gjør det. Likevel, det jeg har lest om den gir meg grunnlag til å anta det.

Å lese gode bøker er noe av det fineste jeg vet. Når jeg gjør det opplever jeg at jeg beveger meg inn i et imaginært landskap der alt kan forestilles. Det er en fantastisk opplevelse hver gang jeg leser ei bok som griper meg. En reise i sinnet, om man vil. Slike bøker forløser noe inni meg, både tanker og følelser. Jeg håper at På sporet av den tapte tid vil gjøre det. Etter hva jeg har forstått har romanen alle forutsetninger til det. Planen er å kjøpe romanen. Den ble nyutgitt på Gyldendal Forlag i 2013, hundre år etter at den ble utgitt første gangen i Frankrike. I følge forlagets nettside er romanen ennå tilgjengelig. Romanen er på syv bind i alt og vil koste meg noen tusen kroner. Det tar jeg meg råd til.

I sum er jeg er godt fornøyd med påsken så langt. Ikke bare har påsken gitt meg anledning til å lese og tenke, men den har altså på ny gitt meg ideen om å gå igang med På sporet av den tapte tid. Da jeg sjekket skatteoppgjøret i forrige uke så jeg at jeg kommer til å få noen tusen kroner tilbake. Nok penger til at det blir mulig for meg å kjøpe de syv bindene av romanen. Og denne gangen akter jeg å gjøre det. Når jeg får skattepengene i slutten av juni bestiller jeg romanen fra forlaget. Mange kvelder resten av sommeren og videre utover høsten med fordypning i denne myteomspunnede romanen ligger da foran meg.

 

 

 

Påske

Kal Hansen er født til grubler. 
Han sitter alene og drømmer, 
mens alle de andre i gården 
leker og slåss og jubler, 
ja tumler for vårfrie tømmer!

Han hørte i dag på skolen 
at påsken er herlig på fjellet. 
Der lufter man bystanken av sig - 
steker sin kropp i solen 
etsteds i det sydlige hellet!

Det hørtes jo ganske deilig, 
det sang selv i lærerens stemme! 
- Men når man må gå med aviser 
tidlig på morgenkvisten 
så får man vel holde sig hjemme.

Han sitter på søplekassen 
i kroken ved doet i gården. 
Den står i det deilige hjørnet 
inne i mursteinsmassen 
hvor solen er tidligst om våren!

- Rudolf Nilsen

 

 

 

Nettsider:

 

Reading Marcel Proust (ReadingProust):

http://www.readingproust.com/

 

Marcel Proust "På sporet av den tapte tid": En egen liten verden (Sølvberget):

https://stavanger-kulturhus.no/Anbefalinger/Lesetips/Marcel-Proust-Paa-sporet-av-den-tapte-tid-En-egen-liten-verden

 

An Exploration of Short Stories by Edgar Allan Poe (PoeStories):

http://www.poestories.com/

 

 

 

22. okt, 2016

 

 

 

"Good girls go to heaven, bad girls go everywhere."

 

- Mae West

 

 

 

 

 

 

 

 

Her kommer storyen om byvandringen som jeg hadde med en vakker kvinne i går.

Noen dager i forveien hadde hun invitert meg på kaffe. Jeg takket ja og det ble en alle tiders dag. Vi møttes ved Bristol der vi hadde avtalt å drikke kaffe sammen, men på Bristol var det dessverre fullt, så vi ruslet over til Nasjonalgalleriet istedet. Vi stakk innom Den franske sal for å drikke kaffe der.

I alt var vi sammen nesten fem timer denne fredag ettermiddagen. Etter Den franske sal krysset vi gaten og gikk inn på Norlis antikvariat der vi kikket på bøker. Deretter ruslet vi bort til Tronsmo der vi også kikket på bøker. Etter Tronsmo ruslet vi bort til Håndverkerstuene for å drikke godt øl. Etter Håndverkerstuene ruslet vi den korte strekningen bort til Buckleys bluespub og tok en bayer sammen der.

Hun spanderte på meg hele dagen, generøs som hun er. Hun er en attraktiv og hyggelig kvinne, og jeg liker henne svært godt. Pratet mellom oss gikk livlig og vi lo mye sammen. Hele dagen var veldig trivelig og jeg vil huske den som usedvanlig fin.

Storyen kommer snart!

Heng med!

 

 

 

Pretty Woman

Pretty woman, walking down the street
Pretty woman, the kind I like to meet
Pretty woman
I don't believe you, you're not the truth
No one could look as good as you

Mercy

Pretty woman, won't you pardon me?
Pretty woman, I couldn't help but see
Pretty woman
That you look lovely as can be
Are you lonely just like me?

Wow

Pretty woman, stop a while
Pretty woman, talk a while
Pretty woman, give your smile to me
Pretty woman, yeah, yeah, yeah
Pretty woman, look my way
Pretty woman, say you'll stay with me

'Cause I need you, I'll treat you right
Come to me baby, be mine tonight

Pretty woman, don't walk on by
Pretty woman, don't make me cry
Pretty woman, don't walk away, hey...
OK

If that's the way it must be, OK
I guess I'll go on home, it's late
There'll be tomorrow night, but wait—
What do I see?

Is she walking back to me?
Yeah, she's walking back to me
Oh, oh, pretty woman

- Roy Orbinson

 

 

 

Nettsider:

 

Den franske sal:

http://www.nasjonalmuseet.no/Den+franske+sal.9UFRjW5G.ips

 

"Byens beste for bokelskere" (IN magasinet):

http://www.inmagasinet.no/byens-beste-for-bokelskere.5515527-87176.html

 

Tronsmo bokhandel:

http://www.tronsmo.no/

 

Håndverkerstuene:

http://www.hvks.no/

 

Buckleys bluespub:

http://www.buckleys.no/

 

 

 

19. sep, 2016

 

 

"To sing in your party while you souse at the moon. Lazy Sunday afternoon, I've got no mind to worry."

 

- Ronnie Lane/Steve Marriott

 

 

Mobilen ringte. Det var tidlig søndags morgen og jeg hadde vært oppe ett par timers tid. Jeg hadde dusjet og stelt meg, kommet i klærne, drukket en kanne kaffe, røkt pipe og lest i romanen som jeg holder på med for tiden. Kvelden i forveien hadde jeg drukket både vin og whisky. Det ble en meget lang kveld og jeg var gått sent til sengs. Likevel følte jeg meg helt fin denne morgenen fordi jeg hadde drukket vann før jeg la meg. Mobilen fortsatte med å ringe. Jeg gikk bort til stuebordet og plukket den opp.

"Good morning, Morten! It´s Paula!" hørte jeg i den andre enden. "Good morning, Paula!" svarte jeg. "How are you this morning?" spurte hun. "I´m good, thanks! And how are you?" spurte jeg. "I´m good too!" svarte hun. "Have you had breakfast?" fortsatte hun. "No, not yet," svarte jeg. "Good! `Cos I want to invite you to eat breakfast with me," sa hun. "Ahhh! Splendid! Where?" spurte jeg. "At The Nighthawk Diner at Grünerløkka. I want real american breakfast," svarte hun. "Sounds good!" sa jeg. "Can you take me to Grünerløkka? `Cos I don´t know how to get there?" spurte hun. "Of course I can!" svarte jeg. "We can meet at the Tiger at Jernbanetorget and then take the tram together to Grünerløkka." "Very good! Can you be there at nine thirty?" spurte hun. "Yes, I can," svarte jeg. "Fine! See you then!" sa hun. "See you! And I want a big warm hug when we meet!" sa jeg. "Hahahaha! You´ll get that" lo hun.

Jeg kikket på klokka. Det var ikke mye tid før jeg måtte gå. Jeg gikk inn på badet og tok på meg litt eau de toilette. Da det var gjort gikk jeg ut på kjøkkenet for å drikke ut teen i koppen. Da teen var drukket slo jeg av stereoanlegget og gikk så ut i entreen. Jeg tok på meg lærskoene, six-pencen og skinnjakka, la mobilen og lommeboka i jakkas innerlommer, åpnet døra, gikk ut i den solfylte morgenen og ruslet til T-banestasjonen.

Da banen ankom Jernbanetorget stasjon gikk jeg av, kom opp trappa og ut på gata. Jeg ruslet de få metrene til Tiger´n og stilte meg der for å vente på Paula. Hun kom etter noen få minutter. "Hi, Morten!" sa hun med et bredt smil. "Hi, Paula!" svarte jeg og gjengjeldte hennes brede smil. Vi omfavnet hverandre lenge. "It´s so nice to see you again!" sa jeg. "Thanks! It´s nice to see you again too," svarte hun. "I love you, you know! You are my best friend," sa jeg. "I love you too, Morten!" svarte hun. Vi gikk sammen bort til trikkeholdeplassen. Mens vi ventet på trikken pratet vi om hvordan sommeren hadde vært for oss og hva vi hadde gjort siden sist vi traff hverandre. Etter noen minutter kom trikken og vi satte oss inn. Mens trikken kjørte fortsatte vi med å prate.

Trikken stoppet på holdeplassen ved Schous plass og vi gikk av. Jeg ville vise Paula Grünerløkka bibliotek. Vi kikket på den gamle vakre murbygningen og jeg fortalte henne litt om biblioteket. Etter at vi hadde kikket ruslet vi oppover gata mot Olaf Ryes plass. Vi var enige om at vi ville ha noe godt å drikke før frokosten på The Nighthawk Diner. Ved Olaf Ryes plass gikk vi bort til en kaffebar som hadde åpnet. Der fant vi et godt bord ute på fortauet. Jeg satte meg ned ved bordet for å holde det av til oss. Paula gikk inn i kaffebaren for å kjøpe drikke. Hun kjøpte iskaffe til seg selv og varm sjokolade med krem til meg. Hun kom ut igjen etter en kort stund og satte seg ned. Vi pratet livlig sammen mens vi drakk av hver vår kopp. Da vi var ferdige med å drikke reiste vi oss. Jeg hadde sagt til Paula at jeg ville vise henne litt av Grünerløkka. Paula ville det veldig gjerne og vi begynte å rusle gatelangs mens vi pratet.

I Markveien kom vi over et lite kunstgalleri som var åpent. Jeg spurte Paula om hun ville kikke på kunsten der. Hun svarte at det ville hun. Vi gikk opp den lille trappa og inn. Da vi var kommet inn kikket vi på maleriene. Innehaveren var tilstede og vi kom i prat med henne. Hun viste seg å være en trivelig dame fra Nord-Norge. Hun var meget flott med fyldig blondt hår som var lett krøllet, pent ansikt, varme øyne og kledd i elegante klær. Hun fortalte oss litt om sin bakgrunn som kunstner og om hvordan hun arbeidet. Etter at vi hadde pratet sammen en stund sa Paula og jeg adjø og gikk ut på gata igjen. Vi ruslet den korte sterkningen bort til The Nighthawk Diner. Fremdeles like ivrige på å prate med hverandre.

Spisestedet viste seg å være fullt da vi ankom, så vi måtte vente før vi fikk anvist bord. Etter at vi hadde ventet ett par minutter spurte Paula en av de ansatte om vi kunne spise ved disken. Han svarte at det måtte vi mer enn gjerne. Hun fant to ledig krakker ved den lange disken og vi satte oss. Hun kikket i menykartet og spurte om hva jeg ville ha. Jeg svarte at jeg tok det samme som henne. Hun nikket og henvendte seg til fyren som stod bak disken. Hun bestilte Eggs Benny, en amerikansk pannekake på deling til oss samt kaffe til seg selv og appelsinjuice til meg. Maten kom etter noen få minutter og vi begynte å spise.

Mens vi spiste kom Paula i prat med fyren som satt ved siden av henne. De pratet meget livlig sammen da han kunne spansk. Hun snudde seg mot meg og sa at han kom fra Finland og at jeg måtte hilse på ham. Han tok min hånd og hilste vennlig på meg. Vi kom i prat alle tre. Under praten fortalte han at han hadde vært i Afganistan som soldat. Han hadde vært snikskytter og viste oss arrene som han hadde på magen og ryggen etter skuddsår og skader. Han var god til å fortelle, og Paula og jeg lyttet fascinert. Da vi hadde spist ferdig gikk vi alle tre sammen ut på gata. Paula og jeg tok farvel med den vennlige finnen. Han smilte og ønsket oss en fortsatt god dag. Før vi gikk la han til at han håpet å få treffe oss igjen en gang.

"I want to walk along Akerselva to Mathallen now," sa Paula. "Good idea! Let´s do that," svarte jeg. Vi ruslet gjennom den vakre parken på Olaf Ryes plass. Sola skinte og det var varmt i luften. Paula fortalte om Oslo Maraton som hun hadde deltatt i. Jeg spurte henne om hvordan hun syntes dat var. "Aaaaaa! It was a painful but fantastic experience!" svarte hun med et bredt smil. Ved Ankerbrua begynte vi å rusle langs Akerselva. Det var mange mennesker ute og gikk denne solfylte søndagen. Stemingen var lett og ledig. Vi kom frem til Mathallen og ville ta en titt der. Inne i Mathallen krydde det av folk overalt. En enormt lang kø hadde dannet seg til et bord der folk fikk gratis donuts. Paula og jeg flirte da vi så køen som sneglet seg langsomt avsted. Vi ristet på hodet og sa at vi ikke kunne forstå hvorfor folk gadd stille seg i en så lang kø kun for å få gratis donuts. Hun og jeg var innom noen av butikkene og kikket. Paula kjøpte blant annet en meksikansk brus som vi drakk av. Ved konditoriet kjøpte hun to små sitronpaier samt en muffin til Aleksander. Da vi var ferdige med å kikke oss rundt på Mathallen gikk vi ut igjen.

Jeg ville vise henne søndagsmarkedet på Blå. Vi ruslet rolig bort til Blå mens vi pratet ivrig sammen. Søndagsmarkedet var i full sving da vi ankom. Bord etter bord stod utplassert og mange spennende ting var til salgs. Det krydde av folk overalt også der. Ved ett av bordene fant jeg en liten treplate med et gammelt Tidemanns Tobakk motiv. Platen var ment til å henges på veggen. Fyren ved bordet fortalte at han hadde en langt større treplate med samme motiv og oppga så prisen. Jeg sa at jeg ville komme tilbake en av de nærmeste søndagene og kjøpe en stor treplate med Tidemanns Tobakk motiv av ham. Da Paula og jeg hadde kikket ferdig på markedet ruslet vi videre langs Akerselva ned mot sentrum.

Vi fortsatte med å prate ivrig. Det var som om vi ikke fikk nok av å prate sammen og vi ga hverandre klemmer stadig vekk. Paula tok flere bilder mens vi ruslet langs Akerselva. Da vi ankom Grønland gikk vi ut på gata som myldret av liv. Vi ville gå litt til, så vi krysset gata og ruslet til Jernbanetorget. Mens vi satt på banen på vei hjem til meg sa Paula at hun ville ta seg en liten lur. Jeg svarte henne med å si at jeg ville gjøre det samme.

Vi kom hjem til meg og la oss for å hvile en times tid begge to. Etter at jeg hadde hvilt gikk jeg i innvandrersjappa på nærsenteret og handlet det jeg trengte til middagen. Jeg hadde fortalt Paula at jeg ville lage den indiske grønnsaksretten "Aloo Gobi" til oss og beskrevet retten for henne. Hun sa at det hørtes veldig godt ut. Da jeg kom hjem begynte jeg på kjøkkenet. Snart bredte duften av varm peanøttolje, løk, chili, ingefær, hvitløk, spisskummen, koriander og tandori masala seg i leiligheten. I mellomtiden hadde Paula våknet. Hun kom bort til meg der jeg romsterte på kjøkkenet og rørte i jerngryta, og hun fulgte interessert med på at jeg stekte chapati i den store jernpanna. Hun snuste på duften som steg opp fra jerngryta og sa at det luktet fantastisk godt. Jeg spurte henne om hun ville ha en kopp indisk kardemomme-te mens hun ventet på maten. Hun ristet på hodet.

Etter en kort stund var maten ferdig laget og vi satte oss ute på balkongen der bordet var blitt dekket. Vi spiste og pratet livlig sammen. Paula stønnet flere ganger og sa at maten smakte utrolig deilig. Da vi hadde spist grønnsaksretten ville vi ha sitronpai. "I want a cup of cardamom-tea to the lemonpie," sa hun og kikket smilende å meg. "Me too! I´ll give you a cup of tea," svarte jeg. Jeg hentet kannen og skjenket te til henne og meg. Vi spiste av de små velsmakende paiene mens vi drakk av teen. Etter at vi hadde spist ferdig ble vi sittende ute på balkongen. Jeg fyrte opp pipa og vi pratet videre sammen mens vi drakk av hver vår tekopp. Da det var gått nesten en times tid kikket hun på klokka, Hun sa at det var tid for henne å dra tilbake til leiligheten som hun hadde leid for helga.

"Do you want me to follow you to the metro station?" spurte jeg. "Yes, please! That would be very nice," svarte hun. Vi tok på oss skoene og jakkene i entreen, gikk så ut på gangen og ned trappa. Mens vi ruslet til T-banestasjonen snakket vi om hvor fin vi syntes at dagen hadde vært for oss begge og hvor glade vi var for å ha sett hverandre igjen. Jeg spurte henne om vi kunne sees igjen iløpet av høsten. Hun svarte at det ville være fint, men kunne ikke si noe konkret om akkurat når. Vi ankom stasjonen og gikk ned på perrongen.

Da banen kom omfavnet vi hverandre. "Bye, Paula! Thank you for today! It was wonderful. I love you!" sa jeg. "Bye, Morten! Thank you for what you have given me. I love you too!" sa hun. Da hun gikk ombord på toget sa hun: "Believe in yourself, Morten! Always!" "I´ll do that! Or else you will crush me like a fly with a sledgehammer," svarte jeg. "Hahahaha! Yes, I will!" lo hun. Så lukket dørene seg og toget begynte å kjøre.

Og jeg ble stående der på perrongen og se etter de røde baklysene da toget forsvant inn i tunellen.

 

 

 

She´s a Rainbow

She comes in colors ev'rywhere;
She combs her hair
She's like a rainbow
Coming, colors in the air
Oh, everywhere
She comes in colors

She comes in colors ev'rywhere;
She combs her hair
She's like a rainbow
Coming, colors in the air
Oh, everywhere
She comes in colors

Have you seen her dressed in blue?
See the sky in front of you
And her face is like a sail
Speck of white so fair and pale
Have you seen a lady fairer?

She comes in colors ev'rywhere;
She combs her hair
She's like a rainbow
Coming, colors in the air
Oh, everywhere
She comes in colors

Have you seen her all in gold?
Like a queen in days of old
She shoots colors all around
Like a sunset going down
Have you seen a lady fairer?

She comes in colors ev'rywhere;
She combs her hair
She's like a rainbow
Coming, colors in the air
Oh, everywhere
She comes in colors

She's like a rainbow
Coming, colors in the air
Oh, everywhere
She comes in colors

- Jagger/Richards

 

 

 

Nettsider:

 

The Nighthawk Diner:

http://www.nighthawkdiner.com

 

Galleri 69 grader Nord:

http://www.galleri69gradernord.com

 

Søndagsmarked på Blå (Aktiv i Oslo):

https://www.aktivioslo.no/artikkel/sondagsmarked-pa-bla/

 

"Aloo Gobi" - oppskrift (Indisk Vegetarmat):

http://indiskvegetar.com/aloo-gobi/

 

Chapati - oppskrift (Matprat):

http://www.matprat.no/oppskrifter/gjester/chapati/