21. sep, 2014

Helga med Paula og Aleksander på besøk

 

"Jeg tror på den store hverdagskjærligheten."

- Tore Coward

 

 

Paula og Aleksander kom fredag kveld og ble til søndag kveld. En fantastisk helg er nå bragt til ende.

Jeg sitter her ved arbeidsbordet på mitt soverom, pattende på en feit cigar, og et glass med whisky står på bordet ved siden av computeren. Musikken som spilles på anlegget er The Sisters of Mercy. Jeg har kjørt alle mine fire album med dette suverene undergrunnsbandet flere ganger denne helga.

Det er som om jeg ennå kan føle Paulas og Aleksanders nærvær i leiligheten, som om de ennå er her. Jeg kjenner ennå Paulas kyss mot min munn, hennes ømme hender mot mine kinn, og lukten av hennes parfyme henger overalt her i leiligheten, og det gjør meg gal av lengsel...

Minnene strømmer på mens jeg skriver dette, gode minner. Lukten av Paulas parfyme og musikken til The Sisters of Mercy frembringer minner om kveldene denne helga da vi drakk vin og brennevin, røkte cigar, pratet, lo, flørtet intenst, kysset lenge og krevende.........og nettene da vi elsket...

Fredag var jeg på jobb, og jeg syntes at dagen bare ikke kunne gå fort nok. Jeg telte timer og minutter til vi skulle stenge butikken, slik at jeg kunne dra hjem og ordne det siste til Paula og Aleksander ville ringe på døra. Jeg var full av glede og forventning den fredagen, og syntes som sagt at tiden sneglet seg avsted. Så! Etter lang ventetid ringte det endelig på! Jeg åpnet døra, og der kom Paula og Aleksander opp trappa. "Baaaaaaaaabe!", utbrøt jeg, og omfavnet henne. Vi kysset hverandre og lo, og Aleksander kom bort og ga meg en klem.

De kom inn og satte fra seg tingene. Jeg tok frem champagnen og åpnet den, skjenket til Paula og meg. "Velkommen begge to!", sa jeg, og vi skålte og drakk vinen med velbehag. På komfyren stod lammegryte og putret langsomt. Det duftet nydelig av lammekjøtt, hvitløk, løk, rosmarin, vin, buljong og pepper i hele leiligheten. "Er du sulten?", spurte jeg Paula. "Ja! Det er jeg!", svarte Paula smilende, og hun la til "Det dufter fantastisk her! Hva har du laget?" Jeg svarte at det var krydret lammegryte basert på en italiensk oppskrift, og jeg viste henne kokeboka. "Mmmmmmmmm....! Du lager alltid fantastisk mat!", lo Paula mens hun kikket fascinert i kokeboka.

Jeg dekket bordet og skjenket rødvin fra Toscana i glassene. Paula tente levende lys. Endelig kunne vi sette oss og begynne på maten og vinen. Aleksander hadde allerede spist, så han lå på sofaen og spilte dataspill. Paula og jeg pratet livlig under måltidet, lo mye, skålte flere ganger, og i ro og mak nøt vi maten, vinen og hverandres selskap. Da vi var ferdige med måltidet gikk vi ut på balkongen for å tilbringe resten av kvelden der. Jeg satte flasker med brennevin på bordet, fyrte opp en cigar, og vi tilbragte resten av (denne etterhvert meget sene) kvelden sammen der ute på balkongen. Etter en god stund på balkongen var vi begge lettere beruset og euforiske - mest av hverandre - og vi gikk i seng...

Neste morgen våknet jeg tidlig. Jeg stod opp og gikk ut på kjøkkenet for å lage morgenkaffe. Mens jeg kvernet bønnene og satte over vannet våknet Paula. Jeg gikk inn til henne, kysset og strøk hennes ansikt varsomt, og spurte om hun ville ha kaffe på sengen (noe hun nikket søvndrukken til). Da kaffen var ferdig laget gikk jeg inn til henne med en kopp og satte den på arbeidsbordet. Paula smilte og sa at hun alltid setter pris på at jeg gir henne kaffe på sengen.

Mens hun drakk av den velduftende svarte kaffen leste jeg dikt av Charles Baudelaire for henne. Da jeg hadde lest noen dikt utbrøt hun: "Wow! For(!) noen dikt! Hvilken bok er det?" Jeg viste henne diktboka ("Det ondes blomster"), og vi pratet litt om Charles Baudelaire og hans diktning. Så kom Aleksander inn på soverommet og la seg tett inntil sin mor. Jeg gikk ut og tok først en god dusj og stelte meg, etterpå ryddet jeg kjøkkenet og stua. Da kjøkkenet og stua var ryddet og oppvaskmaskinen satt igang gikk jeg ut på balkongen og røkte en pipe til min morgenkaffe.

Paula og Aleksander kom etterhvert ut i stua. Vi ble enige om at jeg skulle handle til frokosten i nærbutikken mens hun og Aleksander gjorde sitt morgenstell. Da jeg kom tilbake lagde jeg frokosten mens Paula og Aleksander holdt på med sine sysler. En nydelig duft av varme rundstykker, ristet brød, nylaget kaffe og te bredte seg i leiligheten. Etter at frokosten var spist skulle vi så dra ned til byen. Vi ruslet rolig til stasjonen, underveis pratet vi, småertet hverandre og lo, og vi nøt den fine formiddagen. Vi ventet litt på perrongen før banen kom. Vi tok banen til Jernbanetorget, deretter trikken gjennom sentrum til Tronsmo bokhandel - der vi kikket på bøker.

Etter at vi hadde vært på Tronsmo tok vi trikken til Oslo City. Paula ville kjøpe øyesminke, imens kikket Aleksander og jeg på cd´er og filmer på Platekompaniet. Da vi ferdige med det dro vi til Bejing Palace i Pilestredet for å spise sen lunsj. Vi fikk anvist bord og kelneren tok vår bestilling. Maten ble raskt anbragt bordet, og den smakte deilig. Da vi hadde spist gikk vi til Narvesen på Continental for å kjøpe piperensere til meg. Vi måtte dessverre droppe å ta øl og whisky på Buckleys bluespub (som vi opprinnelig hadde tenkt) da tiden til forestillingen på Folketeateret begynte å bli knapp. Vi ankom Folketeateret i tide, og ventet på Paulas venninne Sandra og hennes to barn. Da de endelig ankom gikk vi til våre plasser, satte oss, og forestillingen begynte...

Billy Elliot var en flott forestilling syntes jeg og de andre. Forestillingen var basert på en god fortelling om et England i oppbruddstid, troverdig skildring av streik, streikebryteri, sosiale skiller, usikkerhet, om det å tro på seg selv, og drømmen om å lykkes i livet. Musikken var flott, og stykket var velspilt. Applausen var da også overveldende da teppet gikk ned.

Da forestillingen var over fulgte vi Sandra og hennes barn til hotellet der de bodde. Vi tok farvel utenfor hotellet, og avtalte å møtes på formiddagen neste dag for å gå i Frognerparken sammen. Etter det dro Paula, Aleksander og jeg hjem til meg. Paula og jeg spiste lammegryte og drakk vin, så fant jeg frem flasker med godt brennevin og fyrte opp en feit cigar. Musikken som var satt på anlegget var The Sisters of Mercy...

Søndag morgen var jeg den første av oss tre som våknet. Jeg gikk ut på kjøkkenet og lagde espresso kaffe. Da kaffen var ferdig laget gikk jeg inn på soverommet med en velduftenede kopp til Paula. Mens hun drakk av kaffen pratet vi om hvordan vi skulle bruke dagen. Jeg følte meg ikke vel da jeg ikke hadde tatt blodtrykksmedisin på flere dager (jeg var gått tom for medisin). Vi ble enige om at jeg skulle være hjemme, og at jeg kunne lage rømmevafler og varm sjokoladedrikk imens (til når Paula og Aleksander kom tilbake).

Paula og Aleksander stelte og kledde seg, etterpå dro de ned til byen for å gå i Frognerparken sammen med Sandra og hennes barn, Jeg tok først en lur, etterpå en god dusj. Da jeg hadde stelt og kledd meg gikk jeg i innvandrerbutikken på nærsenteret og handlet til krydrede rømmevafler og krydret sjokoladedrikk. Da jeg kom hjem lagde jeg vaffelrøren og stekte vaflene, samt lagde den krydrede sjokoladedrikken. Det duftet markant av kardemomme, vanilje, chili, kakao og varmt smør i hele leiligheten. Så unnet jeg meg en cigar ute på balkongen mens jeg ventet på at Paula og Aleksander skulle komme tilbake.

Da de kom tilbake spiste vi vaflene og drakk sjokoladedrikken, deretter pakket Paula sine egne og Aleksanders ting. Paula og jeg pratet sammen en times tid, og så fulgte jeg dem begge til stasjonen. Vi tok farvel på perrongen, sa at vi skulle ringe hverandre så snart de var kommet hjem til Stavanger. Da banen begynte å kjøre vinket jeg etter den, og så ble den borte i tunnellen.

Jeg ruslet hjemover, både glad og trist. Og på iPoden kjørte.........The Sisters of Mercy.

 

 

 

Jeg hadde tenkt

Jeg hadde sett deg lenge, der du kom
for alltid vet jeg det, når du er nær -
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har deg altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare meg med kulde
og også verge deg på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.

Jeg hadde tenkt … men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om -
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det lille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
den gang da ennu intet var forbi.

- Rudolf Nilsen