30. sep, 2014

En vanlig dag i september med Tarjei Vesaas...

 

"Vil du gje meg handa ved månens skin, lauv du er - Under open himmel. Over open avgrunn."

 

- Tarjei Vesaas

 

 

 

 

 

Det er en helt vanlig dag sent i september.

Sommeren er over, og høsten er i anmarsj. Det lukter av våt jord, nedfallent løv, gress og busker. Tross dette vil sensommeren ennå ikke slippe taket. Det er mildt i lufta, vinden er stille, sola varmer, og rufseværet lar vente på seg. Men likevel går det mot høst. Hvordan denne høsten vil utvikle seg til å bli vet jeg selvsagt ikke, men jeg håper det vil bli en lun og fin høst som varer langt inn i november.

Jeg sitter her nå ved arbeidsbordet med en kopp rykende varm nylaget kaffe. Duften av den svarte kaffen brer seg i hele soverommet her jeg sitter. I tillegg patter jeg rolig på pipa. Pipa er stappet med ren Virginia tobakk, og den lett aromatiske duften av tobakken blander seg med duften av svart kaffe.

Det har vært en fin morgen og formiddag, og nå er det rolig ettermiddag. Kjelen med lammekjøtt, grønnsaker, hvitløk, urter og krydder står og putrer langsomt på komfyren, og nydelig duft brer seg i leiligheten. På stereoanlegget spilles suiter for cello av Johann Sebastian Bach dempet. Musikken fyller meg med en var og fin stemning.

Her jeg sitter føler jeg en intens ro, som jeg opplever som behagelig. Kan være fordi jeg startet dagen med å lese poesi av Tarjei Vesaas.

Jeg starter alltid dagen med å lese poesi - noe jeg lærte da jeg gikk på Sund Folkehøgskole. Å lese poesi om morgenen er en veldig god start på dagen, synes jeg. Poesi setter en var tone som jeg tar med meg gjennom dagen helt til kvelden. Det kjennes godt og oppbyggelig, og poesi står i sterk kontrast til søppelet og elendigheten som serveres oss gjennom media. Det å starte dagen med god frokost, kruttsterk svart kaffe, pipetobakk, og så poesi, er noe jeg har gjort i mange år.

Diktboka jeg har er "Tarjei Vesaas - Dikt i samling", der alle hans dikt er. Diktene jeg leste denne morgenen var "Snø i eit andlet", "Ventetid", "Eit ord om hausten", "Blind er dagen", "Venleg svevn", "Liene" og "Still er yta".

Nå skriver jeg altså her i min dagbok, når teksten er ferdigskrevet skal jeg gå igang med å lage plommesyltetøy og bake krydret grovbrød. Å lage syltetøy er et høstrituale som jeg opplever som fint. Jeg har gjort det noen år nå. Resultatene har ikke alltid vært like vellykkede, men jeg begynner å få tak på det.

Å spise eget hjemmebakt brød med eget hjemmelaget syltetøy er deilig. Jeg vil lage såpass med plommsyltetøy at flere glasskrukker må fylles og fryses ned. Da har jeg hjemmelaget plommesyltetøy gjennom store deler av vinteren.

Og det er noe med dette! Å lese poesi, bake brød selv, og lage eget syltetøy, som er meget oppbyggelig. Jeg opplever at det å lese poesi stimulerer meg i høy grad - både tanker og følelser - og det gjør også brødbakst og det å lage eget syltetøy. Når hjernen og hendene arbeider med noe jeg synes er verdifullt opplever jeg at dagene får mening. Jeg kunne jo lett ha gått i butikken og kjøpt brød og syltetøy der, men det ville ikke ha tilført meg det jeg ønsker.

Jeg ønsker å få tilført en opplevelse av at dagene har mening. Kreativ aktivitet er noe av det viktigste jeg kan gjøre som gir meg en slik opplevelse. Betydningen av det å være aktivitet og gjøre noe kreativt ikke kan måles. Og det som setter det hele igang er altså poesi. Hvordan da, tenker man kanskje? Hvordan kan poesi sette igang kreativ aktivitet som brødbaking og det å lage syltetøy?

Jeg vet ikke det eksakte svaret, jeg tror sånt er individuelt forskjellig. For meg er det iallfall slik at poesi setter igang kreative prosesser i sinnet og følelsene, og jeg kjenner trang til å gjøre noe kreativt som beriker dagene.

Poesi har den funksjon at alt virker nærmere og mer intenst - ved at noe forløses inne i meg. Å sette ord på de innerste tanker og følelser er forløsende, og når det skjer føler jeg trang til kreativt virke. Jeg vil arbeide med hjernen og hendene, og da gjør jeg det bla. ved å gå igang på kjøkkenet.

I morgen får jeg middagsgjest. Etter at denne teksten er ferdigskrevet skal jeg kikke i noen av mine kokebøker for å finne gode oppskrifter, både for hovedrett og for dessert. Å gjøre slike ting utfyller dagen for meg; å finne gode oppskrifter i mine kokebøker, kjøpe inn råvarer, handle vin og brennevin, og så planlegge hvordan kvelden i morgen skal bli.

Og det hele omsluttes av poesi. Jeg leser poesi innimellom mens jeg arbeider, og det gjør at dagene og det jeg holder på med tilføres mening. 

 

 

 

Så var det komi

til september.

Vart glødande september.

Stilt og klårt mellom fjella,

og klårt over.

 

Svære rom av klårt

var ute farande,

og inni der

ringde septemberklokka

til arbeids møde.

 

Vi gjekk til jorda.

Til alles jord.

Vi blygdest

for å kalle henne

det ho var for oss.

 

Vi sveitte inderleg

i sola der.

Jorda sa til oss i brorskap:

Du og eg -

Vi vann ikkje svara.

 

- Tarjei Vesaas