31. mar, 2018

This is a mans world

 

"To say goodbye is to die a little."

- Raymond Chandler, The Longe Goodbye

 

 

 

 

 

 

 

Det var helt tilfeldig at jeg kom over Raymond Chandler. Han var fullstendig ukjent for meg, men da jeg leste om ham i ei avis ble jeg oppmerksom på ham og min interesse våknet. Som tidligere år hadde jeg startet påsken også i år med å lese noveller av Edgar Allan Poe. Han er min favoritt forfatter innen horror. Få overgår ham i kunsten å skildre det uhyggelige og makabre med samme overbevisende kraft. Påsken i fjor og forfjor leste jeg kun Poe, men i år hadde jeg lyst til å lese krim også, og det var spesielt amerikansk hardkokt krim som jeg ønsket å lese.

Jeg hadde lenge vært på utkikk etter forfattere og bøker innen denne særegne sjangeren. Bøkene ble i sin tid trykket på så billig og grovt papir at den ble kalt for pulp fiction på slang. Pulp fiction syntes jeg hørtes dritkult ut, så det var da grunnen til at jeg fattet interesse for sjangeren. Jeg gjorde litt research om klassiske temaer innen amerikansk hardkokt krim og ble fascinert av det jeg fant, så jeg ønsket å finne ut mer om sjangeren. Deretter spurte jeg mine venner samt andre folk jeg kjente eller traff på om de kunne gi meg gode tips om forfattere og bøker. Men det kunne dessverre ingen av de. Jeg hadde likevel funnet ut noe om sjangeren, blant annet at den hadde lagt grunnlaget for film-noir. Siden jeg liker film-noir svært godt var det hovedårsaken til at jeg ønsket å lese bøker innen sjangeren. Jeg hadde også funnet ut av at nær alle bøkene bygger på det samme konseptet; den ensomme og lurvete detektiven som stadig kommer på kant med loven og derfor har et anstrengt forhold til politiet, at han har en hang til vakre og forførende kvinner samt brennevin, men tross alt har et hjerte av gull.

Jeg har stor sans for det konseptet. Fra før av har jeg lest bøker av forfattere som Jack Kerouac, Henry Miller, Charles Bukowski, Hans Jæger og Jens Bjørneboe. De fire førstnevnte skildrer sine liv i bøkene de har skrevet. Sistnevnte dikter. Det de har skrevet om å befinne seg på bunnen av den sosiale rangstigen, men likevel gi fullstendig faen og leve livet i ren trass, virker troverdig. Og det holder igrunnen for meg. Jeg liker å lese om det å henge ensom på slitne brune barer, bruke billig etterbarberingsvann, drikke seg full på whisky eller annet brennevin, samt å mange seg med tvilsomme damer av ymse slag. Fordi jeg kjenner meg igjen i det. Slike bøker treffer derfor noe inni meg. Samfunnet er jo innrettet slik at vi alle sammen helst skal være vinnere, at vi skal stå på seierspallen og motta medaljer, samt føre uklanderlig livsførsel. Men ikke alle er vinnere. Ikke alle står på seierspallen. Ikke alle fører en uklanderlig livsførsel. Jeg gjør det iallfall ikke. Jeg er har feil og mangler, sliter innimellom, vet hva ensomhet er, og har erfart depresjoner samt pillemisbruk. Sånne ting.

Jeg er en vanlig mann som lever mitt vanlige hverdagsliv, på både godt og vondt. Jeg har vært i det psykiske helvete rett ut sagt, så jeg vet meget godt hva dyp smerte og lidelse er. Jeg ønsker da å lese bøker om menn som lever sine liv på en måte slik at jeg kan kjenne meg igjen i dem. Da beveger jo bøkene meg langt mer. Så jeg vil heller lese om vanlige menn som svetter og har hull i tennene, som sliter med å få betalt husleia, som går på fylla i perioder, som sliter med å skaffe seg jobb, som er forlatt av dama, og som føler at de har nådd bunnen og står foran stupet, men samtidig ser livets skjønnhet og verdsetter det. Jeg vil mye heller lese om slike menn enn om glattepolerte typer som gjør alle ting riktig og vinner i livets lotteri. For sånne glattpolerte typer klarer jeg bare ikke å identifisere meg med.

Amerikansk hardkokt krim på 1940- og 50-tallet skildrer livet i rennesteinen og kloakken i samfunnet. Det var hva jeg visste. Jeg ønsket derfor å bli bedre kjent med den perioden innen amerikansk krimlitteratur. Men hvor skulle jeg begynne? Hvilken forfatter skulle jeg lese først? Og hvilke av hans bøker (forfattere innen sjangeren var alltid en han dengang) ville være en bra start? Mens jeg tenkte på det kom jeg altså plutselig over Raymond Chandler i ei avis og ble nysgjerrig. Først sjekket jeg det jeg fant om ham på ulike nettsider. Det jeg fant ga meg en sikker følelse av at jeg var på riktig spor. Deretter sjekket jeg nettsiden til Gyldendal forlag, som hadde utgitt hans roman Det lange farvel (originaltittel The Long Goodbye). Forlagets nettside beskrev ham som krimsjangerens Shakespeare. Da jeg leste det ble jeg overbevist om at han var rett forfatter å starte med for å bli kjent med amerikansk hardkokt krim fra 1940- og 50-tallet.

Neste dag dro jeg ned til byen. Jeg var innom bokhandlerne på både Oslo City og Byporten, men ingen av de hadde bøker av Raymond Chandler. Ekspeditørene visste heller ingenting om sjangeren. De ble alle usikre når jeg spurte dem om de visste noe om ham og hans forfatterskap. Til slutt var jeg innom ARK bokhandel på Oslo Sentralstasjon. Hun som stod bak disken der fortalte at bokhandelen i ARK kjeden på Egertorget hadde boka. Jeg takket henne for tipset og kom meg raskt til Egertorget, ivrig som jeg var etter å skaffe meg boka. Vel fremme i bokhandelen fikk jeg hjelp av en ung ekspeditør til å finne den i hylla. Da jeg endelig hadde fått betalt for den var jeg meget fornøyd, og jeg tenkte at påsken nå var bankers.

Jeg begynte på boka skjærtorsdag kveld. Leste omlag 50 sider iløpet av den kvelden. Philip Marlowe er hovedkarakteren i boka. Han er absolutt en lurvete og ensom detektiv som stadig kommer på kant med loven, etc. Raymond Chandler bruker ordene i boka på en kreativ og svært levende måte, så det at han ble kalt for krimsjangerens Shakespeare kan jeg derfor godt forstå. Ihvertfall hvis Det lange farvel er representativ for hele hans forfatterskap.

Da jeg hadde lest det jeg ville i boka den kvelden så jeg Malteserfalken. Filmen regnes av mange kritikere og filmvitere som den beste av alle film-noir. Jeg har sett filmen noen ganger og liker den veldig godt. Humphrey Bogart gjør en glitrende rolle i filmen. Flere av de andre skuespillerne gjør også glitrende roller. Totalt sett sitter Malteserfalken som et blinksudd, etter min oppfatning.

De siste to årene har jeg sett film-noir i påsken. Sjangeren forsterker opplevelsen av påsken, så den passer derfor ypperlig til høytiden, synes jeg. Langfredag kveld leste jeg videre i Det lange farvel, og i skrivende stund har jeg kommet til side 120. Boka er på 448 sider i alt. Det er et overkommelig antall sider, så ikke umulig at jeg får lest boka ferdig iløpet av påsken. Mitt inntrykk så langt er at boka er susende godt skrevet. Fortellingen er spennende og plottet bra. Boka er en page-turner, så selve lesingen går rimelig fort. Språket flyter lett og uanstrengt, miljøskildringene er troverdige. Dialogene er mye preget av korthugd og kontant språk, men det er også svært veltalende dialoger innimellom, samt skarpsindige filosofiske betraktninger her og der.

Jeg fullførte langfredag kveld med å se film-noir klassikeren The Big Sleep. Filmen er basert på en roman av Raymond Chandler med samme tittel. Humphrey Bogart har hovedrollen også i denne filmen og gjør en glitrende rolle. Søndag vil jeg se L.A. Confidential, som er en moderne film-noir. Jeg har sett denne filmen ett par ganger og liker den veldig godt.

Det lange farvel har satt meg på hugget av amerikansk hardkokt krim. Godt mulig derfor at jeg vil fortsette med Raymond Chandler en stund, men på Twitter er jeg allerede blitt tipset om andre forfattere som jeg kan sjekke ut. Det vil jeg selvsagt gjøre. Videre vil jeg sjekke ut forfattere og bøker på det jeg finner av bra nettsider som omtaler amerikansk hardkokt krim.

Påskeaften kjøpte jeg så Malteserfalken på Tanum bokhandel i Karl Johans gate. Romanen er skrevet av Dashiell Hammett. Jeg vet ingenting om ham. Jeg vet heller ikke noe om Malteserfalken annet enn at den går for å være ei av de beste krimbøkene som noengang er skrevet. Jeg har filmen i min dvd-samling. Den har fått kultstatus blant film-noir fans og kritikere, så jeg gleder meg til å lese romanen. Står den til forventningene blir den en stor leseopplevelse. 

Som sagt er jeg satt på hugget av amerikansk hardkokt krim, så derfor godt mulig at denne påsken innebærer en utvidelse av min interesse for litteratur. Da jeg gikk igang med å lese Det lange farvel på skjærtorsdag ante jeg ikke at jeg ville oppleve sjangeren som såpass bra. Men det gjør jeg altså. Jeg er ennå ikke ferdig med Det lange farvel. Har noen sider igjen å lese. Når den er ferdig lest går jeg igang med Malteserfalken. Det ser jeg frem til. Noe av det beste med bøkenes verden, synes jeg, er at man stadig kan oppdage noe nytt, utforske nye littærere territorier, og bli kjent med forfattere som man ikke visste noe om. Det gjør jeg nå i og med at jeg har begynt å lese bøker innen amerikansk hardkokt krim.

Men krim som litterær sjanger er jo mye mer enn bare amerikansk hardkokt krim. I bokhylla hjemme hos meg står Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskij. Mange regner den for å være den ultimate krimromanen. Jeg har ennå ikke fått lest Forbrytelse og straff, selv om det er mange år siden jeg kjøpte romanen. Dostojevskij var/er en forfatter i særklasse. De dype psykologiske skildringene i hans romaner er noe helt for seg selv innen litteraturhistorien. Det vet alle som har lest ham. En dag vil jeg begynne å lese Forbrytelse og straff. Det er helt sikkert, men jeg må selvsagt være klar for romanen. Dostojevskij er jo en krevende forfatter å lese. Hans romaner er alt annet enn en page-turnere. De omhandler svære spørsmål om liv og død som mennesket har grublet på i årtusener, så de må dveles ved og reflekteres over.

Men inntil så lenge har jeg Edgar Allan Poe, og nå altså Raymond Chandler og Dashiell Hammett. Det er ikke så rent lite, synes jeg. De tre holder nok en stund.

 

 

 

This Is A Mans World

This is a man's world
This is a man's world
But it would be nothing, nothing
Without a woman or a girl

You see, man made the cars
To take us over the road
Man made the train
To carry the heavy load
Man made the electrolight
To take us out of the dark
Man made the boat for the water
Like Noah made The Ark

This is a man's, man's, man's world
But it would be nothing, nothing
Without a woman or a girl

Man thinks about a little bit of baby girls and of baby boys
Man make them happy
'Cause man make them toys
And after man make everything
Everything he can
You know that man makes money
To buy from other man

This is a man's world
But it would be nothing, nothing
Not one little thing
Without a woman or a girl

He's lost in the wilderness
He's lost in bitterness

- James Brown

 

 

 

Nettsider:

 

Raymond Chandler (The Trilling Detective Website):

http://www.thrillingdetective.com/trivia/chandler.html

 

Dashiell Hammett (The Trilling Detective Website):

http://www.thrillingdetective.com/trivia/hammett.html

 

"What is Noir?" (by George Turtle - noirfiction.info):

http://noirfiction.info/what.html     

 

"What is Film Noir?" (Films Noir net):

https://filmsnoir.net/what-is-film-noir/