Gode opplevelser i hjembygda

26. feb, 2016

 

 

"...den alle muligheters tid vi kaller ungdommen."

 

- Sigurd Hoel

 

 

 

 

Her vil jeg fortelle om da jeg vanket på "Klubben" i Åmot (Modum kommune). Jeg var 13-14 år gammel dengang og bodde sammen med min mor på en stor gård i nabokommunen Øvre Eiker. "Klubben" var det gamle Folkets Hus i Modum kommune som ble brukt til ulike aktiviteter, deriblant som ungdomshus på torsdagene. Omtrent all ungdom i bygda var på "Klubben", det var iallfall mitt inntrykk da jeg vanket der. Åmot var dengang et lite sted der "alle kjente alle", og vi ungdom visste om hverandre.

Jeg ble tatt med på "Klubben" første gangen av datteren til mannen som min mor var sammen med. Hun var ett par år eldre enn jeg og hadde mange venninner. Etter denne første gangen dro jeg på "Klubben" sammen med mine kamerater. Det å komme på "Klubben" var en begivenhet for meg. Hver gang jeg gikk der var jeg kledd i ola-klær, som var blå jeans i både jakke og bukse.

Det var mange pene jenter på "Klubben", noe vi gutta selvsagt syntes var storartet. Musikken ble som regel spilt av en DJ og det var alltid de siste hits som ble spilt. Noen ganger spilte lokale band på scenen der, og det syntes jeg var det gjeveste. På "Klubben" lytta jeg og mine kamerater til musikken som ble spilt, prata sammen, drakk Coca~Cola og røkte rullings. Når vi fikk muligheten rota vi med jentene. Jentene danset for det meste, og jeg og og de andre gutta så på mens de danset.

 

 

 

23. feb, 2016

 

 

"Every day is a new day. It is better to be lucky. But I would rather be exact. Then when luck comes you are ready."

 

- Ernest Hemingway ("The Old Man and The Sea")

 

 

Her kommer fortellingen om da jeg var på fisketurer sammen med mine kamerater i ungdomsårene.

Jeg begynte å fiske da jeg var 13 år gammel og holdt på med dette i flere år. Det var på disse fisketurene at jeg lærte å rulle og røke rullings samt drikke øl. Min mor og jeg bodde på en større gård i Øvre Eiker kommune nær tettstedet Åmot da jeg begynte med å fiske.

Jeg husker ennå tydelig de første fisketurene jeg var med på sammen med mine kamerater. Alle var litt eldre enn jeg. De var flere stykker i ulik alder, og jeg var altså yngstemann. De eldste av gutta hadde gjerne med seg øl på disse fisketurene som de drakk rolig av når kvelden kom. Det hendte at de ga meg ei flaske slik at jeg kunne drikke øl sammen med dem.

På flere av fisketurene overnattet vi i telt. Om kveldene tente vi bål, og vi kokte så kaffe på bålet. Og jeg husker at jeg likte kaffen meget godt. Når vi satt der rundt bålet rett ved vannet og drakk kaffe og øl, praten gikk mellom oss, og vi lyttet til skogens stillhet, ble det alltid røkt rullings. Jeg ville ikke være dårligere enn de større gutta, så det ble til at jeg røkte mine første rullingser på disse fisketurene.

I førstningen rullet de andre gutta for meg da jeg ikke visste hvordan jeg skulle gjøre det. Etter en kort stund kjøpte jeg meg min første pakke med rulletobakk samt papir. Det var Asbjørnsens Eventyrblanding, og jeg lærte å rulle på egenhånd med denne første tobakkspakka.

Fisken som vi fikk var mye småørret og ål, av og til sik, og en sjelden gang laks. Jeg fisket mye ål fordi jeg visste at min mor satte pris på det. Hun dro inn til Åmot og fikk ålen røkt hos et lite lokalt røkeri. Det gjorde at vi ofte hadde røkt ål som pålegg i helgene. Sammen med eggerøren som mor laget og med hakket gressløk på syntes jeg at det smakte kjempegodt. 

 

 

 

Fisherman´s Blues

 

I wish I was a fisherman

Tumblin´ on the seas

Far away from dry land

And it´s bitter memories

 

Castin´ out my sweet line

With adandonment and love

No ceiling bearin´ down on me

Except the starry sky above

 

With light in my head

With you in my arms

I wish I was the brakeman

On a hurtlin fevered train

 

Crashin head long into the heartland

Like a cannon in the rain

With the feelin of the sleepers

And the burning of the coal

 

Countin the towns flashing by

And a night that´s full of soul

With light in my head

With you in my arms

 

And I know I will be loosened

From the bonds that hold me fast

And the chains all around me

Will fall away at last

 

And on that grand and fateful day

I will take thee in my hand

I will ride on a train

I will be the fisherman

 

- Steve Wickham/Mike Scott

 

 

 

6. apr, 2015

 

 

"Life is not always a matter of holding good cards, but sometimes, playing a poor hand well."

 

- Jack London

 

 

 

 

Her kommer fortellingen om da jeg var på fest hos brannsjefen i bygda. Det er mange år siden nå, og han har gått av med pensjon forlengst.

Jeg ble tatt med av en av mine venner som kjente brannsjefen godt. Mange folk var tilstede på festen, og ennå i dag minnes jeg det som en sabla bra kveld og natt. Jeg var med på poker i kjeller´n. Under pokerspillet drakk vi hjemmebrent og hadde det fint, mens de andre danset og festet i stuen oppe og lurte på hvor vi var blitt av...

Stay tuned! 

 

 

 

29. sep, 2014

 

"The Blues are the true facts of life expressed in words and song, inspiration, feeling, and understanding."

 

- Willie Dixon

 

 

Det jeg vil fortelle om hendte for mange år siden. Jeg var omtrent 20-21 år gammel dengang, altså en valp rett ut sagt, som ikke hadde så mye livserfaring. Den natten var mitt første møte med blues og bluesrock, og jeg har ikke glemt hva som skjedde den natten siden. På mange måter en av de beste netter jeg kan huske å ha hatt da jeg bodde i hjembygda, veldig fin og rik.

Det var naboen og jeg, en kasse AASS øl, noen flasker hjemmebrent, ett par pakker rullings, skiver med Eric Clapton, pluss en norsk poesibok og ei hagle. Naboen var en alle tiders fin fyr. Han jobba som vekter, sterk som en bjørn, hadde et vanvittig drag på damer, og gikk alltid med et bredt smil om munnen. Jeg havna hos ham denne kvelden, som etterhvert ble natt, helt til det lysnet av dag.

Det var sånn dengang i hjembygda at man kunne stikke innom naboen eller kjenninger når som helst for en kopp kaffe, en øl, eller bare en prat. Nabolaget vi bodde i var bra, og naboene var rett som det var innom oss for en kopp kaffe og prat med min mor. Til gjengjeld var min mor også innom naboene rett som det var. Et godt og solid nabolag syntes jeg dengang da jeg bodde der, og i dag, etter å ha bodd så mange år i Oslo, savner jeg det.

Naboen var en voksen mann i 40-åra dengang da jeg var på besøk hos ham. Han skulle vel være i midten av 70-åra nå, om jeg ikke har regna feil. Det falt seg slik at jeg ramla inn hos ham den lørdagskvelden. Han ringte på hos oss og spurte om jeg ville komme over en tur. Jeg hadde ingen planer, så jeg takket ja. Jeg tok på meg jakka, sa hade til min mor, og ble så med naboen over til hans hus.

Underveis mens vi gikk til huset hans var samtalen omtrent slik: "Nå? Slutt mellom deg og dama?" spurte han. "Ja, det er slutt." svarte jeg og så ned i bakken. "Jeg har skjønt det. Det er vel derfor du er nedfor nå om dagene?" Jeg fortsatt med å se ned i bakken mens vi gikk: "Ja, det er derfor." Han dulta vennskapelig borti meg: "Det vil komme flere jenter, Morten! Du er veldig ung nå, og du har tida foran deg." Jeg smilte vagt: "Ja, jeg satser jo på det."

Så kom vi til hans hus. Vi gikk inn i entreen, tok av oss jakkene og skoene, og gikk deretter inn i stua. "Vil du ha en øl?" spurte han og rakte meg en AASS Pilsner. "Klart det!" svarte jeg og tok imot flaska. Vi satte oss i stua ved salongbordet, skålte og tok en slurk av ølen, rulla vår første rullings. "Det er derfor jeg inviterte deg over til meg i kveld." sa han og kikka på meg: "Jeg har skjønt at bruddet mellom deg og dama var vondt for deg, så jeg tenkte at du ville ha godt av å få tankene over på noe annet ei lita stund." Jeg takket ham for hans omtanke og lurte på hva han hadde i bakhånd.

Han spurte: "Du liker musikk?" Jeg nikket, tok ett par drag av rullingsen og ventet på at han skulle fortsette. "Hva veit du om blues?" spurte han så. Jeg gransket hjernen mens jeg tok en ny slurk av ølen, svarte: "Ingenting, egentlig?" "Blues handler om det å være på bånn, og så reise seg igjen. Handler om hvor vanskelig livet er noen ganger." sa han mens han rulla seg en ny røyk. "Veit du noe om negro-gospel, da?" fortsatte han. "Nei, jeg gjør ikke det?" svarte jeg.

Han fyrte opp rullingsen, tok dype drag, og så fortalte han meg om hvordan det hele starta med negro-gospel, at negro-gospel ble grunnlaget for blues, at blues deretter ble grunnlaget for rhythm and blues, og så ble rock n´ roll født. Mens han snakket drakk vi av ølen, nye flasker ble stadig satt på bordet. "Jøsses!" tenkte jeg, "Nå får jeg innføring i musikkhistorie av naboen! Alle tiders!"

Så fortalte han meg at selve uttrykket blues stammer fra den amerikanske borgerkrigen. Soldatene skrev brev hjem om de forferdelige forholdene ved fronten, og om det å være nedfor og deprimert. "Feeling blue" ble standarduttrykket blant soldatene om det å føle seg helt på bånn.

Da han hadde fortalt ferdig spurte han meg om jeg likte Eric Clapton. Jeg svarte at jeg knapt hadde lytta til ham. "Da er det sannelig på tide!" sa naboen og gikk mot stereoanlegget. Han satte på ei skive med Clapton, og jeg husker ennå i dag den første låta som rullet ut av høytalerne. "Cocaine" fylte stua og ga gode vibber. Drivet i den rå bassen samt gitarspillet til Clapton var suverent, syntes jeg.

Kvelden fortsatte mens skive etter skive ble spilt, alle med Eric Clapton. Flasker med hjemmebrent var satt på bordet, men jeg hadde ikke lyst på, syntes at AASS Pilsner smakte mye bedre. Røyken fra rulletobakken vi røkte hang tungt i hele stua, rommet var fylt av blues og en svak søtlig duft av øl og brennevin. Vi prata og drakk. Det vil si; egentlig prata han og jeg lytta for det meste.

Han spurte meg etter ei stund om jeg hadde et forhold til poesi? "Tja? Litt gjennom tekstene til Beatles." svarte jeg. "Ja, da må vi ha noe poesi nå!" sa han mens han gikk til bokhylla. Han kom tilbake med ei bok i handa, bladde i boka, og fant til slutt et dikt som han leste. Jeg husker ikke i dag hvilket dikt han leste, men husker at det handlet om en ung gutt som slipte en kniv på en stor rund slipestein mens sola brant. Mens han dreiv den store tunge slipesteinen for hånd rant svetten ned i han ansikt og ryggen verket...

Det var et flott dikt, og måten naboen leste det på gjorde det intenst. Jeg hadde aldri opplevd poesi på den måten før, og det var kanskje akkurat der og da at min pasjon for poesi ble født. Jeg vet ikke helt, fordi Beatles hadde vakt min interesse for poesi noen år i forveien, men uansett var denne opplevelsen med naboen da han leste diktet makeløs. Han leste flere dikt, og vi begynte etterhvert å bli rimelig påseila. Kassa med AASS Pilsner var iferd med å bli tømt, og jeg kjente at natten var sabla bra.

Så spurte naboen meg om jeg noengang hadde skutt med hagle? "Nei, det har jeg ikke." svarte jeg undrende. "Har du ikke skutt med hagle, gutt?!" utbrøt naboen høyt, "Ja, da er det sannelig på tide!" Han reiste seg, litt ustø, fokuserte blikket, og gikk så ned trappa til kjelleren. "Hva har han tenkt seg nå?" lurte jeg på mens jeg ventet i stua.

Han kom opp igjen med ei hagle og en eske patroner. "Nå skal du få skyte med hagle!" sa han mens han tok opp ett par patroner fra esken: "Bli med ut på balkongen." Jeg var lamslått der jeg satt, lurte på hvordan jeg skulle takle denne situasjonen. "Fytti helvete!" tenkte jeg og gikk rett mot ham: "Erru spenna gærn? Vi er fulle begge to! Vi kan ikke skyte med hagle nå! Hva tror du naboene dine vil gjøre? De kommer til å ringe lensmannen og så får vi trøbbel...!" Naboen kikka undrende på meg, la hagla ned på bordet: "Hm! Du har rett. Vi er for fulle til å skyte med hagle nå i natt. Men! Du må bli med meg på skytebanen til uka!" Han gikk ned med hagla og patronene i kjelleren igjen, og jeg pustet lettet ut.

Da han kom opp igjen satte vi oss i stua, og så fortsatte vi natten med blues og poesi helt til det lysnet av dag...