29. sep, 2014

Natta hos naboen med blues, poesi, og ei hagle...

 

"The Blues are the true facts of life expressed in words and song, inspiration, feeling, and understanding."

- Willie Dixon

 

 

Det jeg vil fortelle om hendte for mange år siden. Jeg var omtrent 20-21 år gammel dengang, altså en valp rett ut sagt, som ikke hadde så mye livserfaring. Den natten var mitt første møte med blues og bluesrock, og jeg har ikke glemt hva som skjedde den natten siden. På mange måter en av de beste netter jeg kan huske å ha hatt da jeg bodde i hjembygda, veldig fin og rik.

Det var naboen og jeg, en kasse Aass øl, noen flasker hjemmebrent, ett par pakker rullings, skiver med Eric Clapton, pluss ei norsk poesibok og ei hagle. Naboen var en alle tiders fin fyr. Han jobba som vekter, sterk som en bjørn, hadde et vanvittig drag på damer, og gikk alltid med et bredt smil om munnen. Jeg havna hos ham denne kvelden, som etterhvert ble natt, helt til det lysnet av dag.

Det var sånn dengang i hjembygda at man kunne stikke innom naboen eller kjenninger når som helst for en kopp kaffe, en øl, eller bare en prat. Nabolaget vi bodde i var bra, og naboene var rett som det var innom oss for en kopp kaffe og prat med min mor. Til gjengjeld var min mor også innom naboene rett som det var. Et godt og solid nabolag syntes jeg dengang da jeg bodde der, og i dag, etter å ha bodd så mange år i Oslo, savner jeg det.

Naboen var en voksen mann i 40-åra dengang da jeg var på besøk hos ham. Han skulle vel være i midten av 70-åra nå, om jeg ikke har regna feil. Det falt seg slik at jeg ramla inn hos ham den lørdagskvelden. Han ringte på hos oss og spurte om jeg ville komme over en tur. Jeg hadde ingen planer, så jeg takket ja. Jeg tok på meg jakka, sa hade til min mor, og ble så med naboen over til hans hus.

Underveis mens vi gikk til huset hans var samtalen omtrent slik: "Nå? Slutt mellom deg og dama?" spurte han. "Ja, det er slutt." svarte jeg og så ned i bakken. "Jeg har skjønt det. Det er vel derfor du er nedfor nå om dagene?" Jeg fortsatt med å se ned i bakken mens vi gikk: "Ja, det er derfor." Han dulta vennskapelig borti meg: "Det vil komme flere jenter, Morten! Du er veldig ung nå, og du har tida foran deg." Jeg smilte vagt: "Ja, jeg satser jo på det."

Så kom vi til hans hus. Vi gikk inn i entreen, tok av oss jakkene og skoene, og gikk deretter inn i stua. "Vil du ha en øl?" spurte han og rakte meg en Aass Pilsner. "Klart det!" svarte jeg og tok imot flaska. Vi satte oss i stua ved salongbordet, skålte og tok en slurk av ølen, rulla vår første rullings. "Det er derfor jeg inviterte deg over til meg i kveld," sa han og kikka på meg: "Jeg har skjønt at bruddet mellom deg og dama var vondt for deg, så jeg tenkte at du ville ha godt av å få tankene over på noe annet ei lita stund." Jeg takket ham for hans omtanke og lurte på hva han hadde i bakhånd.

Han spurte: "Du liker musikk?" Jeg nikket, tok ett par drag av rullingsen og ventet på at han skulle fortsette. "Hva veit du om blues?" spurte han så. Jeg gransket hjernen mens jeg tok en ny slurk av ølen, svarte: "Ingenting, egentlig?" "Blues handler om det å være på bånn, og så reise seg igjen. Handler om hvor vanskelig livet er noen ganger," sa han mens han rulla seg en ny røyk. "Veit du noe om negro-gospel, da?" fortsatte han. "Nei, jeg gjør ikke det?" svarte jeg.

Han fyrte opp rullingsen, tok dype drag, og så fortalte han meg om hvordan det hele starta med negro-gospel, at negro-gospel ble grunnlaget for blues, at blues deretter ble grunnlaget for rhythm and blues, og så ble rock n´ roll født. Mens han snakket drakk vi av ølen, nye flasker ble stadig satt på bordet. "Jøsses!" tenkte jeg, "Nå får jeg innføring i musikkhistorie av naboen! Alle tiders!"

Så fortalte han meg at selve uttrykket blues stammer fra den amerikanske borgerkrigen. Soldatene skrev brev hjem om de forferdelige forholdene ved fronten, og om det å være nedfor og deprimert. "Feeling blue" ble standarduttrykket blant soldatene om det å føle seg helt på bånn.

Da han hadde fortalt ferdig spurte han om jeg likte Eric Clapton. Jeg svarte at jeg knapt hadde lytta til ham. "Da er det sannelig på tide!" sa han og gikk mot stereoanlegget. Han satte på ei skive med Clapton, og jeg husker ennå i dag den første låta som rullet ut av høytalerne. Cocaine fylte stua og ga gode vibber. Drivet i den rå bassen samt gitarspillet til Clapton var suverent, syntes jeg.

Kvelden fortsatte mens skive etter skive ble spilt, alle med Eric Clapton. Flasker med hjemmebrent var satt på bordet, men jeg hadde ikke lyst på, syntes at Aass Pilsner smakte mye bedre. Røyken fra rulletobakken vi røkte hang tungt i hele stua, rommet var fylt av blues og en svak søtlig duft av øl og brennevin. Vi prata og drakk. Det vil si; egentlig prata han og jeg lytta for det meste.

Han spurte meg etter ei stund om jeg hadde et forhold til poesi. "Tja? Litt gjennom tekstene til Beatles." svarte jeg. "Ja, da må vi ha noe poesi nå!" sa han mens han gikk til bokhylla. Han kom tilbake med ei bok i handa, bladde i boka, og fant til slutt et dikt som han leste. Jeg husker ikke i dag hvilket dikt han leste, men husker at det handlet om en ung gutt som slipte en kniv på en stor rund slipestein mens sola brant. Mens han dreiv den store tunge slipesteinen for hånd rant svetten ned i han ansikt og ryggen verket...

Det var et flott dikt, og måten naboen leste det på gjorde det intenst. Jeg hadde aldri opplevd poesi på den måten før, og det var kanskje akkurat der og da at min pasjon for poesi ble født. Jeg vet ikke helt, fordi Beatles hadde vakt min interesse for poesi noen år i forveien, men uansett var denne opplevelsen med naboen da han leste diktet makeløs. Han leste flere dikt, og vi begynte etterhvert å bli rimelig påseila. Kassa med Aass Pilsner var iferd med å bli tømt, og jeg kjente at natten var sabla bra.

Så spurte naboen meg om jeg noengang hadde skutt med hagle? "Nei, det har jeg ikke." svarte jeg undrende. "Har du ikke skutt med hagle, gutt?!" utbrøt naboen høyt, "Ja, da er det sannelig på tide!" Han reiste seg, litt ustø, fokuserte blikket, og gikk så ned trappa til kjelleren. "Hva har han tenkt seg nå?" lurte jeg på mens jeg ventet i stua.

Han kom opp igjen med ei hagle og en eske patroner. "Nå skal du få skyte med hagle!" sa han mens han tok opp ett par patroner fra esken: "Bli med ut på balkongen." Jeg var lamslått der jeg satt, lurte på hvordan jeg skulle takle denne situasjonen. "Fytti helvete!" tenkte jeg og gikk rett mot ham: "Erru spenna gærn? Vi er fulle begge to! Vi kan ikke skyte med hagle nå! Hva tror du naboene dine vil gjøre? De kommer til å ringe lensmannen og så får vi trøbbel...!" Naboen kikka undrende på meg, la hagla ned på bordet: "Hm! Du har rett. Vi er for fulle til å skyte med hagle nå i natt. Men! Du må bli med meg på skytebanen til uka!" Han gikk ned med hagla og patronene i kjelleren igjen, og jeg pustet lettet ut.

Da han kom opp igjen satte vi oss i stua, og så fortsatte vi natten med blues og poesi helt til det lysnet av dag...

 

 

 

Cocaine

If you wanna hang out you've got to take her out.
Cocaine.
If you wanna get down, down on the ground.
Cocaine.

She don't lie, she don't lie, she don't lie;
Cocaine.

If you got bad news, you wanna kick them blues.
Cocaine.
When your day is done and you wanna run.
Cocaine.

She don't lie, she don't lie, she don't lie;
Cocaine.

If your thing is gone and you wanna ride on.
Cocaine.
Don't forget this fact, you can't get it back.
Cocaine.

She don't lie, she don't lie, she don't lie;
Cocaine.

- J. J. Cale